Gå til innhold
Hundesonen.no

Bør en hund avlives når den mister ...?


KarpeSkrotum
 Share

Recommended Posts

I forbindelse med rullestol. Har jo sett hunder som har mistet begge bakben og/eller har ryggskade der de bruker vogn/rullestol. Tilsynelatende fornøyde? Hva syns dere om det?

Det er så fryktelig vanskelig å si... Min gamle grandtante hadde en hund av liten rase i et borettslag for eldre. Hunden var midtpunktet i det nabolaget og stortrivdes nok med turer på asfalten mellom husene, og ellers leve et liv med masse oppmerksomhet fra alle beboerne. For en slik hund hadde en slik "rullestol" ikke vært en like stor funksjonshemning som for en av mine hunder for eksempel. Jeg hadde aldri latt hundene mine være i en slik.

Og at en hund er tilsynelatende glad spiller ingen rolle for meg. Mange hunder logrer uansett. Jeg hadde ikke stolt på at mine hunder var fornøyde med livet bare fordi de tilsynelatende virker glade, for det hadde de gjort uansett. Hunden som ble skutt i øyet lå og logret til den sovnet inn.

Om en av mine hunder hadde mistet ETT bein så tror jeg ikke at jeg hadde avlivet de. Det er jeg ganske sikker på. Jeg har sett såpass mange hunder som tilpasser seg dette livet og det skaper ingen store funksjonshemninger. Fullstendig blind? Jeg vet ikke. Blind på ett øye? Definitivt fått leve. Døv? De hadde fått leve.

Dette gjelder mine hunder. Hadde jeg hatt en hund som levde av jakt hadde jeg tenkt annerledes. Eller en hund som var 100% trekkhund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og at en hund er tilsynelatende glad spiller ingen rolle for meg. Mange hunder logrer uansett. Jeg hadde ikke stolt på at mine hunder var fornøyde med livet bare fordi de tilsynelatende virker glade, for det hadde de gjort uansett. Hunden som ble skutt i øyet lå og logret til den sovnet inn.

Ja, dette er vanskelig. Hvordan ser man det egentlig når en hund logrer, selv om den også viser glede via andre ting og logring er ikke ensbetydende med fornøydhet/glede heller.

Tenker man naturlig at den har blitt 'tatt' i naturen og den har vært den første som har gått ivei da, for naturen tar den svake/sårede - men er det igjen et argument(?). Mennesket hadde også blitt tatt først i naturen, men disse holdes i live uansett nesten (ikke for å lage aktiv-dødshjelp debatt) Men situasjonen er nå ikke den at de lever i naturen, de lever i trygge omgivelser med oss mennesker.

Heldigvis er det slik at dyr ikke trenger å bli plaget ihjel, men det er sannelig et stort ansvar og belastning å avgjøre slike ting når man har gått til anskaffelse av dyr - det skal ikke være lett. Men jeg tro alle gjør rett uansett avgjørelse - for seg og sin hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå syns jeg du går noget langt utenfor temaet her.

Hvorfor det? Grunnene til at man velger å avlive eller la leve spenner vidt, min grunn for ham er at han ikke ville hatt et verdig hundeliv utenfor husets vegger som blind. At det er pga manglende tillit til meg er vel like gyldig grunn som at en jakthund ikke kan løpe løs milesvis hver dag vel? (Labbis, ikke misforstå, jeg hadde også avlivet den aktuelle jakthunden om den var min).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge jeg ser livslyst og glede i mine hunders øyne så tar jeg ikke livet fra dem. Så enkelt - men så vanskelig, for da kan man ikke være kategorisk på hva som skal få lov å leve og ikke.

Jeg har ikke tenkt å gjøre meg til dommer over hva som er greit leve med, det får hunden avgjøre selv (jeg kjenner hundene mine såpass at jeg vet hvordan de har det).

Så jeg kan ikke svare på spørsmålet, og hundene svarer ikke. Jeg får krysse den broa når jeg kommer til den.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor det? Grunnene til at man velger å avlive eller la leve spenner vidt, min grunn for ham er at han ikke ville hatt et verdig hundeliv utenfor husets vegger som blind.

Gubben har vel ikke noe mer verdig liv fordi om han har et liv verdig en hund eller ikke vel?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja og nei blir vel svaret mitt. Det er mange hensyn som en skal ta når et dyr blir handicapet på et eller annet vis. Først og fremst så er jo spørsmålet om hunden klarer det psykisk så får hunden nok av fysiks og psykisk stimuli med det handicapet til å være tilfreds ut fra situasjonen i familien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gubben har vel ikke noe mer verdig liv fordi om han har et liv verdig en hund eller ikke vel?

Unnskyld, jeg skjønner ikke helt hva du mener her? Det jeg tror Tulip prøver å si er at en blind hund må i det minste stole 100 % på sin eier, og være trygg for å kunne takle at den ikke kan se. En hund som i utgangspunktet er litt usikker, eller ikke stoler fullt på sin eier, vil ha større psykisk belastning ved tap av syn enn en hund som er trygg og stoler på eieren sin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge en hund i mitt eie virker passe sorgfri og glad, så skal jeg nå tilpasse slik at livskvaliteten kan holde seg. Klarer man ikke det, da er det min triste oppgave å ta valget som er til det beste for hunden. Hva som er grunn til å avlive kan jeg ikke si sånn konkret, for det må vel vurderes til hver enkelt individ og situasjon.

Jeg kan i hvert fall love dyret mitt at så lenge jeg ser livsglede og styrke, da skal jeg legge tilrette og prøve alt jeg kan for at hunden får nyte et verdig hundeliv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det eneste jeg kan føye til her er at jeg vet det når det er nok. Forrige hunden min fikk epilepsi, dette levde han med i ca ett år, hvor jeg underveis vurderte om det var nok flere ganger. Men den dagen jeg faktisk bestemte meg, tok opp tlf og ringte vetten, da var jeg 100 % sikker. Jeg så det på hele Ulrik at reisen hans hadde kommet til sin slutt. Veldig mange rundt meg spurte flere ganger om jeg var sikker på at det virkelig var tiden for å avlive han, han virket jo oppegående nok liksom. Men nei, jeg så det.. Det som kanksje mange andre ikke så, men det var der like fullt; tomrommet i øynene...

I tillegg var han veldig endret på mange måter da, epilepsien ble et stort handikap i livet hans, det ødela han rett og slett.

Så, om en av mine hunder/katter/ildere hadde fått et handikap, så er jeg meget sikker på at jeg hadde visst det om de ikke hadde god nok livskvalitet. Det spiller ikke noen rolle om en av hundene mistet en fot, så lenge den hadde det godt uten foten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:lol: til Skrotis og :lol: til MiO.

Elles har eg ikkje så mykje å seie. Eg har ikkje tenkt noko på avliving ved ulike situasjonar, vi har jo berre hatt hund i eit drøyt halvår. Men ein burde kanskje tenkje gjennom det? Eg merker iallefall kvar gong eg les om slikt her på forumet, at det hadde vore forferdeleg skulle vi miste Laffen. Men, DET skal jo ikkje skje på ti år enno :) .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder det med å miste syn kan en hund fungere bra uten syn..

Som kanskje mange vet har det blitt utført forsøk på Dachs med dette, de har slitt med dagblindhet, og de har avlet frem hunder i regi av Veterinærhøyskolen for å finne dette genet.. De har klart å finne det, og jeg har møtt noen av hundene som har vært en del av forsøket.

Den ene av hundene hadde et fint liv som blind, helt til de malte veggene i huset der hundene bor.. Da klarte han ikke lenger å orientere seg.. Frem til det klarte han seg helt fint.. Altså skal det veldig små endringer til før det blir for mye for en blind hund. (Maling kan påvirke akustikken i rommet, jeg antar at det var årsaken)

En hund som gradvis blir blind vil nok kunne greie seg relativt bra, mens en hund som blir blind som følge av en skade nok vil slite langt mer..

For min egen del ville jeg ikke hatt en blind hund, så her ville avliving blitt løsningen i et slikt tragisk tilfelle..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...