Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

I forbindelse med rullestol. Har jo sett hunder som har mistet begge bakben og/eller har ryggskade der de bruker vogn/rullestol. Tilsynelatende fornøyde? Hva syns dere om det?

Det er så fryktelig vanskelig å si... Min gamle grandtante hadde en hund av liten rase i et borettslag for eldre. Hunden var midtpunktet i det nabolaget og stortrivdes nok med turer på asfalten mellom husene, og ellers leve et liv med masse oppmerksomhet fra alle beboerne. For en slik hund hadde en slik "rullestol" ikke vært en like stor funksjonshemning som for en av mine hunder for eksempel. Jeg hadde aldri latt hundene mine være i en slik.

Og at en hund er tilsynelatende glad spiller ingen rolle for meg. Mange hunder logrer uansett. Jeg hadde ikke stolt på at mine hunder var fornøyde med livet bare fordi de tilsynelatende virker glade, for det hadde de gjort uansett. Hunden som ble skutt i øyet lå og logret til den sovnet inn.

Om en av mine hunder hadde mistet ETT bein så tror jeg ikke at jeg hadde avlivet de. Det er jeg ganske sikker på. Jeg har sett såpass mange hunder som tilpasser seg dette livet og det skaper ingen store funksjonshemninger. Fullstendig blind? Jeg vet ikke. Blind på ett øye? Definitivt fått leve. Døv? De hadde fått leve.

Dette gjelder mine hunder. Hadde jeg hatt en hund som levde av jakt hadde jeg tenkt annerledes. Eller en hund som var 100% trekkhund.

Skrevet
Og at en hund er tilsynelatende glad spiller ingen rolle for meg. Mange hunder logrer uansett. Jeg hadde ikke stolt på at mine hunder var fornøyde med livet bare fordi de tilsynelatende virker glade, for det hadde de gjort uansett. Hunden som ble skutt i øyet lå og logret til den sovnet inn.

Ja, dette er vanskelig. Hvordan ser man det egentlig når en hund logrer, selv om den også viser glede via andre ting og logring er ikke ensbetydende med fornøydhet/glede heller.

Tenker man naturlig at den har blitt 'tatt' i naturen og den har vært den første som har gått ivei da, for naturen tar den svake/sårede - men er det igjen et argument(?). Mennesket hadde også blitt tatt først i naturen, men disse holdes i live uansett nesten (ikke for å lage aktiv-dødshjelp debatt) Men situasjonen er nå ikke den at de lever i naturen, de lever i trygge omgivelser med oss mennesker.

Heldigvis er det slik at dyr ikke trenger å bli plaget ihjel, men det er sannelig et stort ansvar og belastning å avgjøre slike ting når man har gått til anskaffelse av dyr - det skal ikke være lett. Men jeg tro alle gjør rett uansett avgjørelse - for seg og sin hund.

Skrevet

Nå syns jeg du går noget langt utenfor temaet her.

Hvorfor det? Grunnene til at man velger å avlive eller la leve spenner vidt, min grunn for ham er at han ikke ville hatt et verdig hundeliv utenfor husets vegger som blind. At det er pga manglende tillit til meg er vel like gyldig grunn som at en jakthund ikke kan løpe løs milesvis hver dag vel? (Labbis, ikke misforstå, jeg hadde også avlivet den aktuelle jakthunden om den var min).

Skrevet

Så lenge jeg ser livslyst og glede i mine hunders øyne så tar jeg ikke livet fra dem. Så enkelt - men så vanskelig, for da kan man ikke være kategorisk på hva som skal få lov å leve og ikke.

Jeg har ikke tenkt å gjøre meg til dommer over hva som er greit leve med, det får hunden avgjøre selv (jeg kjenner hundene mine såpass at jeg vet hvordan de har det).

Så jeg kan ikke svare på spørsmålet, og hundene svarer ikke. Jeg får krysse den broa når jeg kommer til den.

  • Like 3
Skrevet
Hvorfor det? Grunnene til at man velger å avlive eller la leve spenner vidt, min grunn for ham er at han ikke ville hatt et verdig hundeliv utenfor husets vegger som blind.

Gubben har vel ikke noe mer verdig liv fordi om han har et liv verdig en hund eller ikke vel?

Skrevet

Ja og nei blir vel svaret mitt. Det er mange hensyn som en skal ta når et dyr blir handicapet på et eller annet vis. Først og fremst så er jo spørsmålet om hunden klarer det psykisk så får hunden nok av fysiks og psykisk stimuli med det handicapet til å være tilfreds ut fra situasjonen i familien.

Skrevet

Gubben har vel ikke noe mer verdig liv fordi om han har et liv verdig en hund eller ikke vel?

Unnskyld, jeg skjønner ikke helt hva du mener her? Det jeg tror Tulip prøver å si er at en blind hund må i det minste stole 100 % på sin eier, og være trygg for å kunne takle at den ikke kan se. En hund som i utgangspunktet er litt usikker, eller ikke stoler fullt på sin eier, vil ha større psykisk belastning ved tap av syn enn en hund som er trygg og stoler på eieren sin.

Skrevet

Så lenge en hund i mitt eie virker passe sorgfri og glad, så skal jeg nå tilpasse slik at livskvaliteten kan holde seg. Klarer man ikke det, da er det min triste oppgave å ta valget som er til det beste for hunden. Hva som er grunn til å avlive kan jeg ikke si sånn konkret, for det må vel vurderes til hver enkelt individ og situasjon.

Jeg kan i hvert fall love dyret mitt at så lenge jeg ser livsglede og styrke, da skal jeg legge tilrette og prøve alt jeg kan for at hunden får nyte et verdig hundeliv.

Skrevet

Det eneste jeg kan føye til her er at jeg vet det når det er nok. Forrige hunden min fikk epilepsi, dette levde han med i ca ett år, hvor jeg underveis vurderte om det var nok flere ganger. Men den dagen jeg faktisk bestemte meg, tok opp tlf og ringte vetten, da var jeg 100 % sikker. Jeg så det på hele Ulrik at reisen hans hadde kommet til sin slutt. Veldig mange rundt meg spurte flere ganger om jeg var sikker på at det virkelig var tiden for å avlive han, han virket jo oppegående nok liksom. Men nei, jeg så det.. Det som kanksje mange andre ikke så, men det var der like fullt; tomrommet i øynene...

I tillegg var han veldig endret på mange måter da, epilepsien ble et stort handikap i livet hans, det ødela han rett og slett.

Så, om en av mine hunder/katter/ildere hadde fått et handikap, så er jeg meget sikker på at jeg hadde visst det om de ikke hadde god nok livskvalitet. Det spiller ikke noen rolle om en av hundene mistet en fot, så lenge den hadde det godt uten foten.

Skrevet

:lol: til Skrotis og :lol: til MiO.

Elles har eg ikkje så mykje å seie. Eg har ikkje tenkt noko på avliving ved ulike situasjonar, vi har jo berre hatt hund i eit drøyt halvår. Men ein burde kanskje tenkje gjennom det? Eg merker iallefall kvar gong eg les om slikt her på forumet, at det hadde vore forferdeleg skulle vi miste Laffen. Men, DET skal jo ikkje skje på ti år enno :) .

Skrevet

Når det gjelder det med å miste syn kan en hund fungere bra uten syn..

Som kanskje mange vet har det blitt utført forsøk på Dachs med dette, de har slitt med dagblindhet, og de har avlet frem hunder i regi av Veterinærhøyskolen for å finne dette genet.. De har klart å finne det, og jeg har møtt noen av hundene som har vært en del av forsøket.

Den ene av hundene hadde et fint liv som blind, helt til de malte veggene i huset der hundene bor.. Da klarte han ikke lenger å orientere seg.. Frem til det klarte han seg helt fint.. Altså skal det veldig små endringer til før det blir for mye for en blind hund. (Maling kan påvirke akustikken i rommet, jeg antar at det var årsaken)

En hund som gradvis blir blind vil nok kunne greie seg relativt bra, mens en hund som blir blind som følge av en skade nok vil slite langt mer..

For min egen del ville jeg ikke hatt en blind hund, så her ville avliving blitt løsningen i et slikt tragisk tilfelle..

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har opplevd det selv, nær familie har opplevd det, og mange jeg kjenner.    De er interessert i et kull, setter seg på valpeliste, blir godkjent som valpekjøpere, møter oppdretter. Oppdretter kyder av kjøper,og forteller at det er akkurat slike kjøpere hen er ute etter, og er veldig nøye med hvem hen selger til. Så skal valpen hentes, penger overleveres- og da har prisen vært en annen en det som sto i annonsen.  Oppdretters unnskyldninger er: Det er veldig gode valper Alle andre tar de prisene Raseannonsen er bare veiledende De har så mange på liste at de velger de som betaler mest   Og hvis en setter spørsmåltegn med det så: Ja hvis du ikke gidder å betale så mye så har jeg mange andre i kø Disse linjene selges ikke til hvilken som helst pris har du  et problem med det så er du ikke rett kjøper..   Har dere vært borti dette? 
    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...