Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

De siste par ukene har Nansen endra en del adferd, såpass at jeg blir bekymra. Det ser rett og slett ikke ut som om han har det særlig bra. Jeg innrømmer at en del av det jeg beskriver kan være tilfeldigheter, særlig med tanke på Nansens alder, men summen av tilfeldighetene slår meg ikke som tilfeldig.

Det vil si, ute på tur er han stort sett sitt gode, gamle jeg. Døv 90 % av tiden, blid og glad, skal hilse på alt og alle, vil gjerne leke med pinner, og skulle helst gått mer tur, alltid. Omgjengelig og snill, litt usikker på sinnahunder men stikker heller, og er mottakelig for ros og belønning når han gjør det, enn å ta opp kampen. Han har hatt en testeperiode der han svarte hannhunder han er usikker på, men det ser ut til at den er over. Vil gjerne være med å trene, og er ganske flink, men kutter ganske ofte ut og er helt utenfor rekkevidde. I denne perioden har han også gått dårlige spor. Blir usikker og frustrert selv når sporet er enkelt, men i stedet for å spørre meg om hjelp begynner han å tulle med andre ting, spiser gress, markerer, o.l.

Uansett, det er inne vi ser den store forskjellen. For det første har han tydeligvis mista matlysten, han spiser veldig lite, og vil som regel ikke ha tørka snacks eller godbiter heller. Og han har blitt drittredd alle plutselige lyder og bevegelser. Han gikk mh nettopp (midt i denne perioden) og da fikk han 5 på skrammelet (3 på kjeledressen), så han er jo litt lettskremt stakkar, men det har aldri vært sånn. Og på mh-en avreagerte han jo, nå bare står han under bordet og er trist med hele seg, lenge. Og kan vandre rundt en hel ettermiddag og ikke få ro på seg, bare ha øra ut og halen ned og sture. Det hender han går og gjemmer seg under bordet e.l. uten at jeg skjønner hva han har reagert på. All håndtering har blitt kjempeskummelt, selv de tingene han tror er kos, som feks børsting og tannpuss. Enten unngår han oss, eller så er han utrolig klenget og unnvikende på samme tid, og kan gjerne pipe etter å få kos, eller bare bli holdt på.

Eneste tiden på døgnet han er ordentlig glad, unntatt tur, er når vi kommer hjem. Ellers er han dempa, eller har krøpet helt inn i sitt eget skall.

Sånn er han. Sånn er situasjonen hans: Han er 21 måneder gammel. Hele hans liv har jeg enten vært sykemeldt, eller jobbet halvt, eller, siste semesteret, jobbet halv og studert halv hvilket tilsvarer mengden jeg er borte nå som jeg har begynt å studere fullt (det har jeg gjort i 2-3 uker nå). Han får altså ikke mindre oppmerksomhet eller være-med-meg-tid nå, enn han har gjort fra nyttår. Han får dessuten være med en del på universitetet, som han digger, og jeg sitter en del hjemme og leser. Så det er ingen forskjell i hvor mye tid han er alene, eller hvor mye aktivitet han får. Det eneste som har endret seg, er at jeg er mer stressa - og når jeg er stressa blir jeg mer oppfarende, jeg er temmelig god på selvkontroll sånn i nærheten av ham, men jeg merker at jeg ikke alltid er avbalansert på innsiden :P

Her er min tolkning: Nansen har alltid vært veldig førermyk, dvs, han er utrolig var på hvordan jeg, og Ulf, har det. Han har gjemt seg under bordet før, en gang eller to, og da har det ofte skjedd mens jeg har vært sint, frustrert e.l. Feks, en gang jeg kom hjem fra jobb, og irriterte meg over noen jobbgreier, hadde han løpt inn i stua og gjemt seg under bordet da jeg åpna ytterdøra... tok litt tid før jeg skjønte hva som var galt, da bare satt jeg meg og venta, og når jeg ikke var sinna mer, så kom han fram og var glad. Raringen. Det at jeg blir stressa og frustrert er noe jeg har vært veldig oppmerksom på at ikke skal gå utover ham (alltid når jeg er i sånn humør så går jeg lange turer med sele, der vi slipper å forholde oss særlig til hverandre, fordi jeg vet at jeg blir urettferdig når jeg er i dårlig humør og setter krav), men det er tydelig at han reagerer sterkt på min sinnsstemning likevel. Summa sumarum, nå er jeg rett og slett redd for at det at jeg studerer fullt gjør meg så stressa at han blir usikker og redd. Det semesteret jeg er inne i nå, er absolutt det vanskeligste, mest stressende og skumleste jeg skal gjennom noengang, så jeg vet det vil bedre seg over jul. Men hva gjør jeg nå? Hvis jeg har rett? Jeg virkelig elsker den bikkja, og han hjelper definitivt meg å komme meg gjennom studiene ved å gi meg pustehull og være en super ung mann. Men jeg har ikke hjerte til å pine ham gjennom 3-4 stusslige måneder fordi jeg har det bedre da, hvis jeg har rett i at han plages av at jeg er så stressa.

Jeg har forresten ikke gjort noe særlig med problemet hittil, bare kutta ut trening og begynt med leking i stedet, går flere turer med sele, klipper klør og pusser tenner uten å gjøre noe særlig ut av det, og lar ham få finne ut av ting sjøl når han er redd. Ikke lokka og herja og dulla, men sitter og venter på at han skal komme seg - men noen ettermiddager gjør han bare ikke det. Også passer jeg på at når jeg skal håndtere ham eller direkte samhandle med ham så er jeg sikker på at jeg er avslappa og glad - og hvis jeg ikke får til det, så får Ulf beskjed om å om å ordne :P

Skrevet

Ok, slutt å tenk så mye på bikkja. Slutt å overanalyser alt han gjør og ikke gjør. Oppfør deg som om det er verdens største selvfølge at du er super stressa. Studer hardt, få gode karakterer, få en attraktiv jobb. Det er fokuset nå, bikkja klarer seg helt fint han når du ikke ser på han med argusøyne 24/7...

Slapp av kos dere sammen.

Skrevet

Det virker jo som det er noe i det du sier om at han endrer seg og kanskje sturer litt fordi du ikke har like mye tid til han nå som før. Han begynner å nærme seg 2 år, og har kanskje endel hormonelle forstyrrelser i hodet. Kanskje blir du ekstra oppmerksom på hvordan han oppfører seg, og synes synd på han, noe som kanskje gjør han enda mer "puslete"?

Virker det som han har dårligere selvtillit når du trener med han? Du sier at han istede for å spørre deg om hjelp under sporet, så bare markerer han og finner på andre ting. Å gå spor med han øker vel selvtilliten hans, men bruker du å hjelpe han under sporet?

Jeg tror jeg ville prøvd å overse "greiene" han holder på med inne. Hvis han blir puslete og gjemmer seg og sånn, så tror jeg at jeg ville prøvd å være anti stakkarslig til han hvis du skjønner. Midas er også veldig kjapp til å ta til seg sympati, og merker med en gang hvis jeg synes synd på han om han plages med noe... Og da blir ting veldig ofte værre. Kanskje dere rett og slett skal endre litt på rutinene? Lage nye rutiner nå som ditt liv er litt annerledes. Gi han litt tid til å venne seg til den nye tilværelsen, men ikke synes synd på han. Det er nok bare uvant for han, og i tillegg er han i den andre kjønnsmodningen. Han kommer seg nok gjennom dette med gleden i behold, bare han venner seg til det. Tren ting som øker selvtilliten hans.

Ble litt rotete dette, men det er hvertfall det jeg tenker rundt det.

Skrevet

Nå er ikke mine hunder opptatte av mitt humør eller spesielt sensitive på mine luner i det hele tatt, men Aiko har liksom 4 måter å være på: Molefunken, oppgitt over søstra si, kosete eller trollete.

Hun er stort sett molefunken, og hvis hun "velger" det, så får hun bare holde på. Det er ikke synd på Nansen, så han får bare gi seg med å sette griller i hodet på mamsen sin! :hug:

Skrevet

Jeg ville tatt en sjekk hos veterinær bare for å være på den sikre siden at det ikke er tenner, ører olign som plager. Og ellers ville jeg gjort som Gråtass har skrevet.

  • Like 1
Skrevet

Selvsagt er det løpetid i nærheten, det er alltid løpetid i nærheten slik vi bor :P

Nansens ører er rene som gull, og tennene de pusser vi en etter en. Og det har blitt helt klart at det han har reagert på, er at jeg er stressa, og at jeg blir irritert av at han reagerer, slik at han blir pissredd fordi jeg blir irritert, hvilket fører til at jeg blir direkte sinnadamen (om enn bare på innsiden), og han blir rene gelémannen. Ond sirkel, stakkars bisk, noen trengte å få en fisk dengt i hodet (takk, Gråtass, og -Therese- som gjorde det irl). Nå bor Nansen på balkongen og nyter det søte balkongliv der han kikker på naboer og har full kontroll på borettslaget (lykke) mens jeg sitter inne og stresser i fred og ro (semilykke).

Det enkle er ofte det beste, and thanks for all the fish! :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har ikke erfaring, men det er vel bare å prøve? Selv innså jeg etter en del år at det å være "lojal" til fôrmerker er bare tull. Hunder har ikke vondt av variasjon. Jeg ser heller på produksjonsland (mtp. transport og råvarekontroll), råvarer og kvalitet, og valgte heller nordiske produsenter framfor amerikanske eller andre land i Europa. Man ender såklart opp med favoritter, men noe variasjon ble det.
    • Noen som har erfaring med dette tørrforet? Har brukt Maintenence til nå med gode resultater. Men som 5 åring har hunden min muligens utviklet intolleranse mot kylling evt annet. Så derfor tenkte vi å prøve Digestion som er fiskebasert. ps. Hunden går også på Vom.
    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
    • Lapphundene er en helt annen type hund. De er gjeter- og arbeidshunder opprinnelig, selv om de fleste er familiehunder nå. De er også ganske selvstendige, men ikke på langt nær så sære som eurasier. Jeg har inntrykk av at finsk lapphund er litt enklere å trene enn den svenske, men det er såklart individuelle forskjeller også. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...