Gå til innhold
Hundesonen.no

En hund som ofte blir dominert


Kitano
 Share

Recommended Posts

Jeg har en snart 14 mnd goldengutt som ofte blir forsøkt dominert av andre hunder av begge kjønn. Dette skjedde svært sjelden under oppveksten men de siste ukene har det blitt mye. Det begynner med at motsatt hund blir helt besatt av å slikke ham i skrittet for deretter å forsøke å jokke på ham.

Jeg mistenker at dette har noe med alderen hans å gjør, men jeg er ikke sikker og det er derfor jeg spør. Han har vokst opp med en lekekamerat av samme kjønn og rase, men nå for tiden er det problematisk å ha dem sammen fordi han eldste (8 år) stadig forsøker å jokke på minsten.

Hunden er ikke aggressiv mot noen kjønn, jokker aldri og løfter ikke en gang foten når han tisser. Han sier heldigvis i fra til hunder som forsøker seg, men en fullvoksen hund av samme størrelse er sterkere og blir ikke veldig skremt av bjeff og glefs.

Dette er selvsagt noe jeg ikke tillater at blir gjort på min hund, men slik det er nå er jeg redd for å slippe ham både med kjente og ukjente, i frykt for at han blir dominert. Jeg måtte senest for fem minutter siden røske løs en bestefargammel cavalier fra jokkepositur.

Er dette aldersbetinget og vil gå over etterhvert, eller er det noe jeg må ta tak i? Hva kan jeg i så fall gjøre? Min gjør ingenting for å bli utsatt for dette og jeg er ganske fremmed for å disiplinere andre hunder/hundeeiere, selv om jeg sier i fra når jeg må. Er grunnen enkelt og greit at han er på vei inn i de voksnes rekker og derfor blir utfordret litt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei.

Jeg opplevde dette selv på Amigo da jeg overtok han (han var da 1,5 år )

De fleste hannhunder prøvde å jokke på han og han fant seg i det (men det gjør ikke jeg altså)

Når han var litt over 2,5 år så sluttet dette og han ble litt knurrete mot enkelte hannhunder.

Han oppsøker aldri problemer og nå knurrer han veldig skjeldent. Men han er nok blitt litt usikker og utrygg på seg selv (kanskje alderen det også, han er 3 år nå. )

Jeg vet ikke om dette er noen standard eller hva man skal gjøre.

Kjenner meg ihvertfall veldig igjen i det du beskriver. Amigo ble forsøkt jokke på av alt fra 6 mnd valper til 12 år gamle hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det samme gjør jeg.

Du har en snill og tålmodig hund nå, håper du hjelper han så han slipper å si fra selv. Du sier du er glad for det (og jeg skjønner hva du mener) men om han sier fra mer og mer, og møter på en som da svarer tilbake (uten rett men svare gjør de likevel) så blir det kanskje ikke så hyggelig til slutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg pleier å ta det med eierne, men jeg har også "forsvart" hunden min i den forstand at jeg fysisk griper inn. Når det er sagt synes jeg det er utrolig viktig å sette seg i den andres (hundeeier) situasjon; det er ikke nødvendigvis deres feil at hunden deres plutselig jokker på din og da er det ganske drøyt å "slå knallhardt" ned på bikkja. Det er rimelig lett å forutse en jokkesituasjon og ditto enkelt å be eieren ta ansvar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg pleier å ta det med eierne, men jeg har også "forsvart" hunden min i den forstand at jeg fysisk griper inn. Når det er sagt synes jeg det er utrolig viktig å sette seg i den andres (hundeeier) situasjon; det er ikke nødvendigvis deres feil at hunden deres plutselig jokker på din og da er det ganske drøyt å "slå knallhardt" ned på bikkja. Det er rimelig lett å forutse en jokkesituasjon og ditto enkelt å be eieren ta ansvar.

Men hvis det er så enkelt å forutse, hvorfor hører man folk fortelle om det hele tiden da!? Når eieren ikke klarer å kontrollere hunden sin, så gjør jeg det for eier - min hund skal ikke utsettes for ubehageligheter fordi andre eiere mangler kontroll...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner igjen det du skriver, men fra den andre "siden". Min hanne kan av og til reagere på en viss type unghunder og en del kastrerte hanner. Han blokkerer helt og hiver seg over for å ri. Jeg aner ikke hvorfor han velger ut disse få, men at det er ett eller annet i gjære siden han velger ut disse - det er det liten tvil om. Jeg har aldri latt min hund få lov de gangene det har skjedd, og jeg fjerner han allerede når jeg ser hva han planlegger (han er meget lett å lese).

Jeg tror det er perioder hvor disse unghundene kanskje har mye hormoner på gang i kroppen sin, og som noen andre hunder igjen lukter og dermed kan reagere på. Andre grunner er nok også på et mer mentalt plan, slik som du selv også nevner. Jeg merket godt hvordan mine hunder gjennom årene i unghundstider "provoserte" fram det verste i enkelte hunder, gjerne bare ved å være til. Jeg er opptatt av skjerming, og at unghunden skal få oppleve at den mestrer hundemøter, og dermed slippe å dra med seg ubehagelige møter videre fra unghundstiden. Hunden skal få beholde tryggheten i seg.

Det er mye som skjer oppe i hodene til våre firbeinte, og det er ikke alt vi forstår. Det kan jo være alt fra mobbing til stressreaksjoner hos den hunden som rir. Dominans, bølleatferd og andre ting er også selvskreven som mulige årsaker. Det vi kan gjøre er å hindre at det skjer, og det er jeg som hundeeier opptatt av. Poenget er at alle hunder skal få slippe å oppleve dette, og løsningen er enkel - man fjerner hundene fra hverandre.

Jeg mener også at disse intakte hannhundene i bestemte aldre er noe som er tidsbestemt, for etter en tid kan min hund plutselig få et annet forhold til dem, og aldri prøve å ri på dem. Det har også skjedd at enkelte kastrerte hanner som min hund har reagert voldsomt på (riing), har fått lov å bli skikkelig kjent med, og så har det endt med at de har blitt meget gode lekevenner totalt uten riing. Jeg tror kanskje at lukt eller manglende lukt kan være med å skape ulikt stress.

Jeg synes forresten det er kjedelig å høre om at du opplever hundeeiere som står med fingeren i ræva og ikke fjerner sin hund når den er bajas og rir på andre hunder. De hundeeierne trenger tydeligvis å få et spark bak for å fjerne hunden, og deretter en forklaring i hvorfor de ikke skal la hunden sin gå rundt og være til plage. Det er jo heller ikke den hunden sin feil, at den har en sløv eier. Jeg synes det er veldig fint at du gir beskjed til eieren, slik at denne får en mulighet til å forstå at den selv må ta handling.

Når det kommer til deg og din hund, så synes jeg at du bare skal fortsette med det du allerede gjør, nemlig at du lar hunden din slippe å forholde seg til slike kjedelige situasjoner. Sørg for at hunden din får bygge selvtillit til mest mulig av forskjellige hundemøter, at den opplever sosiale sammenhenger med tillit og trygghet. Det å være med andre hunder skal oppleves som trygt, og at den er med andre hunder hvor språket dens blir lest og akseptert. Jeg tror at det mest sannsynlig er en periode, og jeg håper du husker denne tråden senere og kan gi en tilbakemelding på hvordan dette utvikler seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Litt bakgrunnsinfo om oss: jeg og min kjæreste diskuterer når vi bør skaffe oss valp. Vi er begge i 20-årene og bor i ett hus på landet med gode utemuligheter og turmuligheter i skog og mark. Vi begge studerer over nett, og begge vil ha en fremtid med hjemmekontor da vi studerer programering og UX/UI developer. Vi har generelt stabil økonomi, og partneren min jobber ved siden av studiene i tillegg. Jeg får tileggsstipend fra lånekassen. Jeg mistet min far for nesten ett år siden og har vært i en tung periode veldig lenge, nå er jeg bedre og føler meg mye bedre da jeg kommer meg ut mer osv. Jeg har erfaring med hund fra før, men dette er første egne hund. Hos mine foreldre har jeg vokst opp med sibirsk husky, jeg har også hatt mange sommerjobber som hundepasser der "klientene" mine har vært hos meg flere uker om gangen. Vi har bestemt oss for at vi ønsker oss en svart engelsk labrador, og har satt oss inn i hva det vil så å eie en slik rase. Jeg ønsker også å bruke hunden som hobby-hund og tenker å trene lydighet, og drive med dummy-trening. Jrg har godkjent jegerprøve og hadde vært utrolig gøy å utforske jakt videre også! Men når er det rett tidspunkt? Jeg personlig føler meg klar. Jeg er ikke glad i å reise, og trives best ute på sommeren i telt eller hengekøye. Studiene tillater meg å være hjemme med valpen, og å komme meg ut mer etterhvert som han / hun blir eldre. Vi har råd til forsikring, uforutsette veterinær utgifter osv. Jeg føler meg så, sæ klar, men har fått kritikk av andre (hovedsakelig familie) om at det ville vært dumt å skaffe seg valp nå da jeg er student...
    • Synes dere de er fine?
    • Det kan ikke være en brist i en tå eller noe sånt da? Små sår har jeg også oppdaget at de blir fryktelig utilpass av, selv om de nærmest er mikroskopiske. Min hund ble tilnærmet invalid når hun hadde et bittelite gnagsår mellom to tær, ville ikke legge vekt på den foten i det hele tatt 🙈
    • Jeg forstår hva du mener, og jeg kan sette meg inn i situasjonen din. Om det hadde vært en hunderase som ikke var tallrik; der foreldredyr og linjer bakover utmerket seg, f.eks ved å ha god mentalitet og fantastiske brukshundsegenskaper ville jeg kanskje kunne ha firet noe på krava. Men om det er en tallrik rase (som schæfer, rottweiler, belgisk fårehund, golden eller labrador) ville det måtte en god del overtalelse til for at jeg hadde takket meg til en hund med potensielle leddsjukdommer eller mentale brister.  Hunder er levende vesener og vi er selvfølgelig ikke garantert at de holder seg friske. Og det kan jo hende at du uansett ender opp med en hund med både HD og svak mentalitet for det jeg vet. Men hvorfor ta sjansen? Om det så skjer, kan du i minste trøste deg med at du gjorde det du kunne for å få en frisk hund, og at bare har hatt uflaks. 
    • Det er en vanskelig balanse. Jeg er godt i gang med å analysere alt han gjør for å unngå skader og slikt. Går han rart, virker han mer sliten enn normalt. Spiser han som han burde? Hvis han begynner å røyte mer enn vanlig, er det tegn på stress og at han har ondt, eller er det på grunn av årstidsskifte? Mange krisetanker etter hvert, ja 😪 Enn så lenge tror jeg at jeg trykte på alarmknappen unødvendig.. Sikkert ikke siste gangen, i og med at han ikke er noe ungdom lengre.  Tusen takk svar, setter pris på at dere setter av tid til å hjelpe meg ❤️ 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...