Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor valgte du din rase?


Recommended Posts

Skrevet

Nå har jeg bare hatt Staff i 4 dager men jeg er solgt! Det første jeg gjorde var å ta rasevelgeren på canis;) Leste masse om rasen og tilslutt falt det på utseendet:) Det eneste negative jeg fant med rasen var at de ikke liker andre hunder. Men dette gjelder jo selvfølgelig ikke alle og i hvertfall ikke vår 2- åring:) Hun er godt sosialisert, veldig fortrolig med mennesker, rolig og kosete:) Hun er kke konkuranselydig akkurat men hører på oss og tilogmed ungene våre på 2 og 4 år :P

Vet ikke hvis jeg skal ha samme rase igjen... hvis vi finner en voksen staff som er som henne så ja:)

  • Svar 104
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg vil si at belger er min rase selv om jeg ikke har en nå og neste hund ikke blir belger. Hadde verden vært anderledes hadde det alltid vært en belger i mitt hus, og forhåpentligvis kommer det en be

Flat coated retriever: Jeg ville ha mer hund enn golden (som jeg hadde tidligere), og det var ikke like lett å oppdrive en aktiv golden, og jeg var ikke like lysten på jaktgolden heller (selvom tanken

Har hatt lyst på hund siden jeg var liten, men har alltid bare vært "hund" og ikke noen spesiell rase.. det endret seg etter min første tur til Japan i 2008 (eller var det 2007...?), der var det mange

Skrevet

Jeg gjorde egentlig ikke et valg, første hunden jeg fikk var en valp oppdretteren jeg jobbet for ikke ble kvitt, og var egentlig en av to valper i et kull på 5 jeg absolutt ikke ville ha :P En helg skulle det komme en fyr som skulle ha 2, kanskje 3 valper (sånn er det med AH'er, de selger gjerne flere i slengen der), og jeg håpet først at det ikke var Tommy (Gubbelille) som ble igjen om han "bare" skulle ha to, men den siste uka før den helgen så var det noe som forandra seg. Jeg han mer og mer, han var liksom alltid i synsfeltet mitt, og jeg tenkte mer og mer på han. Så når jeg dro hjem på fredag, så var jeg ikke helt sikker på hva jeg håpa på, om han som skulle ha 2 kanskje 3 tok tre, og hvem den som evt ble igjen var, men jeg ble veldig glad når jeg så det var Tommy som var igjen. Så da fikk han bli min hund da, Tommy som var så bøllete at han ble oppkalt etter Tommy&Tigern-Tommy, men som ble Måns og til slutt Gubbelille i løpet av nesten 13 år :ahappy:

Når jeg skulle ha min neste hund, ville jeg ha noe som var litt mer interessert i å være sammen med meg enn hva Tommy var. Vi hadde jo trent litt LP uten at det ble noen stor suksess, og når vi var på turer, så gikk vi liksom hver vår tur, tilfeldigvis i noenlunde samme retning.. Så min neste hund skulle være lettere å trene med, og den skulle være interessert i å være sammen med meg, enkelt og greit..

Jeg så egentlig på storpudler, hadde sendt noen mail til et par oppdrettere, men fikk ikke noe svar, så jeg lagde en tråd om det på canis, tror jeg. Altså en rasevelger-tråd (mulig jeg husker feil, det er noen år siden.. 8 år, for å være nøyaktig) hvor jeg skreiv litt om hva jeg ønsket meg i en hund (som man pleier i rasevelger-tråder). Belgerpia mente at jeg burde ha belger, jeg var ikke helt overbevist om det, den eneste erfaringa jeg hadde med de fra før av var ei som bodde i nabolaget når jeg var barn, og hun kløyp så fort noen bevegde seg fortere enn gangfart, så jeg var svært skeptisk :P Men jeg lovte å kikke på ei tervfrøken allikevel, så jeg møtte Belgerpia og oppdretteren til Nik på hundeutstilling på Nes (Brårud). Vixen var ei utrolig nydelig tispe, og jeg lånte henne litt nå og da den sommeren. Rett etter at jeg leverte henne siste gangen, ble hun syk, og dessverre døde hun av borrelia ikke så lenge etter det.

Jeg la fra meg tanken på ny hund en stund, men så fikk Belgerpia igjen et par hunder fra et kull, deriblant Herverket og Molly som Elin hadde. Jeg dro for å se på Molly, men det ble liksom ikke helt den store kontakten, så jeg var litt sånn "njaaaaaa". Så ble Hero sluppet inn i stua, og da visste jeg bare at det måtte bli han. Han var alt jeg ønska meg, pluss litt til. Pluss litt til-delen ble grunnen til at vår tid sammen ble altfor kort, jeg valgte å avlive han etter at han beit både Belgerpia og meg en dag. Etter det har jeg bare hatt belger, etter mer eller mindre bevisste valg.

Jeg veit ikke hva slags rase min neste hund blir. Pr i dag tror jeg ikke at det blir belger igjen, jeg er fortsatt litt stuck på pudlene, men nå ønsker jeg meg mellompuddel. Eneste aberet med de er pelsstellet, syns jeg. Jeg er ikke så glad i pelsstell, og siden jeg ikke veit hvor lenge formen er god, veit jeg ikke helt om jeg har helse til pelsstellet en puddel trenger. Jada, jeg veit de kan barberes ned, men jeg har lyst til å stille ut en gang i blant også. Hvis det blir belger igjen, så har jeg antageligvis laget den selv. :)

Skrevet

Har hatt lyst på hund siden jeg var liten, men har alltid bare vært "hund" og ikke noen spesiell rase.. det endret seg etter min første tur til Japan i 2008 (eller var det 2007...?), der var det mange små, røde hunder som tuslet rundt. Husker en gammel mann med sin minst like gamle hund. Han satt på benken og kastet godteri, mens hunden tuslet fram og tilbake for å plukke de opp. Det var så koselig. Når vi passerte hus når vi var på tur i skogen kom det som oftest ut en liten, rød hund og passet på at vi ikke kom for nærme. Det var ingen gjerder, men ingen av disse hundene forlot området til huset.

I 2010 fikk "alle" vennene mine seg hund, de fleste er gatehunder fra Budapest. Når jeg kom fram til at jeg egentlig kunne klare å ta meg av en hund var valget enkelt: shiba! Det blir helt klart ikke den siste.

  • Like 1
Skrevet

Jeg valgte egentlig aldri den rasen jeg har endt opp med. Historien rundt hvorfor jeg har rasen jeg har er egentlig ganske morsom.

Jeg startet på videregående skole, å hadde lenge ønsket meg en ny hund da Teddy begynte å dra på årene. Da jeg startet på videregående skole traff jeg oppdretteren min, da hun var klassekontakten min i ca ett halvt år. Første hunden jeg traff av rasen var Svava:

18166_273659100585_632600585_4997850_2254395_n.jpg

Svava smeltet seg rett inn i hjertet på meg, å ble ofte brukt i forskjellige fotooppgaver i skoleforbindelse.

Jeg hadde spart penger til ny hund, å hadde 15 000,- på konto jeg i teorien skulle kjøpe Australian Shepherd for, jeg sto på liste hos flere oppdrettere, da mine foreldre plutselig fant ut at to "store" hunder var for mye å ha i hus. Jeg var helt knust, selvsagt, å oppdretteren min hadde akkurat fått ett kull (Betty's kull) - men hadde ingen planer om å hverken beholde, og alle var i teorien solgt.

Jeg spurte mine foreldre angående fôrvertavtale, å de syntes det hørtes fint ut, å sa at dersom jeg kunne få dsg på fôr var det ok med ny hund. Jeg fikk snakket med oppdretteren min, å vi avtalte at jeg skulle ha Betty på fôr. Med andre ord var det bare tilfeldigheter at jeg endte opp med dsg. Idag har jeg 3 gårdshunder, å kan ikke love at det ikke blir flere med tiden ;)

312853_10150354420655586_632600585_10277819_2551081_n.jpg

Bella Vita

304335_10150371716135586_632600585_10413216_724797208_n.jpg

Betty og hennes datter Polkadott.

:wub:

Skrevet

Har nok alltid vært raser av gjeterhundtype som har ligget mitt hjerte nærmest, kan egentlig ikke tenke meg noe annet (bortsett fra kanskje en norsk buhund som maskot). Den ultimate hunden med stor H er selvfølgelig en god schæfer men da det blir i overkant mye hund for meg som bare driver med hundetrening/konkurranse på hobbybasis så derfor endte jeg opp med korthårscollie i stedet; der får jeg alt det jeg vil ha i en "gjeterhundrase" men i overkommelig format mht til aktivitetsnivå og "drifter". Jeg har også mine forgylte barndomsminner om store staselige langhårscollies som streifet rundt i nabolaget på egen hånd og kom og tagg om en og annen brødskive med brunost. Oppførte seg eksemplarisk gjorde de også, akkurat som lassie. Men da jeg som voksen ikke er noen fan av pelsstell så var jo kortisen det logiske valget.

Når sant skal sies så er ikke alle korthårscollies født letthåndterlige, det fikk jeg erfare da jeg fikk livsglade Nelson i hus, en veeeldig livlig kar med snev av AD/HD og en aldri så liten overproduksjon av testosteron. Så etter å ha hatt flere collies i hus og blitt kjent med mange andre eksemplarer så har jeg funnet ut at den collie-mentaliteten/personligheten jeg digger aller mest er den coole, stødige typen som kanskje ikke er av de aller kjappeste eller livligste men som har et hjerte av gull og en sjarm som ikke ligner grisen; har nok forelsket meg litt i det klassiske "amerikanske gemyttet"; "the goofy giant"; et stort hjerte i en litt keitete kropp :-).

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...