Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor valgte du din rase?


:)Kine
 Share

Recommended Posts

Nå har jeg bare hatt Staff i 4 dager men jeg er solgt! Det første jeg gjorde var å ta rasevelgeren på canis;) Leste masse om rasen og tilslutt falt det på utseendet:) Det eneste negative jeg fant med rasen var at de ikke liker andre hunder. Men dette gjelder jo selvfølgelig ikke alle og i hvertfall ikke vår 2- åring:) Hun er godt sosialisert, veldig fortrolig med mennesker, rolig og kosete:) Hun er kke konkuranselydig akkurat men hører på oss og tilogmed ungene våre på 2 og 4 år :P

Vet ikke hvis jeg skal ha samme rase igjen... hvis vi finner en voksen staff som er som henne så ja:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 104
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg vil si at belger er min rase selv om jeg ikke har en nå og neste hund ikke blir belger. Hadde verden vært anderledes hadde det alltid vært en belger i mitt hus, og forhåpentligvis kommer det en be

Flat coated retriever: Jeg ville ha mer hund enn golden (som jeg hadde tidligere), og det var ikke like lett å oppdrive en aktiv golden, og jeg var ikke like lysten på jaktgolden heller (selvom tanken

Har hatt lyst på hund siden jeg var liten, men har alltid bare vært "hund" og ikke noen spesiell rase.. det endret seg etter min første tur til Japan i 2008 (eller var det 2007...?), der var det mange

Jeg gjorde egentlig ikke et valg, første hunden jeg fikk var en valp oppdretteren jeg jobbet for ikke ble kvitt, og var egentlig en av to valper i et kull på 5 jeg absolutt ikke ville ha :P En helg skulle det komme en fyr som skulle ha 2, kanskje 3 valper (sånn er det med AH'er, de selger gjerne flere i slengen der), og jeg håpet først at det ikke var Tommy (Gubbelille) som ble igjen om han "bare" skulle ha to, men den siste uka før den helgen så var det noe som forandra seg. Jeg han mer og mer, han var liksom alltid i synsfeltet mitt, og jeg tenkte mer og mer på han. Så når jeg dro hjem på fredag, så var jeg ikke helt sikker på hva jeg håpa på, om han som skulle ha 2 kanskje 3 tok tre, og hvem den som evt ble igjen var, men jeg ble veldig glad når jeg så det var Tommy som var igjen. Så da fikk han bli min hund da, Tommy som var så bøllete at han ble oppkalt etter Tommy&Tigern-Tommy, men som ble Måns og til slutt Gubbelille i løpet av nesten 13 år :ahappy:

Når jeg skulle ha min neste hund, ville jeg ha noe som var litt mer interessert i å være sammen med meg enn hva Tommy var. Vi hadde jo trent litt LP uten at det ble noen stor suksess, og når vi var på turer, så gikk vi liksom hver vår tur, tilfeldigvis i noenlunde samme retning.. Så min neste hund skulle være lettere å trene med, og den skulle være interessert i å være sammen med meg, enkelt og greit..

Jeg så egentlig på storpudler, hadde sendt noen mail til et par oppdrettere, men fikk ikke noe svar, så jeg lagde en tråd om det på canis, tror jeg. Altså en rasevelger-tråd (mulig jeg husker feil, det er noen år siden.. 8 år, for å være nøyaktig) hvor jeg skreiv litt om hva jeg ønsket meg i en hund (som man pleier i rasevelger-tråder). Belgerpia mente at jeg burde ha belger, jeg var ikke helt overbevist om det, den eneste erfaringa jeg hadde med de fra før av var ei som bodde i nabolaget når jeg var barn, og hun kløyp så fort noen bevegde seg fortere enn gangfart, så jeg var svært skeptisk :P Men jeg lovte å kikke på ei tervfrøken allikevel, så jeg møtte Belgerpia og oppdretteren til Nik på hundeutstilling på Nes (Brårud). Vixen var ei utrolig nydelig tispe, og jeg lånte henne litt nå og da den sommeren. Rett etter at jeg leverte henne siste gangen, ble hun syk, og dessverre døde hun av borrelia ikke så lenge etter det.

Jeg la fra meg tanken på ny hund en stund, men så fikk Belgerpia igjen et par hunder fra et kull, deriblant Herverket og Molly som Elin hadde. Jeg dro for å se på Molly, men det ble liksom ikke helt den store kontakten, så jeg var litt sånn "njaaaaaa". Så ble Hero sluppet inn i stua, og da visste jeg bare at det måtte bli han. Han var alt jeg ønska meg, pluss litt til. Pluss litt til-delen ble grunnen til at vår tid sammen ble altfor kort, jeg valgte å avlive han etter at han beit både Belgerpia og meg en dag. Etter det har jeg bare hatt belger, etter mer eller mindre bevisste valg.

Jeg veit ikke hva slags rase min neste hund blir. Pr i dag tror jeg ikke at det blir belger igjen, jeg er fortsatt litt stuck på pudlene, men nå ønsker jeg meg mellompuddel. Eneste aberet med de er pelsstellet, syns jeg. Jeg er ikke så glad i pelsstell, og siden jeg ikke veit hvor lenge formen er god, veit jeg ikke helt om jeg har helse til pelsstellet en puddel trenger. Jada, jeg veit de kan barberes ned, men jeg har lyst til å stille ut en gang i blant også. Hvis det blir belger igjen, så har jeg antageligvis laget den selv. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt lyst på hund siden jeg var liten, men har alltid bare vært "hund" og ikke noen spesiell rase.. det endret seg etter min første tur til Japan i 2008 (eller var det 2007...?), der var det mange små, røde hunder som tuslet rundt. Husker en gammel mann med sin minst like gamle hund. Han satt på benken og kastet godteri, mens hunden tuslet fram og tilbake for å plukke de opp. Det var så koselig. Når vi passerte hus når vi var på tur i skogen kom det som oftest ut en liten, rød hund og passet på at vi ikke kom for nærme. Det var ingen gjerder, men ingen av disse hundene forlot området til huset.

I 2010 fikk "alle" vennene mine seg hund, de fleste er gatehunder fra Budapest. Når jeg kom fram til at jeg egentlig kunne klare å ta meg av en hund var valget enkelt: shiba! Det blir helt klart ikke den siste.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte egentlig aldri den rasen jeg har endt opp med. Historien rundt hvorfor jeg har rasen jeg har er egentlig ganske morsom.

Jeg startet på videregående skole, å hadde lenge ønsket meg en ny hund da Teddy begynte å dra på årene. Da jeg startet på videregående skole traff jeg oppdretteren min, da hun var klassekontakten min i ca ett halvt år. Første hunden jeg traff av rasen var Svava:

18166_273659100585_632600585_4997850_2254395_n.jpg

Svava smeltet seg rett inn i hjertet på meg, å ble ofte brukt i forskjellige fotooppgaver i skoleforbindelse.

Jeg hadde spart penger til ny hund, å hadde 15 000,- på konto jeg i teorien skulle kjøpe Australian Shepherd for, jeg sto på liste hos flere oppdrettere, da mine foreldre plutselig fant ut at to "store" hunder var for mye å ha i hus. Jeg var helt knust, selvsagt, å oppdretteren min hadde akkurat fått ett kull (Betty's kull) - men hadde ingen planer om å hverken beholde, og alle var i teorien solgt.

Jeg spurte mine foreldre angående fôrvertavtale, å de syntes det hørtes fint ut, å sa at dersom jeg kunne få dsg på fôr var det ok med ny hund. Jeg fikk snakket med oppdretteren min, å vi avtalte at jeg skulle ha Betty på fôr. Med andre ord var det bare tilfeldigheter at jeg endte opp med dsg. Idag har jeg 3 gårdshunder, å kan ikke love at det ikke blir flere med tiden ;)

312853_10150354420655586_632600585_10277819_2551081_n.jpg

Bella Vita

304335_10150371716135586_632600585_10413216_724797208_n.jpg

Betty og hennes datter Polkadott.

:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har nok alltid vært raser av gjeterhundtype som har ligget mitt hjerte nærmest, kan egentlig ikke tenke meg noe annet (bortsett fra kanskje en norsk buhund som maskot). Den ultimate hunden med stor H er selvfølgelig en god schæfer men da det blir i overkant mye hund for meg som bare driver med hundetrening/konkurranse på hobbybasis så derfor endte jeg opp med korthårscollie i stedet; der får jeg alt det jeg vil ha i en "gjeterhundrase" men i overkommelig format mht til aktivitetsnivå og "drifter". Jeg har også mine forgylte barndomsminner om store staselige langhårscollies som streifet rundt i nabolaget på egen hånd og kom og tagg om en og annen brødskive med brunost. Oppførte seg eksemplarisk gjorde de også, akkurat som lassie. Men da jeg som voksen ikke er noen fan av pelsstell så var jo kortisen det logiske valget.

Når sant skal sies så er ikke alle korthårscollies født letthåndterlige, det fikk jeg erfare da jeg fikk livsglade Nelson i hus, en veeeldig livlig kar med snev av AD/HD og en aldri så liten overproduksjon av testosteron. Så etter å ha hatt flere collies i hus og blitt kjent med mange andre eksemplarer så har jeg funnet ut at den collie-mentaliteten/personligheten jeg digger aller mest er den coole, stødige typen som kanskje ikke er av de aller kjappeste eller livligste men som har et hjerte av gull og en sjarm som ikke ligner grisen; har nok forelsket meg litt i det klassiske "amerikanske gemyttet"; "the goofy giant"; et stort hjerte i en litt keitete kropp :-).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...