Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan ville du hedret hunden etter døden?


pippin
 Share

Recommended Posts

Ble litt inspirert av den avlivingstråden og kom til å tenke på måter å huske dyret sitt på i ettertid?

Ville du, hvis du hadde råd, laget en diamant av asken til dyret f.eks? Ville du utstoppet? Holder det med asken eller bare et bilde osv? Noen andre fine måter å huske dyret på som du ville ha gjort?

Selv tror jeg jeg ville ha hatt nok med minner og bilder, men det hadde også vært koselig å dratt ut på fjelltur og hatt med urne med aske i, for å begrave den ute i villmarken et sted.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ikke ha aske tilbake. Hundene graves enten ned eller sendes til felleskremering. Kunne også godt gitt dem til NVH til bruk for veterinærstudenter f.eks. Hadde aldri brukt penger på diamanter eller stoppet ut min kjære venn.

For meg holder det med bilder og gode minner. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Asken til ene hunden min er begravd under en stor bjørk i hagen. Også har jeg et bilde og bilburskiltet hennes + et bulldog lys i hylla i lillestua. Lyset tenner jeg på bursdagen hennes og den dagen hun døde + hvis noen andre nære hunder har dødd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk faktisk akkurat meldig av klinikken om at urnen til Cosmo har kommet dit og jeg skal dra å hente den nå.

Han skal være hos meg hele livet, og begraves sammen med meg når jeg dør.

Hva jeg skal med de andre vet jeg ikke, men cosmo var veldig spesiell for meg.

Har også tatt vare på tingene hans som nå ligger i en boks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Urnen med Rikkes aske er her oss meg og skal aldri forlate meg. Rikke var redd for folk og det båndet vi hadde var helt spesielt. Hun hadde det best hvis hun fikk være sammen med meg, så her skal hun bli.

Jeg har også tatt en tatovering til minne for henne. Det er en nattsvermer (Rikke var en phaléne, phaléne = nattsvermer) som flyr opp mot himmelen, på skuldra mi.

Hva som skjer med de andre hundene mine veit jeg ikke enda. Forhåpentligvis blir det mange år til. Men jeg syns det er tungt å skulle forlate dem på dyrlegekontoret. Så jeg kommer nok til å ta separat kremering, sånn at jeg på en måte får dem hjem til meg igjen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine hunder skal aldri bli til aske og aldri sendes til veterinærstudier, selv om jeg er kjempeglad for at mange gjør det. Jeg klarer ikke tanken på at hunden min skal brennes eller skjæres i av studenter, og jeg vet at andre ikke tenker på at hunden skal spises av nedbrytere i jorden. Min hund er begravet i hagen ved siden av alle de andre dyrene våre. Hver julaften når jeg er hjemme i Bergen legger jeg ut lys på gravplassen.

De andre hundene mine skal også begraves i hagen i Bergen.

Jeg har heller ikke kastet noe etter han. Har tatt vare på pelsdotter, halsbånd, kobbel og alt annet utstyr. Ingen andre hunder får lov til å bruke det heller :)

Edit: la til noe

Endret av labbis
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har truet med å lage hansker av skinnet når Odin dør... nå er skinnet neppe brukbart hvis han dør av alderdom, da. Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre noe mer ut av det enn andre dyr jeg har mistet, ta vare på bildene og minnene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er fint å få asken og kaste den utover et sted hunden likte seg :) Det er alltid noe jeg har syntes har virket vakkert. Så det vil jeg nok gjøre med Blondie også, slik jeg ser ting i dag. Da ville jeg sikkert kastet asken utover sauegården ved siden av huset vårt, for der elsker hun å løpe og gå tur :ahappy: Hun vil likevel alltid være med meg i hjertet mitt, så det tenker jeg ikke så mye på.

Annet enn det ville jeg bare beholdt bilder og slikt. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort med utstyret hennes. Kanskje tatt vare på ett halsbånd og gitt bort, solgt eller kastet resten.

Jeg vet vi fikk asken av Gipsy, men jeg vet ikke hva mamma har gjort med den enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beholder halsbånd (brukes igjen av andre hunder), men kroppen er bare "kropp" - så den får være igjen hos veterinæren. Tror jeg har betalt ekstra for felleskremering, men har vel eg. aldri hatt noe valg å la være dèt, tror jeg.

Skjønner ikke men respekterer fullt ut andre som tar vare på tingene til hunden(e) sine. Vet om flere venner og valpekjøpere som har urner i stua, bånd og bildre rammet inn, etc. Helt greit, såklart, men ikke helt min greie fordet.

(f.eks. leiebåndet som min blå Mac har nå er arvet ned og har vært i bruk på to andre blå hannhunder i mitt eie - den første var født på begynnelsen av 80-tallet )

Susanne :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man er død, så er man død - da har man bare minnene igjen. Å samle på levningene i form av aske elns syns ikke jeg noe om - det er 'bare' aske. Holder med videoer og bilder, samt å gå samme turene osv og tenke tilbake på når h*n var med.

Enig.

Har tatt vare på halsbånd fra både Jonas og Rambo, mine gamle hunder.

Og massevis av bilder og film.

Det holder for meg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker det at nye hunder kan bruke den forriges eiendeler. Det gjør meg litt godt når Lykke gr med Seiers halsbånd f.eks. Men jeg hedrer ikke de jeg har mistet på noen spesiell måte. Min første egne boxer ligger begravd i hagen hos eksen. Men det er kun fordi ungene gråt så fryktelig og ville så gjerne ha henne der.

De andre er blitt igjen hos veterinæren. Før om årene tror jeg de døde dyrene blr kjørt på fylilnga her i byen. Nå sendes de vel til et krematorium i Trøndelag der de felleskremeres. Har ikke ville hatt noe tilbake av de.

Episoder kan få minnene til å dukke opp. Å se på bilder av hundene også. Men når de er død er de død og jeg har aldri hatt noe behov for å ha de hjemme på peishylla.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gråpus begravde jeg hjemme hos mamma i blomsterbeddet.

Når Chicka blir borte så syntes jeg hun er litt for stor å begrave i hagen til mamma, så hun skal til kremering, klarer ikke helt tanken på å sende hun helt fra meg, men respekterer andre som gjør det.

Har bare hatt Gråpus og Chicka i voksen alder, så vet ikke hva jeg kommer til å gjøre med neste hund, men føler på meg at jeg kommer til å sitte igjen med mange urner når jeg blir en gammel dame ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke bedt om noen aske. Død er død. Mine minner sitter uansett i hodet og hjertet er det jeg tenker, og jeg trenger hverken aske eller gjenstander for det.

Et bilde av hunden på bokhylla, gjerne et som er spesielt gode minner ved, over skrivebordet (der jeg tilbringer en del tid) ville vært hedersplass nok for min del :)

Og ikke ville jeg begynt å kaste masse hundegreier heller. For jeg ville etter all sannsynlighet ønske ny hund ganske raskt, om ikke akkurat dagen etter, og da kan utstyret brukes videre sannsynligvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjørte han selv til krematoriet og hentet urnen noen dager senere. Planen er å gravlegge urnen i hagen den dagen jeg kjøper meg noe eget. Foreløbig står den på en hylle over matskåelene til de andre, sammen med hverdagshalsbåndet hans.. Alt annet utstyr er gjenbruk eller gitt bort. Bilder kan jeg ikke se på ennå, mindre ha på veggen :no:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...