Gå til innhold
Hundesonen.no

Værste og beste


Guest Vicky

Recommended Posts

Skrevet

Hva er det vondeste du har opplevd?

Og hva er det beste?

Når kan du si at du virkelig er lykkelig?

Skrevet

Hva er det vondeste du har opplevd?

Når Annette døde.. Når vi stod og så på henne, rett før ambulansen kom, når hun var full av blod og vi ikke kunne gjøre noen ting får å hjelpe henne... Tiden etterpå, hver gang vi trodde hun kom til å komme inn døre og hun ikke gjorde det..

Og hva er det beste?

Dagen jeg fikk Serchaj tilbake.

Skrevet
Hva er det vondeste du har opplevd?  

Når Annette døde.. Når vi stod og så på henne, rett før ambulansen kom, når hun var full av blod og vi ikke kunne gjøre noen ting får å hjelpe henne... Tiden etterpå, hver gang vi trodde hun kom til å komme inn døre og hun ikke gjorde det..  

Og hva er det beste?  

Dagen jeg fikk Serchaj tilbake.

Godt å høre du har det bedre nå :) Du er en flott jente!

Skrevet
Hva er det vondeste du har opplevd?

Og hva er det beste?

Når kan du si at du virkelig er lykkelig?

Det verste:

Hmm.. Mange svik og skuffelser som har føltes utrolig tunge der og da, men det som sitter hardest i en enda (kanskje også fordi det er ferskest) er å når bestemoren min døde på pappas 50 års dag 18. september i år.

Hun var en syk en stund og hun var klar helt mot slutten og fikk sagt hadet til alle og har til og med skrevet avskjedsbrev til alle barnebarna. Hun er den første jeg virkelig var glad i som har dødd og det var (og er ) utrolig vondt. Forholdet mellom meg og mine besteforeldre fikk et mye nærere forhold fra i sommer av pga andre omstendigheter, og å miste henne og se bestefar i sorg slet meg ned utrolig. Da var det utrolig vanskelig å sitte 3 timer unna og få rapporter på telefon, og måtte reise ned igjen og takle sorgen både dagen etter at hun døde og på kvelden etter begravelsen.

Det beste:

Det høres sikkert utrolig dumt ut, men for meg var helgen 6-7.mai i år en av de beste; Mia debuterte i klasse 3 agility etter mange heftige diskusjoner med venner om jeg burde rykke henne opp eller ikke. De aller fleste mente jeg ikke burde gjøre det, men jeg rykket opp likevel. Mia vant klassen med cert begge dager og du finner ikke stoltere eier og fører enn meg. Vi beviste så mye den helgen både for oss selv og alle som ikke har hatt tro på Mia. Var også utrolig glad den gangen Mia stakk av fra "barnevakten" og jeg fant henne i bilen om morgenen (lang historie), og etter hoppløpet i Melsom med Minnie da jeg følte at vi jobbet optimalt sammen.

Når jeg virkelig er lykkelig trenger jeg nok noen år til for å finne ut av..

Dette ble langt, men terapi på et vis...

Skrevet

Hva er det vondeste du har opplevd?

Orker nesten ikke tenke på det..tårene renner allerede.

Men det er når jeg fikk tlf om Tsunamien, broren og svigerinnen min var der nede da..og vi fikk ikke tak i dem.

Det å vite at de kanskje var døde så langt fra meg er det verste jeg har vært med på.

Dagene før de kom hjem var også jæ***

Og hva er det beste?

Når de kom hjem.

Og når jeg fikk Chicka

Når kan du si at du virkelig er lykkelig?

Når jeg er ute i naturen, stille og rolig sammen med Chicka

Skrevet

Det verste som skjedde meg må ha vært den gangen det var en på skolen min som knakk 3 av ribbeina mine, og gav meg fler andre skader. Og hele oppholdet på den skolen.

Det aller beste: Den dagen Vicky ble født :) og da jeg og Joachim ble to :)

Skrevet

Det verste:

Det må være når jeg brant inne i leiligheten vi hadde før, og leiligheten brant nesten helt ned med alle tinga mine og 3 tamrotter. Der satt jeg igjen, røykforgifta og med ingen eiendeler igjen.

Det beste:

Når svigers og Andreas plutselig sa at flyet hadde landet og vi kunne hente Lisa på Gardermoen, en mnd før hun egentlig skulle komme. Det var litt av en overraskelse.. Jeg strigråt og lo om hverandre og hjertet mitt smeltet fullstendig da jeg så Lisa for første gang, en gul liten bylt som har fylt dagene mine siden med latter og sukess.

Skrevet

den værste: julaften for ett år siden, farmor fikk hjerneslag, og døde 4 dager etterpå på sykehuset :) savner henne fryktelig, siden hun bodde i leiligheten vår, og jeg var inne og besøkte henne vær dag.

den beste:har vel kanskje ikke kommet enda, men hitill var det vel den dagen ask langet på værnes :)

Skrevet

hmmm,den var ikke så lett,men det værste må vel være:

dagen jeg fikk vite at ei tidligere klassevennine hadde død,og på den samme dagen måtte jeg ta den tunge avgjørelsen om å avlive hunden min..

det beste: da småbrødrene mine ble født,da vi fikk den første hunden vår,da jeg fikk min første egne,og da jeg fikk Ike!

Skrevet

Hva er det vondeste du har opplevd?

Det vondeste er nok når pappan min tok livet av seg. Ikke at jeg husker så mye av det, for jeg var bare 4år... Men jeg har hatt mye vondt pga det etterpå...

Og hva er det beste?

Det beste er nok når vi kjøpte eget hus og jeg følte at vi ble "virkelig sammen" :)

Når kan du si at du virkelig er lykkelig?

Jeg kan si at jeg virkelig er lykkelig når jeg segler i god vind og bare kjenner at batteriene mine lades opp!

Skrevet

Det værste:

Jeg vet faktisk ikke.. Ikke noen stor enkelthendelse, egentlig. Men det kan ha vært da farfaren min døde, eller den gangen jeg fikk vite at pappa hadde havnet på sykehuset. De sekundene, før jeg fikk vite hvorfor, var helt grusomme. Tror hjertet mitt stoppet.eller da en god venn av familien, og faren til en av mine beste venner, plutselig og uventet tok livet sitt.

Det beste:

Den dagen mamma ringte og spurte om jeg ville være med å hente hunden vår, den dagen ALT gikk bra og jeg og hesten min gjorde det bra på stevne.. Hmm.. De dagene som søstrene og brødrene mine ble født.

Jeg er virkelig lykkelig når jeg er ute, det er litt kaldt, ett par minusgrader, snø og en lykkelig hund som spretter rundt.. også kommer jeg inn, og der venter kjæresten med varmt pledd og kakao.

Skrevet

Verste:

Da bestefar ble plassert på eldresenter, da forstod jeg virkelig hvor ille sykdommen hans var. Da jeg fant bestemor bevisstløs i sengen sin med bare et pledd over seg og masse knust glass rundt, og da hun ble lagt inn på eldresenter. Da farfar døde. Min sykdom.

Beste:

Da jeg fikk lillesøster og bror. Da vi fikk Vesla. Da jeg var i London. Hytteturene da jeg var liten, da jeg var alen med bestemor, bestefar og Lisa på hytta.

Skrevet

Værste jeg har opplevd :

krangling i familien som har ført til spilltelse, ikke bli trudd o.l

banka opp av en gal eks

dagen vi måtte ta dolly... var seriøst en av de værste dagene i livet mitt

Beste :

Dagen jeg fikk Toya

da vi fikk dolly

søsken ( da var jeg liten da :) )

da jeg blei sammen med lars

Skrevet

Beste: Første møte med Lord, Dagen eg fekk han ,Dagen(e) eg fikk Sacco, Emina og Fortino

Værste: Dagen Lord ble avlivet

Skrevet

Værste: har hatt mange "værste" dager! blant annet den dagen, bestefar avlivde hunden sin, senta. jeg var kjempelei meg, og når vi "leverte" tilbake den forrige hunden vi var fôr værter til eieren. er lei meg den dag i dag, savner han :P

Beste: har hatt en del "beste" dager og, i dag var en kvalifisert dag til det.

hmm den dagen jeg fikk kattepusen min :) og den dagen jeg dro for å hilse på Lucas å valpene, og den dagen mamma sa ja til hund. den dagen jeg flytta hjem til mamma igjen, og den dagen vi dro for å hente Lucas. og alle dagene i etterkant sammen med han Love den dagen jeg fikk vite at jeg fikk stipend allikevel, noe som jeg trudde jeg ikke fikk :)

ble en del gode dager men alle de teller like mye :). gidder ikke å ramse opp de værste egentlig, blir bare trist av det.

Skrevet

Beste: Da vi fikk Maja :) (Og Miriam, katten vår, selv om jeg ikke husker så mye av det..10 år siden)

Verste: Da hamsteren min døde i hendene mine, og det rant blod ut av munnen hennes.. Aldri grått så mye..

Lykkelig når: Hemmelig=P

Skrevet

Det verste:

Månedene Balder var syk, og dagen vi avlivet han. Jeg måtte selv bestemme hvilken dag jeg skulle avlive han, og det ble rett etter skolen 6. Juni. Jeg og mamma satt innpå veterinærkontoret, og jeg måtte prøve å slutte å hylgrine - for Balder ble så stresset. Veterinæren kjente på leddene hans og sa at det var best å la han slippe. Hun gikk ut for å hente sprøyten, og jeg visste at jeg ikke kunne være der når hun satte sprøyten. Delvis fordi det ville bli for tungt for meg, og delvis fordi jeg ikke ville at Balder skulle stresse (av at jeg gråt og var nervøs) sin siste tid. Så jeg visste at jeg måtte ta farvel med han akkurat der og da, og når veterinæren kom tilbake med sprøyten ryggen jeg ut av rommet, og jeg visste med en gang jeg holdt på å lukke døren at jeg aldri ville se han igjen (jeg fanget det siste blikket jeg så av han, og husker det ennå så godt). Og de 2 timene jeg satt uti venteværelset, og når mamma kom ut bakdøren sammen med veterinærene og hadde Balder på et trillebor med laken over. Det verste av alt er å innse at jeg aldri får se han igjen, trene han, gi han godbiter og alt vi gjorde i hverdagen...

Huff, dette ble langt...

Det beste:

Jeg hadde i en måned visst at hvis Balder ikke ble frisk, så måtte han avlives. Og han hadde haltet i over en måned, og for hver uke som gikk ble han bare verre og verre (klarte f.eks ikke å komme seg opp trappen). Og for hver dag var det mindre og mindre sjanse for at han ble frisk. Jeg gikk og bar på den jævlige tanken hele tiden, og en dag var jeg ute med Cita og to venninner. Plutselig fikk jeg øye på en stor svart hund nedi veien, og Balder er den eneste newfoudnalndshunden her vi bor! Jeg ropte på han, og han kom galloperende mot meg. Men denne hunden haltet ikke!! Jeg kunne ikke tro det!!! Jeg måtte sjekke flere ganger om det virkelig var Balder, for Balder hadde jo haltet i en hel måned! Jeg har aldri, aldri, aldri vært så lykkelig før, og løp hjem og ropte til foreldrene mine at Balder var blitt frisk og ikke skulle avlives allikevel!!! Men jeg tok utrolig feil, for bare 2 dager seinere begynte han å halte igjen.

Skrevet
Det verste:

Månedene Balder var syk, og dagen vi avlivet han. Jeg måtte selv bestemme hvilken dag jeg skulle avlive han, og det ble rett etter skolen 6. Juni. Jeg og mamma satt innpå veterinærkontoret, og jeg måtte prøve å slutte å hylgrine - for Balder ble så stresset. Veterinæren kjente på leddene hans og sa at det var best å la han slippe. Hun gikk ut for å hente sprøyten, og jeg visste at jeg ikke kunne være der når hun satte sprøyten. Delvis fordi det ville bli for tungt for meg, og delvis fordi jeg ikke ville at Balder skulle stresse (av at jeg gråt og var nervøs) sin siste tid. Så jeg visste at jeg måtte ta farvel med han akkurat der og da, og når veterinæren kom tilbake med sprøyten ryggen jeg ut av rommet, og jeg visste med en gang jeg holdt på å lukke døren at jeg aldri ville se han igjen (jeg fanget det siste blikket jeg så av han, og husker det ennå så godt). Og de 2 timene jeg satt uti venteværelset, og når mamma kom ut bakdøren sammen med veterinærene og hadde Balder på et trillebor med laken over. Det verste av alt er å innse at jeg aldri får se han igjen, trene han, gi han godbiter og alt vi gjorde i hverdagen...

Huff, dette ble langt...

Det beste:

Jeg hadde i en måned visst at hvis Balder ikke ble frisk, så måtte han avlives. Og han hadde haltet i over en måned, og for hver uke som gikk ble han bare verre og verre (klarte f.eks ikke å komme seg opp trappen). Og for hver dag var det mindre og mindre sjanse for at han ble frisk. Jeg gikk og bar på den jævlige tanken hele tiden, og en dag var jeg ute med Cita og to venninner. Plutselig fikk jeg øye på en stor svart hund nedi veien, og Balder er den eneste newfoudnalndshunden her vi bor! Jeg ropte på han, og han kom galloperende mot meg. Men denne hunden haltet ikke!! Jeg kunne ikke tro det!!! Jeg måtte sjekke flere ganger om det virkelig var Balder, for Balder hadde jo haltet i en hel måned! Jeg har aldri, aldri, aldri vært så lykkelig før, og løp hjem og ropte til foreldrene mine at Balder var blitt frisk og ikke skulle avlives allikevel!!! Men jeg tok utrolig feil, for bare 2 dager seinere begynte han å halte igjen.

åå herregud så trist :) *gråte litt* :)

Beste: Den dagen jeg fikk min første hund; Sico :P

Verste: Vet egentlig ikke.. Må være begravelsen til bestefaren min. Jeg var vel 10-11 år eller noe, og skulle lese et dikt for ham i begravelsen. Jeg leste 2 setninger og resten sto jeg bare der å gråt og gråt. Ingen hørte hva jeg sa, men alle så meg gråte :)

Ellers har jeg mine "verste" dager. Kjærlighetssorg, familiekrangling osv. men jeg kan ikke klage over noe fryktelig som har skjedd..

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så dette skjer sammen med andre hunder i huset? Det høres jo ut som hun kan trenger litt tydeligere rammer og trening på ro rundt de andre hundene generelt. Alt dette er jo ting som bør jobbes med, og ikke bare avbrytes og unngåes der og da. Hvis dette allerede har vært sånn i snart to år så vil jeg anbefale å få hjelp av en hundetrener som komme hjem til dere og se på rutinene og hjelpe med et treningsopplegg som kan gjøre henne både tryggere og roligere.
    • Hundene er løse inne så de er ikke i bånd. Har merka at hunden er stresset og ikke helt hva hun skal gjøre med all stresset inne i seg så hopper hun på ryggen. Også eskalerer det. Det samme er i bilen og hundene er i bur. Hunden kan ikke se de andre sitter i bur fordi da bjeffer hun og stresser. Hunden har da eget bur med teppe rundt og det fungerte bedre. Hun må dog hentes ut av bilen sist fordi hun kan ikke se at de andre hundene hopper ut av bilen etter hun er på bakken. Da hopper hun opp på ryggen igjen. Hun er alltid sist ut men noen ganger går heller ikke det og hun blir frustrert. Jeg merka at det var noe med valpen da hunden kom hit og har hatt utfordringer med det senere. Men vi fortsetter å jobbe med dette. Prøver å la hun verken bli overstimulert eller understimulert men med akkurat passe aktivitet. Også det mentale og mentaltrening.
    • Generelt sett ville jeg forøvrig kuttet ut all hilsing i bånd. Sosialisering foregår enten med båndtur sammen uten hilsing, eller løs med maks to andre hunder om gangen, helst med en båndtur uten hilsing før de slippes sammen. Økt frustrasjon på grunn av forventning til hilsing er sannsynligvis en av de vanligste årsakene til passeringsproblemer og aggresjon mot andre hunder. 
    • Simira har rett – det er stress, ikke rang. Det du beskriver høres ut som en hund som blir overstimulert i møte med andre hunder, og når du tar henne ned, eskalerer frustrasjonen fordi hun ikke fikk gjort det hun ville. Det viktigste nå er å gi henne mindre mulighet til å øve inn adferden. For hver gang hun ypper og hopper på en annen hund, vil hun gjøre mer av det i fremtiden. Så dere må holde større avstand og starte med møter hvor hun kan være rolig. Lang avstand, korte møter(muligens ingen møter), pause FØR hun når det frustrasjonspunktet hvor hun "mister hodet". Jeg skriver mer konkret om å bygge ro her, om dere vil ha en plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/ At den ikke reagerer på ALLE hunder er faktisk greit – det betyr at hun ikke er generelt aggresiv, men at det noen møter trigges frustrasjonen særlig mye. Fokuser på hvilke møter som går bra, og bygg derfra.
    • Dette har absolutt ingenting med rang å gjøre, det er en ren stressfunksjon. Det handler om situasjonen der og da, hva hunden har gjort rett før og tidligere på dagen, hvem som holder i båndet og hvordan de reagerer, den andre hunden og hvordan den reagerer, og sikkert mange andre ting. Igjen, her må hilsing og lek med andre hunder begrenses. Og hvis dette likevel skjer må hunden såklart uansett fjernes fra situasjonen umiddelbart. Jeg ville fått hjelp av en instruktør til å se på og jobbe med dette, så det ikke utvikler seg. Jo flere ganger dette skjer, jo mer øker sjansen for at det vil fortsette, og for at det før eller senere vil bli en konflikt der noen blir skadet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...