Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlivning - hos dyrlege eller "en tur i skogen" ?


mixew
 Share

Recommended Posts

Hei.

Jeg måtte for en tid tilbake avlive den ene hunden min :cry:

Jeg vet jo hvordan vi valgte å gå fram, men er nyskjerig på hvordan andre velger å avslutte livene til sine firfotinger.

Bruker dere veterinær hvor dere kan sitte sammen med hunden til alt er over, eller er det noen som velger å gjøre det selv ved skyting?

Vet jo at før i tiden var det mest vanlig å ta med hunden en tur i skogen å gjøre det selv, men tiden har forandret seg.

Hva synes du er mest humant og hvorfor?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

jeg kunne ALDRI tatt den ut i skogen å skutt den ihvertfall... mye kommer nok av frykten for at selve prosessen skal ta lengre tid, at man "bommer" og må skyte 2-3 ganger før det tar slutt osv...

hos dyrelegen vet jeg at det ikke er smertefullt og går kjapt over, en mye mer human metode i mine øyne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis skytteren er dyktig, har riktig utstyr og klarer å forholde seg kald slik at treffpunktet blir riktig, så mener jeg absolutt det er humant å gjøre det på den måten. Hunden er død umiddelbart og registrerer ingenting. Minuset er risikoen for feil, og den er ganske stor - når det først blir feil i den situasjonen så blir det fort veldig lite humant. I tillegg kan det fremstå fryktelig brutalt for mange.

Selv ville jeg aldri klart å skyte min egen hund på den måten, det måtte være i et ekstremt nødsfall i såfall. Jeg stoler heller ikke på at andre er treffsikre nok. Så for meg er det veterinærens jobb. Der er det langt mindre risiko for feil, selv om man hører at det forekommer ting som absolutt ikke skal skje der også. Jeg foretrekker dog at det skjer hjemme og ikke på veterinærkontoret og hunden graves ned på egen tomt etterpå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er jo ikke alltid det går så humant for seg hos veterinæren da. Da min første hund skulle avlives, nekta den å sovne. Vi måtte tilslutt ta med hunden ut og gå rundt og rundt på parkeringsplassen til den ble trøtt. Etter to -tre av den første sprøyta. IKKE GØY!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes som Argyros sier også alternativ til å gjøre det inne hos veterinær også. Noen veterinærer drar på hjemmebesøk, ellers så kan man f.eks. gjøre det ute i bilen utenfor veterinærkontoret, så slipper hunden å komme inn på selve klinikken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde veterinæren hjemme hos oss da vi avliva Rambo, nesten 15 år gammel.

Han sovna stille inn med alle oss tre nærmeste rundt seg, med hodet i en skål med tørka vom...

Veldig stille og rolig og uten tegn til uro.

Og sånn blir det den dagen neste hund skal avlives, forutsatt at det ikke er omstendigheter som tilsier noe annet, feks akutte skader osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi, som samfunn, har vel på en måte akseptert USA's holdning til dødsstraff (som fremdeles praktiseres i endel stater). Her praktiseres det med medisinell avliving, etter å ha prøvd (og sikkert feilet) med elektrisitet, henging, skyting - og sikkert endel andre fryktelige metoder.

Men "samfunnet" har jo kommet fram til at det mest humane er likevel å søve ned vedkommende og så gi medikament som stopper livet.

Det samme på disse selvmordsklinikkene i Sveits (?) - alternativene er ikke halshugging, skyting, henging osv. her heller. Fremdeles en lege som administrerer dette, og det gjøres "pent og pyntelig" med medisiner.

Og såklart "dødshjelpen" som også skjer her til lands - økning av f.eks. morfinmengde... (Ja, det er omstridt, og sikkert politisk ukorrekt, men, men)

Jeg mistenker at aktiv dødshjelpdebatten raskt ville stoppe dersom alternativet var skyting, liksom.. Ergo har "vi" akseptert sprøyte/overdoser som en human og sosialt akseptert måte å ta livet av hverandre på - ergo også dyrene våre.

Jeg er ikke den minste tvil om at jeg kommer til å avlive neste hund hos en veterinær (unntak: ekstrem ulykke e.l.). Men selvsagt vil en korrekt utført "skyting i skogen" være utrolig raskt og ubemerket måte å gjøre det på, sett fra hundens synspunkt. Den risikoen er jeg dog ikke det minste interessert av å ta.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Susanne:

Det er en ting vi ikke må glemme og det er at ingen av oss kan si noe om hvilken metode som er mest "behagelig" - for når man har vært gjennom det så kommer man ikke tilbake og forteller om det!

Man gir muskellammende medikament både til folk og til dyr før man gir det som dreper, det eneste dette egentlig gjør er å hindre kramper og flapping med lemmer i det døden faktisk inntreffer. Neppe for å skåne den som dør, men for dem som ser på. Likevel hender det at både folk og dyr som er dopa ut av denne verden "våkner" og uler, skriker eller hiver etter pusten.. DET skjer ikke ved et velplassert skudd, da er det bråslutt.

Ergo vil jeg være forsiktig med å si at noe er "greit" og noe "ugreit". Uansett hvordan det gjøres, så avslutter man et liv, og det er ikke vakkert eller hyggelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med en god skytter, et nydelig stykke sporslutt e.l har jeg ingen motforestillinger mot at folk velger å gjøre det i skogen. Tror bikkjene ville foretrekke det sånn. Juhu, lykkelig! bang - borte.

Jeg har valgt dyrlege på mine, selv med han som hadde dyrlegeskrekk og fikk panikk, men det har vært mest av praktiske årsaker.

Jeg kjenner ingen skytter jeg stoler så mye på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge det foregår humant, så har jeg ikke problem med at en hund blir skutt.

Men nå er jeg vant til at man bolter hester fremfor å avlive med sprøyte, så det er ikke fremmed for meg å bruke den metoden.

Det som er "fint" med å gjøre det hos en veterinær, er at man ikke trenger å være til stede når hunden dør.

Der kan man bli til hunden sovner av den første sprøyten, og så gå før den avlives.

Om hunden skal skytes, så ville jeg som eier følt meg forpliktet til å være med, slik at hunden ikke ble sendt med en fremmed (siden ingen av oss er skyttere). Eller, jeg hadde ikke dratt med hunden, jeg hadde sendt min mann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle mine dyr har blitt avlivd hos dyrlegen, men når jeg tok forrige hunden så var jeg der kun til hun sovna av første sprøyta. Hadde hatt en litt ubehagelig opplevelse når ene marsvinet blei avlivd og en begynte å lage lyder når "dødssprøyta" blei satt.

Men hadde jeg hatt en skytter som jeg stoler 100% på så kunne jeg like gjerne la dem bli skutt i skogen. Det er der dem trives, ikke på et dyrlegekontor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg har avlivet alt for mange unge hunder, små nyfødte valper, eldre hunder, katter og rotter. Alle har blitt tatt på veterinærkontoret med meg til stede til siste slutt. Det skjer ikke lengre, fra nå av må veterinæren komme hjem til oss og gjøre det hjemme.

I teorien så er det sikkert like humant å bli skutt, men jeg vil nok aldri velge den metoden for mine smådyr. På hest og sau syns jeg nok at boltepistol vil være å foretrekke, tror jeg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klarer ikke tanken på at noen av mine kjære hunder skal bli skutt :(

Elias ble avlivet inne hos veterinæren. Han hadde allerede vært neddopet da han ble røntget for å se om han hadde kreft, noe han hadde.

Så når vi kom for å hente han, lå han inne på veterinærens kontor med teppe over seg og med kanylen i armen. Han var våken, så vi fikk tatt farvel med han. Jeg har bilde av han og samboeren min som ligger på gulvet og tar farvel med hverandre. På bilde gir Elias sambo ett siste suss. Han fikk sprøyta i kanylen slik at han ikke trengte å få noe sprøytestikk engang. Jeg orket ikke å være der når han sovnet inn, så jeg gikk ut og gråt som en gal i bilen før jeg gikk inn igjen og tok ett siste farvel med han når han allerede var borte..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå begynner tiden å nærme seg for gamlefaren vår - huff, får vondt med en gang jeg nevner det - og det flotteste hadde vært å skyte han mens han har los på en elg i skogen. Det er elgjakta den hunden lever for. Den lyden han lagde i fjor de dagene vi valgte å la han hvile, var sorgfulle. Han gråt (lange ul) fra gubben dro i 7-tida om morgenen, til gubben kom tilbake om kvelden. De lydene har han aldri lagd før.

Men vi kommer aldri til å gjøre det, vi greier ikke å skyte vår egen hund, så det blir dyrlegen. Men syns ideen om at han skal gjøre det han elsker mest her i verden når han dør, er fin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Susanne:

Det er en ting vi ikke må glemme og det er at ingen av oss kan si noe om hvilken metode som er mest "behagelig" - for når man har vært gjennom det så kommer man ikke tilbake og forteller om det!

Man gir muskellammende medikament både til folk og til dyr før man gir det som dreper, det eneste dette egentlig gjør er å hindre kramper og flapping med lemmer i det døden faktisk inntreffer. Neppe for å skåne den som dør, men for dem som ser på. Likevel hender det at både folk og dyr som er dopa ut av denne verden "våkner" og uler, skriker eller hiver etter pusten.. DET skjer ikke ved et velplassert skudd, da er det bråslutt.

Ergo vil jeg være forsiktig med å si at noe er "greit" og noe "ugreit". Uansett hvordan det gjøres, så avslutter man et liv, og det er ikke vakkert eller hyggelig.

Jeg har ikke sagt eller ment at det verken er greit eller behagelig på noen måte. Men jeg sa at det var humant og udramatisk, sosialt akseptert og derfor ansett som human avliving.

Men at skyting er "utrolig raskt og ubemerket måte å gjøre det på, sett fra hundens synspunkt" tror jeg de fleste vil være enige i. Selvsagt under forutsetning at man treffer riktig med første skuddet.

Å begynne å debattere hva som evt. skjer etter døden er i alle fall helt poengløst. Når hjertet stopper å slå, eller halve hodet er skutt bort vil jeg anta at verken dyr eller mennesker verken kjenner eller føler noe som helst.

At det har skjedd dramatiske og meget ubehagelige ting i forbindelse med avliving hos veterinær er helt klart riktig. Men i forhold til hvor mange hunder som må skytes mer enn en gang, antar jeg at det er en liten prosent i alle fall.

Jeg (dvs. veterinæren) avlivet sist gang mitt 10'ende dyr, og heldigvis har de aller fleste vært helt etter "læreboka". Katten var værst, da det tok så lang tid...

Men det er på ingen måte hyggelig, behagelig eller greit. Det er fryktelig trist hver gang. Men samtidig er det jo aldri noen tvil om at man har gjort rett avgjørelse når det vel er gjort. Og man blir egentlig litt trist bare å snakke om det...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mente ikke å si at du hadde sagt det. Men du fikk det til å høres ut som om det var så mye mer humant og at det er årsaken til at det blir brukt, og det er en sannhet med modifikasjoner.

Nei, når hjernen er blåst bort er det ikke lenger så mye å lure på, men så lenge hjernen er i live så kan den "våkne" (merk hermetegnene) og gjøre et siste forsøk på liv. Hvorvidt det registreres bevisst eller ikke vet man jo ikke, men om så er, så er det nok ikke noe hyggelig. Og det er definitivt ikke noe hyggelig å bevitne, ergo har vi medikamenter som maskerer det.

Jeg mener ikke med dette å si at det er inhumant å avlive ved injeksjoner, bare å påpeke at det har sine ulemper, det også.

Ja, det er fryktelig trist og det er vondt å bare tenke på og skrive om, uansett hvilken metode som benyttes er det grusomt å måtte gjøre det eller være den som tar beslutningen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første hund hadde en fantastisk veterinær som kom ut i skogen sammen med oss. Det var veldig viktig for meg at hun slapp å være redd og at det hele ble som å sovne etter en fantastisk dag. Hunden fikk den beste avslutning hun kunne få. (Herregud, det er seks år siden og jeg begynner fortsatt å gråte når jeg tenker på den dagen...)

Alle de andre har blitt tatt hos veterinæren.

Om ikke det var slik at min far også blir glad i hundene mine så kunne han fått skyte dem, om det var noen som var redd for veterinær f.eks. Pappa er jeger og har stor respekt for dyret han skyter, jeg er ikke i tvil om at han ikke hadde dratt i avtrekkeren uten at han hadde truffet riktig. Jeg har ingen etiske innvendinger rundt skyting som avlivningsmetode. Så lenge det gjøres riktig selvsagt, men det gjelder jo alle metoder.

Jeg ønsker ikke å avlive hjemme hos meg, det blir for nært for meg. Det må være en plass jeg kan distansere meg til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer til å avlive hos veterinær uten tvil.. Hadde aldri stolt nok på at en skytter hadde klart arbeidet smertefritt.. Og jeg hadde ikke kunne levd med meg hvis det ble bomog høre hunden hyle og være vettskremt *grøss*. Da foretrekker jeg heller naturlige rykning/lyder osv av avlivningssprøyte..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jeg hadde ikke kunne levd med meg hvis det ble bomog høre hunden hyle og være vettskremt *grøss*. Da foretrekker jeg heller naturlige rykning/lyder osv av avlivningssprøyte..

Du garanterer ikke for noe av det ovenstående ved å avlive hos veterinæren. Det er ikke sikkert oddsene er noe bedre i det hele tatt. Personlig preferanse er noe helt annet selvsagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du garanterer ikke for noe av det ovenstående ved å avlive hos veterinæren. Det er ikke sikkert oddsene er noe bedre i det hele tatt. Personlig preferanse er noe helt annet selvsagt.

Jeg tror ikke hunden kommer til å hyle og være vettskremt av å få en sovesprøyte før den blir avlivet.. Alle avlivingene jeg har vært med på har gått veldig bra, så jeg tror ikke det er så ofte at det går galt på den måten. Isåfall hadde jeg foretrukket litt stress på klinikken enn panikk i skogen, hvis det skulle gå galt..

Og jeg tror mange misforstår det som skjer i det hunden dør som blant annet uling, pusting, rykninger og bevegelse osv. Det er en naturlig prosess kroppen roetar seg før livet ebber ut.. Jeg har sett det også, men fått forklart hvorfor det skjer, så det har ikke vært noe ille.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke hunden kommer til å hyle og være vettskremt av å få en sovesprøyte før den blir avlivet.. Alle avlivingene jeg har vært med på har gått veldig bra, så jeg tror ikke det er så ofte at det går galt på den måten. Isåfall hadde jeg foretrukket litt stress på klinikken enn panikk i skogen, hvis det skulle gå galt..

Og jeg tror mange misforstår det som skjer i det hunden dør som blant annet uling, pusting, rykninger og bevegelse osv. Det er en naturlig prosess kroppen roetar seg før livet ebber ut.. Jeg har sett det også, men fått forklart hvorfor det skjer, så det har ikke vært noe ille.

Såvidt jeg vet, er det vel en overdose Kalium man tilfører hunden?? Dette gir da en massiv hjertekrampe/-infarkt og hjertet stopper...

Jeg har sett hunder bli avlivet av dette, uten å bli dopet på forhånd, og det virker hverken smertefritt eller pent...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...