Gå til innhold
Hundesonen.no

Et problem eller ikke? (dominerende adferd)


KarpeSkrotum
 Share

Recommended Posts

Nå reagerte jeg sist på innlegget til ida, ikke ditt. Vi har vel blitt enige, ja. (Skriver på mobil, og får ikke sitert, beklager det.) I forhold til enkelte andre sider ved hundens adferd, syns jeg dette normalt er en fillesak selv om jeg er enig i at det skal stoppes. Aggresjon er et problem. At en hund er litt yr er ikke et problem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå reagerte jeg sist på innlegget til ida, ikke ditt. Vi har vel blitt enige, ja. (Skriver på mobil, og får ikke sitert, beklager det.) I forhold til enkelte andre sider ved hundens adferd, syns jeg dette normalt er en fillesak selv om jeg er enig i at det skal stoppes. Aggresjon er et problem. At en hund er litt yr er ikke et problem.

Å ja, skjønte ikke det, jeg. Jo, når en bikkje jukker på en annen, uten at det er løpetid involvert, er det et problem, eller kan fort bli det. Husker den lille dachsblandingen som ble jukka på av en nuffe i Frognerparken og eierne mente at hun burde ordne opp selv. Hun la seg på rygg, prøvde å vri seg unna, søkte eierne med et fortvila blikk, uten å få hjelp. Drittfolk som ikke røska bort drittbikkja. Han var forresten den tredje eller fjerde som jukka på henne den dagen. Kanskje slik atferd er smittsom? Tispa var bare søt, men litt myk og hundene i parken behandlet henne ikke pent, selv om de ikke angrep henne i betydningen "fløy på". Vel, jukking er ikke hyggelig og dermed tillater jeg det ikke. Rulle seg i dritt, spise dritt, bære rundt på rottelik er også av ting jeg ikke tillater, fordi jeg syns det er ekkelt. Om hunden syns det er delikat og helt naturlig, driter jeg igrunnen i. Sorry alt drittpreiket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

(Hei og velkommen til meg på forumet :-P)

Jukking er oppskrytt som problem, og det er verken særlig dominant eller utpreget stressrelatert. Min erfaring er at det er sjelden den hunden som blir jokket på bryr seg veldig. Vanskelig å helt presist hva som utløser jokkingen, men som regel er det et tegn på at hunden er gira og oppspilt, og jokker vel helst for å få utlløp for en eller annen overskuddskraft. Jeg avbryter slik adferd, men det er først og fremst av hensyn til meg selv og eieren av den andre hunden. Det ser jo unektelig litt uanstendig ut.

Det er jeg helt uenig. Jeg ser nesten aldri en hund som blir jokka på som ikke bryr seg (foreldrene mine har en berner som ikke bryr seg om andre jokker på henne, men hun tror jeg er den eneste jeg kjenner som syns det er greit). De aller fleste hunder som blir jokka på er myke, forsiktige hunder som ikke tør å si i fra. Du ser de syns det er ubehagelig, prøver å komme seg ut av situasjonen, søker støtte hos eier, men tør ikke å si i fra. Andre sier i fra at de ikke finner seg i det, andre igjen tar det som en utfordring og blir forbanna tilbake. Jokking er mobbing eller enorm provokasjon. Og/eller stress eller overslagshandling selvfølgelig. Men det betyr ikke at den andre hunden syns det er greit forde.

Ingen skal komme og fortelle meg at jeg har en "drittbikkje" fordi han har jokket noen ganger. Vi er alle enige om at det er en uting vi stopper, men noen av dere mener visst at det er ekkelt, skammelig, og uanstendig - til opplysning er dette våre kategorier, ikke hundens. Akkurat slik noen opplever at unghunden, spesielt den unge hannen, blir noe tøff i tryne ovenfor andre hanner, så kan andre oppleve at hormonene går bananas i denne alderen. Det er ikke et problem, men en tilpasning man må gjøre.

Du har ikke en drittbikkje fordi han jokker, men du er en ditteier om du ikke stopper det :) At det er ekkelt eller skammelig bryr jeg meg fint lite om, det er som nevnt våre kategorier. Men at det er provoserende og mobbende betyr noe for hundene. Ja, det er en tilpasning som må gjøres, og kan ikke hunden oppføre seg løs med andre hunder, så får tilpassningen være at man la være å slippe den løs med andre hunder. Eller stoppe ting før det går så langt.

Hunden min jokker skjelden på annet enn tisper rundt løpetid, men kastrerte hanner er han intens på, og det kan gå over i jokking. Om det er en form for mobbing eller om han bare er litt sekuselt forvirra veit jeg ikke, men det godtas ikke av meg, for jeg ser at kastratene missliker det sterkt. Som oftest blir de underdanige, usikre og prøver å komme seg unna den ekle situasjonen.

Min hanne tar andre hunder som jokker på han som en enorm provokasjon. Det er bare ved typisk stressjokking andre har gjort det på han, og har de gjort det en del ganger får han bare kortere og kortere lunte for hva han aksepterer av den hunden. De kan ha gått fint sammen før den andre hunden (stress) jokka på han, etterpå blir det anstrengt stemning og kortere lunte. Jokking er en skikkelig uting uansett grunn, og fullstendig uakseptabelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Therese har sagt det meste jeg lurte på om jeg skulle si i denne tråden. For all del IKKE la hundene deres jukke på andre hunder, eller folk for den slags skyld. Og stopp dem gjerne før de kommer så langt at de faktisk jukker, hunder sender som regel mange signaler ut før de hopper opp og jukker. Det styggeste jeg ser at eiere lar sine grisete hannhunder plage tisper eller kastrater på den måten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

(Hei og velkommen til meg på forumet :-P)

Jukking er oppskrytt som problem, og det er verken særlig dominant eller utpreget stressrelatert. Min erfaring er at det er sjelden den hunden som blir jokket på bryr seg veldig. Vanskelig å helt presist hva som utløser jokkingen, men som regel er det et tegn på at hunden er gira og oppspilt, og jokker vel helst for å få utlløp for en eller annen overskuddskraft. Jeg avbryter slik adferd, men det er først og fremst av hensyn til meg selv og eieren av den andre hunden. Det ser jo unektelig litt uanstendig ut.

Gira og oppspilt er det samme som stresset det...

Så lenge tispen ikke sier fra selv, og min hund prøver seg gjentatte ganger, så tar jeg ham ned. Synes det er skikkelig ufint, og blir litt flau av å se på det rett og slett laugh.gif

:lol: Stakkars Casper syns Valpis er det deiiiiiiiiiiiligste som fins :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Henger meg på de fleste her, og syns at jokking er en uting. Har opplevd både hunder som misliker dette og hunder som absolutt ignorerer det. Det er faktisk en del av sistnevnte også. Mulig det er litt rasebetinget, men jeg har jobbet med en haug hormonelle retrievere, og det er ganske tydelig at mange av hundene som blir jokket på er totalt likegyldig.

Uansett er det totalt uakseptabelt i mine øyne, uansett hvor naturlig det er. Den ene hunden min tør ikke å si ifra når hun jokkes på, men det er tydelig at hun misliker det veldig sterkt. Den andre hunden min er en "mobber" og skulle gjerne ha jokket på myke hunder for å trøkke de litt ned i søla (psykisk). Jokking virker også til å være veldig selvforsterkende, og har jeg vært litt sløv med å ikke tillate jokking en liten periode (på egne hunder altså, jeg hadde aldri stått og sett på at min egen hund jokket på noen andres), så kommer det veldig hyppig tilbake.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gira og oppspilt er det samme som stresset det...

Ikke helt enig. En hund kan være i mange slags modus, og jeg kjører ofte min hund oppi meget høy intensitet under trening av enkelte øvelser, som f.eks. apportering, møne- og stigeklatring, FVF og feltsøk. Da er den både oppspilt og gira, men fullt konsentrert og det er nesten om vi har en telepatisk kontakt. Jeg vil bestemt mene at det er galt å benevne dette som stress. Om det da dukker opp en annen hund som gjør at han bryter, så kan han fort komme til å hoppe opp og jokke. Når vi møter hunder han gjerne vil hilse på, men ikke får lov å komme bort til, så begynner han å pipe og skjelve, tripper rundt meg i ring, hopper opp på meg og dytter meg med labbene, bjeffer og viser stor frustrasjon. Da er kontakt totalt fraværende, ørene virker helt avslått og i ekstreme tilfeller kan han til og med tisse på seg. DET er hva jeg kaller stress, og da jukker han aldri.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke helt enig. En hund kan være i mange slags modus, og jeg kjører ofte min hund oppi meget høy intensitet under trening av enkelte øvelser, som f.eks. apportering, møne- og stigeklatring, FVF og feltsøk. Da er den både oppspilt og gira, men fullt konsentrert og det er nesten om vi har en telepatisk kontakt. Jeg vil bestemt mene at det er galt å benevne dette som stress. Om det da dukker opp en annen hund som gjør at han bryter, så kan han fort komme til å hoppe opp og jokke. Når vi møter hunder han gjerne vil hilse på, men ikke får lov å komme bort til, så begynner han å pipe og skjelve, tripper rundt meg i ring, hopper opp på meg og dytter meg med labbene, bjeffer og viser stor frustrasjon. Da er kontakt totalt fraværende, ørene virker helt avslått og i ekstreme tilfeller kan han til og med tisse på seg. DET er hva jeg kaller stress, og da jukker han aldri.

Ok, hva sier du det er da? Altså, den er så høy (oppspilt og gira) at den om den kommer borti andre hunder lett vil hoppe på ryggen. Hunden din er kjørt så hardt opp i stress at den gjør alt for ballen ikke sant? Noe sier meg at du har IPO/Ssch hund? Da "trenger" du det stresset. For det er ikke annet enn kontrollert stress, det ser du jo om han klarer å bryte og kommer seg bort til en annen hund og hopper på ryggen hans.

Jokking er ikke lov i min verden overhodet, uansett grunn eller årsak. Jeg ser på det som alt annet enn dominans jeg da. En hund som er dominant, trenger ikke å bruke slike midler for å hevde seg ;) Det kan være usikkerhet som fler har nevnt, det kan være teite unghundtakter eller stress tenker jeg. Så alt annet enn dominans er min mening. Flere mener at min hund er dominant (hehehehe), selv om han gjør alt for unngå bråk og legger hodet på skuldrene på "motstander" så er han ikke dominant for fem flate øre, han er usikker og går til midler som slettes ikke er så lurt ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke helt enig. En hund kan være i mange slags modus, og jeg kjører ofte min hund oppi meget høy intensitet under trening av enkelte øvelser, som f.eks. apportering, møne- og stigeklatring, FVF og feltsøk. Da er den både oppspilt og gira, men fullt konsentrert og det er nesten om vi har en telepatisk kontakt. Jeg vil bestemt mene at det er galt å benevne dette som stress. Om det da dukker opp en annen hund som gjør at han bryter, så kan han fort komme til å hoppe opp og jokke. Når vi møter hunder han gjerne vil hilse på, men ikke får lov å komme bort til, så begynner han å pipe og skjelve, tripper rundt meg i ring, hopper opp på meg og dytter meg med labbene, bjeffer og viser stor frustrasjon. Da er kontakt totalt fraværende, ørene virker helt avslått og i ekstreme tilfeller kan han til og med tisse på seg. DET er hva jeg kaller stress, og da jukker han aldri.

En hund som er oppspilt og gira, men så konsentrert at hunden og føreren nesten har telepatisk kontakt, ville vel ikke hoppa opp og jokka på en annen hund om den kom bort? :icon_confused: Det er ikke hva JEG kaller en konsentrert hund, ihvertfall..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund som er oppspilt og gira, men så konsentrert at hunden og føreren nesten har telepatisk kontakt, ville vel ikke hoppa opp og jokka på en annen hund om den kom bort? :icon_confused: Det er ikke hva JEG kaller en konsentrert hund, ihvertfall..

og der sa 2ne det jeg prøvde å si i mitt forrige innlegg... Ble mye prat og lite innhold det ser jeg nå :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund som er oppspilt og gira, men så konsentrert at hunden og føreren nesten har telepatisk kontakt, ville vel ikke hoppa opp og jokka på en annen hund om den kom bort? :icon_confused: Det er ikke hva JEG kaller en konsentrert hund, ihvertfall..

Nei, når vi trener og hunden er i det moduset der, så merker han ikke engang at det er tisper med løpetid på banen :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, min hund er i verste unghundalder og er helt manisk på å hilse på andre hunder bl.a. fordi vi ikke har trent nok i lag med andre, så ja, han kan finne på å bryte f.eks. en FVF eller skjeine avsted på vei ut til en apport for å hilse på andre hunder, selv når han er sånn som jeg beskriver overfor. Men nå var det vel egentlig hva som leder til jukking som var temaet, ikke heite unghundshormonbomber. Kan vi kanskje si at det finnes flere former for stress, og at noen av dem fører til overslagshandlinger som jukking, andre til piping, andre igjen til bjeffing osv? Å bare si at det skyldes "stress" blir for lite nyansert og forenklet for en detaljfetishist som meg. :devilbanana:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...