Gå til innhold
Hundesonen.no

Utkrysningsprojekt hos tolleren


Artemis

Recommended Posts

Nova scotia duck tolling retriever var blant rasene som ble nevnt i et blogginnlegg fra Argyros:

Det vi ikke vet har hundene vondt av

Dette fordi tollerpopulasjonen er så innavlet at enhver toller statistisk sett er like beslektet som helsøsken er til hverandre, og fordi tollerens effektive populasjonen er på 18 individer. Under 50 blir ansett som kritisk/utrydningstruet når det gjelder populasjoner i naturen. Tollerrasen stammer visstnok fra så få som ni individer.

I det siste blogginnlegget til Jemina Harrison; Will this Toller x litter save the breed?, omtales en tysk tolleroppdretter som har begynt å eksperimentere med innkrysning av andre raser i tolleravlen sin. I første omgang har han krysset australian shepherd med toller, men han planlegger også å krysse tollere med spaniels og andre retrievertyper. Disse førstegenerasjonskrysningene skal så krysses tilbake med renraset toller.

Hjemmesiden til oppdretteren:

Vom Sickinger Land

Hva tenker dere om denne prosjektet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De klarte jo å få dalmiser UTEN purintoleranse i UK ved å bruke Vorsteh (tror jeg det var), så hvorfor ikke? Kryssavl med klare mål og retningslinjer skulle nok vært brukt i flere raser, men snobberier gjør at folk ikke anser dem som renrasede, og ikke vil kjøpe/bruke de til tross for forbedringene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilke raser har boxeren blitt iblandet?

Ellers så høres det jo ikke så dumt ut spør du meg, å få inn nytt blod. Er jo ganske sjokkerende tall du har der i innlegget ditt faktisk, når det gjelder en så populær rase.

edit; ja ang. dalmatiner så er det vel ett ikke-tema her i Europa virker det som. Så slike ting må jo flere være med på, ikke bare et par ivrige sjeler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noe lignende er forøvrig på gang med mine raser. Dog i mindre spenstig retning. Irsk setter skal krysses inn i irsk rød og hvit setter for å øke det genetiske mangfoldet i rasen. Dette er et utkrysningsprosjekt i regi av raseklubben/kennelklubben i rasens hjemland.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I første omgang har han krysset australian shepherd med toller, men han planlegger også å krysse tollere med spaniels og andre retrievertyper. Disse førstegenerasjonskrysningene skal så krysses tilbake med renraset toller.

Jeg synes det er fornuftig å tenke crossbreeding for å øke en rases populasjon og bedre egenskaper som kanskje har gått litt over styr. Dette er dog ikke noe hvermannsen bør forsøke seg på, det må skje under kontrollerte former og gitte instrukser. Jeg undrer meg litt på hva denne oppdretteren ville oppnå ved å blande inn aussie i tolleren? Jeg vil jo mene at man burde blande raser som er nært opp til den rasen man vil forbedre og ikke bare blande heivilt, som å mikse setter med setter, støver med støver etc. Det ble jo også blandet inn finskstøver i dunkeren her i Norge for å bedre populasjonen. Jeg mener også å husket at det ble gjort innblanding av irsksetter i gordonsetteren. En bekjent av meg hadde en gordonsetter som var helt rød, men den var altså avkom etter to gordonsettere, men som da hadde forfedre som var iblandet irsksetter (om jeg ikke husker feil).

Boxer ble blandet med corgi for å få stumphale. Et meget vellykket prosjekt, og i 4 gen var det ingen spor av corgi, unntatt stumphalen.

Ja, det var fascinerende å se individer som bare etter få generasjoner så helt ut som boxere. Nå får man ikke lenger stille disse naturlig stumphalede bokserne lenger, så prosjektet har vel falt litt i fisk etter hvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm, ida, et raskt søk på google kommer opp med en hel del kilder som sier noe a la dette:

Even though the exact origin of the Nova Scotia Duck Tolling Retriever is not known it is believed that, the cocker spaniel, the golden retriever, the Irish Setter, and even the Kooikerhondje were in the development.

...og visstnok ble rasen avlet frem på 1800-tallet. Lenge siden med andre ord. Men jeg er ikke en ekspert på toller.

Jeg synes at aussie var et underlig valg, men jeg synes at utkrysning er positivt, så kanskje det kan bli noe bra ut av dette, enten hos denne oppdretteren eller hos andre, selv om akkurat denne kombinasjonen kanskje ikke er helt heldig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det var fascinerende å se individer som bare etter få generasjoner så helt ut som boxere. Nå får man ikke lenger stille disse naturlig stumphalede bokserne lenger, så prosjektet har vel falt litt i fisk etter hvert.

Tja, tjo, fra et genetisk synspunkt beviser det jo bare hvor "lett" kryssavl kan gjøres, at man ikke mister de egenskapene/utsenedet man vil ha bare fordi man tok inn en annen rase. Og corgi er jo milevis fra en boxer... Men man må ha en plan for avlen, og klare retningslinjer på hva som skal godkjennes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er egentlig for det, for jeg synes det er veldig mye linjeavl(innavl) hjå flere raser nå.

PS: på dalmis var det pointer som ble blandet inn, ikke vorshter. OG det har vært store kontrovers rundt det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er egentlig for det, for jeg synes det er veldig mye linjeavl(innavl) hjå flere raser nå.

PS: på dalmis var det pointer som ble blandet inn, ikke vorshter. OG det har vært store kontrovers rundt det.

Kontrovers er jo ikke ukjent, verre er snobberiet om at de dalmisene ikke er renraset lenger, når poenget er at de er FRISKE. Godt over 95% av de har IKKE purinintoleranse. De ser ut som dalmiser, de oppfører seg som dalmiser osv, ergo var kryssavlen meget vellykket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden det ble snakk om dalmatinere her:

Low Uric Acid Dalmations

The UK's first GM Dalmatian - and she's a winner!

Fab Fiona does it again...

Dalmatian Club of America - last throes of resistance?

Dalmatian diehards would be "disgusted" if Fiona won

Fiona @ Crufts - spot the difference

Ja, var det ikke det jeg sa, da? Selv om rasen har en noe ukjent opprinnelse, går man ut fra at det blanst annet er irsk setter i den.

Uhm, sa jeg deg imot kanskje? :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

]

Uhm, sa jeg deg imot kanskje? :huh:

Ååååå nei :icon_redface: Da er jo kanskje hundene våre søskenbarn, siden alle tollere er som søsken å regne, liksom :lol: Jeg var god i arvelære på gymnaset, men det er leeenge siden :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror grunnen til at Aussien ble valgt er fordi Tolleren på mange måter ligger nærmere en gjeterhund enn en retriever i egenskaper og gemytt. Mulig jeg tar feil mtp grunnlaget, men for meg er det mer nærliggende å sammenligne tolleren med en Aussie enn med de andre retriever- rasene.

Det eneste der som bekymrer meg litt er tollingen, men det er jo uansett noe hverken spaniels, retrievere eller settere har i seg heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noe lignende er forøvrig på gang med mine raser. Dog i mindre spenstig retning. Irsk setter skal krysses inn i irsk rød og hvit setter for å øke det genetiske mangfoldet i rasen. Dette er et utkrysningsprosjekt i regi av raseklubben/kennelklubben i rasens hjemland.

Hva er fordelen med å holde disse rasene adskilt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er fordelen med å holde disse rasene adskilt?

Spør du meg, så spør jeg deg. Hvorfor er de fire setterne skilt fra hverandre i det hele tatt? Nå er irsk setter og irsk rød og hvit setter nærmere beslektet enn de øvrige setterrasene er til hverandre, og man kan kanskje si at de nesten er to fargevarianter av samme rase. På 1800-tallet var irsksetteren rød og hvit, så fant noen ut at de bare skulle tillate helrøde på utstilling. Den røde irsksetteren økte da i popularitet i utstillingsverden, mens de røde og hvite ble igjen som arbeidshund/jakthund på landet. De røde og hvite var etter hvert ganske få i antall, og det ble brukt noen irsksettere fra jaktlinjer, og da især dem med mye hvitt, i avlen. En raseklubb for rasen ble først opprettet i Irland i 1940-årene. Rasene er like i gemytt og utseende, naturlig nok, men den røde og hvite har først og fremst holdt seg som en jakthund, også i rasens hjemland, mens den røde i mange land har blitt en showhund. Dog ikke i Norge. Du finner ikke så ekstreme showvarianter av den røde og hvite som du finner av den røde.

Her er årets rasevinnere av Westminster i USA f.eks.

181757_179612865414618_119247721451133_393868_4237048_n.jpg

180436_179638565412048_119247721451133_394014_7917670_n.jpg

Generelt har jeg inntrykk av at de røde og hvite har mer mellom ørene enn de røde. *Host* Bortsett fra forskjellene i gemytt og bruksegenskaper, så er det vel ingen store fantastiske grunner til å holde rasene adskilt, annet enn utseende. Det samme gjelder vel tildels for de andre setterne også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare så på irsk setter klubbens sider at det knapt er forskjell på gemytt og bruksegenskaper så det virker litt rart å ikke bare ha to tillatte farger på samme rase. Variasjon mellom linjer vil jo alltid finnes, sannsynligvis er variasjonen innen rasen større enn mellom fargene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare så på irsk setter klubbens sider at det knapt er forskjell på gemytt og bruksegenskaper så det virker litt rart å ikke bare ha to tillatte farger på samme rase. Variasjon mellom linjer vil jo alltid finnes, sannsynligvis er variasjonen innen rasen større enn mellom fargene?

Jupp, jeg er enig. Dessuten så finner man jo irsksettere med en del hvitt:

timonxxx-1.jpg

...og irske røde og hvite settere med en del rødt:

kkkk.jpg

(Bildet er av Craigrua Kansas, lånt fra NISK sine sider.)

...og da blir forskjellene enda mindre. Men nå som de er godkjent som to ulike raser så har jeg vanskelig for å se at man vil gå tilbake på noe slikt.

Noen ganger tror jeg at det hadde vært for hundenes beste å lempe litt på disse rigide rasereglene, og krysse mer ut...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I Finland (tror jeg?) har de et prosjekt gående nå på pinscheren - den blir krysset med schnauzer for å få inn nytt blod. Så vidt jeg vet har disse rasene samme utsprang, men ble skilt på hårlag.

Jeg ser ingenting negativt i det med tanke på å øke genpoolen, og allerede i tredje generasjon ser de ut som pinschere - eneste er at noen individer er viltfargede.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...