Gå til innhold
Hundesonen.no

Alaskan Malamute


KayKs

Recommended Posts

Jeg har ikke hatt alaskan malamute, og eier ikke enda. Men henter en tispevalp om tre uker! :) Kan ikke komme med erfaringer enda, men er veldig glad i rasen. Gleder meg til å bli bedre kjent med denne flotte polarhunden!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig fine hunder! Har ikke selv, men vurderte den når vi holdt på å bestemme oss for rase. For noen uker siden så jeg to malamuter på en campingplass, både hund og eier var utenlandske. Men hundene var gigantiske og mye bredere i ansiktet enn hva jeg har sett i Norge. Noen som vet om de vi har i Norge er generelt litt mindre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig fine hunder! Har ikke selv, men vurderte den når vi holdt på å bestemme oss for rase. For noen uker siden så jeg to malamuter på en campingplass, både hund og eier var utenlandske. Men hundene var gigantiske og mye bredere i ansiktet enn hva jeg har sett i Norge. Noen som vet om de vi har i Norge er generelt litt mindre?

Det er veldig forskjellige størrelser innen alaskan malamute. I følge rasestandarden skal tispene være på 58,5 cm, og hannene skal være på 63,5 cm. Men disse kravene skal ikke settes over andre ekstriøre egenskaper som gjør hunden til en god trekkhund. Dette er grunnen til at en ofte kan se hunder som er større enn det standarden sier.

I Norge har vi store og kraftige malamuter, men stort sett er det hunder som ikke er så langt ifra standarden. Mange oppdrettere bruker hundene som trekkhunder og turhunder hele året, og det flere oppdrettere sier er at store malamuter (60 kg ++) ofte blir for tunge, og er ikke optimale slede- og trekkhunder. F.eks. sliter de tunge og store hundene med mye snø, og klarer ikke å holde seg oppe på snøen.

Andre steder i verden bruker i malamuten på samme måte som oss. Selvfølgelig finner vi oppdrettere som driver aktivt med malamutene sine i land som Tyskland, Nederland, England, Frankrike osv, men her er det også mange oppdrettere som fokuserer mye på utstilling. Da kan det ofte bli store hunder. I USA finner vi også linjer med store hunder, noen kan ha individer som veier opp mot 80 kg + (standarden sier 34-39 kg).

Vi finner også hundekjørere som fortrekker store hunder, så dette med størrelse er veldig smak og behag. Det hadde vært interessant å sett de hundene du så, og fått vite hvor de kom fra :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er veldig forskjellige størrelser innen alaskan malamute. I følge rasestandarden skal tispene være på 58,5 cm, og hannene skal være på 63,5 cm. Men disse kravene skal ikke settes over andre ekstriøre egenskaper som gjør hunden til en god trekkhund. Dette er grunnen til at en ofte kan se hunder som er større enn det standarden sier.

I Norge har vi store og kraftige malamuter, men stort sett er det hunder som ikke er så langt ifra standarden. Mange oppdrettere bruker hundene som trekkhunder og turhunder hele året, og det flere oppdrettere sier er at store malamuter (60 kg ++) ofte blir for tunge, og er ikke optimale slede- og trekkhunder. F.eks. sliter de tunge og store hundene med mye snø, og klarer ikke å holde seg oppe på snøen.

Andre steder i verden bruker i malamuten på samme måte som oss. Selvfølgelig finner vi oppdrettere som driver aktivt med malamutene sine i land som Tyskland, Nederland, England, Frankrike osv, men her er det også mange oppdrettere som fokuserer mye på utstilling. Da kan det ofte bli store hunder. I USA finner vi også linjer med store hunder, noen kan ha individer som veier opp mot 80 kg + (standarden sier 34-39 kg).

Vi finner også hundekjørere som fortrekker store hunder, så dette med størrelse er veldig smak og behag. Det hadde vært interessant å sett de hundene du så, og fått vite hvor de kom fra :)

Takk for at du bekrefetet dette :) Jeg hadde det veldig travelt da jeg så disse store hundende, men måtte bare løpe bort å hilse på og finne ut hva dette var. Så de dessverre ikke siden :( På engelsken deres å dømme vil jeg tippe øst-europa.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

prøv også www.vov.no (forum for polarhundrasene)

kommentar til de store muttene:

øst-europeiske gigamalamutter ja.. fristet til å si: det forundrer meg ikke. Hva skal man vel med funksjonelle brukshunder når man kan lage ekstremvarianter i stedet? sukk.

en 80 kg malamute vil ikke kunne bevege seg lett i løs-snø for å si det sånn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv bare dårlig erfaring med rasen desverre. Har møtt hunder (både hanner og tipser) som har vært veldig agressive mot andre hunder. Jeg vet at mitt bilde ikke nødvendigvis er så veldig riktig ut ifra det generelle.

Ut ifra det jeg har hørt fra folk så er dette hunder som kan være krevende og kan være ganske primitive, ja litt ulvelignende nærmest. Sterke innstinker, og har hørt at de kan være kjønnsaggressive. Ikke en rase jeg selv hadde følt meg kompetent til å eie.

Men de ser flott ut, det er ingen tvil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det der med samkjønnsaggresjon blant muttene varierer veldig. Noen kjører spann med 8 hunder uten noe som helst slåssing, andre har tre bikkjer som må oppstalles alene (en og en) og gå i stivt drag- for ellers bare slåss dem... Så jeg tror det både er genetikk og miljø inne i bildet. Om man velger hund fra greie foreldre (altså dem som ikke er de værste slåsskjempene) så kommer man bedre ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde en hund som var halvt Alaskan Malamute og halvt Alaska Husky(Gumpe), samtidig hadde jeg også to Alaska Huskyer(Kajakk og Vargtass). Kajakk var i nær slekt med Siberian Husky og Vargtass tror jeg ikke er i nær slekt med Malamte fordi jeg fikk han fra en hundekjører som deltok i langdistanse løp(vil ikke ha for store hunder). Vargtass og Kajakk var de som var verst til å slåss, Gumpe tror jeg egentlig aldri har slåss med noen, men det kan jo hende at han har fått det fra moren sin som var Alaska Husky eller som Meg sier: at man kommer bedre ut hvis man velger hund fra greie foreldre. Nå vet ikke jeg helt hvordan faren til Gumpe var, siden han var i et bur for seg selv da vi hentet Gumpe :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har en nabo som driver med hundespann litt lengre oppi bakkene her, 8 hunder. Sitter mye på om vinteren, er så koselig og de er så herlige :D De hundene går også i flokk, null slossing der ihvertfall :) Men nå kan jo jeg lite om rasen og vet ikke hva som er normalt og ikke, vet bare at de som er der er usedvanlig herlige :wub:

Og litt OT: Ser at det er både alaska husky og siberian husky, hva er forskjellen? :icon_confused:

edit: slurvefeil

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alaskan husky er blandingshund og avles etter ulike egenskaper og de kommer i ulike fasonger og farger. Siberian er renraset.

Vi har et par i klubben som har 3 malmuter og de er adskilt til en hver tid. Når de kommer med hannene i bilen er det et sabla bråk og knurring mellom dem og de har ødelagt flere bur. Det høres ut som de er klar til å drepe hverandre nårtid som helst, så ille høres det ut. Hele bilen gynger til tider :o Blir litt sånn :blink: jeg da.

Men tror det er enkelere med bare 1 å forholde seg til, enn flere, siden det da lettere kan oppstå konflikter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siberian husky er en hunderase, registrert i FCI.

Alaska husky er ikke en registrert hunderase, men mer en hundetype, avlet for trekkegenskaper. Alaska husky er en blandingsrase, i mixen kan en finne pointer, vorstehe, en dæsj greyhound og polarhund (hovedsaklig siberian, noe grønlandshund)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

djervekvinnen: jeg vet også om malamutefolk som til en hver tid må ha hundene alene- de kjører med stive drag også foran slede, for hundene kan ikke gå ved siden av hverandre, og de må ha hundene oppstallet slik at de ikke kan nå borti hverandre. andre kan ha tisper og hanner ved siden av hverandre. Jeg hadde ALDRI i verden orket å ha hunder på den måten. Takke seg til hunder som ikke slåss! og når det er sagt, så kjenner jeg også malamute folk som som sagt kjører spann og har flere hunder uten noe problem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det må være et slit.. :hmm: Jeg har spurt dem om det er mye styr for dem, men de svarer bare at de er vant til det. Jaja, hver sin lyst. Jeg hadde ikke orket det der.

Jeg har inntrykk at siberian og alaskan er mye enklere hunder enn malamute og grønlandhund, så tror jeg personlig ville satset på en av de første hvis jeg skulle hatt denne type hund. Hva mener du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har en nabo som driver med hundespann litt lengre oppi bakkene her, 8 hunder. Sitter mye på om vinteren, er så koselig og de er så herlige :D De hundene går også i flokk, null slossing der ihvertfall :) Men nå kan jo jeg lite om rasen og vet ikke hva som er normalt og ikke, vet bare at de som er der er usedvanlig herlige :wub:

Og litt OT: Ser at det er både alaska husky og siberian husky, hva er forskjellen? :icon_confused:

edit: slurvefeil

Siberian husky

Alaskan malamute

Alaska husky

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva synes du om denne rasen? :)

Jeg syns som de fleste andre at det er hunder som SER bra ut.

Men...jeg syns også at det ikke er en rase man kjøper fordi "de ser så kule ut". Men dessverre tror jeg det selges en del alaskan malamute (og alaskan husky) på helt feil grunnlag. Jeg er redd mange blir solgt til familier som bare skal ha "en tøff og kul familiehund", og som ikke skjønner at en tur rundt nabolaget en gang om dagen ikke er nok for disse hundene.

Forrige uke så jeg ei jente på ca 12 år og en på kanskje 9 år, gå og lufte to stk alene...jenta på 12 år holdt begge to alene. Som om den småjenta hadde hatt nubbesjans om de to digre polarhundene gjorde et utfall mot noe eller noen, eller så noe de ville løpe etter!

Jeg syns man ikke skal kjøpe en hund av den rasen med mindre man har tenkt å bruke dem til det de er avlet frem for. Trekking og utendørsliv, og sledekjøring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

KayKs- bare et spørsmål: hvem var sjef av de tre hannene, og hvor gamle var de? mulig du har svaret på slåssinga der, og ikke i raseforholdene.

Kajakk var 2 år, Gumpe var 1 år og Vargtass var 1 år :) Var egentlig usikker på hvem som var sjefen :icon_confused: Ville tro at det var Kajakk siden det var han vi hadde hatt lengst, pluss at han var eldst :hmm: Men det kan hende at det ble feil siden Vargtass og Gumpe var leder hunder og Kajakk var den som var ankerhund. Som regel er det jo leder hunden som er sjefen. Nå ble jeg veldig usikker :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns som de fleste andre at det er hunder som SER bra ut.

Men...jeg syns også at det ikke er en rase man kjøper fordi "de ser så kule ut". Men dessverre tror jeg det selges en del alaskan malamute (og alaskan husky) på helt feil grunnlag. Jeg er redd mange blir solgt til familier som bare skal ha "en tøff og kul familiehund", og som ikke skjønner at en tur rundt nabolaget en gang om dagen ikke er nok for disse hundene.

Forrige uke så jeg ei jente på ca 12 år og en på kanskje 9 år, gå og lufte to stk alene...jenta på 12 år holdt begge to alene. Som om den småjenta hadde hatt nubbesjans om de to digre polarhundene gjorde et utfall mot noe eller noen, eller så noe de ville løpe etter!

Jeg syns man ikke skal kjøpe en hund av den rasen med mindre man har tenkt å bruke dem til det de er avlet frem for. Trekking og utendørsliv, og sledekjøring.

Er enig med deg. Irriterer meg over folk som ikke kan nok om en hunderasen de skal ta, at det ender opp med at det er hunden sin feil og at de blir avlivet :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

KayKs: om du mener lederhund i spannet, så er det ikke noen sammenheng med det å være kommandoleder og det å være sjefen i hundegården. Likevel må den ha guts nok til å dra med seg spannet etter kommando fra kjøreren.

Grunnen til at jeg spurte om alder på hundene og rangen dem i mellom, er at om man får slåssing, er det som regel mellom enten to sterke som begge vil bli sjef, eller de under sjefen som skal finne sin plass. om det er liten forskjell i alder, er det større sjanse for å få krangling.

Djervekvinnen: jeg har inntrykk av at siberian og alskan er lettere å ha med å gjøre når det kommer til omgjengelighet- de er sjelden kranglete. En del malamuter sliter med samkjønnsaggresjon- er mitt syn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke at det var dette som var grunnen til at KayKs startet denne tråden. Det hun faktisk spurte om var om noen hadde erfaringer med rasen, eventuelle oppdrettere og lignende, og ikke om hvem som var den dominante i flokken.

Altså; Har noen erfaringer med rasen Alaskan Malamute? Oppdrettere som anbefales? Hvor ligger prisen? Er det noen som virkelig ikke burde gå til anskaffelse av denne rasen? I så tilfelle, hvorfor?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

charlotte: nå nevnte hun faktisk i tråden selv at de slåss :) www.namk.no er stedet å lete etter oppdrettere. Er man ute etter bruksdyr, er det lurt å se hvem som kjører løp- og gjerne sjekke ut lista over NTCH

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...