Tilfeldigheter?

[soelvd]

Hei!

Nå husker jeg faktisk ikke om jeg har presentert dere for dette problemet eller om det kun er tatt på forumet for tollere. Men vi sliter og har slitt en stund med aggressivitet på mat og div. leker en stund, tispa er kun 10 mnd nå. Hun har bitt - til og med uten forvarsel, det er ikke mulig å gå i nærheten når hun har mat, etc. Adferdsterapeuter får ikke helt greie på henne og vi har også fått beskjed om at vi ikke har gjort noe grådig alvorlig som skulle tilsi at valpen på 10 mnd biter og er såpass aggressiv som hun er. Inntil i dag har jeg trodd jeg har vært alene om det, men snakket i dag først med hun ene som har en hanhund fra kullet hennes, han har vært veldig aggressiv mot den andre hunden i huset (som er faren i kullet), men dette er vel kanskje naturlig, noen har vel matforsvar i større eller mindre grad mot andre hunder. Men, så snakket jeg med en tredje i kullet, og de har vurdert å omplassere valpen sin! Den er mataggressiv og forsvarer også noen av lekene. Har klappet med tennene foran småungene i hus flere ganger og nå må de stort sett holde de adskilt.

Når hun forteller om hvordan hun har det så er det så likt på oss, det startet når de ble kjønnsmodne, de er begge helt BESATT på mat, stjeler alt de kommer over til tross for intenst arbeid for å luke vekk uvanen. Jeg har ofte tenkt at Fanta er unormalt gal etter mat.

Nå er jeg klar over at dette KAN være tilfeldigheter, det er jo "bare" to av fem i kullet som er blitt sånn. Samtidig lurer jeg på om det kan ligge i genene? Evt om de kan ha hatt opplevelser tidlig som har ført til dette? Igjen, jeg er klar over at det kan være tilfeldigheter, men det er jo faktisk to 10 mnd gamle valper som er såpass kraftig aggressive at de blir vurdert omplassert eller avlivet kontinuerlig. Adferdsterapeutene syntes i alle fall de var veldig unge til å kunne reagere sånn.

Dessuten, oppdretter planlegger nytt kull på samme tispa, dette kan da ikke være noen god ide?

Vil gjerne legge til at dette kke er tråden for å diskutere hvorvidt vi har gjort ting rett eller galt men heller om det er noen sammenheng mellom valpene, om det da gjerne ligger genetisk, etc.

Takk på forhånd

Edit: Vil legge til at vi har nevnt for oppdretter at vi har store problemer med Fanta, men vi vet ikke hva de andre i kullet har gjort, derfor har hun heller ikke fått si sin mening om dette.

[simira]

Ja - jeg tror det ligger i genene. Det trenger ikke nødvendigvis å bli sånn med alle valpene eller å være slik med foreldrene, men jeg tror at noen kull/linjer er disponert for å utvikle aggresjon.

[MarieR]

Genetikk spiller nok inn her ja. Det er desverre en del oppdrettere innen raser som avler på dyr det ikke burde avles på, og som ikke tar nok hensyn til mentalitet i sitt avlsarbeid. Det er neppe tilfeldigheter som gjør at flere av valpene i kullet sliter med dette. Desverre.

[soelvd]

Genetikk spiller nok inn her ja. Det er desverre en del oppdrettere innen raser som avler på dyr det ikke burde avles på, og som ikke tar nok hensyn til mentalitet i sitt avlsarbeid. Det er neppe tilfeldigheter som gjør at flere av valpene i kullet sliter med dette. Desverre.

Er det noe man bør si ifra til NKK om? (Om oppdretter ikke bryr seg, vel og merke). Jeg bruke heller mange år på å få rett valp neste gang for å få rett kombinasjon og trygge, skikkelige hunder..

Ja - jeg tror det ligger i genene. Det trenger ikke nødvendigvis å bli sånn med alle valpene eller å være slik med foreldrene, men jeg tror at noen kull/linjer er disponert for å utvikle aggresjon.

Hva tenker man rundt sånt? Er det håpløst da? Jepp, vet det er vanskelig å svare på.

[simira]

Hva tenker man rundt sånt? Er det håpløst da? Jepp, vet det er vanskelig å svare på.

Så lenge man er klar over det, og man greier å ta hensyn til/kontollere det på et levelig nivå, så er det jo greit. Jeg har selv en hund som er aggressiv mot andre hunder, og må ta høyde for det i alt vi gjør, ned til den daglige turen.

Dette vil jo uansett forekomme i varierende grad i forhold til individer og situasjon, så man må nesten vurdere det individuelt.

[soelvd]

Så lenge man er klar over det, og man greier å ta hensyn til/kontollere det på et levelig nivå, så er det jo greit. Jeg har selv en hund som er aggressiv mot andre hunder, og må ta høyde for det i alt vi gjør, ned til den daglige turen.

Dette vil jo uansett forekomme i varierende grad i forhold til individer og situasjon, så man må nesten vurdere det individuelt.

Problemet er jo at hun biter uten forvarsel. Hvordan i alle dager kan en sånn hund da være forenelig med babyer og småbarn i hus? Selv om vi klarer å dempe adferden endel kommer det til å være vanskelig å stole på henne når det kommer barn her etterhvert..

[Guest Gråtass]

Soelvd: Om du pr i dag anser dette som et problem, så hadde jeg ihvertfall i første instans kontaktet oppdretter. Legg frem hvordan du oppfatter hunden og hva som er problemene pr i dag, ikke hvisomattedersomatte. Legg også fram de alternativene du føler at du har for hundens fremtid. Forhåpentligvis får du noen råd eller veiledning på hva du kan gjøre eller hva oppdretter mener er riktig. Men at det er i utgangpunktet genetisk betinget adferd, det er det ingen tvil om, uansett hva som har skjedd med hunden for å dempe det eller trigge det.

Ingen vits å kontakte NKK, de har ingenting med hvilke hunder som går i avelen eller avtaler som er skrevet mellom oppdrettere og valpekjøpere. Om du ønsker å snakke med noen "hundefolk" så ville jeg kontaktet retriever klubben, da det er de som forvalter rasen.

[simira]

Problemet er jo at hun biter uten forvarsel. Hvordan i alle dager kan en sånn hund da være forenelig med babyer og småbarn i hus? Selv om vi klarer å dempe adferden endel kommer det til å være vanskelig å stole på henne når det kommer barn her etterhvert..

Man må jo såklart jobbe med det. Hun er bare 10 mnd, og fortsatt i puberteten. Selv om det er genetisk betyr ikke det at det ikke kan gjøres noe med eller trenes bort, det er bare vanskeligere. Hovedregelen er jo å ikke gi henne mulighet til å forsvare mat og leker, dvs. la henne være i fred med det. I forhold til barn må man da ha grind eller bur for å skille hunden fra barna når den har mat eller leker.

[soelvd]

Soelvd: Om du pr i dag anser dette som et problem, så hadde jeg ihvertfall i første instans kontaktet oppdretter. Legg frem hvordan du oppfatter hunden og hva som er problemene pr i dag, ikke hvisomattedersomatte. Legg også fram de alternativene du føler at du har for hundens fremtid. Forhåpentligvis får du noen råd eller veiledning på hva du kan gjøre eller hva oppdretter mener er riktig. Men at det er i utgangpunktet genetisk betinget adferd, det er det ingen tvil om, uansett hva som har skjedd med hunden for å dempe det eller trigge det.

Ingen vits å kontakte NKK, de har ingenting med hvilke hunder som går i avelen eller avtaler som er skrevet mellom oppdrettere og valpekjøpere. Om du ønsker å snakke med noen "hundefolk" så ville jeg kontaktet retriever klubben, da det er de som forvalter rasen.

Hei, jeg har snakket med henne, forklart situasjonen og at vi er usikker på om vi finner noen løsning på dette. Fikk beskjed om at hun ikke var interessert i å ta tilbake noen problemhund og hun tipset oss om å sprute henne i ansiktet med sitronsaft hver gang hun knurret - føler ikke det hjalp stort akkurat.

Takk for svar, retrieverklubben tenkte jeg ikke på en gang.

Man må jo såklart jobbe med det. Hun er bare 10 mnd, og fortsatt i puberteten. Selv om det er genetisk betyr ikke det at det ikke kan gjøres noe med eller trenes bort, det er bare vanskeligere. Hovedregelen er jo å ikke gi henne mulighet til å forsvare mat og leker, dvs. la henne være i fred med det. I forhold til barn må man da ha grind eller bur for å skille hunden fra barna når den har mat eller leker.

Hun har bitt en gang helt uprovosert fordi samboern tok henne forsiktig i halsbåndet for å geleide henne vekk fra der hun var. Da var det ingen mat eller noe sånt i nærheten. I tillegg knurrer og truer hun oss om vi kommer bort for å hilse når hun vil være i fred. Vi frykter det neste blir at hun biter om hun ikke får være i fred, og sånt skjønner ikke unger. Så da er jo løsningen å holde de adskilt 24/7 og det må jeg ærlig innrømme at jeg ikk synes er noe alternativ.

[simira]

Har dere fått hjelp av trener/adferdsekspert? Ville ihvertfall prøvd det, iom. at hunden er såppas ung. Men høres ikke bra ut nei.

[soelvd]

Har dere fått hjelp av trener/adferdsekspert? Ville ihvertfall prøvd det, iom. at hunden er såppas ung. Men høres ikke bra ut nei.

Tja, vi har vært hos Fjellanger hundeskole. Men vi får jo bare et treningsopplegg, det var å hive inn godbiter til henne når hun får mat, en annenhvert måltid feks. Og da kom hun jo kjapt til døra og forbandt oss med noe positivt, men med en gang hun ser vi ikke har godbiter så ser hun svart igjen. Dessuten føles det noen ganger ut som om vi belønner uønsket adferd.

Fikk beskjed om å prøve å fore i stuen og sånn etterhvert som det gikk bedre, men hun forstår jo hva som skjer så hun nekter å spise i vårt nærvær i de situasjonene. Så hun finner jo omveier hele tiden..

[simira]

Går ut ifra at hun er grundig sjekket av veterinær? Har Fjellanger sett henne hjemme, i disse situasjonene, eller bare sagt "gjør slik"?

[soelvd]

Går ut ifra at hun er grundig sjekket av veterinær? Har Fjellanger sett henne hjemme, i disse situasjonene, eller bare sagt "gjør slik"?

Ja, jo, hun er sjekket. Men føler ikke de har sjekket alt, tatt blodprøver, etc. Men vi skal til dyrlegen hos fjellanger som har etterutdanning i adferd. For en grundig sjekk - men sånt tar litt tid siden vi må reise et lite stykke for å komme dit.

De har hun sett Fanta oppe på fjellanger, ikke her hjemme. Så det er bare "gjør slik". Håpet vårt nå er å finne noen vi er fornøyde med som tar inn hund til trening. Evt noen som kan komme og være her noen dager, men det er jo ikke lett det heller. For, å ha noen på besøk en dag fungerer ikke. Da vil hun jo ikke oppføre seg "normalt", siden det er besøk her.

Jeg føler ikke at vi er skikket til å trene henne ordentlig lenger, heller. Vi er jo usikre og synes det er ubehagelig, og samme hvor mye vi manner oss opp så merker hun det nok.

[Raksha]

Hvor bor du hen? Husker ikke om det var du som hadde muligheten til å kontakte Siddis hundeskole - om det var det - så ville jeg kontaktet dem og bedt om hjemmekonsultasjon. Det kan være gull verd å få noen som kan atferd til å se henne i hennes miljø. Både Arne Aarrestad og Siri Linnerud har veldig gode kunnskaper om atferd på hund, samt flere av de andre som jobber på hundeskolen som jeg ikke husker navn på i farta.

[soelvd]

Hvor bor du hen? Husker ikke om det var du som hadde muligheten til å kontakte Siddis hundeskole - om det var det - så ville jeg kontaktet dem og bedt om hjemmekonsultasjon. Det kan være gull verd å få noen som kan atferd til å se henne i hennes miljø. Både Arne Aarrestad og Siri Linnerud har veldig gode kunnskaper om atferd på hund, samt flere av de andre som jobber på hundeskolen som jeg ikke husker navn på i farta.

Tja, det er gjerne 2-3 timer til Stavanger så da spørs det hvor langt de reiser på hjemmebesøk. Og ja, jeg tror nok det er gull verdt å få noen hit. Men vi bor på Stord, så da kommer det jo veldig mye an på hvor langt folk gidder å reise..

[Raksha]

Tja, det er gjerne 2-3 timer til Stavanger så da spørs det hvor langt de reiser på hjemmebesøk. Og ja, jeg tror nok det er gull verdt å få noen hit. Men vi bor på Stord, så da kommer det jo veldig mye an på hvor langt folk gidder å reise..

Det er såpass langt ja, da vet jeg ikke om de drar ut sånn til vanlig, men det skader jo ikke å høre med dem? Kan jo noen av dem skal den veien i forbindelse med kurs eller noe annet og kan ta en konsultasjon med henne på veien.

[soelvd]

Det er såpass langt ja, da vet jeg ikke om de drar ut sånn til vanlig, men det skader jo ikke å høre med dem? Kan jo noen av dem skal den veien i forbindelse med kurs eller noe annet og kan ta en konsultasjon med henne på veien.

Jo flere som har sett henne "in action" jo bedre.. Så skal ta en telefon dit, takk for anbefaling. Så har jeg også fått anbefaling om å snakke med Lundquist hundeskole, de tar visst hunder inn for trening. Noen som har erfaring med disse?

[Guest Gråtass]

Jeg hadde avlivet hunden jeg. Det skal være en glede å ha hund, det skal ikke være slik at livet må tilpasses en nevrotisk hund sine uvaner og forgodtbefinnende. En oppdretter som ikke vil ha en hund på 10 mnd i retur fordi den allerede er en "problemhund" er ikke noe å samle på i utgangspunktet. Dere har gjort noen forsøk, det er kun dere som bestemmer når nok er nok, men jeg personlig syns livet er for kort til å ha bikkjer som ikke oppfører seg. Spiller ingen rolle hvem sin "skyld" det er. HUnden er sånn, da må man ta konsekvensene av det. Noen ville sikkert brukt masse tid og penger på utredninger, adferdkonsulenter meg både her og der. Sannsynligheten for at sluttresultatet er i hundens disfavør er uansett overhengende stor. Bruk de pengene på å kjøpe en ny hund, for dere får ikke noe igjen på forsikringen når det er hundens gemytt og temperament som er avlivingsårsak.

Jeg tviler ikke på at dere er glade i hunden, det har ingenting med det å gjøre, men en hund som allerede 10 mnd gammel er skakkjørt vil sannsynligvis trenge utrolig mye oppfølging, tid, penger og ressurser for å bli en tilnærmet "normal" familiehund. Men dere vil aldri stole 100% på henne igjen og da er det etter min mening bortkastet.

Forøvrig så vil de fleste hunder som blir straffet for å knurre (sprute sitronvann) slutte å knurre, da har den ikke så mange flere strenger å spille på repertoiret sitt, så da begynner den å bite uten varselet først.. Kjempedårlig råd fra oppdretter, lurt av dere å ikke følge det opp mer.

Jeg ønsker dere lykke til uansett hva dere velger!

[soelvd]

Jeg hadde avlivet hunden jeg. Det skal være en glede å ha hund, det skal ikke være slik at livet må tilpasses en nevrotisk hund sine uvaner og forgodtbefinnende. En oppdretter som ikke vil ha en hund på 10 mnd i retur fordi den allerede er en "problemhund" er ikke noe å samle på i utgangspunktet. Dere har gjort noen forsøk, det er kun dere som bestemmer når nok er nok, men jeg personlig syns livet er for kort til å ha bikkjer som ikke oppfører seg. Spiller ingen rolle hvem sin "skyld" det er. HUnden er sånn, da må man ta konsekvensene av det. Noen ville sikkert brukt masse tid og penger på utredninger, adferdkonsulenter meg både her og der. Sannsynligheten for at sluttresultatet er i hundens disfavør er uansett overhengende stor. Bruk de pengene på å kjøpe en ny hund, for dere får ikke noe igjen på forsikringen når det er hundens gemytt og temperament som er avlivingsårsak.

Jeg tviler ikke på at dere er glade i hunden, det har ingenting med det å gjøre, men en hund som allerede 10 mnd gammel er skakkjørt vil sannsynligvis trenge utrolig mye oppfølging, tid, penger og ressurser for å bli en tilnærmet "normal" familiehund. Men dere vil aldri stole 100% på henne igjen og da er det etter min mening bortkastet.

Forøvrig så vil de fleste hunder som blir straffet for å knurre (sprute sitronvann) slutte å knurre, da har den ikke så mange flere strenger å spille på repertoiret sitt, så da begynner den å bite uten varselet først.. Kjempedårlig råd fra oppdretter, lurt av dere å ikke følge det opp mer.

Jeg ønsker dere lykke til uansett hva dere velger!

Takk for et velbegrunnet og godt svar. Vi har jo dilemmaet hengende over oss. Men jeg vet nok med meg selv at om vi avliver kommer det ikke til å bli noen ny hund. Dette har jeg ønsket så sterkt i så mange år og når jeg har mislykkes på denne måten er det sikkert lite sjans for at jeg skal finne mot til å prøve på ny igjen. Derfor biter vi oss fast og håper i det lengste at vi skal klare det, selv om prognosene ser dårlige ut.. Men du sier noe når du nevner om vi noen gang kan stole på henne igjen, det er der jeg tviler mest. Og om vi aldri kan stole på henne blir det et fryktelig styr når det kommer unger i hus her. Så hvordan man skal finne noen varig løsning på dette vet jeg ikke. Så får vi tips om avliving her og der, så dukker det opp folk som forteller at de har fått problemhunder som henne men er blitt helt kvitt problemet. Og da er det jo enda vanskeligere å ta avgjørelsen. Sukk..

[Guest Jonna]

Takk for et velbegrunnet og godt svar. Vi har jo dilemmaet hengende over oss. Men jeg vet nok med meg selv at om vi avliver kommer det ikke til å bli noen ny hund. Dette har jeg ønsket så sterkt i så mange år og når jeg har mislykkes på denne måten er det sikkert lite sjans for at jeg skal finne mot til å prøve på ny igjen. Derfor biter vi oss fast og håper i det lengste at vi skal klare det, selv om prognosene ser dårlige ut.. Men du sier noe når du nevner om vi noen gang kan stole på henne igjen, det er der jeg tviler mest. Og om vi aldri kan stole på henne blir det et fryktelig styr når det kommer unger i hus her. Så hvordan man skal finne noen varig løsning på dette vet jeg ikke. Så får vi tips om avliving her og der, så dukker det opp folk som forteller at de har fått problemhunder som henne men er blitt helt kvitt problemet. Og da er det jo enda vanskeligere å ta avgjørelsen. Sukk..

Jeg har vært med på å overta en problemhund av denne rasen med de samme probelmene, for opptrening/omskolering. I 2 år gikk det bra uten noen uhell rundt oss. Han hadde bitt før han kom til oss. Etter 2 år flyttet han videre og endte med å bite etter 14 dager, da ikke bare en gang men to ganger iløpet av kort tid.

Dette er ikke første gangen jeg hører om dette problemet på rasen, og jeg undrer meg på om dette er ett "hemmelig" problem iblandt som skjules seg bak det myke utseende til rasen.

Personlig så kommer jeg aldri mer til å beholde en slik hund igjen, eller sende den videre.

[soelvd]

Jeg har vært med på å overta en problemhund av denne rasen med de samme probelmene, for opptrening/omskolering. I 2 år gikk det bra uten noen uhell rundt oss. Han hadde bitt før han kom til oss. Etter 2 år flyttet han videre og endte med å bite etter 14 dager, da ikke bare en gang men to ganger iløpet av kort tid.

Dette er ikke første gangen jeg hører om dette problemet på rasen, og jeg undrer meg på om dette er ett "hemmelig" problem iblandt som skjules seg bak det myke utseende til rasen.

Personlig så kommer jeg aldri mer til å beholde en slik hund igjen, eller sende den videre.

Nettopp det som gjør det så usikkert - vi vil jo ALDRI ha noen garanti. Neida, du har ikke garanti med noen hunder, men spesielt ikke her.

Har fått endel tilbakemeldinger fra oppdrettere av rasen siden problemene startet om at det er mye hemmeligholding av problemene, ja. Og det er klart, utseendet er det ikke vanskelig å falle for.

Vi strides jo. Om vi skulle ha lyst på en hund senere så vil vi garantert ha lyst på tolleren igjen. Hun har ALT vi ser etter i en hund - med unntak av aggressjonen, naturligvis. Hva ville du gjort om du var i vår situasjon? (neida, jeg baserer meg ikke på hva folk her ville gjort, men jo flere meninger jo bedre)

[Guest Jonna]

Nettopp det som gjør det så usikkert - vi vil jo ALDRI ha noen garanti. Neida, du har ikke garanti med noen hunder, men spesielt ikke her.

Har fått endel tilbakemeldinger fra oppdrettere av rasen siden problemene startet om at det er mye hemmeligholding av problemene, ja. Og det er klart, utseendet er det ikke vanskelig å falle for.

Vi strides jo. Om vi skulle ha lyst på en hund senere så vil vi garantert ha lyst på tolleren igjen. Hun har ALT vi ser etter i en hund - med unntak av aggressjonen, naturligvis. Hva ville du gjort om du var i vår situasjon? (neida, jeg baserer meg ikke på hva folk her ville gjort, men jo flere meninger jo bedre)

Jeg har tatt valget å ikke ta en slik hund inn igjen og ikke la en slik hund flytte videre. Det betyr egentlig avliving for min del, den hunden vi hadde var utrolig bra ellers og uproblematisk med oss. Men vi viste det var der for vi kunne se de små signalene, men vi fikk med oss signalene og hindret det så det aldri utviklet seg lengre enn dit sammen med oss. Han var heller ikke hos oss som en familliehund.

Det skulle ikke mer enn en person som ikke tok helt på alvor den bakgrunnen vi fortalte hunden hadde hatt.

[Artemis]

For de som ønsker seg mer bakgrunnslistorie så kan man se på denne tråden:

Nå trenger vi hjelp... ..før det går for langt

For ja, du har lagt ut om problemene her før.

Kan ikke annet enn å ønske dere lykke til videre, og be dere om å ikke gi opp hunder selv om dere har hatt en kjip start!

[soelvd]

For de som ønsker seg mer bakgrunnslistorie så kan man se på denne tråden:

Nå trenger vi hjelp... ..før det går for langt

For ja, du har lagt ut om problemene her før.

Kan ikke annet enn å ønske dere lykke til videre, og be dere om å ikke gi opp hunder selv om dere har hatt en kjip start!

Jepp, kom på det underveis. Men blander med et par andre forum - ikke lett dette:)

Takk for lykkeønskninger.

Jeg har tatt valget å ikke ta en slik hund inn igjen og ikke la en slik hund flytte videre. Det betyr egentlig avliving for min del, den hunden vi hadde var utrolig bra ellers og uproblematisk med oss. Men vi viste det var der for vi kunne se de små signalene, men vi fikk med oss signalene og hindret det så det aldri utviklet seg lengre enn dit sammen med oss. Han var heller ikke hos oss som en familliehund.

Det skulle ikke mer enn en person som ikke tok helt på alvor den bakgrunnen vi fortalte hunden hadde hatt.

Det er vel nettopp det med at hun er så super ellers som gjør det ekstra vanskelig. Takk for svar

[patricia]

Er dessverre enig med Gråtass her. Dette føyer seg bare inn i rekken av tollere med et hissig, upålitelig og uforutsigbart gemytt. Jeg kjenner til altfor mange som har sliter/har slitt med rasen, og som har gått til avliving etter at bikkja har bitt både familie og naboer. Dette er en sak for tollernes raseråd i retrieverklubben. Kontakt dem og fortell hva dere har opplevd. Hvis ikke tollermiljøet snart tar rev i seilene og gjør noe med avlen,kommer nok rasen til å bli ansvarlig for mange flere bittskader. Når jeg påpeker for tollereiere at rasen deres virker usympatisk, får jeg bare til svar at de skal være skarpe og vaktsomme- de skal m.a.o. være drittbikkjer. Synd, for det er en fin rase, egentlig.