Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er "galt" med dobermann?


Lekr

Recommended Posts

Jeg opprettet den samme tråden på Canis, og kopierer inn her for å få flere svar. Regner med at kanskje Djervekvinnen kan svare på noe :)

-

Jeg ser dem nesten aldri, verken IRL eller her på forumet. Ser heller ikke at de blir anbefalt når noen vil ha tips om raser som kan passe.

Av nysgjerrighet gikk jeg inn på genetica for å se nærmere på rasens egenskaper, og jeg kan jo forstå at andre raser kan bli foretrukket når man vil ha en brukshund.

Men så er det mange som f.eks. har rottweiler uten å være spesielt aktiv innen bruks. Hva skyldes at rottweiler er så mye mer populært? Er det fordi rottweileren er tøffere/flottere å se på, eller handler det om mentalitet, bruksegenskaper osv?

Er avlen på dobermann i stor grad eksteriør-rettet? Er det skjøre og ustabile hunder som er som tikkende bomber å regne, for å sette det litt på spissen? Liten evne eller lyst til å bli brukt, vanskelig å trene med? Er det mye sykdom og dårlig avl på rasen?

Jeg vurderer egentlig ikke rasen selv, men er en av rasene jeg synes er interessante og som tiltaler meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke undersøkt det selv, men har hørt av bruksmennesker at det er fryktelig vanskelig å finne en god dobbis nå, dessverre. Jeg vokste opp med dobermenn i familien, og som liten så jeg alltid for meg at jeg kom til å ha noen som voksen. Men da jeg skulle begynne å se meg rundt etter en hund, ble jeg anbefalt å se på andre raser en doberman. Og om jeg skulle ha doberman, burde jeg se til øst-europeiske land... Hva som stemmer og ikke, vet jeg ikke, men de dobbisene jeg har møtt de siste 10 årene har ikke vært like solide som de jeg lekte med som barn... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både rottweiler og doberman hadde en periode med mye "feil avl og feil bruk av feil mennesker" som endte med mye negativ oppmerksomhet rundt rasene. De falt ut litt forskjellig, men dårlig mental helse (og til dels fysisk) var noe av resultatet. Inntrykket mitt er er doberman falt ut med mer ustabil psyke enn rottweiler, uten at jeg har noe inngående kjennskap til det. Mens rottweiler i etterkant er kjent som en krevende rase som trenger å brukes, sliter doberman fortsatt med (fordommer rundt?) stress, angst og dårlig helse. Jeg for min del tror at doberman nå er på et så lavt nivå/antall at man kan greie å bygge opp igjen rasen sånn den skal være. Du får joine dem! :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen inngående kunnskap om rasen, men trener sammen med flere av dem. De virker både sosiale og trygge de :icon_confused: Arbedsvillige hunder har jeg også inntrykk av at disse er. Nå kan ikke jeg uttale meg om hvor disse kommer fra osv... men lenge siden jeg har sett en nervøs eller ustabil dobermann her hvertfall :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et problem jeg har skjønt (les: hørt via andre som er inne på rasen, har dermed ikke kunnskaper om det selv) er ganske vanlig på dobermannen er at de er alt for store og dermed får unødvendig belastning i bruks -og ipo arbeide. Mange av dem har visst ikke kropper som tåler skikkelig arbeid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et problem jeg har skjønt (les: hørt via andre som er inne på rasen, har dermed ikke kunnskaper om det selv) er ganske vanlig på dobermannen er at de er alt for store og dermed får unødvendig belastning i bruks -og ipo arbeide. Mange av dem har visst ikke kropper som tåler skikkelig arbeid.

Jeg synes faktisk de fleste nordiske dobermann er små, jeg. Men da spørs det hvor de kommer fra og linjer (som alt annet).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes faktisk de fleste nordiske dobermann er små, jeg. Men da spørs det hvor de kommer fra og linjer (som alt annet).

Ja, nei, jeg er på tynn is her og referer bare til noe jeg har blitt fortalt av en oppdretter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

De av rasen jeg har vært rundt har hatt to store problem: stress og lyd. Om man syns Schäferen har mye lyd under arbeid så er det ikke noe sammenlignet med dobbere jeg har vært borti.

Og ettersom det slåes hardt ned på i de fleste grener så vil jeg tro mange holder seg unna på grunnlag av det.

Pelsen har jeg også hørt folk uttale seg om. Den er lite egnet til feks redningshund/lavine på vinterstid da de gjerne fort blir kalde ved oppstalling ute o.l.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er jo netopp det det bygger på her, at folk går etter INDIVID forskjeller alt ettersom hvem de møter på. De som har et realt bilde på rasen generelt er jo de som er inne i miljøet. Jeg syns det blir fort slik at hvis folk møter på 1-2 dårlige hunder av en rase, blir det gjerne det at det blir grunnlaget for hele rasen. Det gjelder jo ikke bare dobermann.

Ja rasen har noen utfordringer helt klart, men det er ikke helt skakkkjørt. Hvorfor det er så få av dem beviser bare at det ikke er en hund for alle og en hver, men de spesiellt interesserte. Det går ikke an å ha en dobermann bare for å ha en hund, det vil straffe seg. Det er mange omplasseringer fortsatt av unge hunder, så det viser jo bare at det fortsatt er folk som ikke klarer med dem som skaffer seg rasen.

Rottweiler er mye mer populær, men det er en annen type hund. Aktivitetsnivået er ikke like høyt som på dobber og oppleves ikke så gira. Det blir nesten som en "kosebamse" iforhold. (selv om det er en krevende hund det også) Jeg har selv dårlige erfaringer med rottweiler, men jeg har møtt for få til å kunne så så mye om deres generellte gemytt.

Jeg har jo trent med 9-10 dobbiser via raseklubb og noe dårlig gemytt er ikke fremtreende. Det som går igjen derimot er helsen. Det er endel plager der. Men nervøsitet, angst er ikke ofte jeg har sett. (da går det gjerne igjen fra samme kull hvis det er flere, eller en god del kan faktisk skyldes av eier!) Hvis du velger en seriøs oppdretter med litt fartstid, er gemyttet noe som ikke er et stort problem. Det ser man heller hos de som får seg ett kull eller to, sånn bare for å få det. Man kan finne gode hunder hvis man vil, og gode brukshunder. En i klubben jeg trente i før gikk fra show dobber,(som var god generellt, men skuddredd samt noe helse plager) til bruksdobber, og han er så ekstremt fornøyd med egenskapene og går etter toppen i ipo.

Lyd har jeg ikke sett under arbeid, men utenom kan det være lyd. Forventnings lyder og stress, mas lyder feks. Mange som ikke liker det. Pelsen er jo helt kort, så selvøflgelig egner den seg dårlig til vinteren.

Mange showhunder er ganske store. De som jobber med dem foretrekker dem små. man kan få begge deler alt ettersom hva man foretrekker.

Jeg kan ikke gjøre noe med andre sine inntrykk og syn på dobermann. Jeg skriver bare hva min erfaring er. Selvsagt er det dårlige individer, som hos de fleste raser, og dobermann har nok dårlig rykte på seg innen enkelte hold. At en dobermann har dårlig psyke og er ustabil klarer jeg ikke å forstå hvorfor noen har en slik hund. Hvorfor folk treffer på slike, er merkelig. De burde jo vært luket ut for lengst.

En dobermann skal ikke være nervøs, sky, ustabil eller ha dårlig psyke. Tvert imot!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk skal du ha, jeg regnet med at du ville svare her etter hvert :icon_confused: Jeg tror egentlig at det er en ganske flott rase å ha hvis man velger riktig oppdretter.

Problemet for min del er bare at det er for mange raser jeg har lyst på, og foreløpig ligger ikke dobermann øverst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
    • Dette albumet har flere låter han liker. Artisten har gitt ut flere: https://music.youtube.com/playlist?list=PLQKkIV10JKf_ZFZxjvkB-LUc00Kyiifhz&si=Hc2-qFcJVQEsqZ_G
    • Om økonomien er stram låner man bøker på biblioteket. 100% positiv hverdagslydiget (eller Hverdagslydighet fra valp til voksen som den nye versjonen heter), På talefot med hunden, eller andre gode hundebøker. Men ta en titt på fra Bølle til bestevenn-seriene, Maren bruker mye metoden der med å få hunden til å legge seg og være trygg i sengen sin.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...