Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er "galt" med dobermann?


Lekr

Recommended Posts

Jeg opprettet den samme tråden på Canis, og kopierer inn her for å få flere svar. Regner med at kanskje Djervekvinnen kan svare på noe :)

-

Jeg ser dem nesten aldri, verken IRL eller her på forumet. Ser heller ikke at de blir anbefalt når noen vil ha tips om raser som kan passe.

Av nysgjerrighet gikk jeg inn på genetica for å se nærmere på rasens egenskaper, og jeg kan jo forstå at andre raser kan bli foretrukket når man vil ha en brukshund.

Men så er det mange som f.eks. har rottweiler uten å være spesielt aktiv innen bruks. Hva skyldes at rottweiler er så mye mer populært? Er det fordi rottweileren er tøffere/flottere å se på, eller handler det om mentalitet, bruksegenskaper osv?

Er avlen på dobermann i stor grad eksteriør-rettet? Er det skjøre og ustabile hunder som er som tikkende bomber å regne, for å sette det litt på spissen? Liten evne eller lyst til å bli brukt, vanskelig å trene med? Er det mye sykdom og dårlig avl på rasen?

Jeg vurderer egentlig ikke rasen selv, men er en av rasene jeg synes er interessante og som tiltaler meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke undersøkt det selv, men har hørt av bruksmennesker at det er fryktelig vanskelig å finne en god dobbis nå, dessverre. Jeg vokste opp med dobermenn i familien, og som liten så jeg alltid for meg at jeg kom til å ha noen som voksen. Men da jeg skulle begynne å se meg rundt etter en hund, ble jeg anbefalt å se på andre raser en doberman. Og om jeg skulle ha doberman, burde jeg se til øst-europeiske land... Hva som stemmer og ikke, vet jeg ikke, men de dobbisene jeg har møtt de siste 10 årene har ikke vært like solide som de jeg lekte med som barn... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både rottweiler og doberman hadde en periode med mye "feil avl og feil bruk av feil mennesker" som endte med mye negativ oppmerksomhet rundt rasene. De falt ut litt forskjellig, men dårlig mental helse (og til dels fysisk) var noe av resultatet. Inntrykket mitt er er doberman falt ut med mer ustabil psyke enn rottweiler, uten at jeg har noe inngående kjennskap til det. Mens rottweiler i etterkant er kjent som en krevende rase som trenger å brukes, sliter doberman fortsatt med (fordommer rundt?) stress, angst og dårlig helse. Jeg for min del tror at doberman nå er på et så lavt nivå/antall at man kan greie å bygge opp igjen rasen sånn den skal være. Du får joine dem! :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen inngående kunnskap om rasen, men trener sammen med flere av dem. De virker både sosiale og trygge de :icon_confused: Arbedsvillige hunder har jeg også inntrykk av at disse er. Nå kan ikke jeg uttale meg om hvor disse kommer fra osv... men lenge siden jeg har sett en nervøs eller ustabil dobermann her hvertfall :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et problem jeg har skjønt (les: hørt via andre som er inne på rasen, har dermed ikke kunnskaper om det selv) er ganske vanlig på dobermannen er at de er alt for store og dermed får unødvendig belastning i bruks -og ipo arbeide. Mange av dem har visst ikke kropper som tåler skikkelig arbeid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et problem jeg har skjønt (les: hørt via andre som er inne på rasen, har dermed ikke kunnskaper om det selv) er ganske vanlig på dobermannen er at de er alt for store og dermed får unødvendig belastning i bruks -og ipo arbeide. Mange av dem har visst ikke kropper som tåler skikkelig arbeid.

Jeg synes faktisk de fleste nordiske dobermann er små, jeg. Men da spørs det hvor de kommer fra og linjer (som alt annet).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes faktisk de fleste nordiske dobermann er små, jeg. Men da spørs det hvor de kommer fra og linjer (som alt annet).

Ja, nei, jeg er på tynn is her og referer bare til noe jeg har blitt fortalt av en oppdretter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

De av rasen jeg har vært rundt har hatt to store problem: stress og lyd. Om man syns Schäferen har mye lyd under arbeid så er det ikke noe sammenlignet med dobbere jeg har vært borti.

Og ettersom det slåes hardt ned på i de fleste grener så vil jeg tro mange holder seg unna på grunnlag av det.

Pelsen har jeg også hørt folk uttale seg om. Den er lite egnet til feks redningshund/lavine på vinterstid da de gjerne fort blir kalde ved oppstalling ute o.l.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er jo netopp det det bygger på her, at folk går etter INDIVID forskjeller alt ettersom hvem de møter på. De som har et realt bilde på rasen generelt er jo de som er inne i miljøet. Jeg syns det blir fort slik at hvis folk møter på 1-2 dårlige hunder av en rase, blir det gjerne det at det blir grunnlaget for hele rasen. Det gjelder jo ikke bare dobermann.

Ja rasen har noen utfordringer helt klart, men det er ikke helt skakkkjørt. Hvorfor det er så få av dem beviser bare at det ikke er en hund for alle og en hver, men de spesiellt interesserte. Det går ikke an å ha en dobermann bare for å ha en hund, det vil straffe seg. Det er mange omplasseringer fortsatt av unge hunder, så det viser jo bare at det fortsatt er folk som ikke klarer med dem som skaffer seg rasen.

Rottweiler er mye mer populær, men det er en annen type hund. Aktivitetsnivået er ikke like høyt som på dobber og oppleves ikke så gira. Det blir nesten som en "kosebamse" iforhold. (selv om det er en krevende hund det også) Jeg har selv dårlige erfaringer med rottweiler, men jeg har møtt for få til å kunne så så mye om deres generellte gemytt.

Jeg har jo trent med 9-10 dobbiser via raseklubb og noe dårlig gemytt er ikke fremtreende. Det som går igjen derimot er helsen. Det er endel plager der. Men nervøsitet, angst er ikke ofte jeg har sett. (da går det gjerne igjen fra samme kull hvis det er flere, eller en god del kan faktisk skyldes av eier!) Hvis du velger en seriøs oppdretter med litt fartstid, er gemyttet noe som ikke er et stort problem. Det ser man heller hos de som får seg ett kull eller to, sånn bare for å få det. Man kan finne gode hunder hvis man vil, og gode brukshunder. En i klubben jeg trente i før gikk fra show dobber,(som var god generellt, men skuddredd samt noe helse plager) til bruksdobber, og han er så ekstremt fornøyd med egenskapene og går etter toppen i ipo.

Lyd har jeg ikke sett under arbeid, men utenom kan det være lyd. Forventnings lyder og stress, mas lyder feks. Mange som ikke liker det. Pelsen er jo helt kort, så selvøflgelig egner den seg dårlig til vinteren.

Mange showhunder er ganske store. De som jobber med dem foretrekker dem små. man kan få begge deler alt ettersom hva man foretrekker.

Jeg kan ikke gjøre noe med andre sine inntrykk og syn på dobermann. Jeg skriver bare hva min erfaring er. Selvsagt er det dårlige individer, som hos de fleste raser, og dobermann har nok dårlig rykte på seg innen enkelte hold. At en dobermann har dårlig psyke og er ustabil klarer jeg ikke å forstå hvorfor noen har en slik hund. Hvorfor folk treffer på slike, er merkelig. De burde jo vært luket ut for lengst.

En dobermann skal ikke være nervøs, sky, ustabil eller ha dårlig psyke. Tvert imot!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk skal du ha, jeg regnet med at du ville svare her etter hvert :icon_confused: Jeg tror egentlig at det er en ganske flott rase å ha hvis man velger riktig oppdretter.

Problemet for min del er bare at det er for mange raser jeg har lyst på, og foreløpig ligger ikke dobermann øverst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...