Sosialisering for redd hund

[Maria]

Etter et angrep av et huskyspann i fjor er Chessea fortsatt, ja jeg vil gå så langt som å kalle det livredd, huskyer og liknende hunder og tidvis også hunder i flokk. Hun, som alltid følger oss hvor enn vi går, stikker med halen mellom bena om situasjoner der vi møter sånne hunder oppstår. Det blir jo da spesielt problematisk hvis min mor har henne med på skiturer eller i marka der mange hunder ofte går løse.

Så hva vil dere si er den bestem måten å gå fram for å gjøre noe med denne redselen? Hun ble stygt angrepet og kommer nok altid til å ha dette med seg, men jeg har et lite håp om at hun kan bli kvitt litt av redselen så det ikke preger henne for mye.

Med andre hunder er hun som hun alltid har vært, så det er helt klart at det er en viss type hunder hun reagerer på - hun er litt bitch mot tisper og veldig gæær'n og lekelkysten med de fleste hannhunder. Generelt ikke oversosial så lenge vi er på tur, da er hun relativt ignorant ovenfor de fleste.

Noen måte å begynne på som er bedre enn andre? Kjønn f.eks.?

Help me...

Tar også gjerne imot forslag til hva en kan gjøre der situasjonen oppstår og hun blir redd. Hvordan skal vi håndtere det om vi møter slike hunder på tur?

[Lola Pagola]

Har ikke mer å komme med enn at det nok er lurest å starte med en hannhund, større sjanse for at det blir tull mellom to tisper.

[Maria]

Det var det jeg tenkte også.. Men jeg er itt usikker på hvordan jeg skal gå fram både ved uventede og eventuelt arrangerte møter.

[Mami]

Bare en tanke - har du mulighet til å finne en hundekjører som har hunder som er av trekkhundtype, men likevel er fhv. rolige, og forholder seg trygt sosialt også til andre hunderaser av diverse sinnelag. Om hun kunne tilbragt tid med et par slike over litt tid (de har ofte separate hundegårder, slik at hun ikke trenger å kastes rett inn i en skremmende flokk igjen?) - hadde ikke det kunne (gjort riktig) tatt bort en del av den angsten hennes?

[Guest Snusmumrikk]

Bare en tanke - har du mulighet til å finne en hundekjører som har hunder som er av trekkhundtype, men likevel er fhv. rolige, og forholder seg trygt sosialt også til andre hunderaser av diverse sinnelag. Om hun kunne tilbragt tid med et par slike over litt tid (de har ofte separate hundegårder, slik at hun ikke trenger å kastes rett inn i en skremmende flokk igjen?) - hadde ikke det kunne (gjort riktig) tatt bort en del av den angsten hennes?

Jeg ville ikke starta med å ta en redd hund med meg til en hundegård med mange huskyer. Ikke fordi huskyene vil være slemme eller noe sånt, men når man nærmer seg en hundegård med masse huskyer girer de seg opp og det blir ofte mye gledesbråk på alle huskyene, noe som sikkert gjør alt mye værre for en redd hund.

Jeg ville heller funnet noen med husky og gått rolig tur i bånd sammen. Gjerne på en litt bred vei i starten så dere kan holde litt avstand om hun syns det er skummelt. Og så variere med flere forskjellige huskylignende hunder og så ta det derfra. At hun blir kjent med en trenger ikke bety at hun ikke fortsetter å være redd alle andre. Å gå tur sammen i bånd i samme retning er ofte mye mindre skummelt enn å slippes løs sammen med herjing. Og så får du ta det derfra. Hun trenger jo ikke være bestevenn med alle, bare ikke være redd de hun møter bare fordi de ser ut som huskyer Jeg ville også starta med hannhunder hvis hun kan være litt grinete med tisper. Ingen grunn til å gi henne enda mer å måtte passe på i starten.

Med huskylignende hunder du møter tilfeldig på tur må du passe på at du ikke forventer at hun skal bli redd og forsterker redslen hennes

[Djervekvinnen]

Jeg tror det er lurt å bygge opp tilliten med gode opplevelser. Ikke at man skal møte hunder å leke med dem, men hvis man kan spørre rundt til noen som har huskyer og få de til å ta med seg en snill hund, og gå tur sammen, på avstand. Gå et godt stykke til du ser hunden slapper mer av og blir rolig, så avslutt og gå hjem. Ikke noe hilsing i bånd, kun at hunden ser den andre hunden. Neste gang en ny husky, samme måte, slik at hunden ser ulike huskyer. Bruk den avstanden som trengs. Etter flere turer vil hunden se at det skjer ikke noe skummelt, og hun kan slappe mer av. Dere kan gradvis gå nærmere hverandre, og kanskje tilslutt er målet å gå side om side på veien.

Så skåne henne for ubehagelige episoder så langt det lar seg gjøre.

Det er ihvertfall en fremgangsmåte å gjøre det på. Eksponeringstrening og ta tiden til hjelp. Hvis ikke de huskyfolkene har tid, kan du få med ei veninne og låne en av hundene og gå tur

Håper dere finner en metode som fungerer Lykke til!

[Mami]

Fornuftig av siste taler.

Et poeng var å tilpasse situasjonen slik at den blir minst mulig traumatisk, og potensielt farlig, for den redde hunden - ergo starten med en egen hundegård med en rolig, vennlig polarhundsjel.

Ikke møtes i døra på hundegården, nei Men som siste taler sa - begynn med å gå laaanggg tur sammen - men la den gjerne ende opp i en hundegård med denne hunden. At resten av gjengen lager masse lyd osv - kommer til å skremme henne, ja. Men ikke fokuser på redselen. Transporter henne med den trygge polarhunden, eieren dens og deg selv, effektivt og uten å stå og kjeeenne på ANGSTEN - forbi bråkebøttene (så langt unna som mulig) og over til den hundegården hun skal få være med den andre i.

Hvis hun er på stedet i en hel arbeidsdag den 1. gangen, hvor du og den hjelpsomme eieren går et par småturer til (for å igjen oppleve hyle-/bjeffekoret som hun etterhvert skjønner at ikke truer henne på livet - (de er jo bak sine gjerder, og ingenting skjer, mor/far, den andre hunden og den andre eieren virker jo også helt coole, såh) vil hun forhåpentligvis reagere litt mildere for hver velkomstkakofoni.

Hovedpoenget er at hun opplever ettersom timene går, at de spiser, sover, leker og småkrangler litt der borte, men de ser da ikke ut til å være killer mashines, heller.

Når hundefører skal ut på tur, sørg for at spannet IKKE beveger seg i nærheten av gården vesla og kameraten står i. Ingen intens nesten-kontakt og så lite opphisselse dem imellom som mulig. Om den eneste veien ut går for nærme, gå heller en runde inn i huset (forutsatt ingen hunder der inne) og ta en kaffe + gi henne noe knask å tygge på - mens de seler opp og kjører ut (+ kommer tilbake).

Så lenge hun ikke markerer, kunne hun kanskje tas med en sving innom den skumle hundegården i noen sek/min, for å stille litt av den nysjerrigheten hun MÅ ha opparb. seg i løpet av timers nærvær uten kontakt med disse skumlingene.

jeg skriver kanskje og kanskje og kanskje - fordi alt er så individuelt - ut fra individene involvert (uansett hvor mange ben de har), spontane/skapte situasjoner som oppstår osv.

Hovedgreia er at tid med/i nærheten av en flokk - vil ta den verste angsten av henne. De står jo ikke 24/7 og fråder om munnen og henger med tenna i nettingen for å få tak i henne. Men som nevnt - generaliser - øv også på å møte spann i full fart. Sett deg kanskje med kakao-termosen og liggeunderlag 100 meter opp en bakke ved en kjent hundekjørerløype. Ikke rop på dem, ikke stress. Bare vær der. Mange ganger. F.eks.

Til alle - dere vil få mange forslag når dere spør - vei alt opp mot deres egen magefølelse, research og "metode" + erfaring. Det som er skitt for én, kan være kanel for en annen. Men at TIMING av stimuli er suuuperviktig ved læring, står uansett.

Red. - Nå håper jeg ingen trodde at jeg mente at man skulle sette den redde hunden ALENE med den snille i hundegården og bare stikke og la henne stå der noen timer den første dagen. Hehe. Vær der, men ikke fokuser mer på henne enn nødvendig. Hjelp henne evt. med å komme ut av det hvis hun fryser i en uheldig sinnstilstand - lek litt rolig uten å hausse opp flokken lengre borte mer enn mulig. Sov litt sammen i en varm sovepose. Ha med kjæresten, campingstoler og sitt og preik. Observer henne og vurder situasjonen hele tiden - skal dere gjøre noen tilpasninger fordi hun må ha litt mer avstand/ro - eller fordi hun faktisk er litt interessert i de raringene der borte. It ain't static.