Gå til innhold
Hundesonen.no

Sosialisering for redd hund


Maria

Recommended Posts

Etter et angrep av et huskyspann i fjor er Chessea fortsatt, ja jeg vil gå så langt som å kalle det livredd, huskyer og liknende hunder og tidvis også hunder i flokk. Hun, som alltid følger oss hvor enn vi går, stikker med halen mellom bena om situasjoner der vi møter sånne hunder oppstår. Det blir jo da spesielt problematisk hvis min mor har henne med på skiturer eller i marka der mange hunder ofte går løse.

Så hva vil dere si er den bestem måten å gå fram for å gjøre noe med denne redselen? Hun ble stygt angrepet og kommer nok altid til å ha dette med seg, men jeg har et lite håp om at hun kan bli kvitt litt av redselen så det ikke preger henne for mye.

Med andre hunder er hun som hun alltid har vært, så det er helt klart at det er en viss type hunder hun reagerer på - hun er litt bitch mot tisper og veldig gæær'n og lekelkysten med de fleste hannhunder. Generelt ikke oversosial så lenge vi er på tur, da er hun relativt ignorant ovenfor de fleste.

Noen måte å begynne på som er bedre enn andre? Kjønn f.eks.?

Help me...

Tar også gjerne imot forslag til hva en kan gjøre der situasjonen oppstår og hun blir redd. Hvordan skal vi håndtere det om vi møter slike hunder på tur?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare en tanke - har du mulighet til å finne en hundekjører som har hunder som er av trekkhundtype, men likevel er fhv. rolige, og forholder seg trygt sosialt også til andre hunderaser av diverse sinnelag. Om hun kunne tilbragt tid med et par slike over litt tid (de har ofte separate hundegårder, slik at hun ikke trenger å kastes rett inn i en skremmende flokk igjen?) - hadde ikke det kunne (gjort riktig) tatt bort en del av den angsten hennes?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Bare en tanke - har du mulighet til å finne en hundekjører som har hunder som er av trekkhundtype, men likevel er fhv. rolige, og forholder seg trygt sosialt også til andre hunderaser av diverse sinnelag. Om hun kunne tilbragt tid med et par slike over litt tid (de har ofte separate hundegårder, slik at hun ikke trenger å kastes rett inn i en skremmende flokk igjen?) - hadde ikke det kunne (gjort riktig) tatt bort en del av den angsten hennes?

Jeg ville ikke starta med å ta en redd hund med meg til en hundegård med mange huskyer. Ikke fordi huskyene vil være slemme eller noe sånt, men når man nærmer seg en hundegård med masse huskyer girer de seg opp og det blir ofte mye gledesbråk på alle huskyene, noe som sikkert gjør alt mye værre for en redd hund.

Jeg ville heller funnet noen med husky og gått rolig tur i bånd sammen. Gjerne på en litt bred vei i starten så dere kan holde litt avstand om hun syns det er skummelt. Og så variere med flere forskjellige huskylignende hunder og så ta det derfra. At hun blir kjent med en trenger ikke bety at hun ikke fortsetter å være redd alle andre. Å gå tur sammen i bånd i samme retning er ofte mye mindre skummelt enn å slippes løs sammen med herjing. Og så får du ta det derfra. Hun trenger jo ikke være bestevenn med alle, bare ikke være redd de hun møter bare fordi de ser ut som huskyer :blink: Jeg ville også starta med hannhunder hvis hun kan være litt grinete med tisper. Ingen grunn til å gi henne enda mer å måtte passe på i starten.

Med huskylignende hunder du møter tilfeldig på tur må du passe på at du ikke forventer at hun skal bli redd og forsterker redslen hennes :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det er lurt å bygge opp tilliten med gode opplevelser. Ikke at man skal møte hunder å leke med dem, men hvis man kan spørre rundt til noen som har huskyer og få de til å ta med seg en snill hund, og gå tur sammen, på avstand. Gå et godt stykke til du ser hunden slapper mer av og blir rolig, så avslutt og gå hjem. Ikke noe hilsing i bånd, kun at hunden ser den andre hunden. Neste gang en ny husky, samme måte, slik at hunden ser ulike huskyer. Bruk den avstanden som trengs. Etter flere turer vil hunden se at det skjer ikke noe skummelt, og hun kan slappe mer av. Dere kan gradvis gå nærmere hverandre, og kanskje tilslutt er målet å gå side om side på veien.

Så skåne henne for ubehagelige episoder så langt det lar seg gjøre.

Det er ihvertfall en fremgangsmåte å gjøre det på. Eksponeringstrening og ta tiden til hjelp. Hvis ikke de huskyfolkene har tid, kan du få med ei veninne og låne en av hundene og gå tur

Håper dere finner en metode som fungerer Lykke til! :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fornuftig av siste taler.

Et poeng var å tilpasse situasjonen slik at den blir minst mulig traumatisk, og potensielt farlig, for den redde hunden - ergo starten med en egen hundegård med en rolig, vennlig polarhundsjel.

Ikke møtes i døra på hundegården, nei :wub: Men som siste taler sa - begynn med å gå laaanggg tur sammen - men la den gjerne ende opp i en hundegård med denne hunden. At resten av gjengen lager masse lyd osv - kommer til å skremme henne, ja. Men ikke fokuser på redselen. Transporter henne med den trygge polarhunden, eieren dens og deg selv, effektivt og uten å stå og kjeeenne på ANGSTEN - forbi bråkebøttene (så langt unna som mulig) og over til den hundegården hun skal få være med den andre i.

Hvis hun er på stedet i en hel arbeidsdag den 1. gangen, hvor du og den hjelpsomme eieren går et par småturer til (for å igjen oppleve hyle-/bjeffekoret som hun etterhvert skjønner at ikke truer henne på livet - (de er jo bak sine gjerder, og ingenting skjer, mor/far, den andre hunden og den andre eieren virker jo også helt coole, såh) vil hun forhåpentligvis reagere litt mildere for hver velkomstkakofoni.

Hovedpoenget er at hun opplever ettersom timene går, at de spiser, sover, leker og småkrangler litt der borte, men de ser da ikke ut til å være killer mashines, heller.

Når hundefører skal ut på tur, sørg for at spannet IKKE beveger seg i nærheten av gården vesla og kameraten står i. Ingen intens nesten-kontakt og så lite opphisselse dem imellom som mulig. Om den eneste veien ut går for nærme, gå heller en runde inn i huset (forutsatt ingen hunder der inne) og ta en kaffe + gi henne noe knask å tygge på - mens de seler opp og kjører ut (+ kommer tilbake).

Så lenge hun ikke markerer, kunne hun kanskje tas med en sving innom den skumle hundegården i noen sek/min, for å stille litt av den nysjerrigheten hun MÅ ha opparb. seg i løpet av timers nærvær uten kontakt med disse skumlingene.

jeg skriver kanskje og kanskje og kanskje - fordi alt er så individuelt - ut fra individene involvert (uansett hvor mange ben de har), spontane/skapte situasjoner som oppstår osv.

Hovedgreia er at tid med/i nærheten av en flokk - vil ta den verste angsten av henne. De står jo ikke 24/7 og fråder om munnen og henger med tenna i nettingen for å få tak i henne. Men som nevnt - generaliser - øv også på å møte spann i full fart. Sett deg kanskje med kakao-termosen og liggeunderlag 100 meter opp en bakke ved en kjent hundekjørerløype. Ikke rop på dem, ikke stress. Bare vær der. Mange ganger. F.eks.

Til alle - dere vil få mange forslag når dere spør - vei alt opp mot deres egen magefølelse, research og "metode" + erfaring. Det som er skitt for én, kan være kanel for en annen. Men at TIMING av stimuli er suuuperviktig ved læring, står uansett. :wub:

Red. - Nå håper jeg ingen trodde at jeg mente at man skulle sette den redde hunden ALENE med den snille i hundegården og bare stikke og la henne stå der noen timer den første dagen. Hehe. Vær der, men ikke fokuser mer på henne enn nødvendig. Hjelp henne evt. med å komme ut av det hvis hun fryser i en uheldig sinnstilstand - lek litt rolig uten å hausse opp flokken lengre borte mer enn mulig. Sov litt sammen i en varm sovepose. Ha med kjæresten, campingstoler og sitt og preik. Observer henne og vurder situasjonen hele tiden - skal dere gjøre noen tilpasninger fordi hun må ha litt mer avstand/ro - eller fordi hun faktisk er litt interessert i de raringene der borte. It ain't static.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...