Gå til innhold
Hundesonen.no

Da har Dina faktisk bitt...


Midas

Recommended Posts

Skrevet

Det vil ikke hjelpe å omplassere, det er jeg helt sikker på. Dina er redd og har det vondt, skal hun på toppen måtte tåle den påkjennelsen det vil være å bli omplassert i en slik situasjon?

Jeg har kjent dem siden hun fikk henne og Marit har gjort alt hun kan for Dina hele veien. Hun kunne ikke hatt det bedre hos noen andre!

Marit dette er IKKE din feil.

Jeg tror du skjønner at du må ta den vanskelige avgjørelsen. Og det er et kjempetøft, modig og riktig valg tror jeg. Vil gi deg en stor klem :ahappy:

Som andre er inne på, jeg tror ikke hun har det bra når det bare fortsetter å bli verre. Prøv å tenk på det på den måten, at hun er syk og har det vondt... :lol:

Takk for det Marie :lol:

Jeg vet ikke hvordan jeg kunne gjort ting bedre for henne.. Jeg vil ikke gi henne til noen andre, hun kommer ikke til å takle det fordi hun er veldig avhengig av meg.

Nå føles alt bare meningsløst, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal finne krefter til å ta denne avgjørelsen..

Dina har det ikke bra nå, hun er ikke frisk mentalt...

  • Svar 167
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Jeg har ikke mye å bidra med utenom det fornuftige som allerede er nevnt i denne tråden, men jeg vil gi deg en klem :ahappy:

Dette er IKKE din skyld. Du vet selv hva som er best for Dina, og jeg ønsker deg lykke til uansett hva du ønsker å gjøre. Tenk på hva som er best for henne, for deg og for Midas.

Skrevet

Takk for det Marie :lol:

Jeg vet ikke hvordan jeg kunne gjort ting bedre for henne.. Jeg vil ikke gi henne til noen andre, hun kommer ikke til å takle det fordi hun er veldig avhengig av meg.

Nå føles alt bare meningsløst, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal finne krefter til å ta denne avgjørelsen..

Dina har det ikke bra nå, hun er ikke frisk mentalt...

Dina har det ikke bra, du har det ikke bra, og jeg vil tro at Midas ikke har det noe særlig han heller.

Som jeg skrev her tidligere i tråden så tror jeg du allerede har tatt avgjørelsen.

Det er det å gjennomføre som er så innihelvete vanskelig.

:ahappy:

Skrevet

Det beste for Dina er det du som avgjør Marit, og om det beste er å la henne slippe så klarer du det selv om det føles tungt nå.

Jeg har selv vært i dine sko, han rakk riktignok ikke å bite andre, men meg pga dårlig evne til å avreagere. Og det var tungt lenge etter, men med tiden til hjelp innså jeg at det var riktig for han. Han fikk slippe å forholde seg til alt som var skummelt og gjorde at han stadig bikket over.

Du har min fulle støtte, Dina stakkars har det antagelig forferdelig kaotisk oppe i hodet sitt.

Selvfølgelig, ta en grundig helsesjekk om det gjør avgjørelsen lettere. Men sånn som dere alle 3 har det nå, så er det nok ikke mye "kvalitet" i hverdagen.

:ahappy:

Skrevet

Jeg vil bare nevne dette med å omplassere problembarn... Jeg kjenner en barnefamilie som fikk seg sin første hund. Da hunden var rundt året begynte den å glefse/knurre på barnene. De ble enige med oppdretter om å gi hunden tilbake. Oppdretter hadde den en stund, og gav den videre til en familie med tenåringsbarn. Etter en stund så bet hunden et barn(på rundt 9 år, ikke alvorlig), men de bortforklarte det med at det var matforsvar inne i bildet. Rundt et år senere bet hunden igjen et barn, mer alvorlig denne gang, og hunden ble avlivet.

Første eier fikk seg ny hund like etter at han gav hunden tilbake til oppdretter, og sier nå at om samme situasjon hadde oppstått på nytt, så hadde hunden blitt avlivet, ikke gitt tilbake til oppdretter. Denne hunden fikk en(eller to) sjanser for mye... Historien minner meg bittelitt om Dina egentlig, for denne hunden hadde masse issues ved siden av å ikke like barn. Den illustrerer jo hva som kan skje om man er uheldig/uforsiktig. At det en dag blir mer alvor.

Har selv hatt hund som ikke likte barn, og hadde lav biteterskel(viste seg senere at den var syk), og jeg vet at det er vanskelig. Vi klarte ikke å avlive, men beholdt lømmelen, fordi vi følte at vi kunne unngå situasjoner hvor dette var et problem. Dette problemet oppstod riktignok på en gammel hund(den elsket barn frem til den plutselig en dag, 9 år gammel, bestemte seg for å begynne å knurre på dem), og vi visste jo at vi ikke måtte passe på hunden som en hauk i 10+++ år frem i tid heller...

Skrevet

Hvis du vil kan jeg være med :ahappy:

Tusen takk for det :lol:

Dette er helt pyton. Nå er Theo her, og Dina blir stengt vekk fordi jeg tør selvfølgelig ikke å ha henne rundt Theo igjen. Så hun står og piper da, fordi hun bli stengt ute.

Jeg er ganske sikker på at Dina ikke har det noe godt jeg. Hun er så redd og forvirret og blir så fort sint. Hun biter først og tenker etterpå, og det er farlig.

Så jeg tror at det eneste riktige for både Dina, Midas og meg er at hun får slippe mer. Det føles mest riktig... Likevel er det helt forferdelig og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å gjennomføre det... Og hvordan jeg skal bestemme meg for når jeg skal gjøre det...

Skrevet

Dette var skikkelig trist å lese, og at du skulle få dette i jula da :ahappy:

Etter å ha fulgt diverse tråder du har laget opp igjennom, ble jeg dessverre ikke overrasket over å se denne her i går, og synes det er ordentlig leit. Huff :lol: Tøff og vondt avgjørelse, men skjønner deg godt om det er det du velger å gjøre.

Og du skal IKKE skylde på det selv noe sted her, Dina har hatt et så god sjanse hos deg, en engasjert og våken hundeeier.

Stor klem til deg!

Skrevet

Jeg er ganske sikker på at Dina ikke har det noe godt jeg. Hun er så redd og forvirret og blir så fort sint. Hun biter først og tenker etterpå, og det er farlig.

Så jeg tror at det eneste riktige for både Dina, Midas og meg er at hun får slippe mer. Det føles mest riktig... Likevel er det helt forferdelig og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å gjennomføre det... Og hvordan jeg skal bestemme meg for når jeg skal gjøre det...

:ahappy:

Kanskje du skal ha henne ut julen og prøve å få hatt en siste veldig fin uke med henne?

Eller kanskje du bare kommer til å grue deg så mye at det er lurere å gjøre det før?

Skjønner at det er vanskelig å avgjøre. Kanskje noen andre som har måttet ta avgjørelsen kan si noe om hva de tror.

Stor klem!

Skrevet

Tar oppfordringen til Marie... Jeg bestilte time dagen etter at han hadde bitt.

Jeg merket nesten med en gang lettelsen over å ha blitt kvitt en tung byrde. Det som var verst var vel egentlig at det eneste jeg følte var en lettelse... For nå var jeg plutselig "fri".

Tenk litt på hvordan jula vil bli med og uten Dina.

Den eneste som kan bestemme når, er kun du... *klem*

Skrevet

San å gå og lure er ofte det verste. Men nå høres det jo ut som du vil la henne slippe. Da er jo gjerne alternativene å vente til over jul men i jula så blir det sikkert mye familiebesøk og da bør hun jo skjermes. Så er alternativet å ta henne nå før jul og feire jul sammen med Felix og familien og satse på at 2011 blir et toppen år. Det er altid vondt å ta avgjørelsen og det er noe dritt å gå til vetrinæren en siste tur. Men ut fra san jeg har forstått deg så ville jeg hoppet i det og gjort det fort.

Har selv måtte gått til vet med en hund jeg fikk på omplassering, den hadde masse isiusser og var livredd desverre. Den beit til slutt det ble meg som fikk gjenomgå og ble bitt av han. Nå som jeg ser i ettertid og med mer fornuftige øyne på han så skulle han ikke vært omplassert i det heletatt. Og jeg er glad for at han fikk vandre for tidlig. Det var vondt å gjøre det og jeg savnet raringen men angrer ikke for at han fikk slippe.

:ahappy: til deg i denne tunge vanskelige stunden.

Skrevet

Fy søren så vanskelig det er...

Jeg kunne prøvd å hatt en fin uke med henne i julen, men jeg tror jeg bare vil gå å tenke på hva som skal skje. I tillegg må hun stenges vekk fra oss, fordi vi har Theo mye, og vi har tre andre hunder i familien som jeg også må skjerme henne fra..

Og i dag når vi spiste middag med familien, så gjorde det så utrolig vondt å høre på at hun står og piper fordi hun blir stengt ute.. Jeg vet ikke hva som er best jeg. Føler det blir seigpining å vente til over jul og.. Er så redd for at jeg skal angre på avgjørelsen... :ahappy:

Skrevet

Og i dag når vi spiste middag med familien, så gjorde det så utrolig vondt å høre på at hun står og piper fordi hun blir stengt ute.. Jeg vet ikke hva som er best jeg. Føler det blir seigpining å vente til over jul og.. Er så redd for at jeg skal angre på avgjørelsen... :ahappy:

Det kommer du helt sikkert til å gjøre - fordi det gjør vondt. Men det gjør ikke avgjørelsen feil av den grunn :lol:

Skrevet

Han jeg tok har jeg ikke angret på at fikk vandre san i ettertid. Han hadde det ikke godt han heller.

Skrevet

Fy søren så vanskelig det er...

Jeg kunne prøvd å hatt en fin uke med henne i julen, men jeg tror jeg bare vil gå å tenke på hva som skal skje. I tillegg må hun stenges vekk fra oss, fordi vi har Theo mye, og vi har tre andre hunder i familien som jeg også må skjerme henne fra..

Og i dag når vi spiste middag med familien, så gjorde det så utrolig vondt å høre på at hun står og piper fordi hun blir stengt ute.. Jeg vet ikke hva som er best jeg. Føler det blir seigpining å vente til over jul og.. Er så redd for at jeg skal angre på avgjørelsen... :(

Uten å ha vært i en slik situasjon før, så forstår jeg det veldig godt.

Det hadde vært mye lettere på det punktet, om hunden hadde vært krevd avlivet, da hadde man ikke trengt å tå avgjørelsen selv. Dessverre er det ikke slik i denne situasjonen, og jeg regner med at du ikke kommer til å vente til det blir slik.

Du får rett og slett tenke deg igjennom det, og vite at du har masse støtte her! :ahappy: Og husk på Midas :lol:

Skrevet

Jeg har aldri angret på at jeg tok Z. Det jeg angret på var at jeg tok han så sent... Klart det var tungt og jeg bebreidet meg selv en god del, men til syvende og sist, så var det så utrolig godt å slippe "trykket" hans.

Skrevet

Tar oppfordringen til Marie... Jeg bestilte time dagen etter at han hadde bitt.

Jeg merket nesten med en gang lettelsen over å ha blitt kvitt en tung byrde. Det som var verst var vel egentlig at det eneste jeg følte var en lettelse... For nå var jeg plutselig "fri".

Signerer dette!

Jeg tror ikke det kommer noe godt ut av å utsette det. Det vil bare legge en demper på hele tilværelsen og du vil gå å grue deg hele tiden.

Jeg ringte vetten dagen etter min hund beit meg og fikk time samme ettermiddag. Det å ringe og bestille time var faktisk det som var vanskeligst. Etterpå var liksom avgjørelsen tatt, så da var det "bare" smerten over at Bajas ikke skulle være oss lenger. Og som Margrete sier, så var det nesten en lettelse etterpå, fordi verken han eller vi trengte å være påpasselige og engstelige.

Skrevet

Det høres kanskje lurt ut å bare gjøre det da ja. Så slipper hun julestress og rakettene som begynner å skytes opp snart...

Kanskje bare gå en fin tur først?

*gråter litt for deg* :lol:

:ahappy:

Skrevet

:ahappy::lol: :lol:

Ja, lille Dina gullet mitt... Tenk at det skulle bli sånn? :)

Tror jeg skal ringe veterinæren i morgen og bestille time.. Jeg er ikke kjent med veterinærene her i Trondheim, vet ikke hvem jeg skal ringe jeg.. Og hva skjer med henne etterpå?

:D:lol: :lol:

Skrevet

:ahappy::lol: :lol:

Ja, lille Dina gullet mitt... Tenk at det skulle bli sånn? :)

Tror jeg skal ringe veterinæren i morgen og bestille time.. Jeg er ikke kjent med veterinærene her i Trondheim, vet ikke hvem jeg skal ringe jeg.. Og hva skjer med henne etterpå?

:D:lol: :lol:

Tror du kan få asken av henne med deg. Kan hvertfall det på katter. En venninne av meg har asken til katten sin i en krukke over sengen - sengen var kattens plass nemlig.

Føler med deg, må være tungt for dere alle sammen!

Skrevet

:ahappy::lol: :lol:

Veterinærer pleier å være veldig fine i slike situasjoner. Du får være med om du vil og kan kose mye med henne. Så får hun sove og merker ikke det som skjer. Etterpå kan du være hos henne en god stund. Du kan enten få henne med deg (siden hun er så liten.) Hvis ikke spør de om hun skal på felleskremering eller om du vil få asken hennes i en urne. Da får du den litt senere. Men uansett, da kan du begrave henne på en fin plass hvis du vil. Eller ha urnen hos deg.

Skrevet

:ahappy::lol: :lol:

Ja, lille Dina gullet mitt... Tenk at det skulle bli sånn? :)

Tror jeg skal ringe veterinæren i morgen og bestille time.. Jeg er ikke kjent med veterinærene her i Trondheim, vet ikke hvem jeg skal ringe jeg.. Og hva skjer med henne etterpå?

:D:lol: :lol:

Selv trives jeg veldig godt med Jon Snøfugl og Kathrin Höner på Heimdal. Det etterpå kan jeg ikke si så mye om...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...