Gå til innhold
Hundesonen.no

Da har Dina faktisk bitt...


Midas

Recommended Posts

Skrevet

Det vil ikke hjelpe å omplassere, det er jeg helt sikker på. Dina er redd og har det vondt, skal hun på toppen måtte tåle den påkjennelsen det vil være å bli omplassert i en slik situasjon?

Jeg har kjent dem siden hun fikk henne og Marit har gjort alt hun kan for Dina hele veien. Hun kunne ikke hatt det bedre hos noen andre!

Marit dette er IKKE din feil.

Jeg tror du skjønner at du må ta den vanskelige avgjørelsen. Og det er et kjempetøft, modig og riktig valg tror jeg. Vil gi deg en stor klem :ahappy:

Som andre er inne på, jeg tror ikke hun har det bra når det bare fortsetter å bli verre. Prøv å tenk på det på den måten, at hun er syk og har det vondt... :lol:

Takk for det Marie :lol:

Jeg vet ikke hvordan jeg kunne gjort ting bedre for henne.. Jeg vil ikke gi henne til noen andre, hun kommer ikke til å takle det fordi hun er veldig avhengig av meg.

Nå føles alt bare meningsløst, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal finne krefter til å ta denne avgjørelsen..

Dina har det ikke bra nå, hun er ikke frisk mentalt...

  • Svar 167
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Jeg har ikke mye å bidra med utenom det fornuftige som allerede er nevnt i denne tråden, men jeg vil gi deg en klem :ahappy:

Dette er IKKE din skyld. Du vet selv hva som er best for Dina, og jeg ønsker deg lykke til uansett hva du ønsker å gjøre. Tenk på hva som er best for henne, for deg og for Midas.

Skrevet

Takk for det Marie :lol:

Jeg vet ikke hvordan jeg kunne gjort ting bedre for henne.. Jeg vil ikke gi henne til noen andre, hun kommer ikke til å takle det fordi hun er veldig avhengig av meg.

Nå føles alt bare meningsløst, og jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal finne krefter til å ta denne avgjørelsen..

Dina har det ikke bra nå, hun er ikke frisk mentalt...

Dina har det ikke bra, du har det ikke bra, og jeg vil tro at Midas ikke har det noe særlig han heller.

Som jeg skrev her tidligere i tråden så tror jeg du allerede har tatt avgjørelsen.

Det er det å gjennomføre som er så innihelvete vanskelig.

:ahappy:

Skrevet

Det beste for Dina er det du som avgjør Marit, og om det beste er å la henne slippe så klarer du det selv om det føles tungt nå.

Jeg har selv vært i dine sko, han rakk riktignok ikke å bite andre, men meg pga dårlig evne til å avreagere. Og det var tungt lenge etter, men med tiden til hjelp innså jeg at det var riktig for han. Han fikk slippe å forholde seg til alt som var skummelt og gjorde at han stadig bikket over.

Du har min fulle støtte, Dina stakkars har det antagelig forferdelig kaotisk oppe i hodet sitt.

Selvfølgelig, ta en grundig helsesjekk om det gjør avgjørelsen lettere. Men sånn som dere alle 3 har det nå, så er det nok ikke mye "kvalitet" i hverdagen.

:ahappy:

Skrevet

Jeg vil bare nevne dette med å omplassere problembarn... Jeg kjenner en barnefamilie som fikk seg sin første hund. Da hunden var rundt året begynte den å glefse/knurre på barnene. De ble enige med oppdretter om å gi hunden tilbake. Oppdretter hadde den en stund, og gav den videre til en familie med tenåringsbarn. Etter en stund så bet hunden et barn(på rundt 9 år, ikke alvorlig), men de bortforklarte det med at det var matforsvar inne i bildet. Rundt et år senere bet hunden igjen et barn, mer alvorlig denne gang, og hunden ble avlivet.

Første eier fikk seg ny hund like etter at han gav hunden tilbake til oppdretter, og sier nå at om samme situasjon hadde oppstått på nytt, så hadde hunden blitt avlivet, ikke gitt tilbake til oppdretter. Denne hunden fikk en(eller to) sjanser for mye... Historien minner meg bittelitt om Dina egentlig, for denne hunden hadde masse issues ved siden av å ikke like barn. Den illustrerer jo hva som kan skje om man er uheldig/uforsiktig. At det en dag blir mer alvor.

Har selv hatt hund som ikke likte barn, og hadde lav biteterskel(viste seg senere at den var syk), og jeg vet at det er vanskelig. Vi klarte ikke å avlive, men beholdt lømmelen, fordi vi følte at vi kunne unngå situasjoner hvor dette var et problem. Dette problemet oppstod riktignok på en gammel hund(den elsket barn frem til den plutselig en dag, 9 år gammel, bestemte seg for å begynne å knurre på dem), og vi visste jo at vi ikke måtte passe på hunden som en hauk i 10+++ år frem i tid heller...

Skrevet

Hvis du vil kan jeg være med :ahappy:

Tusen takk for det :lol:

Dette er helt pyton. Nå er Theo her, og Dina blir stengt vekk fordi jeg tør selvfølgelig ikke å ha henne rundt Theo igjen. Så hun står og piper da, fordi hun bli stengt ute.

Jeg er ganske sikker på at Dina ikke har det noe godt jeg. Hun er så redd og forvirret og blir så fort sint. Hun biter først og tenker etterpå, og det er farlig.

Så jeg tror at det eneste riktige for både Dina, Midas og meg er at hun får slippe mer. Det føles mest riktig... Likevel er det helt forferdelig og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å gjennomføre det... Og hvordan jeg skal bestemme meg for når jeg skal gjøre det...

Skrevet

Dette var skikkelig trist å lese, og at du skulle få dette i jula da :ahappy:

Etter å ha fulgt diverse tråder du har laget opp igjennom, ble jeg dessverre ikke overrasket over å se denne her i går, og synes det er ordentlig leit. Huff :lol: Tøff og vondt avgjørelse, men skjønner deg godt om det er det du velger å gjøre.

Og du skal IKKE skylde på det selv noe sted her, Dina har hatt et så god sjanse hos deg, en engasjert og våken hundeeier.

Stor klem til deg!

Skrevet

Jeg er ganske sikker på at Dina ikke har det noe godt jeg. Hun er så redd og forvirret og blir så fort sint. Hun biter først og tenker etterpå, og det er farlig.

Så jeg tror at det eneste riktige for både Dina, Midas og meg er at hun får slippe mer. Det føles mest riktig... Likevel er det helt forferdelig og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å gjennomføre det... Og hvordan jeg skal bestemme meg for når jeg skal gjøre det...

:ahappy:

Kanskje du skal ha henne ut julen og prøve å få hatt en siste veldig fin uke med henne?

Eller kanskje du bare kommer til å grue deg så mye at det er lurere å gjøre det før?

Skjønner at det er vanskelig å avgjøre. Kanskje noen andre som har måttet ta avgjørelsen kan si noe om hva de tror.

Stor klem!

Skrevet

Tar oppfordringen til Marie... Jeg bestilte time dagen etter at han hadde bitt.

Jeg merket nesten med en gang lettelsen over å ha blitt kvitt en tung byrde. Det som var verst var vel egentlig at det eneste jeg følte var en lettelse... For nå var jeg plutselig "fri".

Tenk litt på hvordan jula vil bli med og uten Dina.

Den eneste som kan bestemme når, er kun du... *klem*

Skrevet

San å gå og lure er ofte det verste. Men nå høres det jo ut som du vil la henne slippe. Da er jo gjerne alternativene å vente til over jul men i jula så blir det sikkert mye familiebesøk og da bør hun jo skjermes. Så er alternativet å ta henne nå før jul og feire jul sammen med Felix og familien og satse på at 2011 blir et toppen år. Det er altid vondt å ta avgjørelsen og det er noe dritt å gå til vetrinæren en siste tur. Men ut fra san jeg har forstått deg så ville jeg hoppet i det og gjort det fort.

Har selv måtte gått til vet med en hund jeg fikk på omplassering, den hadde masse isiusser og var livredd desverre. Den beit til slutt det ble meg som fikk gjenomgå og ble bitt av han. Nå som jeg ser i ettertid og med mer fornuftige øyne på han så skulle han ikke vært omplassert i det heletatt. Og jeg er glad for at han fikk vandre for tidlig. Det var vondt å gjøre det og jeg savnet raringen men angrer ikke for at han fikk slippe.

:ahappy: til deg i denne tunge vanskelige stunden.

Skrevet

Fy søren så vanskelig det er...

Jeg kunne prøvd å hatt en fin uke med henne i julen, men jeg tror jeg bare vil gå å tenke på hva som skal skje. I tillegg må hun stenges vekk fra oss, fordi vi har Theo mye, og vi har tre andre hunder i familien som jeg også må skjerme henne fra..

Og i dag når vi spiste middag med familien, så gjorde det så utrolig vondt å høre på at hun står og piper fordi hun blir stengt ute.. Jeg vet ikke hva som er best jeg. Føler det blir seigpining å vente til over jul og.. Er så redd for at jeg skal angre på avgjørelsen... :ahappy:

Skrevet

Og i dag når vi spiste middag med familien, så gjorde det så utrolig vondt å høre på at hun står og piper fordi hun blir stengt ute.. Jeg vet ikke hva som er best jeg. Føler det blir seigpining å vente til over jul og.. Er så redd for at jeg skal angre på avgjørelsen... :ahappy:

Det kommer du helt sikkert til å gjøre - fordi det gjør vondt. Men det gjør ikke avgjørelsen feil av den grunn :lol:

Skrevet

Han jeg tok har jeg ikke angret på at fikk vandre san i ettertid. Han hadde det ikke godt han heller.

Skrevet

Fy søren så vanskelig det er...

Jeg kunne prøvd å hatt en fin uke med henne i julen, men jeg tror jeg bare vil gå å tenke på hva som skal skje. I tillegg må hun stenges vekk fra oss, fordi vi har Theo mye, og vi har tre andre hunder i familien som jeg også må skjerme henne fra..

Og i dag når vi spiste middag med familien, så gjorde det så utrolig vondt å høre på at hun står og piper fordi hun blir stengt ute.. Jeg vet ikke hva som er best jeg. Føler det blir seigpining å vente til over jul og.. Er så redd for at jeg skal angre på avgjørelsen... :(

Uten å ha vært i en slik situasjon før, så forstår jeg det veldig godt.

Det hadde vært mye lettere på det punktet, om hunden hadde vært krevd avlivet, da hadde man ikke trengt å tå avgjørelsen selv. Dessverre er det ikke slik i denne situasjonen, og jeg regner med at du ikke kommer til å vente til det blir slik.

Du får rett og slett tenke deg igjennom det, og vite at du har masse støtte her! :ahappy: Og husk på Midas :lol:

Skrevet

Jeg har aldri angret på at jeg tok Z. Det jeg angret på var at jeg tok han så sent... Klart det var tungt og jeg bebreidet meg selv en god del, men til syvende og sist, så var det så utrolig godt å slippe "trykket" hans.

Skrevet

Tar oppfordringen til Marie... Jeg bestilte time dagen etter at han hadde bitt.

Jeg merket nesten med en gang lettelsen over å ha blitt kvitt en tung byrde. Det som var verst var vel egentlig at det eneste jeg følte var en lettelse... For nå var jeg plutselig "fri".

Signerer dette!

Jeg tror ikke det kommer noe godt ut av å utsette det. Det vil bare legge en demper på hele tilværelsen og du vil gå å grue deg hele tiden.

Jeg ringte vetten dagen etter min hund beit meg og fikk time samme ettermiddag. Det å ringe og bestille time var faktisk det som var vanskeligst. Etterpå var liksom avgjørelsen tatt, så da var det "bare" smerten over at Bajas ikke skulle være oss lenger. Og som Margrete sier, så var det nesten en lettelse etterpå, fordi verken han eller vi trengte å være påpasselige og engstelige.

Skrevet

Det høres kanskje lurt ut å bare gjøre det da ja. Så slipper hun julestress og rakettene som begynner å skytes opp snart...

Kanskje bare gå en fin tur først?

*gråter litt for deg* :lol:

:ahappy:

Skrevet

:ahappy::lol: :lol:

Ja, lille Dina gullet mitt... Tenk at det skulle bli sånn? :)

Tror jeg skal ringe veterinæren i morgen og bestille time.. Jeg er ikke kjent med veterinærene her i Trondheim, vet ikke hvem jeg skal ringe jeg.. Og hva skjer med henne etterpå?

:D:lol: :lol:

Skrevet

:ahappy::lol: :lol:

Ja, lille Dina gullet mitt... Tenk at det skulle bli sånn? :)

Tror jeg skal ringe veterinæren i morgen og bestille time.. Jeg er ikke kjent med veterinærene her i Trondheim, vet ikke hvem jeg skal ringe jeg.. Og hva skjer med henne etterpå?

:D:lol: :lol:

Tror du kan få asken av henne med deg. Kan hvertfall det på katter. En venninne av meg har asken til katten sin i en krukke over sengen - sengen var kattens plass nemlig.

Føler med deg, må være tungt for dere alle sammen!

Skrevet

:ahappy::lol: :lol:

Veterinærer pleier å være veldig fine i slike situasjoner. Du får være med om du vil og kan kose mye med henne. Så får hun sove og merker ikke det som skjer. Etterpå kan du være hos henne en god stund. Du kan enten få henne med deg (siden hun er så liten.) Hvis ikke spør de om hun skal på felleskremering eller om du vil få asken hennes i en urne. Da får du den litt senere. Men uansett, da kan du begrave henne på en fin plass hvis du vil. Eller ha urnen hos deg.

Skrevet

:ahappy::lol: :lol:

Ja, lille Dina gullet mitt... Tenk at det skulle bli sånn? :)

Tror jeg skal ringe veterinæren i morgen og bestille time.. Jeg er ikke kjent med veterinærene her i Trondheim, vet ikke hvem jeg skal ringe jeg.. Og hva skjer med henne etterpå?

:D:lol: :lol:

Selv trives jeg veldig godt med Jon Snøfugl og Kathrin Höner på Heimdal. Det etterpå kan jeg ikke si så mye om...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...