Hva mener du er dårlig gemytt på en hund?

[Malamuten]

Da er det jo ikke din feil? Men du må jo prøve å rette det opp igjen på et eller annet vis. MEN, når jeg tenker skikkelig drittbikkje tenker jeg egentlig på hunder som er ufyselige mot mennesker. De har ingen opplevelser fra før av som skulle tillsi at de skulle bli agressive.

Som noen sa, en hund skal da ikke bli agressiv fordi man gir den godbit på feil tidspunkt?? Såppas må de faktisk tåle uten å bli noen nervøse angstbitere og tåler de ikke at man gjør noen små feil så er de faktisk drittbikkjer, synes jeg. Ja, jeg har en "drittbikkje" selv og en som er bra mentalt (iværtfal forløbig, man vet jo aldri hvordan de utvikler seg). Men jeg er faktisk nesten mere glad i drittbikkja, vi har en utrolig bra kjemi selvom det høres helt sprøtt ut når hun har bitt meg flere ganger..

Nei, det er kanskje ikke min feil, men uansett så er den adferden der og om man hadde spurt en utenforstående så kunne det nok fort blitt kalt dårlig gemytt.. Å nei, en hund bør ikke bli nervøs av at man gir godbiter på feil tidspunkt, men et annet eksempel: Du har en person som er veldig glad i hunden sin og opptrer veldig omtenksomt, vær gang hunden kommer i møte med andre hunder blir den plukket opp og 'trøstet', det kan fort bli en agressiv/usikker hund i en slik setting.. Eller man kan oversosialisere, eller sosialisere for lite, eller man kan 'skjemme bort' hunden slik at den blir veldig sjalu og skal passe på deg, noe som muligens kan føre til bitt, også på mennesker.. Altså, fortsatt ikke en hund med dårlig gemytt, bare dårlig oppdragelse, men det kan være vanskelig og se/vite for en utenforstående..

[Guest Gråtass]

Tja, fordi det er så lite som skal til noen ganger før man trykker på 'feil' knapper og skaper en redd/usikker hund istede for en trygg hund. Jeg kan jo ta meg selv som eksempel. Min hannhund har vært bombesikker på alt(han er født med meget stødig gemytt) men nå er han allikevell fryktagressiv mot andre hunder. Fordi han har blitt angrepet et par ganger og sikkert fordi jeg har takilet det på feil måte i ettertid. Det er så mye som kan gå galt med en hund, selv om man er en ganske normal eier. Det å skape ei drittbikkje er en veldig smal sak, desverre, og det har jeg sett masse av rundt om kring.

Altså, her må jeg bare kommentere en sak: Om en hund har i løpet av sitt første leveår ca en gang i uka sett andre hunder og opplevd de som en positiv sak i sitt liv evt likegyldig/ignorering, så blir hunden flydd på ved ett par anledninger og etterpå utvikler hundeaggresjon, så vil jeg si at om 2 uheldige opplevelser ikke klarer og overbygges av ca 50 hundemøter som er positive, så ville ikke jeg si at den hunden er bombesikker og stødig. Tvert i mot.

Det å lage en drittbikkje er ikke noe problem, hvis definisjonen av drittbikkje er å være uoppdragen, men det legger ikke jeg i begrepet. For meg er en drittbikkje en hund som har store avvik i sitt reaksjonsmønster på en påvirkning. Det betyr f eks elendig/ingen avreaksjon, lavt mot i kombinasjon med stor skarphet/skjerpe. Hunder med redsler som ikke kan dempes, eller med store konsentrasjonsproblemer. Og det lager man ikke, det kan man dempe eller forsterke, men det er alikevel en genetisk grunnpakke.

[Pringlen]

Jeg kjenner jeg er prinsippielt uenig i konklusjonen fra flere her, altså. Det er ikke enkelt å lage en drittbikkje, om grunnmaterialet er bra. Er grunnmatrialet bra, så skal det faktisk litt mer til enn et par uheldige episoder og litt dårlig trening til for å lage ei drittbikkje..

Ja!! Det sier seg vel nesten selv?

Er bikkja bra laget i pappen, så blir den hyggelig, nesten uansett hva eier gjør eller ikke gjør..

Har den mangler i skallen, ja så er det fort gjort å lage en drittbikkje.. Eller - lage?

[Reject]

Naboen min nevnte nylig at sheferene før var slik at folk ungikk dem om de var løs, fordi de kunne finne på hva som helst. Nå er de jo fromme som lam, så her har gemyttet blitt bedre ved avl. Coker spaniel derimot. Vi hadde en slik som familiehund for 35 år siden. Den var glad i alt og alle, hilste høflig på andre hunder. De vi møter nå fortiden, og det har vert en god del, har variert mellom å være generellt sure til å fly i strupen på mine hunder. Så på denne rasen har gemyttet ikke utviklet seg i noen god retning.

Det med schäfergemytt er jeg IKKE enig i!

Schäferen før var tøffere, helt klart, men den var også vesentlig mere stabil og nervesterk, mange schäfere i dag er fryktelig nervøse, eier ikke "folkeskikk" i omgangen med andre hunder,i tillegg til at avlen har ødelagt dem fullstendig fysisk.

Er ingen tilfeldighet at schäferen omtrent ikke brukes som tjenestehunder lengre, og de som er tjenestehunder er av helt andre linjer enn den gjennomsnittlige schäferen man ser i dag.

[Reject]

Hva "dårlig gemytt" er, tja definisjonen på det kan være så mangt og avviker veldig i forhold til hvem man spør, men for meg er dårlig gemytt avvik som gjør at hunden ikke kan fungere normalt i en vanlig hverdag, enten det er redsel, agresjon eller hva det nå måtte være.

Og så er det mange grader av dårlig gemytt, fra litt ille til helt ******.

Før sa man at en hund var et resultat av 50% miljø og 50%arv, nyere forskning viser imidlertid at arv har mye mye mere å si enn miljøet, og man sier i dag at en hund er et resultat av 70-80% arv og 20-30% miljø. dvs det er ikke bare bare å lage en "drittbikkje" av en hund som er normalt og riktig utstyrt fra fødselen av, og det er enda vanskeligere å få en "normal" hund av et dårlig utgangspkt.

En av de tingene man ser er særlig arvelig er angst, nervøsitet.

Flinke folk kan selvfølgelig få en hund med utrolig dårlig genetiske forutsetninger til å fungere greit nok i en vanlig hverdag, men det vil kreve mye mye mere enn om utgangspkt hadde vært "normalt", mens et menneske uten nevneverdig kunnskap med stor sannsynlighet vil ødelegge en hund med et dårlig utgangspkt fullstendig.

Hva som brukes i avl sjokkerer med fortsatt, selv om jeg ikke er like overrasket som jeg var før.

En ting som sjokkerer meg enda mere, og gjør meg fly forbannet er at dommere stadig vekk plasserer opp hunder med et gemytt fra *******. Hunder som er så redde/nervøse at de kryper rundt i ringen med halen under seg, hunder som hogger etter dem på bordet eller panisk forsøker å flykte, hunder som er så utaggerende at de spinner rundt i ringen og brøler til alt de ser, og listen kunne vært gjort uendelig.

Hva er "vakkert" med en slik hund?

For meg hjelper det ikke om det er den mest anatomisk korrekte hund som noen gang er født, med et slik gemytt er den totalt uinterresant.

Og særlig disse livredde hundene synes jeg utrolig synd på, tenk på hvor ****** de har det!

Men avles på kan de, og selv om man ser de samme livredde hundene i generasjon etter generasjon hos enkelte oppdrettere, så er unnskyldningene og bortforklaringene på hvorfor uendelige. De er blitt "skremt" som små, "tatt av en annen hund" osv osv.

På en utstilling i sommer ble det laget et voldsomt oppstyr av at ringsekretæren gikk med stråhatt ikke noen voldsomme greier, men en stråhatt for å beskytte seg mot solen, den ene hunden etter den andre klikket, og i stedet for å da innse at man kanskje har et problem, fikk ringsekretæren skylda, for han "burde" forstått at man ikke kunne gå med stråhatt i ringen, og det endte med at en utstiller forlangte at han tok av seg hatten

Prøver du å si noe om gemytt til disse oppdretterne, så er du "dum", "misunnelig" og det meste.

[Margrete]

Er ingen tilfeldighet at schäferen omtrent ikke brukes som tjenestehunder lengre, og de som er tjenestehunder er av helt andre linjer enn den gjennomsnittlige schäferen man ser i dag.

hm? jeg ser da virkelig flest gråtasser jeg. Det er jo schäfere det å

Ellers er jeg veldig enig med Gråtass, det er lett å lage søpplebikkje av søppel, men uoppdragenhet kan vi alle klare

[Reject]

hm? jeg ser da virkelig flest gråtasser jeg. Det er jo schäfere det å

Jo men se hva jeg skrev i mitt innlegg:

Er ingen tilfeldighet at schäferen omtrent ikke brukes som tjenestehunder lengre, og de som er tjenestehunder er av helt andre linjer enn den gjennomsnittlige schäferen man ser i dag.

Og med helt andre linjer mener jeg da feks de grå schäferene, de er helt anderledes i både gemytt og konstruksjon enn det som er den "vanlige" schäferen, samme med noen kennler som avler bevisst på bruksegenskaper foran utseende.

Og ja selvfølgelig er de også schäfere, men de grå er feks ikke godkjent for utstilling?

[Margrete]

Jo men se hva jeg skrev i mitt innlegg:

Og med helt andre linjer mener jeg da feks de grå schäferene, de er helt anderledes i både gemytt og konstruksjon enn det som er den "vanlige" schäferen, samme med noen kennler som avler bevisst på bruksegenskaper foran utseende.

Og ja selvfølgelig er de også schäfere, men de grå er feks ikke godkjent for utstilling?

Sorry, litt tidlig på morgenen her...

(OT: grå er en godkjent farge, så de er så absolutt godkjente, de når bare ikke like høyt opp desverre)

[MonicaT]

Jeg kjenner jeg er prinsippielt uenig i konklusjonen fra flere her, altså. Det er ikke enkelt å lage en drittbikkje, om grunnmaterialet er bra. Er grunnmatrialet bra, så skal det faktisk litt mer til enn et par uheldige episoder og litt dårlig trening til for å lage ei drittbikkje..

Det å lage en drittbikkje er ikke noe problem, hvis definisjonen av drittbikkje er å være uoppdragen, men det legger ikke jeg i begrepet. For meg er en drittbikkje en hund som har store avvik i sitt reaksjonsmønster på en påvirkning. Det betyr f eks elendig/ingen avreaksjon, lavt mot i kombinasjon med stor skarphet/skjerpe. Hunder med redsler som ikke kan dempes, eller med store konsentrasjonsproblemer. Og det lager man ikke, det kan man dempe eller forsterke, men det er alikevel en genetisk grunnpakke.

Jeg signerer disse to.

Det er forskjell på uoppdraget og dårlig gemytt.

[Linn og Frida]

Hva som er dårlig gemytt vil jeg si varierer fra rase til rase.

Ikke sant. Det som er ønsket gemytt på en rase, kan være fullstendig uønsket på en annen. Slik jeg forstår denne diskusjonen har den dreid mer inn på "belastbarhet" enn det generelle gemytt.

[Guest 2ne]

Hva som er dårlig gemytt vil jeg si varierer fra rase til rase.

Ikke sant. Det som er ønsket gemytt på en rase, kan være fullstendig uønsket på en annen. Slik jeg forstår denne diskusjonen har den dreid mer inn på "belastbarhet" enn det generelle gemytt.

Javel? Da håper jeg at dere kan nevne noen raser hvor det er ønskelig med redsler, enten det er mot folk eller ting som kommer brått på, eller lydberørthet. Eller at den avreagerer dårlig, jeg kan ikke helt se at det er noen raser hvor det er ønskelig med dårlig avreaksjon heller, enten den fortsatt brukes til det den opprinnelig ble avlet for eller ikke lenger.

[Guest Belgerpia]

Det jeg først og fremst tenker på når noen ber meg definere "godt gemytt" er jo hvor godt en hund takler hverdagen. Hvordan den takler folk, andre hunder, forskjellige miljøer. En hund med godt gemytt fungerer i alle slike settinger, men det behøver ikke bety at den er übersosial på grensen til det absurde, at den elsker alle hunder og på død og liv må leke med dem hele tiden eller turer ut i verden fullstendig uten selvoppholdelsesdrift.

En hund med godt gemytt er vennlig og åpen ovenfor både kjente og fremmede, den behøver ikke elske alle, men den skal i så fall forholde seg nøytral - den tåler å møte fulle folk og få både en og femti dårlig opplevelser med teite mennesker uten at den får fullstendig sammenbrudd og må til adferdsterapeut i åresvis etterpå. En hund med godt gemytt fungerer greit på tur selv om man møter andre hunder, den tåler også å bli flydd i en gang eller tre uten at den blir ekstremt hundeagressiv og livredd andre hunder (og må gå til adferdsterapeut i åresvis for å reparere). En hund med godt gemytt bryr seg lite om glatte gulv, den fungerer like godt på Karl Johan som den gjør i skogen (den behøver ikke elske Karl Johan), den tåler å dette ned fra utstillingsbordet uten å få traumer for resten av livet osv.

En hund med godt gemytt tåler at eieren gjør feil uten å få store nevroser, den tåler en urettferdig eier, den takler i grunnen livet. Og den tilpasser seg lett alle situasjoner. Hvorvidt den er en god jobbehund er etter min mening uvesentlig - selv om det selvsagt i de fleste tilfeller er greit med en hund med godt gemytt også i slike settinger så er det ingenting i veien for at en hund med dårlig gemytt kan bli en kanon konkurranse hund.

Kort oppsummert så mener jeg at en hund med godt gemytt er en hund som reagerer rasjonelt på det meste og som avreagerer raskt. Den er balansert.

[Reject]

Det jeg først og fremst tenker på når noen ber meg definere "godt gemytt" er jo hvor godt en hund takler hverdagen. Hvordan den takler folk, andre hunder, forskjellige miljøer. En hund med godt gemytt fungerer i alle slike settinger, men det behøver ikke bety at den er übersosial på grensen til det absurde, at den elsker alle hunder og på død og liv må leke med dem hele tiden eller turer ut i verden fullstendig uten selvoppholdelsesdrift.

En hund med godt gemytt er vennlig og åpen ovenfor både kjente og fremmede, den behøver ikke elske alle, men den skal i så fall forholde seg nøytral - den tåler å møte fulle folk og få både en og femti dårlig opplevelser med teite mennesker uten at den får fullstendig sammenbrudd og må til adferdsterapeut i åresvis etterpå. En hund med godt gemytt fungerer greit på tur selv om man møter andre hunder, den tåler også å bli flydd i en gang eller tre uten at den blir ekstremt hundeagressiv og livredd andre hunder (og må gå til adferdsterapeut i åresvis for å reparere). En hund med godt gemytt bryr seg lite om glatte gulv, den fungerer like godt på Karl Johan som den gjør i skogen (den behøver ikke elske Karl Johan), den tåler å dette ned fra utstillingsbordet uten å få traumer for resten av livet osv.

En hund med godt gemytt tåler at eieren gjør feil uten å få store nevroser, den tåler en urettferdig eier, den takler i grunnen livet. Og den tilpasser seg lett alle situasjoner. Hvorvidt den er en god jobbehund er etter min mening uvesentlig - selv om det selvsagt i de fleste tilfeller er greit med en hund med godt gemytt også i slike settinger så er det ingenting i veien for at en hund med dårlig gemytt kan bli en kanon konkurranse hund.

Kort oppsummert så mener jeg at en hund med godt gemytt er en hund som reagerer rasjonelt på det meste og som avreagerer raskt. Den er balansert.

UTROLIG GODT BESKREVET, jeg kan bare støtte det du skriver 100%!

Kan jeg få tillatelse til å kopiere det du skrev og legge det ut på et raseforum?

[Guest Belgerpia]

UTROLIG GODT BESKREVET, jeg kan bare støtte det du skriver 100%!

Kan jeg få tillatelse til å kopiere det du skrev og legge det ut på et raseforum?

Ja - det kan du vel

[Malamuten]

Det jeg først og fremst tenker på når noen ber meg definere "godt gemytt" er jo hvor godt en hund takler hverdagen. Hvordan den takler folk, andre hunder, forskjellige miljøer. En hund med godt gemytt fungerer i alle slike settinger, men det behøver ikke bety at den er übersosial på grensen til det absurde, at den elsker alle hunder og på død og liv må leke med dem hele tiden eller turer ut i verden fullstendig uten selvoppholdelsesdrift.

En hund med godt gemytt er vennlig og åpen ovenfor både kjente og fremmede, den behøver ikke elske alle, men den skal i så fall forholde seg nøytral - den tåler å møte fulle folk og få både en og femti dårlig opplevelser med teite mennesker uten at den får fullstendig sammenbrudd og må til adferdsterapeut i åresvis etterpå. En hund med godt gemytt fungerer greit på tur selv om man møter andre hunder, den tåler også å bli flydd i en gang eller tre uten at den blir ekstremt hundeagressiv og livredd andre hunder (og må gå til adferdsterapeut i åresvis for å reparere). En hund med godt gemytt bryr seg lite om glatte gulv, den fungerer like godt på Karl Johan som den gjør i skogen (den behøver ikke elske Karl Johan), den tåler å dette ned fra utstillingsbordet uten å få traumer for resten av livet osv.

En hund med godt gemytt tåler at eieren gjør feil uten å få store nevroser, den tåler en urettferdig eier, den takler i grunnen livet. Og den tilpasser seg lett alle situasjoner. Hvorvidt den er en god jobbehund er etter min mening uvesentlig - selv om det selvsagt i de fleste tilfeller er greit med en hund med godt gemytt også i slike settinger så er det ingenting i veien for at en hund med dårlig gemytt kan bli en kanon konkurranse hund.

Kort oppsummert så mener jeg at en hund med godt gemytt er en hund som reagerer rasjonelt på det meste og som avreagerer raskt. Den er balansert.

Det er en god beskrivelse av en hund med godt gemytt, men vil det si at du mener at en hund med godt gemytt ikke kan bli 'ødelagt' om den havner i hendene på feil person?

[Malamuten]

Altså, her må jeg bare kommentere en sak: Om en hund har i løpet av sitt første leveår ca en gang i uka sett andre hunder og opplevd de som en positiv sak i sitt liv evt likegyldig/ignorering, så blir hunden flydd på ved ett par anledninger og etterpå utvikler hundeaggresjon, så vil jeg si at om 2 uheldige opplevelser ikke klarer og overbygges av ca 50 hundemøter som er positive, så ville ikke jeg si at den hunden er bombesikker og stødig. Tvert i mot.

Det å lage en drittbikkje er ikke noe problem, hvis definisjonen av drittbikkje er å være uoppdragen, men det legger ikke jeg i begrepet. For meg er en drittbikkje en hund som har store avvik i sitt reaksjonsmønster på en påvirkning. Det betyr f eks elendig/ingen avreaksjon, lavt mot i kombinasjon med stor skarphet/skjerpe. Hunder med redsler som ikke kan dempes, eller med store konsentrasjonsproblemer. Og det lager man ikke, det kan man dempe eller forsterke, men det er alikevel en genetisk grunnpakke.

Joda, men jeg har sett mange eksempler på at hunder oppfører seg totalt forskjellig ettersom hvem som handler dem. Ta feks en yberstressa schæfer som blokkerer fullstendig ogi flere tilfeller biter etter eier. Så tar du den samme hunden og setter den på ferie til en venn i 2 uker og vips så er hunden 'feilfri', hva er det da? dårlig gemytt eller bare dårliog oppdragelse?

Denne hunden i dette eksempelet ville jeg stemplet som fullsatendig gal og utilregnelig om jeg skulle basert det på det jeg ser mellom hund og eier, men etter og ha passet hunden i 2 uker er jeg ikke i nærheten av og ha samme oppfatning. Kan jo legge til at når hunden er tilbake hos eier er den også tilbake i sin gamle adferd. Dette er en eier som bryr seg og som har litt mellom øra, og selv om jeg ikke er helt enig i alt hun gjør så gjør hun ingen store brølere, men allikevell er hunden helt rabiat.

Og du sier at en bombesikker hund ikke ville blitt aggresiv etter et par angrep, jeg er uenig. Jeg mener at det er flere faktorer som spiller inn her. Jeg bruker mitt eksempel. Min hund ble angrepet 3 ganger på relativt kort tid, alle gangene var innenfor puberteten som i utgangspunktet er en slitsom tid for disse guttene og som ofte inneholder en viss grad av usikkerhet og stress pga hormoner som løper løpsk. I tillegg kom angrepene som lyn fra skyfri himmel (altså ingen forvarsel) noe jeg tror er mye av grunnen til usikkerheten, fordi han ikke forstår helt hvor det kommer fra og dermed blir han mer på vakt.(om det er forståelig) og til sist så bodde jeg lite sentralt i denne perioden noe som førte til at etter det siste angrepet ble det lite omgang med hunder og det er ikke umulig at jeg, bevist eller ubevist gjorde for lite eller gjorde noe feil i tiden etter. Her er jeg også overbevist om at personligheten til hunden har litt og si, det er en veldig tøff og driftig hund, brukslinje, men jeg vil ikke si at det er dårlig gemytt. heller tvert imot, men jeg tror allikevell at slike driftige hunder har lettere for og få overslagshandlinger enn en 'ikke brukshund' om jeg kan kalde det det.

Jeg vil også legge til aat jeg ikke føler at hunden er helt lost da, han liker ikke møtesituasjoner og blir ikke så koselig i bånd, men er han løs så løper han ikke bort og angriper, da bare observerer han. Får ikke møte hunder lengre annet enn tispa mi, men på avsatand. Går jeg tur i bånd med andre hunder så bryr han seg katta om den andre hunden og er vi på utstiling eller treff så er det også greit så lenge man har litt avstand, men han liker ikke at jeg begynner og flytte på han fysisk inne i ringen om det står hunder i nærheten, føler seg nok fanget da og blir spent som en fjær og knurrer stygt.. I møtesituasjoner er det en blanding av knuring, glefsing, hopping og sutring, lukting og nysghjerrighet, så han vil med andre ord hilse og han er nysgjerrig, men samtidig så er han veldig usikker.

Før lå han på ryggen og sov på utstilling, overså alt av andre hunder, snudde ryggen til hunder som fløy i trynet på han og utfordret han, ble det knuffing la han de bare i bakken og gikk vidre til og passet sine egne saker.

Kan jo også si at det aldrig er noe knuffing mellom mine 2, selv om de leker hardt og brutalt, stjeler ting fra hverandre og setter hverandre på plass. Der har han et kjempefint språk og er trygg og fin.

[Malamuten]

Mange her sier at det skal mye til og ødelegge en bra hund, men samtidig så mener vell de fleste her inne at man skal tenke seg om to ganger før man velger rase, pga lynne sikkert men også hva den hunden krever av stimuli både fysisk og psykisk. Jeg har ingen tro på at det skal mye til og ødelegge en 'vanskelig' hund, og det mener jeg heller ikke har så mye med gemyttet i seg selv og gjøre, men heller det at slik som med oss mennesker så kan det komme mye destruktivt utav at man kjeder seg eller har masse overskudd man ikke får brukt på noe konstruktivt.

[Papillon]

Hva "dårlig gemytt" er, tja definisjonen på det kan være så mangt og avviker veldig i forhold til hvem man spør, men for meg er dårlig gemytt avvik som gjør at hunden ikke kan fungere normalt i en vanlig hverdag, enten det er redsel, agresjon eller hva det nå måtte være.

Og så er det mange grader av dårlig gemytt, fra litt ille til helt ******.

Før sa man at en hund var et resultat av 50% miljø og 50%arv, nyere forskning viser imidlertid at arv har mye mye mere å si enn miljøet, og man sier i dag at en hund er et resultat av 70-80% arv og 20-30% miljø. dvs det er ikke bare bare å lage en "drittbikkje" av en hund som er normalt og riktig utstyrt fra fødselen av, og det er enda vanskeligere å få en "normal" hund av et dårlig utgangspkt.

En av de tingene man ser er særlig arvelig er angst, nervøsitet.

Flinke folk kan selvfølgelig få en hund med utrolig dårlig genetiske forutsetninger til å fungere greit nok i en vanlig hverdag, men det vil kreve mye mye mere enn om utgangspkt hadde vært "normalt", mens et menneske uten nevneverdig kunnskap med stor sannsynlighet vil ødelegge en hund med et dårlig utgangspkt fullstendig.

Hva som brukes i avl sjokkerer med fortsatt, selv om jeg ikke er like overrasket som jeg var før.

En ting som sjokkerer meg enda mere, og gjør meg fly forbannet er at dommere stadig vekk plasserer opp hunder med et gemytt fra *******. Hunder som er så redde/nervøse at de kryper rundt i ringen med halen under seg, hunder som hogger etter dem på bordet eller panisk forsøker å flykte, hunder som er så utaggerende at de spinner rundt i ringen og brøler til alt de ser, og listen kunne vært gjort uendelig.

Hva er "vakkert" med en slik hund?

For meg hjelper det ikke om det er den mest anatomisk korrekte hund som noen gang er født, med et slik gemytt er den totalt uinterresant.

Og særlig disse livredde hundene synes jeg utrolig synd på, tenk på hvor ****** de har det!

Men avles på kan de, og selv om man ser de samme livredde hundene i generasjon etter generasjon hos enkelte oppdrettere, så er unnskyldningene og bortforklaringene på hvorfor uendelige. De er blitt "skremt" som små, "tatt av en annen hund" osv osv.

På en utstilling i sommer ble det laget et voldsomt oppstyr av at ringsekretæren gikk med stråhatt ikke noen voldsomme greier, men en stråhatt for å beskytte seg mot solen, den ene hunden etter den andre klikket, og i stedet for å da innse at man kanskje har et problem, fikk ringsekretæren skylda, for han "burde" forstått at man ikke kunne gå med stråhatt i ringen, og det endte med at en utstiller forlangte at han tok av seg hatten

Prøver du å si noe om gemytt til disse oppdretterne, så er du "dum", "misunnelig" og det meste.

Hel helt enig med deg! Det er synd at dommerne setter opp hunder med dårlig gemytt, Frøken har blitt stilt 8 ganger (pensjonert nå, hadde jeg stilt henne nå hadde hun nok bitt dommeren), 4-5 av gangene har hun knurret og siste gangen bet hun etter dommeren også - fikk aldri noe dårliger enn HP og fikk flere CK og plasseringer i BTK. Og det værste er at det står på kritikkene "hærlig attityd" "meget glad" og "MG gemytt". In my ass! Aldri en ting negativt, men at pelsen kunne ha finere struktur hang de seg opp i.. Er dommerne døve og blinde eller??

[Papillon]

Mange her sier at det skal mye til og ødelegge en bra hund, men samtidig så mener vell de fleste her inne at man skal tenke seg om to ganger før man velger rase, pga lynne sikkert men også hva den hunden krever av stimuli både fysisk og psykisk. Jeg har ingen tro på at det skal mye til og ødelegge en 'vanskelig' hund, og det mener jeg heller ikke har så mye med gemyttet i seg selv og gjøre, men heller det at slik som med oss mennesker så kan det komme mye destruktivt utav at man kjeder seg eller har masse overskudd man ikke får brukt på noe konstruktivt.

Destruktivt? Det er ikke det vi snakker om her, at hunden ødelegger møbler, lekebiter eller bjeffer på nabokatten! Men at den har store mentale brister oppi nøtta si! Da er det vel greit å avle på en hund som biter også da, fordi den sikkert bare er understimulert?

[Gjest]

Hva "dårlig gemytt" er, tja definisjonen på det kan være så mangt og avviker veldig i forhold til hvem man spør, men for meg er dårlig gemytt avvik som gjør at hunden ikke kan fungere normalt i en vanlig hverdag, enten det er redsel, agresjon eller hva det nå måtte være.

Og så er det mange grader av dårlig gemytt, fra litt ille til helt ******.

Før sa man at en hund var et resultat av 50% miljø og 50%arv, nyere forskning viser imidlertid at arv har mye mye mere å si enn miljøet, og man sier i dag at en hund er et resultat av 70-80% arv og 20-30% miljø. dvs det er ikke bare bare å lage en "drittbikkje" av en hund som er normalt og riktig utstyrt fra fødselen av, og det er enda vanskeligere å få en "normal" hund av et dårlig utgangspkt.

En av de tingene man ser er særlig arvelig er angst, nervøsitet.

Flinke folk kan selvfølgelig få en hund med utrolig dårlig genetiske forutsetninger til å fungere greit nok i en vanlig hverdag, men det vil kreve mye mye mere enn om utgangspkt hadde vært "normalt", mens et menneske uten nevneverdig kunnskap med stor sannsynlighet vil ødelegge en hund med et dårlig utgangspkt fullstendig.

Hva som brukes i avl sjokkerer med fortsatt, selv om jeg ikke er like overrasket som jeg var før.

En ting som sjokkerer meg enda mere, og gjør meg fly forbannet er at dommere stadig vekk plasserer opp hunder med et gemytt fra *******. Hunder som er så redde/nervøse at de kryper rundt i ringen med halen under seg, hunder som hogger etter dem på bordet eller panisk forsøker å flykte, hunder som er så utaggerende at de spinner rundt i ringen og brøler til alt de ser, og listen kunne vært gjort uendelig.

Hva er "vakkert" med en slik hund?

Jeg har også hørt de tallene der tidligere, og syntes også det virker logisk. Da min erfaring er at noen hunder tåler 'alt' og andre 'ingeting.' Det kan også være hunder med samme eier, og da burde ikke miljøfaktorene være så forskjellige.

Når det gjelder hunder og utstilling har jeg motsatt erfaring som Papillon.

Jeg har en hund som ikke liker seg i ringen. Har trent henne til å ikke trekke seg (jobber ihvertfall med det) så hun står fint og finnes ikke aggressiv. Men dommeren merker at hun ikke er helt fornøyd, og hun har et tilbakeholdt CK og en blå pga at hun ikke er glad nok.

(Har ikke tatt med engang jeg tråkket på henne og hun virket mer redd pga det.)

[Papillon]

Jeg har også hørt de tallene der tidligere, og syntes også det virker logisk. Da min erfaring er at noen hunder tåler 'alt' og andre 'ingeting.' Det kan også være hunder med samme eier, og da burde ikke miljøfaktorene være så forskjellige.

Når det gjelder hunder og utstilling har jeg motsatt erfaring som Papillon.

Jeg har en hund som ikke liker seg i ringen. Har trent henne til å ikke trekke seg (jobber ihvertfall med det) så hun står fint og finnes ikke aggressiv. Men dommeren merker at hun ikke er helt fornøyd, og hun har et tilbakeholdt CK og en blå pga at hun ikke er glad nok.

(Har ikke tatt med engang jeg tråkket på henne og hun virket mer redd pga det.)

Så rart! Det har nok veldig mye med dommeren å gjøre. Vet forøvrig om en hund som er redd for omtrent allt som er, den er nuch den..

[Guest 2ne]

Mange her sier at det skal mye til og ødelegge en bra hund, men samtidig så mener vell de fleste her inne at man skal tenke seg om to ganger før man velger rase, pga lynne sikkert men også hva den hunden krever av stimuli både fysisk og psykisk. Jeg har ingen tro på at det skal mye til og ødelegge en 'vanskelig' hund, og det mener jeg heller ikke har så mye med gemyttet i seg selv og gjøre, men heller det at slik som med oss mennesker så kan det komme mye destruktivt utav at man kjeder seg eller har masse overskudd man ikke får brukt på noe konstruktivt.

Jeg er ikke helt sikker på hva du prøver å si her jeg, men jeg er en av de som har sagt at det skal mye til for å ødelegge en bra hund. Jeg står for det.

Min første hund f.eks, var en alaska husky. Han bodde i skogen til han var 6 mnd gammel, og på de månedene så han en håndfull mennesker. Han hadde aldri gått på asfalt, han hadde aldri vært inne i et hus, han hadde aldri sittet i en bil, og utover en collie som også bodde der han vokste opp, hadde han aldri sett hunder som ikke så ut som AH'er. Når jeg flyttet hjem med han, ble han flyttet ut av skogen og rett inn på et byggefelt. Første gangen han kjørte bil, ble han kjørt til veterinæren. Når vi kom hjem, ble han innehund. Den gangen var jeg også av den formeningen at hunder kunne ordne opp selv, så han fikk null støtte eller hjelp f.eks, når min venninnes hund sto over han og knurra hele tiden når vi var sammen - han bare la seg ned i flatdekk, han. Og den dressuren han måtte gjennomgå - stakkars bikkje.. Men han lærte aldri å gå pent i bånd allikevel.

Han BURDE ha vært et vrak, om påstandene her i tråden er korrekte. Men han var ikke det, han var noe av det stødigste jeg har kjent, ever. Ikke et snev av aggresjon mot hverken folk, enten de var barn, gamle, hadde burka eller var digre menn med skjegg, eller hunder, enten de var store, små eller ligna på denne hunden til venninna mi. Ikke redd for noe slags underlag, ingen reaksjon på noen lyder (han var faktisk med ut og skøyt opp raketter på nyttårsaften når han ble voksen). Det var ALDRI noe tull med han. Aldri..

En hund som kan "forsterkes" til å bli engstelig for folk, har i utgangspunktet et problem med folk. En hund som kan "forsterkes" til å bli redd for lyd, har i utgangspunktet et problem med lyder. Kan du LAGE en drittbikkje, så har den i utgangspunktet noen brister som er medfødte - det er poenget. Så jo, Malamuten, den schäferen, det ER en drittbikkje selv om h*n oppfører seg pent med deg - da har h*n lært seg å oppføre seg. Stresset, og problemene relatert til det, er jo helt åpenbart ikke borte, i og med at eieren sliter med det igjen. Joda, innimellom blir atferder befesta av klønete håndtering fra menneskene, men da ER det brister som ligger der i utgangspunktet.

Selvsagt kan en hund trenes til å bli bedre eller verre enn hva den er født med, det kan folk også. Og da kommer vi til poeng nr 2 - med en hund som er født med en bra mentalitet, så trenger du ikke å trene på at den skal tåle folk, tåle å bli håndtert, tåle å møte andre hunder, tåle å gå på gulv, tåle høye lyder osv. Det kan den av seg selv, den er født sånn. Og da kan du trene på andre ting, de tingene du muligens kjøpte hund for å trene på..

[Siri]

En hund som kan "forsterkes" til å bli engstelig for folk, har i utgangspunktet et problem med folk. En hund som kan "forsterkes" til å bli redd for lyd, har i utgangspunktet et problem med lyder. Kan du LAGE en drittbikkje, så har den i utgangspunktet noen brister som er medfødte - det er poenget.

Jeg er ikke ubetinget enig med deg. Jeg minnes godt den metodikken som var veldig populær å benytte på en del hunder innen enkelte kretser der man brukte kjetting/boks med stein/grus, kasta det i bakken bak bikkja og trøsta hunden VELDIG for å forsterke at DETTE er ekkelt. SÅ benyttet man seg av denne redselen for boksen/kjettingen i ettertid for å "snappe" hunden ut av en eller annen modus den måtte befinne seg i. Så jo - man KAN lage redsler av ting ved å forsterke det, selv på normale hunder.

[Guest 2ne]

Jeg er ikke ubetinget enig med deg. Jeg minnes godt den metodikken som var veldig populær å benytte på en del hunder innen enkelte kretser der man brukte kjetting/boks med stein/grus, kasta det i bakken bak bikkja og trøsta hunden VELDIG for å forsterke at DETTE er ekkelt. SÅ benyttet man seg av denne redselen for boksen/kjettingen i ettertid for å "snappe" hunden ut av en eller annen modus den måtte befinne seg i. Så jo - man KAN lage redsler av ting ved å forsterke det, selv på normale hunder.

Tja.. Jeg har sett den metoden der være prøvd på flere hunder jeg, uten at den har noen større effekt så sant man ikke har kasta direkte på bikkja. Felles for de hundene er at de ikke har problemer med lyd. Jeg veit dog uten å ha prøvd, at det ville funka på Nora, men hun er jo lydberørt. Så jeg mener fortsatt at man ikke kan lage en redsel på en hund om den ikke ligger der i utgangspunktet.

[Gjest]

Med min ikke så alt for lange erfaring så tror og håper jeg Tone har rett.

Ja det finnes noen håpløse eiere. Men de aller fleste er veldig glade i hundene sine og vil dem bare det beste.

Er det ikke derfor det er så viktig å ta hensyn til det mentale i avlen, få MH 'testet' flest mulig osv. ?

Hundeeiere kommer heller ikke ferdig utlært, og bør ikke det være 'greit' uten at de skal måtte gå på alt for store smeller med hunden sin?