Gå til innhold
Hundesonen.no

MikroYodel hilser på verden


Yodel

Recommended Posts

Så kom endelig dagen Mikro "dro i snora" og ville ut.

Vannet gikk med et plopp og uten forvarsel 05.30 tirsdag den 09.11.10.

Jeg ringte sykehuset, som sa at det bare var å ta det med ro så lenge jeg ikke hadde rier, så da gikk jeg likesågodt og la meg igjen.

Jeg sa ifra hva som var skjedd til mannen som ble litt fortumlet, og la meg til å lese (sove er vel umulig i en slik situasjon). Etter en times tid startet riene med et BRAK. De var særdeles smertefulle fra første ri, og kom like greit med 3 min. mellomrom med en gang.

Da fant vi ut at det kanskje var på tide å komme oss avgårde til sykehuset, og jeg kledde på meg som best jeg kunne mellom riene.

Jeg klarte t.o.m. å skrive et lite innlegg i "akkuratt nå" tråden før vi kom oss avgårde :hmm:

Kjøreturen ned var en kjøretur fra ¤/&&/=" med TETTE og VOOONDE rier. Jeg kan love dere at Traktoren og andre treige sjåfører fikk mindre pene tanker rettet mot seg. Banneord ble det dog lite med fra min side, det var for vondt til å snakke.

En time i bil i en slik situasjon er ikke å anbefale.

Vel fremme på sykehuset ble jeg hentet av sykehuspersonellet, og trillet i ekspressfart opp på føden. Jeg skrek etter smertestillende, og fikk lystgass- som hadde NADA effekt, men den hjalp meg iallefall til å puste. Det er forbausende lett å glemme det når man har smerter.

Jeg hadde da 5-6 cm åpning.

Etter noe som virket som en evighet fikk jeg endelig også epidural. Om den hadde noen effekt er vanskelig å si, for smertene steg. Jeg undres bare hvordan det hadde vært UTEN smertestillende. Ikke for å skremme noen, men mens jeg lå der og lurte på om jeg holdt på å dø, ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, hylte urkvinne-skrik, svetten pilte, gubben fikk skvisa armen og man så det hvite i øyet mitt, lurte jeg på hvorfor i all verden vi ikke stoppet etter en, og kunne ikke i min villeste fantasi se logikken i at menneskeheten i det hele tatt fikk barn, for ingenting var verdt slike umennesklige smerter.

Riene kom TETT. Legen talte 6 rier på 10 min med omtrent 50-70 sek. varighet på hver ri. Ikke mange pauser altså!

Pressriene kom fort, men det var ikke helt klart enda, så jordmoren røsket hardt i kanten (Oh, smerte!) for å hjelpe til, uten at det hadde stor effekt. Til slutt var det likevel full åpning, og jeg fikk klarsignal til å presse. Gjett om jeg gjorde!

Selvom smertene eskalerer fra uutholdelig umennesklig til noe enda værre, er det på en måte befriende også. Man nærmer seg slutten. Det er en fantastisk motivator! For første gang på en stund ønsket jeg faktisk riene velkommen. De hjalp meg på vei.

Jordmor (og jeg) ble ganske så ovverrasket over uante urkvinne-krefer. Gud bedre hvilke krefter man får i en slik situasjon. Ungen skulle ut! Jeg lagde dype kloremerker i egne lår i prosessen uten å ense det før jeg så merkene i etterkant. Han stoppet litt i utgangen (O, smerte!) men kom etter kun et par press-rier kl 11.55. Omtrent 1,5-2 timer etter ankomst på sykehuset.

Han var en stjernekikker (hodet ned, men nesa i sky) og slike blir visst somoftest forløst med vakuum, da de er vanskelige å få ut.

Han var passe klissete, passe stor, usedvanlig vakker (om jeg må si det selv, - uansett om han var dekket i blod og slim) og bare verdens nydeligste unge med gode bollekinn- han så mett ut når han kom :hmm:

Følelsen jeg hadde i det han ble lagt på brystet mitt er ubetalelig. Tårene presset på av både lettelse, stolthet, kjærlighet, utmattelse og alt på en gang. Og både jeg og mannen var ganske så tåreulle. Endelig fikk vi hilst på vårt lille mirakel nummer to.

Det merkeligste er dog at alle vonde tanker om uutholdelige smerter og "aldri mer" forsvinner som dugg for solen i det ungen klekkes. Da er verden vidunderlig igjen, om man kunne gjort det hele på ny "any time" for den følelsen du får når du har ungen på brystet. Naturen er fantastisk slik altså!

Etter noen dager på sykehus er vi endelig hjemme, og er sprekkferdig av stolthet ovenfor hengiven og hjelpsom storebror.

Hundene synes også krabaten er veldig spennende, og hilser han forsiktig med forsiktig logring, nysjerrige blikk og kjærlige slikk :P

Så var familien komplett. Velkommen vesle Magnus!

forsidenov.jpg

Han har forøvrig fått sitt eget album på hjemmesiden som er oppdatert. (Link i banner)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer så mye med lille Magnus! Han er nydelig :hmm: Jeg fikk vondt i magen av å lese historien din, det er jo ikke så mange måneder siden sist jeg fødte selv, så minnene henger ganske godt igjen fortsatt... Men jeg er helt enig i at naturen er fantastisk sånn, når man får se og og holde babyen så er det uten tvil verdt alt sammen! :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • https://www.spleis.no/project/445754 Jeg har null venner å minimalt med familie så jeg har ingen nettverk så håper på at dere kan være så snille å hjelpe meg å dele. Forventer ingenting og setter ekstremt stor pris på all hjelp vi får ❤️ Bucky kom inn i livet mitt som en liten sjarmør med et stort hjerte. Han er min bestevenn, min lille baby og midtpunktet i livet mitt. Han har gitt meg utallige smil, trøstet meg når livet har vært tøft og spredd mye glede til alle han møter Etter jeg kom hjem fra operasjon på Jack (andre hunden min) på tirsdag så jeg at Bucky ikke var i form å det var rett inn på dyresykehuset med han. Viste seg at han hadde svulst med veske i buken. Etter en rekke prøver og bilder så kom de frem til at han har kreft i leveren. Jeg tokk da valget i å prøve å gi han en kjanse da han fortsatt har mye livsglede igjen. Han ble operert på torsdag og de fikk ut hele kreften. Han mener at det er den possitive typen men vi vet ikke mer før prøvene kommer tilbake om 3-5 uker. Han så heller ikke tegn til noe flere kuler men vi må ta ct om noen uker/måneder igjen for å se om det er flere inni leveren. Men så langt så virker alt bra å jeg får kanskje hente han hjem i morgen ❤️ På tlf i sta så nevnte veterinæren at regningen er nå på nærmere 90 000kr (ink ligge over til mandag). Jeg har igjen ca 50 000kr på forsikringen i tillegg til noe på buffer konto men det er ikke nokk da jeg måtte ha en operasjon på Jack som blir delvis dekket og har måtte ut med en del penger i sommer da hvitevarer røyk og måtte spyle tett rør osv.. Så har valgt å prøve å spørre om hjelp selv om jeg syns det er flaut å ikke liker å spørre om hjelp..  Har over lengre tid prøvd å selge det jeg eier på finn uten hell så tviler på at jeg plutselig får solgt noe mer der nå, skal prøve å male bilder å selge men sliter mye med kronisk migrene utmattelse depresjon osv.. så vet ikke hvor mye jeg får til der. plukker også sopp på bestilling men var helt tørka ut når jeg skulle inn å se på onsdag så max uflaks. Har også valgt å kutte ut behandlinger,legetimer og medisiner fremover for å ta vare på Bucky å få betalt ned det jeg evt må ta opp i lån  
    • Det er masse ekle planter der ute. I områder med f.eks. borree (urt), hundegress eller boress (også gress) er det høyst sannsynlig noe plantemateriale som sitter fast i svelget. De nevnte gressartene har blader som kan forårsake skader, men det finnes mange flere gressarter som har frø med mothaker fra *******. 
    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...