Gå til innhold
Hundesonen.no

MikroYodel hilser på verden


Yodel

Recommended Posts

Så kom endelig dagen Mikro "dro i snora" og ville ut.

Vannet gikk med et plopp og uten forvarsel 05.30 tirsdag den 09.11.10.

Jeg ringte sykehuset, som sa at det bare var å ta det med ro så lenge jeg ikke hadde rier, så da gikk jeg likesågodt og la meg igjen.

Jeg sa ifra hva som var skjedd til mannen som ble litt fortumlet, og la meg til å lese (sove er vel umulig i en slik situasjon). Etter en times tid startet riene med et BRAK. De var særdeles smertefulle fra første ri, og kom like greit med 3 min. mellomrom med en gang.

Da fant vi ut at det kanskje var på tide å komme oss avgårde til sykehuset, og jeg kledde på meg som best jeg kunne mellom riene.

Jeg klarte t.o.m. å skrive et lite innlegg i "akkuratt nå" tråden før vi kom oss avgårde :hmm:

Kjøreturen ned var en kjøretur fra ¤/&&/=" med TETTE og VOOONDE rier. Jeg kan love dere at Traktoren og andre treige sjåfører fikk mindre pene tanker rettet mot seg. Banneord ble det dog lite med fra min side, det var for vondt til å snakke.

En time i bil i en slik situasjon er ikke å anbefale.

Vel fremme på sykehuset ble jeg hentet av sykehuspersonellet, og trillet i ekspressfart opp på føden. Jeg skrek etter smertestillende, og fikk lystgass- som hadde NADA effekt, men den hjalp meg iallefall til å puste. Det er forbausende lett å glemme det når man har smerter.

Jeg hadde da 5-6 cm åpning.

Etter noe som virket som en evighet fikk jeg endelig også epidural. Om den hadde noen effekt er vanskelig å si, for smertene steg. Jeg undres bare hvordan det hadde vært UTEN smertestillende. Ikke for å skremme noen, men mens jeg lå der og lurte på om jeg holdt på å dø, ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, hylte urkvinne-skrik, svetten pilte, gubben fikk skvisa armen og man så det hvite i øyet mitt, lurte jeg på hvorfor i all verden vi ikke stoppet etter en, og kunne ikke i min villeste fantasi se logikken i at menneskeheten i det hele tatt fikk barn, for ingenting var verdt slike umennesklige smerter.

Riene kom TETT. Legen talte 6 rier på 10 min med omtrent 50-70 sek. varighet på hver ri. Ikke mange pauser altså!

Pressriene kom fort, men det var ikke helt klart enda, så jordmoren røsket hardt i kanten (Oh, smerte!) for å hjelpe til, uten at det hadde stor effekt. Til slutt var det likevel full åpning, og jeg fikk klarsignal til å presse. Gjett om jeg gjorde!

Selvom smertene eskalerer fra uutholdelig umennesklig til noe enda værre, er det på en måte befriende også. Man nærmer seg slutten. Det er en fantastisk motivator! For første gang på en stund ønsket jeg faktisk riene velkommen. De hjalp meg på vei.

Jordmor (og jeg) ble ganske så ovverrasket over uante urkvinne-krefer. Gud bedre hvilke krefter man får i en slik situasjon. Ungen skulle ut! Jeg lagde dype kloremerker i egne lår i prosessen uten å ense det før jeg så merkene i etterkant. Han stoppet litt i utgangen (O, smerte!) men kom etter kun et par press-rier kl 11.55. Omtrent 1,5-2 timer etter ankomst på sykehuset.

Han var en stjernekikker (hodet ned, men nesa i sky) og slike blir visst somoftest forløst med vakuum, da de er vanskelige å få ut.

Han var passe klissete, passe stor, usedvanlig vakker (om jeg må si det selv, - uansett om han var dekket i blod og slim) og bare verdens nydeligste unge med gode bollekinn- han så mett ut når han kom :hmm:

Følelsen jeg hadde i det han ble lagt på brystet mitt er ubetalelig. Tårene presset på av både lettelse, stolthet, kjærlighet, utmattelse og alt på en gang. Og både jeg og mannen var ganske så tåreulle. Endelig fikk vi hilst på vårt lille mirakel nummer to.

Det merkeligste er dog at alle vonde tanker om uutholdelige smerter og "aldri mer" forsvinner som dugg for solen i det ungen klekkes. Da er verden vidunderlig igjen, om man kunne gjort det hele på ny "any time" for den følelsen du får når du har ungen på brystet. Naturen er fantastisk slik altså!

Etter noen dager på sykehus er vi endelig hjemme, og er sprekkferdig av stolthet ovenfor hengiven og hjelpsom storebror.

Hundene synes også krabaten er veldig spennende, og hilser han forsiktig med forsiktig logring, nysjerrige blikk og kjærlige slikk :P

Så var familien komplett. Velkommen vesle Magnus!

forsidenov.jpg

Han har forøvrig fått sitt eget album på hjemmesiden som er oppdatert. (Link i banner)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer så mye med lille Magnus! Han er nydelig :hmm: Jeg fikk vondt i magen av å lese historien din, det er jo ikke så mange måneder siden sist jeg fødte selv, så minnene henger ganske godt igjen fortsatt... Men jeg er helt enig i at naturen er fantastisk sånn, når man får se og og holde babyen så er det uten tvil verdt alt sammen! :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...