Gå til innhold
Hundesonen.no

MikroYodel hilser på verden


Yodel

Recommended Posts

Skrevet

Så kom endelig dagen Mikro "dro i snora" og ville ut.

Vannet gikk med et plopp og uten forvarsel 05.30 tirsdag den 09.11.10.

Jeg ringte sykehuset, som sa at det bare var å ta det med ro så lenge jeg ikke hadde rier, så da gikk jeg likesågodt og la meg igjen.

Jeg sa ifra hva som var skjedd til mannen som ble litt fortumlet, og la meg til å lese (sove er vel umulig i en slik situasjon). Etter en times tid startet riene med et BRAK. De var særdeles smertefulle fra første ri, og kom like greit med 3 min. mellomrom med en gang.

Da fant vi ut at det kanskje var på tide å komme oss avgårde til sykehuset, og jeg kledde på meg som best jeg kunne mellom riene.

Jeg klarte t.o.m. å skrive et lite innlegg i "akkuratt nå" tråden før vi kom oss avgårde :hmm:

Kjøreturen ned var en kjøretur fra ¤/&&/=" med TETTE og VOOONDE rier. Jeg kan love dere at Traktoren og andre treige sjåfører fikk mindre pene tanker rettet mot seg. Banneord ble det dog lite med fra min side, det var for vondt til å snakke.

En time i bil i en slik situasjon er ikke å anbefale.

Vel fremme på sykehuset ble jeg hentet av sykehuspersonellet, og trillet i ekspressfart opp på føden. Jeg skrek etter smertestillende, og fikk lystgass- som hadde NADA effekt, men den hjalp meg iallefall til å puste. Det er forbausende lett å glemme det når man har smerter.

Jeg hadde da 5-6 cm åpning.

Etter noe som virket som en evighet fikk jeg endelig også epidural. Om den hadde noen effekt er vanskelig å si, for smertene steg. Jeg undres bare hvordan det hadde vært UTEN smertestillende. Ikke for å skremme noen, men mens jeg lå der og lurte på om jeg holdt på å dø, ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, hylte urkvinne-skrik, svetten pilte, gubben fikk skvisa armen og man så det hvite i øyet mitt, lurte jeg på hvorfor i all verden vi ikke stoppet etter en, og kunne ikke i min villeste fantasi se logikken i at menneskeheten i det hele tatt fikk barn, for ingenting var verdt slike umennesklige smerter.

Riene kom TETT. Legen talte 6 rier på 10 min med omtrent 50-70 sek. varighet på hver ri. Ikke mange pauser altså!

Pressriene kom fort, men det var ikke helt klart enda, så jordmoren røsket hardt i kanten (Oh, smerte!) for å hjelpe til, uten at det hadde stor effekt. Til slutt var det likevel full åpning, og jeg fikk klarsignal til å presse. Gjett om jeg gjorde!

Selvom smertene eskalerer fra uutholdelig umennesklig til noe enda værre, er det på en måte befriende også. Man nærmer seg slutten. Det er en fantastisk motivator! For første gang på en stund ønsket jeg faktisk riene velkommen. De hjalp meg på vei.

Jordmor (og jeg) ble ganske så ovverrasket over uante urkvinne-krefer. Gud bedre hvilke krefter man får i en slik situasjon. Ungen skulle ut! Jeg lagde dype kloremerker i egne lår i prosessen uten å ense det før jeg så merkene i etterkant. Han stoppet litt i utgangen (O, smerte!) men kom etter kun et par press-rier kl 11.55. Omtrent 1,5-2 timer etter ankomst på sykehuset.

Han var en stjernekikker (hodet ned, men nesa i sky) og slike blir visst somoftest forløst med vakuum, da de er vanskelige å få ut.

Han var passe klissete, passe stor, usedvanlig vakker (om jeg må si det selv, - uansett om han var dekket i blod og slim) og bare verdens nydeligste unge med gode bollekinn- han så mett ut når han kom :hmm:

Følelsen jeg hadde i det han ble lagt på brystet mitt er ubetalelig. Tårene presset på av både lettelse, stolthet, kjærlighet, utmattelse og alt på en gang. Og både jeg og mannen var ganske så tåreulle. Endelig fikk vi hilst på vårt lille mirakel nummer to.

Det merkeligste er dog at alle vonde tanker om uutholdelige smerter og "aldri mer" forsvinner som dugg for solen i det ungen klekkes. Da er verden vidunderlig igjen, om man kunne gjort det hele på ny "any time" for den følelsen du får når du har ungen på brystet. Naturen er fantastisk slik altså!

Etter noen dager på sykehus er vi endelig hjemme, og er sprekkferdig av stolthet ovenfor hengiven og hjelpsom storebror.

Hundene synes også krabaten er veldig spennende, og hilser han forsiktig med forsiktig logring, nysjerrige blikk og kjærlige slikk :P

Så var familien komplett. Velkommen vesle Magnus!

forsidenov.jpg

Han har forøvrig fått sitt eget album på hjemmesiden som er oppdatert. (Link i banner)

Skrevet

Vet ikke helt om jeg fikk lyst på unge eller mistet lysten når jeg leste det :hmm:

Gratulerer med Micro-Magnus :hmm:

Skrevet

Gratulerer til både deg, Mikropappaen og ikke minst til MiniYodelen med verdens fineste Magnus!

Nydelige bilder av den flotte gutten! :hmm:

Skrevet

Gratulerer så masse med liten mikro :hmm: :hmm:

(og så er jeg veldig glad det enda er fire måneder til det er min tur *grøsse litt*)

Skrevet

*PUHHH*. Ble helt svett da jeg satt og leste, jeg *ler*.

Gratulerer så mye med micro'n - og jeg er enig: Sindre og Magnus klinger vakkert :hmm:.

Skrevet

Gratulerer :hmm:

Fint å lese berretning fra virkeligheten selv om det er litt skremmelt også!

Lille Magnus er utrolig nydelig :hmm:

Skrevet

Så var familien komplett. Velkommen vesle Magnus!

forsidenov.jpg

Gratulerer så mye med lille Magnus. For et fint navn på en vakker gutt :hmm:

Og jeg har atter en gang fått bekreftet at jeg ikke skal ha barn... Adopsjon er nok mer min ting :hmm:

Skrevet

Gratulerer så mye! :P Nydelig er han, og så flink storebror da :hmm:

Jeg er dog noe usikker på om lysten på barn økte noe særlig etter denne historien :hmm:

Skrevet

Gratulerer så mye med lille Magnus! Han er nydelig :hmm: Jeg fikk vondt i magen av å lese historien din, det er jo ikke så mange måneder siden sist jeg fødte selv, så minnene henger ganske godt igjen fortsatt... Men jeg er helt enig i at naturen er fantastisk sånn, når man får se og og holde babyen så er det uten tvil verdt alt sammen! :hmm:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
    • Ja det er superlativ rase og en drøm å ha når de fungerer som de skal. Dette er min 3 jakt cocker så rasen er ikke ukjent for meg.   det trenes spesifikk på ro, avslapping på teppe både inne, ute og i bilen. men han blir irritert når han blir fulgt tilbake på plass og ender kun med biting og frustrasjon fra hans side. Han kan å gå på teppet sitt og inn i buret. Men det fungerer ikke når ha blir i modus og han holder ikke mer enn kort tid de gangene han gjør det. Så fortsatt mye igjen å jobbe på.   maten blir brukt til det meste av trening og han fungerer godt når han er i riktig modus. Hovedsakelig skjer dette når han kjeder seg, hvis han får overtenning. Både når han har fått aktivitet og når han ikke får aktivitet. Så han er en liten nøtt og knekke. i aktivitet med voksne hunder fungerer han godt. Tilpasser seg tempo og sinnsstemning. Med valper så går han fort lei etter å10min og begynner heller å bite på oss. Så da må vi ta han bort fra situasjonen. Han får lengre turer i blandt. Men fordi han spiser alt som er på bakken har vi måtte begrense det å være løs etter flere turer til dyrlegen. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...