Gå til innhold
Hundesonen.no

10 uker gammel valp ville hilse - ble sparket til døde


Benedicte

Recommended Posts

Skrevet

Det er idioten av en fyr som må leve med et "valpedrap" på samvittigheten - håper det gir han mareritt i lang, lang tid framover! :whistle:

Det å ikke få fatt i veterinær høres for meg veldig rart ut, regner med det finnes akutthjelp hvor enn i landet man befinner seg så der mener jeg den stakkar eieren av valpen har gjort en "dårlig jobb" - nitrist sak, dette :blink:

Skrevet

Arg, jeg virkelig HATER sånne mennesker.... både eier som tydeligvis ikke brydde seg nok til å ringe vakttelefonen og mannen som sparket hunden, hva feiler det egentlig mennesker i dag? Var han redd for hunden? Var han redd hunden skulle ta datteren hans? Uansett, hunden er PITTELITEN, han kunne løfta opp hele tingen og holdt den. At hans reaksjon er å PELME hunden avgårde sjokkerer meg...

(Beklager dårlig formulering, ble så satt ut jeg visste ikke hvordan jeg skulle ordlegge meg)

Skrevet

Dette er avis-utgaven av historien. Valp eller ikke, mange folk er redde for hunder uansett. Det skal ikke være nødvendig å akseptere at fremmede hunder kommer løpende mot en. Jeg har selv en tante som ville gjort akkurat det samme i den situasjonen. Hun gjør ikke forskjell på valp, voksen, liten, stor, snill, slem, svart eller blå hund. Hun er livredd uansett. Irrasjonelt, ja. Men hun er det. Har du atpåtil et barn å passe på så prioriterer du ikke å plukke opp hunden, men å beskytte barnet!

Og at eier ikke fikk tak i veterinær? Hvis hunden din har blitt skadet, så kommer du deg til veterinær. Trist historie, men jeg synes eieren var den som gjorde noe som helst feil her, om noen.

Skrevet

Synes folk her er skikkelig urimelige..Mannen har sikkert reagert med panikk og redsel,og fått en refleks som gjorde at han sparka hunden så den føyk.

Jeg har selv slengt en rotte rett i veggen med et "uhell" da en frekk liten djevel som ble advart mot å kaste rotta på meg kom snikende noen timer senere og kasta rotta rett på meg,som resulterte i at jeg helt i affekt "kosta den av" i en sinnsyk fart så den endte opp i et klask i veggen.

Det er sånn som kan skje,det er helt sikkert ikke av ondskap slik jeg forstår situasjonen.Synd hunden døde,men da bør folk være mer obs på at en del mennesker der ute er hysterisk redd hunder.

Hadde en nabo som var helt lik,og en gang kom valpen seg til henne,og hun sparka etter den i panikk også,men jeg måtte jo legge meg langflat da det var jeg som hadde mistet kontroll på valpen.

Man skal respektere at folk er redde,og burdte ha forståelse for de reflekser man kan få når man blir skremt.Ærlig talt.

PS: opplevde en gang i mitt liv å være skikkelig redd hund,da mener jeg helt STIV. Det var min bror som leide en leilighet og husieier hadde en BC.Denne var ikke helt klok fant vi ut,og når jeg kom på besøk en gang kom den ut på tomta og begynte å stirre på leggene mine.Jeg har aldri i mitt liv vært redd hund,men det maniske blikket til den hunden,og måten den følgte meg på var skremmende.

Hun var jo også kjent for å ha bitt flere besøkende i leggen,så det var derfor jeg visste hva som ventet.

Ble stående helt i ro og bare rope på eieren jeg,hvis jeg hadde gått så hadde hun hoppet mot meg og bitt meg garantert,og hadde hun hoppet mot meg hadde det kommet en fot,det kan jeg bare si.

Skrevet

Som Inustaff forteller, jeg har opplevd nesten det samme. Bare at jeg kjente hunden... De fleste som kjenner hunder og litt mer om raser, vet at mange belgere kan finne på å vise tenner når de er glade. Jeg gikk i parken, ned en bakke kommer en sort sky med tenna på tørk og jeg sparker til alt jeg kan. Det var kompisen til min daværende schæfer det. Jeg ble livredd rett og slett, viste vel ikke at de smilte, jeg viste heller ikke hvilken hund det var (så ikke eier) og jeg var redd for min egen hund. Han smilte ikke til meg noen sinne igjen, stakkars kroppen, herregud så lei meg jeg var i ettertid (det gikk bra med han altså)

Det sier litt om hvor irrasjonelle man kan bli, selv vi som eier og kjenner hunder godt kan finne på å reagere voldsomt om vi blir skremt.

Skrevet

ja akkurat det jeg mente Margrete,vi kan reagere voldsomt og det er skikkelig vondt etterpå..men det skjer så fort den refleksen det er som om man får "superkrefter og en helt villt kjapp "starwarsreaksjon" på et øyeblikk" og det er farlig...men sånt skjer dessverre..tviler på mannen mente å drepe hunden jeg som sagt,han hadde nok ikke tenkt at det skulle skje og mener folk bør kunne forstå det!

Den BC jeg snakka om hadde jeg hørt så mye om at når jeg traff den og så den så var det derfor jeg ble redd.Det er vell 4 år siden.

Så jeg visste jo godt hva hunder er og kan,og at BC er litt sånn stirremaniske noen ganger,og at de jakter og gjeter folk,men når de biter attpåtil og man vet det så blir man redd.Jeg var faktisk sikker på jeg skulle dø av skrekk der jeg stod...

Før det skjedde skjønte jeg aldri folk som var redd hund/virkelig redd noe.Men da jeg selv fikk føle på kroppen hvor fælt og overvelmende det var så har jeg alltid hatt utrolig respekt for folk som er redd hunder.DVS jeg har jo alltid respektert det,og aldri fnyst av det,men likevel hadde jeg ingen forståelse for hvordan det føltes blir vel rette formuleringen.

Skrevet

Redsel og panikk kan godt være en forklaring på sparkingen,men det må være lov å reagere med avsky likevel...

Særlig hvis artikkelen er korrekt ... der virker det ikke som om mannen var det minste lei seg.Tvert imot påstår han at damen hadde bedt en ti uker gammel valp om å angripe ham. Nå er det slett ikke alle som ser forskjell på valper og voksne hunder,men å beskylde noen for å sende en hvilken som helst hund i angrep er vel drøyt synes jeg.

Skrevet

Redsel og panikk kan godt være en forklaring på sparkingen,men det må være lov å reagere med avsky likevel...

Særlig hvis artikkelen er korrekt ... der virker det ikke som om mannen var det minste lei seg.Tvert imot påstår han at damen hadde bedt en ti uker gammel valp om å angripe ham. Nå er det slett ikke alle som ser forskjell på valper og voksne hunder,men å beskylde noen for å sende en hvilken som helst hund i angrep er vel drøyt synes jeg.

Enig i dette.. Hvis det er sant det som står i artikkelen så kan ikke mannen ha mye peiling eller være spesielt glad i hunder i utgangspunktet. En 10 uker gammel valp angriper ikke med "vilje".. Men uansett.. Enig i det med "refleks" angående redsel. Man tenker ikke særlig mye over hva man gjør i øyeblikket man blir redd. Men for MEG så virker det ikke som om dette var tilfelle. Det høres heller ut som om mannen har funnet på en unnskyldning for å sparke valpen. Og man klarer vel å se forskjell på en bitteliten valp kontra en voksen golden? Uansett hvor hundevant man er...?

Men ikke godt å si..

  • 1 month later...
Skrevet

Vel jeg vet dette er en veldig gammel tråd. Jeg ville bare si noe angående å få tak i dyrlege. Vel se her feks. av og til er det ikke lett \å få tak i dyrlege. Når jeg bodde i Norge var jeg veldig bortskjemt med at jeg kunne ringe når det var åpent hos smådyrklinikkene. Når jeg flyttet til sollefteå er saken en helt annen, tlf tid kun mellom 8 og 9 om morningen, altså 1 time. Tlf er stengt i helgene. De har et nødnummer da, men aner ikke hvor jeg havner hen, av og til har de vakt i sundsvall som er 10 mil borte, og jeg som ikke har bil da bir det straks litt vanskeligere. Godt jeg har en oppdretter som er så hjelpsom som har kjørt meg til sundsvall med hund.

Når det er sagt har jeg bare møtt opp et par ganger hos dyrlegen her når jeg ikke har fått tak i de på tlf og det har godt bra.

Så det er jammen meg ikke lett å få tak på en dyrlege her spesielt i helgene.

Å sparke en valp til døde er bare sykt ;)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...