Bryr vi oss ikke?

[Ingvild]

Kan det være forskjell på by og land her tror dere? Jeg punkterte på en mørk og skummel vei for et par uker siden, og mens jeg ventet på hjelp (ca en time) stoppet TRE stykker og spurte om de kunne hjelpe meg med noe ... Selv om det var tydelig at jeg ikke hadde kræsjet eller var skadet eller noe sånt. Dette var i en liten bygd en times tid utenfor Kristiansand ...

Det tror jeg definitivt! I byen er det veldig lett å tenke "jamen, det er det noen andre som tar seg av, jeg kan jo ingenting, mens det går sikkert ti sykepleiere/leger/politimenn/ambulansesjåfører/annen yrkesgruppe/generelt dyktige folk forbi bare i løpet av de neste fem minuttene." I tillegg tror jeg det er mange som generelt sett går i sin egen verden og er lite observante - samtidig er man kanskje mer vant til å se ulike hendelser og reagerer derfor ikke så mye på dem.

For noen år siden skulle pappa og jeg kjøre fra gården inn til Trondheim - det var vinter, snø, vind og minusgrader, og etter et par hundre meter sa det stopp - vi hadde kjørt oss bom fast. Mot oss kom det en annen personbil som snudde og kjørte avgårde (bygda har en vei som går helt rundt, slik at han valgte å kjøre den andre veien hjem). Pappa ble selvfølgelig litt irritert, men fikk karret seg avgårde til nærmeste gård og der fikk vi traktorhjelp til å dra oss ut. I flere måneder etterpå "snakket" bygdetrollet om hvor skrekkelig det var at den andre mannen ikke hadde prøvd å hjelpe oss ut.

Og til sammenligning: I fjor vinter kjørte jeg meg fast på en parkeringsplass i Trondheim. (Det var bakke og litt mer snø enn jeg hadde trodd!) Jeg strevde og styrte med å legge på kjettinger, og det var ganske åpenbart at jeg ikke fikk det helt til. Det gikk flere folk forbi, både menn og kvinner fra ca. tretti til femti - med andre ord mennesker man skulle tro hadde vært borti kjettinger et par ganger mer enn meg. Ingen stoppet for å hjelpe, så etter en halvtime med lirking kom jeg meg til slutt ut på egenhånd.

Jeg har en venninne som i høst har begynt på sykepleien, og der har de snakket litt om dette med the bystander effect. Det er faktisk veldig lett å bli rammet av det, selv om man er klar over at det kan skje. En ukes tid etter at venninnen min fortalte meg om det, tok jeg t-banen opp til Lambertseter. Banen var nokså full - eller, jeg satt i alle fall definitivt ikke alene der inne. Like utenfor vinduet ved der jeg satt, var det en kar som sjanglet litt fram og tilbake og tydelig ikke hadde helt kontroll på armer, ben, hjerne og handlinger. Han tømte grillkull inn i et hjørne på et skur, og holdt nesten på å falle ut i et av de andre sporene. Vi var flere som satt og stirret ut, litt bekymret og litt måpende. Noen kommenterte det høyt, noen andre sa at sjåføren må jo ha lagt merke til ham, men ingen tok opp telefonen for å ringe politiet og be dem om å ta turen oppom Brynseng for å ta vare på en stakkars mann. Ikke jeg heller. Og jeg klarer ikke å forklare hvorfor, jeg har ikke peiling, og jeg får vondt inni meg av å vite at jeg kunne ha ryddet opp i den situasjonen med et par tastetrykk og en kort samtale. Nå aner jeg ikke om det utviklet seg til noe mer alvorlig eller ikke, men det skulle jeg i grunnen ikke ha behov for å lure på - i teorien burde jeg vært sikker på at noen tok seg av ham.

Jeg aner ikke om jeg hadde stoppet for mannen i veien eller ikke. Sannsynligvis hadde jeg gjort det, jeg håper det. Jeg har alltid tatt ansvar for mennesker i vanskelige situasjoner, sørget for at de får legehjelp, blir hentet av foreldrene sine, kommer seg i sikkerhet også videre. Samtidig har jeg også opplevd hvordan jeg - til tross for at fornuften ber meg om å gjøre noe - ikke får til å gjøre noenting. Og det kan umulig kalles egoisme?

[Aya]

Åh, DET er marerittsituasjon det ... Håper aldri det skjer med mine på hengeren!

[MiO]

Jeg hadde garantert kommandert mannen min til å stanse. Kanskje ikke hvis det sto en gjeng folk og tre biler der fra før, men hvis ingen sto der, hadde jeg garantert stoppet for å hjelpe til!

Heldigvis er jeg stikk motsatt av mannen min i situasjoner som er litt krisepreget. Jeg blir steinkald og rolig, og ser løsninger øyeblikkelig, og utfører dem. Han derimot, blir stående og veive med armene og rope meningsløse ting som en annen tulling.

Hittil har jeg aldri blitt stående hjelpesløs og gape når det trengs, men har øyeblikkelig tatt affære, helt rolig og behersket.

Sammenbrudd kan man få etterpå, når alt er i orden igjen.... Det har skjedd meg et par ganger. Etter at alt var i orden igjen osv, så bare satte jeg meg ned med ansiktet i hendene og begynte å grine. Puh! Men det er godt det skjer etterpå, aldri midt i krisesituasjonen. Etterpå er det greit å få en reaksjon.

[tm100004]

Heldigvis har jeg vært med på "bilulykke" kurs og jeg veit hva man skal gjøre i sånne situasjoner, førstehjelp har jeg også. Husker det groveste av det. Og jeg kunne aldri ha kjørt forbi noe sånt noe uten å stoppe!

Det er så utrolig egoistisk av folk som gjør det! Jeg har heldigvis ikke opplevd å være førstemann på et ulykkessted før. Men jeg er rimelig sikker på at jeg klarer å handle under sånne forhold.

På de stedene jeg har bodd har det alltid stoppa et par biler (kjørte ikke så mange flere enn det forbi) når jeg har hatt problemer med bilen.

[Jeanettee]

Jeg har vært på mange i førstehjelpskurs og lært hva jeg skal gjøre vis jeg skal gjøre vis jeg er førstemann til en ulykke..

For et år siden, kom meg og samboer kjørende og rundt svingen der var en ulykke mellom 2 biler og en sjåfør død. Det var allerde en bil som hadde stoppa men vi stoppa vi også, men jeg kom meg ikke ut av bilen, jeg stivnet helt. Fikk helt sjokk. Heldig vis kom det flere til og samboern var allerede ute av bilen før jeg rakk å blunke, mens jeg satt bare inne i bilen som et nek og kikka på. Jeg trudde at jeg var en slik person som hadde taklet en slik situasjon, men der lærte jeg noe nytt iallefall.. Alle reagerer forskjelling.

[Nirm]

Bystandereffekten kan nok ikke forklare alle situasjoner.

Ambulansepersonell er vel ganske så godt trent til å takle ganske så mange situasjoner. Likevel har jeg sett de kjøre forbi en dame som lå i veikanten i Oslo sentrum uten så mye som mer enn å titte så vidt på henne. De stoppet ikke for å se om hun hadde det bra, og med den farten de kjørte i, så var de ikke på utrykning. Damen hadde det heldigvis helt OK, hun var bare veldig ruset. Om ikke, hadde jeg laget mediasak av det (selv om jeg kvier meg for å gjøre det når jeg er på jobb). Det var vel ikke deres ansvar, siden ingen hadde ringt inn og sagt ifra om henne? For man kan vel ikke "påberope seg" noen bystandereffekt i en slik situasjon når man er trent til å hjelpe folk.

[Mailin]

Jeg tror faktisk også at det har en del å si hvor ting skjer. "På bygda" her i nord (eller; vi kan vel nesten kalle hele nord for bygda..) så synes jeg faktisk folk er veldig hjelpsomme og stopper for å hjelpe til! Det største problemet er at det kan ta ganske lang tid mellom hver bil som passerer, i alle fall om man kjører på natta over vidda, eller så og ulykken inntreffer. Jeg har en natt kjørt 84mil og bare møtt på 1 bil faktisk. Uansett synes jeg folk er flinkere til å hjelpe hverandre utenfor storbyen, bare i Tromsø ser jeg faktisk stor forskjell, og det angår folk mindre her enn det gjør hjemme i den lille byen jeg er fra.

[Nowisclee]

Folk hjelper ikke narkomane i Oslo nei. Jeg har en del kontakt med de gjennom jobben, og da som oftest bare ved at de må vekk fra områder. Og det er skremmende hvilken holdning en del yrkesgrupper har til de svakeste i samfunnet.

Jeg satt på en benk på Oslo S og tegnet en gang, da jeg var 19, ventet på bussen til Aurland. Det kom en lutrygget, sliten dame med langt hår, som tydelig var narkoman, bort til meg og spurte om småpenger. Jeg hadde ikke smått da, dessverre. Hun skulle til å gå videre, men jeg spurte henne om hun hadde noe forslag til hva jeg kunne tegne. Hun satte seg, og vi pratet lenge og vel, og jeg fikk vite at grunnen til at hun spurte om penger var for å kunne kjøpe seg en sånn sånn marsipanstang, for å få opp blodsukkeret. Jeg spanderte da en pølse, et par marsipanstenger, en flaske vann og en flaske cola. Total forandring på damen når hun fikk i seg litt mat, hun ble en helt annen person når blodsukkeret økte litt. Jeg fikk også høre livshistorien hennes, som var en veldig gripende historie. Hun fikk også høre min. Hun hadde lungekreft, og kom mest sannsynlig til å dø om 4 måneder. Og hun var prostituert. Vi snakket mye om det å leve slik hun gjorde. Jeg fikk telefonnummeret til et senter der hun pleide å være på torsdagene, og jeg skulle ringe og spørre etter henne en gang, så vi kunne prates. Men jeg kom aldri så langt som til å ringe, og det er noe jeg angrer på den dag i dag. Men jeg håper at jeg var med på å gjøre livet hennes litt lysere den dagen iallefall, og kanskje noen dager fremover.

Ellers, så prøver jeg alltid å hjelpe til. Jeg har selv vært en av to(den andre var kjæresten min på det tidspunktet) som var først på et ulykkessted der to av de involverte var bestevenner av ham, venner av meg, og de to andre var bekjente. (front mot front-kollisjon, ingen hadde bilbelte men begge bilene hadde heldigvis holdt fartsgrensen for en gangs skyld.)

Der fungerte jeg såpass at jeg klarte å hjelpe til med å få dem ut av bilen og bort i veikanten(utenom en som satt fastklemt), da det var mye røyk fra ene motoren, så vi var redd for brann(det viste seg å være radiatoren, bare), og så datt jeg litt sammen og satt med den ene kameraten som hadde fått hjernerystelse og spurte igjen og igjen hva som hadde skjedd, så jeg satt og snakket med ham, samtidig som jeg passet på at de tre andre lå godt og ikke frøs, da var det kommet flere til, og ambulanse og politi var varslet. (en av de som var der var politi selv) Heldigvis gikk alt bra med alle, det verste var et brukket ben.

Så jeg vet at jeg KAN hjelpe til ved en ulykkessituasjon. Må jeg, så må jeg. Men når det kommer andre til som har mer erfaring og mer kunnskap, som tar over, trekker jeg meg heller litt unna og hjelper på den beste måten jeg kan i øyeblikket, heller enn å stå oppå de med mer erfaring.

Edit: Så jeg tror og håper inderlig, at jeg hadde stoppet i en slik situasjon. At folk ikke stopper slik, det er horribelt, rett og slett. Jeg tror ikke jeg har NOEN gode venner/familiemedlemmer/kollegaer som ikke ville stoppet i en slik situasjon. Sjefene mine ville garantert stoppet(spesielt Anne, siden hun er tidligere ambulansesjåfør. Stefaren min ville definitivt stoppet, om ikke annet så fordi han jobber i P1 og aldri lar en god historie gå fra seg, samt at han selvsagt vil hjelpe, da. Mamma hadde stoppet, hun hjelper alltid folk, og er veldig handlekraftig. Og jeg håper jeg er like handlekraftig som henne.

[SiriEveline]

Om man er redd for å bli ranet, f.eks. helt alene på en mørk vei på kvelden, så kan man stoppe, låse dørene sine og så ringe ambulanse/politi evt. også spørre dem om råd.

Sette på varsel lys og prøve å fange inn andre bilister der eller lig.

Jeg hadde gjort så mye som mulig, ihvertfall stoppet og tittet og ringt (om så med låste dører).

[cathrine26]

Syns det er helt sprøtt at det er sånn det er. Trodde det var litt mer amerikansk fordi der blir man jo saksøkt uansett hva man prøver på. Men i Norge? Hmmm. Er enig med Marie, jeg tror og føler at jeg hadde prøvd å hjelpe/stoppe, men kan jo ikke gi noen garanti for hvordan jeg reagerer plutselig i en sånn situasjon. Og det er ikke fordi jeg ikke bryr meg

Jeg hadde faktisk ikke tørt å IKKE stoppet, siden jeg er sykepleier student og vi er pliktet til å opplyse om d...i USA derimot kjører faktisk legene og sykepleierne omvei hvis de hører om noen ulykker på veien de skal.. KUN pga redsel for å bli saktsøkt;)

MEN helt alvorlig så vet man jo ikke hvordan man reagerer heller, men som en nevnte , det hadde tatt 1 min og fått stoppet bilen og brukt den som skjold foran mannen..Stakkars mann:(

[Guest Belgerpia]

Stedet ulykken skjedde på er bekmørk, det er skau på begge sider og ingen hus i umiddelbar nærhet - jeg må med skam innrømme at jeg ikke for alt i verden hadde stoppet og gått ut av bilen mutters alene på den tiden av døgnet. Til det har verden blitt for ustabil. Man hører stadig om triks for å få folk til å stoppe og jeg ville aldri i verden tatt sjansen på at det ikke var noe muffens.

Egoistisk kanskje, men jeg hadde bare ikke turt, jeg ville gjort som andre ringt politi. Det er så mye humbug ute å går at jeg ville tenkt at det var noen som forsøkte å lure noen til å stoppe.

Trist at han døde, og trist at ingen stoppet - men man kan jo ikke vite.

[Vimsan]

Uff så trist...

[SiriEveline]

Stedet ulykken skjedde på er bekmørk, det er skau på begge sider og ingen hus i umiddelbar nærhet - jeg må med skam innrømme at jeg ikke for alt i verden hadde stoppet og gått ut av bilen mutters alene på den tiden av døgnet. Til det har verden blitt for ustabil. Man hører stadig om triks for å få folk til å stoppe og jeg ville aldri i verden tatt sjansen på at det ikke var noe muffens.

Egoistisk kanskje, men jeg hadde bare ikke turt, jeg ville gjort som andre ringt politi. Det er så mye humbug ute å går at jeg ville tenkt at det var noen som forsøkte å lure noen til å stoppe.

Trist at han døde, og trist at ingen stoppet - men man kan jo ikke vite.

Hva med å stopp, låse dørene, ring og vente? Det er jo mye lettere for en ambulanse å finne ulykken om du står der med varsellyset på, også lettere for andre biler å se at noe er på ferde!

Selvfølgelig har du bilen på tomgang, så skulle det dukke opp noen å prøve å komme seg inn i bilen, så kan du bare gi gass å kjøre avgårde.

[Nowisclee]

TinkaTequila: Det er ikke lett å tenke så langt i det øyeblikket du vurderer om du skal stoppe, og du har hørt om sånne ranere. Det er fryktelig synd at ingen stoppet, og at det skulle ende slik. Og selvsagt skulle noen ha stoppet. Men jeg ser også, på en måte, grunnen til at folk er skeptiske. Og det er utrolig trist at uærlige folk skal ødelegge på den måten for folk som trenger hjelp.

[Kristiin]

Jeg vet ikke hva jeg ville gjordt.. Har aldri vært borti en slik situasjon, men jeg tenker at jeg ville stoppet, men kjenner jeg meg selv godt nok vill jeg fått angst og ikke visst helt hva jeg ville gjordt..

Men sånn hjelpsom med folk som sliter er jeg, f.eks en gammel dame punkterte mens jeg og noen venner var på vei til gymmen, vi stoppet og hørte om hun trengte hjem, så vi skiftet dekket hennes, og damen ble sjeleglad for litt hjelp! ; )

[SiriEveline]

TinkaTequila: Det er ikke lett å tenke så langt i det øyeblikket du vurderer om du skal stoppe, og du har hørt om sånne ranere. Det er fryktelig synd at ingen stoppet, og at det skulle ende slik. Og selvsagt skulle noen ha stoppet. Men jeg ser også, på en måte, grunnen til at folk er skeptiske. Og det er utrolig trist at uærlige folk skal ødelegge på den måten for folk som trenger hjelp.

Nettopp derfor man må starte en sånn holdning allerede nåh, før man dukker opp i en slik situasjon. Man må rett og slett forberede seg på hva man ønsker å gjøre.

Selvfølgelig, om man rett og slett ikke klarer å stoppe den dagen man opplever det, så klarer man i det minst å ringe politiet/ambulanse. Og da tenker jeg også at man virkelig har prøvd også.

[Nowisclee]

Ja, man må selvsagt prøve å få innstillingen på plass, det er jeg helt enig i! Og at INGEN stoppet er rett og slett for ille.

Og jeg mente SiriEveline, altså. Jeg er så vant til det forrige nicket ditt.

[LeneG]

Nå stakk det langt inn i hjertet mitt. Jeg kjørte forbi denne mannen på motorveien ved tusenfryd igår. Han stod og haiket med bysykkelen ved siden av seg på siden av motorvegen. Jeg kunne ikke se at han var skadet eller noe, bare at han stod langs veien. Jeg stusset jo over det, men kjørte videre.. At jeg så ham liksom... Ubehagelig å tenke på.

Ja uff. Det gjorde vi også. Mannen min og jeg pratet om at han var utrolig dum som syklet på motorveien og hvor lett det var å bli kjørt ned

Angående den bystander effekten dere prater om så har jeg blitt rammet av den.

Da min mor fikk ett kraftig astmaanfall i bilen. Så kraftig at hun stoppet og puste.

Jeg klarte å løpe inn i en frisørsalong og få ringt etter ambulanse og de som jobbet i frisørsalongen gikk ut og begynte med munn til munn metoden, men jeg var helt paralysert. Satt inne i frisørsalongen og klarte ikke å gå ut igjen til mamma før ambulansepersonalet kom og leide meg inn i ambulansen.

[tulip]

Ja uff. Det gjorde vi også. Mannen min og jeg pratet om at han var utrolig dum som syklet på motorveien og hvor lett det var å bli kjørt ned

Angående den bystander effekten dere prater om så har jeg blitt rammet av den.

Da min mor fikk ett kraftig astmaanfall i bilen. Så kraftig at hun stoppet og puste.

Jeg klarte å løpe inn i en frisørsalong og få ringt etter ambulanse og de som jobbet i frisørsalongen gikk ut og begynte med munn til munn metoden, men jeg var helt paralysert. Satt inne i frisørsalongen og klarte ikke å gå ut igjen til mamma før ambulansepersonalet kom og leide meg inn i ambulansen.

Så trist opplevelse for deg, men du ble nok rammet av sjokk, og ikke bystandereffekten. Du gjorde det du kunne til andre overtok, og deretter kobla du ut. Med bystandereffekt gjør man INGENTING, noe du så tydelig klarte

[LeneG]

Så trist opplevelse for deg, men du ble nok rammet av sjokk, og ikke bystandereffekten. Du gjorde det du kunne til andre overtok, og deretter kobla du ut. Med bystandereffekt gjør man INGENTING, noe du så tydelig klarte

Jeg føler ikke at jeg gjorde nok så takk for at du forteller meg det

Er ikke bystandereffekten en form for sjokk også?

[tulip]

Jeg føler ikke at jeg gjorde nok så takk for at du forteller meg det

Er ikke bystandereffekten en form for sjokk også?

Du fikk varslet, som er nr 1 i all førstehjelp! Og det er lettere å gå i sjokk når det gjerder familie enn ukjente, pga følelser blir "for" sterke.

Noen i en gruppe kan nok ha fått sjokk, men bystandereffekten baserer seg på at individet tenker: Ingen andre gjør noe, da gjør ikke jeg noe. De er redde for å stikke seg ut, ikke kunne, tror at andre har gjort osv. De tenker rasjonelt, men mer på seg selv enn andre, om du skjønner? En i sjokk KAN ikke hjelpe, de er "borte" for denne verden.

[Taran]

Som andre her så tror jeg det er mer hjelp å hente på landet i enkelte tilfeller. Selv om jeg har opplevd det motsatte selv. Lille julaften for syv år siden kjørte jeg og familien ut på fjellet med to hunder, katt og fire personer i bilen. Bilen ble slengt ut i grøfta og var så smadret at hundene måtte skjæres ut av hundeburet senere. Alle vinduene var knust og min far hadde vondt i kroppen, oss andre var heldigvis i orden. I bitende kulde opplevde vi da flere som kjørte rett forbi oss mens vi fortsatt satt i bilen ute i grøften. Det var en stor bil så den var heller ikke vanskelig å se, men de første stoppet altså ikke. Dette var noe vi alle reagerte på og min mor som er sykepleier var helt målløs over bilister som kjørte forbi. Hva om vi var hard skadet i bilen og ingen hadde stoppet? Det er ikke mange bilene som kjører på fjellet sent på lille julaften så det tok faktisk litt tid før vi fikk hjelp. Heldigvis stoppet det flere snille bilister etterhvert og hjalp til med opprydding av alt som hadde flydd igjennom vinduene og lot oss sitte i bilen og holde varmen til falken kom.

Selv har jeg ikke vært borte i ulykker der de har trengt min hjelp, politi og ambulanse vært på stede lenge før jeg kom. Men da jeg var fem år satt jeg i bilen og så på mens min mor stanset blødningene på en hard skadd sjafør. Hva jeg selv ville gjort i en ulykkes situasjon er jeg ikke helt sikker på, men jeg vet jeg ville gjort mitt beste. Såpass vant er jeg til blod, død og ulykker at jeg er rimelig sikker på at jeg hadde klart å hjulpet til og ikke " håpet noen andre gjorde det".