Gå til innhold
Hundesonen.no

Biting hos valp


Labmamma

Recommended Posts

Hei.

Min lille labbegutt på snart 11 uker biter på alt, og spesielt på våre hender, føtter og klær osv. Jeg er klar over at dette er typisk valp, grunnet både nysgjerrighet, kløe, lekenhet+++. Er dette noe som vil gå over av seg selv når han får nye tenner? (mulig det var et veldig dumt spørsmål :) ) Hva er den "rette" måten for å få slutt på det? Skal vi bare gå bort fra han, skal vi si "nei" og deretter flytte oss, eller skal vi flytte han? Vil ikke ty til fysisk avstraffelse som f.eks. knipsing, klemme over snuten eller dra i nakkeskinn, da jeg synes det er unødvendig . (Det er bare min mening).

Er også klar over at det sikkert er like mange metoder som hundeeiere. Men det hadde vært fint å fått deres erfaringer på dette ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ta ham bort, sett ham ned, gå bort fra ham, snu ryggen til, osv., etter hva som passer situasjonen. Gi ham gjerne godkjente tyggeleker å bryne seg på i stedet.

Så lenge man håndterer det på en fornuftig måte, så går det stort sett over av seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I en bok jeg har står det at man skal si høyt "Au" hver gang den biter og bli passiv/bli kjedlig, etterhvert hver gang den er ani med en tann, og etterhvert prøve å få den til å ville bite(leke med fingrene eller noe), og hvis den biter si "Au". Da vil den lære at den ikke skal bite uansett om det frister.

Kanskje det funker? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøvde "au", pressing på tunge etc på min Labrador, men det som FUNGERTE var å sette bikkja i bånd hver gang. Ikke noe forferdelig uthengig i en stygg kjellerkrok, bare festet valpen i bånd midt i stua (hadde båndet festet i peisen) - og lot den være til den "roet seg". Dette til den mest "ivrige" bitingen. Den mer rolige bitingen (kosebiting, nysgjerrig-biting) tok jeg "knekken på" ved å fjerne meg helt fra valpen, gå i et annet rom og være dødskjedelig.

De vokser det kjapt av seg, men steike som de kan bite de Labradorvalpene!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om valpen får biteraptusser der ingenting annet virker ville jeg ha festen den i et bånd i stuebordet etc, slik at den ikke når dere, men alikevell ser dere. Det funket for oss :)

Forutsetter at stuebordet er tungt nok, og at du ikke er særlig redd for at det skal bli gnaget på. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar alle sammen :)

Jeg prøvde "au", pressing på tunge etc på min Labrador, men det som FUNGERTE var å sette bikkja i bånd hver gang. Ikke noe forferdelig uthengig i en stygg kjellerkrok, bare festet valpen i bånd midt i stua (hadde båndet festet i peisen) - og lot den være til den "roet seg". Dette til den mest "ivrige" bitingen. Den mer rolige bitingen (kosebiting, nysgjerrig-biting) tok jeg "knekken på" ved å fjerne meg helt fra valpen, gå i et annet rom og være dødskjedelig.

De vokser det kjapt av seg, men steike som de kan bite de Labradorvalpene!

Ja, det kan han virkelig. Jeg ser ut som en selvskader med alle de småsårene og klorene oppover hendene. :) Men skal prøve å være konsekvent på å bare gå bort og være megakjedelig.

Forutsetter at stuebordet er tungt nok, og at du ikke er særlig redd for at det skal bli gnaget på. ;)

Hehe, godt mulig at bordbena blir det nye å "kvesse tennene" på men.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har pleid å ha noe for hånden som jeg bytter med når piraya-tendensene tar over. Det være seg tyggebein, en sokk som er stappet med knøvla avispapir el.l. Da får valpen interessen for noe annet enn møbler, bøker, mine hender, føtter, legger, whatever. :)

Vil ikke dette fungere som belønning på en måte? Siden han får beinet eller leken når han biter? ;)

Men det virker vel der og da som en avledning :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har bare tatt bort hendene og gått bort/snudd ryggen til dersom det blir for ille. Nå, etter 5 uker i hus, biter hun betydelig mindre enn hun gjorde før (nesten aldri, bare når hun blir veeeeldig ivrig). Men det er viktig å være konsekvent, og ikke "la de få lov" til å bite i hendene innimellom bare fordi de klør i tennene (dette syns jeg særlig har vært vanskelig i forhold til andre som hilser på henne, for mange lar henne bare få bite i vei). Og vi har vært veldig ivrige på å gi henne alternativer når hun er i "bitemodus", som tyggebein, leker etc. Har ikke opplevd at det anses som en "belønning", når det klør som verst er de jo bare besatt av å bite i noe og da må de ha et alternativ til hender og sko.

Et godt tips er å fukte en vaskeklut med vann og legge den i fryseren. Funker kjempefint på valpetenner som klør:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Au" har vel ingen aversiv virkning i seg selv, akkurat? Men å klynke/hyle kan funke, mener vi gjorde det med Odin. Begynner å bli lenge siden. Spør meg igjen om noen uker. :rolleyes2:

Å hyle eller skrike "au" er vel det samme? :whistle: Det var nå bare det som stod i boka.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil ikke dette fungere som belønning på en måte? Siden han får beinet eller leken når han biter? :rolleyes2:

Men det virker vel der og da som en avledning :whistle:

Den type "byttehandel" har ihvertfall funka som f** overfor alle mine valper :fish:

(....tenketenke.. :whistle: 21 år siden første pirajaen...hjælpes meg - begynner å dra på åra gitt )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da Sita var valp "utviklet" vi etterhvert en regel med tre sjanser i forhold til biting.

Første gangen hun bet, hylte vi. Om hun ikke ga seg, men fortsatte å bite i hendene våre under lek (eller hva det nå enn måtte være), fjernet vi det hun bet i. Om hun bet i hendene, la jeg armene i kors over brystet (etter å ha hylt idet hun bet selvfølgelig). Da fikk bitingen en konsekvens som hun syntes var ganske kjedelig. Om hun fortsatt ikke ga seg, men gikk over til å bite i noe annet, reiste vi oss fra gulvet og avsluttet leken og ga henne null og niks oppmerksomhet.

Dette, i tillegg til leker og tyggebein tilgjengelig nesten 24/7 funka utrolig bra, og hun fatta poenget med at mennesker er skjøre skapninger som ikke tåler tenner i det hele tatt veldig fort :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forutsetter at stuebordet er tungt nok, og at du ikke er særlig redd for at det skal bli gnaget på. :whistle:

Hehe det er sant :whistle: Beina på bordet vi brukte var en slags hard plastikk så det har jeg aldri tenkt over, bordkanten derimot er det et par tyggemerker på :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Min erfaring med retrievere er jo at de ofte vil ha noe i munnen når de er glade. Mange retrievere griper armer, hender osv. når de er lykkelige og jeg vet ikke om jeg ville ønsket å ta bort den trangen til å ha noe i munnen når den føler lykke.

Jeg tror jeg ville gått for Madam Mim sin metode med å bytte - når valpen får valperaptus og biter villt og uhemmet - putt en leke i munnen på hunden, gjerne en litt myk, men solid en - dvs. en som tennene får litt grep på. Ikke ha dralek eller lignende med den, men gi valpen leker og klapp den så rolig på sidene helt fra munnvikene og bak til lårene med begge hender en hånd på hver side, sånn mellomhardt på en måte.

Personlig så synes jeg litt av sjarmen med retriever er at de bruker munnen mye, men valpebiting er vondt og det er alltid greit å overføre det til andre ting når de tar ut raptusene på hender og armer *ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har bare tatt bort hendene og gått bort/snudd ryggen til dersom det blir for ille. Nå, etter 5 uker i hus, biter hun betydelig mindre enn hun gjorde før (nesten aldri, bare når hun blir veeeeldig ivrig). Men det er viktig å være konsekvent, og ikke "la de få lov" til å bite i hendene innimellom bare fordi de klør i tennene (dette syns jeg særlig har vært vanskelig i forhold til andre som hilser på henne, for mange lar henne bare få bite i vei). Og vi har vært veldig ivrige på å gi henne alternativer når hun er i "bitemodus", som tyggebein, leker etc. Har ikke opplevd at det anses som en "belønning", når det klør som verst er de jo bare besatt av å bite i noe og da må de ha et alternativ til hender og sko.

Et godt tips er å fukte en vaskeklut med vann og legge den i fryseren. Funker kjempefint på valpetenner som klør:)

Ja dette tipset har jeg brukt en del, bare så synd at det varer så kort stund.. :rolleyes2:

Dette, i tillegg til leker og tyggebein tilgjengelig nesten 24/7 funka utrolig bra, og hun fatta poenget med at mennesker er skjøre skapninger som ikke tåler tenner i det hele tatt veldig fort :whistle:

Da skal jeg prøve å ha en leke eller et tyggeben for hånden, og bytte hendene våre mot det når trangen til å bite/tygge på oss blir for stor :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med retrievere er jo at de ofte vil ha noe i munnen når de er glade. Mange retrievere griper armer, hender osv. når de er lykkelige og jeg vet ikke om jeg ville ønsket å ta bort den trangen til å ha noe i munnen når den føler lykke.

Jeg tror jeg ville gått for Madam Mim sin metode med å bytte - når valpen får valperaptus og biter villt og uhemmet - putt en leke i munnen på hunden, gjerne en litt myk, men solid en - dvs. en som tennene får litt grep på. Ikke ha dralek eller lignende med den, men gi valpen leker og klapp den så rolig på sidene helt fra munnvikene og bak til lårene med begge hender en hånd på hver side, sånn mellomhardt på en måte.

Personlig så synes jeg litt av sjarmen med retriever er at de bruker munnen mye, men valpebiting er vondt og det er alltid greit å overføre det til andre ting når de tar ut raptusene på hender og armer *ler*

Det at retrievere vil ha noe i munnen når de er glade visste jeg ikke, så det skal jeg følge med på, om Bruno gjør det :rolleyes2: De er jo opprinnelig avlet til å "retrieve" så, så mulig det ligger noe der? Ikke vet jeg :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sikkert lurt å følge med litt på dette med at de gjerne vil ha noe i munnen når de er glade, dersom han har tendens til å bite mye. Jeg hadde en svær labrador som nabohund før, og måten hans å "hilse" på alle mennesker var å legge munnen rundt armen/håndleddet deres. Han bet ikke hardt eller noe, men for de som ikke kjente han eller var redd hunder så kunne det være en skremmende opplevelse, for de trodde jo at han beit. Med det resultat at de trakk hånda raskt til seg, som igjen første til at armen ble mer oppskrapt enn den ville vært om de holdt den i ro... For oss som kjente han var det bare å putte en pinne eller noe i munnen hans i stedet, men jeg mener at eierne burde ha prøvd å gjøre mer med dette fra starten av... :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...