Gå til innhold
Hundesonen.no

Fargegenetikk


Synnikken

Recommended Posts

Denne diskusjonen har jeg hentet i fra "akkurat nå" om den er feilplassert så må dere bare fikse på det kjære moddiser.

Dette begynte med ett innlegg hvor jeg fortalte at Boris hadde blitt pappa til seks valper, hvor mor er fawn. Men fem av valpene kom ut sort og en var fawn.

Forklaringen *peke ned*

Om mopsene har samme fargegenetikk som briarden (hvilket det kan se ut som), så er sort en dominant farge, mens de fawne er resessive. Dvs at to fawne kun får fawne valper, mens en sort kan enten være dominant sort og da bare gi sorte valper selv i kombinasjon med fawn, mens de også kan være heterozygote, dvs ha anlegg både for sort og fawn (men er selv sort).

Da jeg hadde valper på gamle Lotta, som var sort og hadde to sorte foreldre (og tre av fire besteforeldre var sorte), parret jeg henne med en sort hannhund som hadde sorte forfedre i mange ledd bakover. Vi forventet dermed at det skulle bli kun sorte valper - men ups - av 14 valper var 13 sorte, men en var fawn.... Og dermed visste vi at både Lotta og pappa'n til valpene var heterozygot sorte - altså bærere av fawngenet. Hadde jeg parret henne med en fawn hannhund, ville jeg forventet at det kom ca halvparten sorte og halvparten fawne valper (men man vet jo aldri hvordan fargefordelingen blir - men statistisk ville fordelingen blitt slik).

Da Willy ble parret med ei fawn tispe før jul i fjor, var vi veldig spente. Willy har jo sort mor og sort (sortfødt grå) far, og dermed kunne vi ikke forutsi om han ville gi fawne valper. Hadde han vært dominant sort ville han fått kun sorte valper, men her dukket det opp fawne valper også, ergo vet vi at også Willy er heterozygot: altså bærer han fawngenet også.

.... ok... "Noen" puttet penger på meg *fnis*.

EDIT: Redigert fra fawn til sort...

Så, ja det kan jo virke som om vi har samme fargegenetikk som dere har på Briard. *bra noen har peiling :D * Men kan hunder kalles svak/sterk heterozygot?

*Nikker*

Det jeg synes det virker som også. God forklaring, btw.

Det er omtrent det samme på basenjien, bortsett fra at vi ikke har fawn- men rød/hvit.

Sort er dominant, rød er rececivt.

Parrer man to sorte kan man få homozygot sort (som kun gir sorte avkom)- men det vet man ikke før hunden går i avl.

Boris må altså være Hetrozygot sort (Han er sort, men bærer fawn gen- og kan gi fawn valper)

På basenjien er det allikevel litt mer komplisert.

Rødt er nemlig dominant over tricolor igjen.

Brindle blir mer en "fargekode" som på dominant sett kan legge seg over hvilken som helst av de andre 3 fargevariantene (rød, sort, tricolor). Legger brindle seg over rød = brindle.

Brindle over tricolor = "trindle" (feilfarge) brindle over sort ser man ikke, men de bærer jo genet med seg.

Okai, litt på sidelinjen, men genetikk er moro :hyper:

Edit: Hadde tenkt å skrive masse mer, men behersket meg :ahappy:

Slå deg løs her du!

Dette med fargegenetikk på Basenji har jeg lurt endel på før. Kan feks Brindle oppstå plutselig?

Siden det har vært litt genetikk-nerding ang farger så henger jeg meg på :ahappy:

Her kommer en liten "genetisk forklaring" på fargene på hoffene:

SSEE - Ensfarget sort, uten anlegg for hverken blond eller smt

SSEm - Ensfarget sort, uten anlegg for blond, men anlegg for smt

SbEE - Ensfarget sort, med anlegg for blond, men uten anlegg for smt

SbEm - Ensfarget sort, med anlegg for blond og smt

SSmm - smt, uten anlegg for blond

Sbmm - smt, med anlegg for blond

bbEE - Blond, kan kun gi ensfargede valper

bbEm - Blond, med anlegg for ensfarget sort med mindre den parres med en blond

bbmm - Blond, uten anlegg for ensfarget sort med mindre den pares med en sort.

ZumZum skal pares med en blond hannhund (etter foreldre som er blond-sort) han vil mest sannsynlig ha koden bbEm eller bbmm, men ikke ha bbEE, da han i sine tidligere kull har gitt valper i alle tre godkjente farger (i kombinasjon med smt-tisper).

Zuma er smt, fra en kombinasjon av 2 smt-foreldre, så hun kan ha SSmm eller Sbmm.

Da kan kombinasjonen om hannen har bbEm og Zuma Sbmm bli slik:

SbEm = sort

Sbmm = smt

bbEm = blond

bbmm = blond

Om hannen har bbEm og Zuma SSmm blir det slik:

SbEm = sort

Sbmm = smt

Om vi snur på det og sier hannen har bbmm og Zuma SSmm blir det kun valper med Sbmm. Kun smt-valper.

Genetikk og farger på hunder er moro! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Flinkisen som laget tråd om dette :hyper: Jeg har selv vært inne på tanken å starte en mange ganger, men har bare ikke tatt meg selv i nakkeskinnet og gjort det :ahappy:

Håper at det kommer flere inn her, men andre raser også, som kan skrive litt om farge-genetikk for sin(e ) rase(r ) :ahappy:

---

Når det kommer til smt på hovawarten så har vi også problematikken med om hundene blir fullstendig tegnet eller ikke.

Smt-valper er som regel ikke skikkelig tegnet, og som oftest ikke fulltegnet før de har passert ett år. Men man kan se (spesielt på snuten) om tegningene kommer).

Zuma som valp (8 uker):

zuma1.jpg

Zuma som voksen:

zuma0303_1.jpg

Kullbror til Zuma, Cuno som valp (5 mnd):

cuno1.jpg

Cuno som voksen:

cuno16mai07_2.jpg

Det som styrer tegningene ligger i allelene og det er derfor veldig vanskelig å si om smt-hundene vil bli bra tegnet (selv om foreldrene er det).

Når det kommer til fargen blond, så kan ikke en hund gi mørkere blond enn det den selv er. Dvs en mellomblond farge kan kun gi mørkere farge om den pares med en smt som har mørkere tegninger enn blondfargen til hannhunden. I de aller fleste tilfellene så godkjennes ikke blond-blond-paringer av raseklubbene. Dette fordi sjatteringene i det blonde blir veldig svake og det er veldig store sjanser for at hundene i neste generasjon gir mye hvitt. Blond-blond kan kun gi blonde valper, mens sort-sort kan gi alle tre fargene (kommer an på hvilke genkoder foreldredyrene har).

Sort-sort-paring tillates oftere, men er veldig skjeldent.

Edit: la til alder på valpebildene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes sikkert enda grundigere og mer omfattende sider, men jeg synes denne om whippets er ganske ok. Whippets kan jo være hvilken farge som helst i følge standarden, og variasjonen er enorm. Derfor blir bildeillustrasjonene mange og gode på denne siden:

http://bellsouthpwp.net/d/d/ddoggone/homepage/genetics/genetics%20old.html

Whippets mangler vel genene for leverfarge, tan-tegninger, merle, genet som gir f.eks. sølv på puddel, så fargekombinasjoner som krever disse finner man ikke. Ellers tror jeg det meste av farger er representert?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så, ja det kan jo virke som om vi har samme fargegenetikk som dere har på Briard. *bra noen har peiling :ahappy: * Men kan hunder kalles svak/sterk heterozygot?

Nei, ikke innen disse fargene iallefall. Bærer de genet for fawnfarge så bærer de det, det har ingen styrkegrader liksom. Det er enten eller. Men fawnfargen kan jo ha ulike nyanser som dukker opp (for mops har de vel noen som blir noe sotete i fargen - på briard kaller vi det charbonnè).

Hva som dukker opp i kullene er dog ganske tilfeldig - som med det kulle jeg hadde på Lotta, med 1 av 14 som ble fawn. Statistisk skulle 1/4 av valpene blitt fawne, men sånn ble det jo ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klarer ikke dy meg for å nerde litt jeg heller :ahappy:

Rød basenji, fawn mops, fawn briard, fawn wippet osv er genetisk sett samme farge, a^y - dominant rød, og nedarves likt i samtlige raser. Men om fargen oppfattes dominant eller recessiv kommer ann på hvilke andre farger som finnes i rasen. a^y er dominant over samtlige andre farger styrt av A genet (derav navnet dominant rød) som a^w - viltfarget, a^t - black and tan og a - recessiv svart, mens den viker eks. for farger i K genet som dominant svart - K.

Blond hoffe, gule retrivere, irsk setter etc. er recessiv røde - e. Denne fargen er i seg selv recessiv, en må ha to kopier av (lille) e for å bli gul/rød, MEN i dobbel dose, ee, overstyrer denne fargen nesten alle andre, eks dominant svart - K, eller black and tan - a^t.

En gul hoffe (ee) kan altså "egentlig" være svart (K-) under den gule pelsen, men det kan ikke en rød basenji (a^y) - den må være "ikke svart" kk, for at rødfargen skal syntes.

Når det kommer til smt på hovawarten så har vi også problematikken med om hundene blir fullstendig tegnet eller ikke.

Smt-valper er som regel ikke skikkelig tegnet, og som oftest ikke fulltegnet før de har passert ett år. Men man kan se (spesielt på snuten) om tegningene kommer).

Cuno som voksen:

cuno16mai07_2.jpg

Det som styrer tegningene ligger i allelene og det er derfor veldig vanskelig å si om smt-hundene vil bli bra tegnet (selv om foreldrene er det).

Kan det tenkes at disse hundene har svart maske (E^m) og det er derfor tegningene ikke syntes i ansiktet? Hvordan ser foreldrene ut?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Kan det tenkes at disse hundene har svart maske (E^m) og det er derfor tegningene ikke syntes i ansiktet? Hvordan ser foreldrene ut?

Må først forklare at de "fargekodene" jeg skrev i tidligere innlegg er hentet fra en bok om rasen.

Hundene har ikke sort maske. Quotet fra den nevnte boken (boken er skrevet på dansk) :

Tegningsfaktoren bestemmes af flere alleler, og der er nogle der bestemmer, om hunden ingen tegninger skal have, eller om den skal have få aftegninger, normale aftegninger, store aftegninger, eller meget store aftegninger.

Her er far:

abbe9.JPG

Og mor:

Amy_ext.jpg

Og sammen:

amy_abbe1186.jpg

I kullet som Cuno var født ble det født 9 valper, 4 smt hanner, 3 smt tisper og 2 blonde tisper. Kun Cuno hadde dårlige tegninger på hodet, resten av smt-valpene hadde korrekte tegninger.

4 av valpene i kullet (3 hanner og en tispe):

oppdretter2.jpg

En smt-smt-paring vil aldri kunne gi sorte valper, men det har hendt (en gang) at det har kommet en sort valp i kull med to smt-foreldre. Hele kullet ble gentestet for å finne ut om den oppgitte faren virkelig var far. Den hannen var pappa til kullet, og den "sorte" valpen var en smt som ikke hadde avtegninger i det heletatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, ikke innen disse fargene iallefall. Bærer de genet for fawnfarge så bærer de det, det har ingen styrkegrader liksom. Det er enten eller. Men fawnfargen kan jo ha ulike nyanser som dukker opp (for mops har de vel noen som blir noe sotete i fargen - på briard kaller vi det charbonnè).

Hva som dukker opp i kullene er dog ganske tilfeldig - som med det kulle jeg hadde på Lotta, med 1 av 14 som ble fawn. Statistisk skulle 1/4 av valpene blitt fawne, men sånn ble det jo ikke.

Ah, okei ja.. Skjønner sakte men sikkert mer og mer.

Ja, men de fawn fargede innen mops kan også ha anlegg for sølv og aprikos, Det påståes av de "høyere oppe enn meg" hunder som er ren fawn farget med rødlige kinn er bærere av fargen aprikos. Eller sølv om det spettede i pelsen er sølvfarget istedenfor "skittent".

Selv om fargene aprikos eller sølv ikke har vært registrert i norge på over ti år.

Det jeg også ser er at fargen sort på mops kan variere i nyanser de er sort med brune hår og blåsorte rett og slett. Det vi ser at når en fawn valp dukker opp i en "blåsort" parring, har denne ofte svært dårlig pigment. Noen som vet grunnen til dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne diskusjonen har jeg hentet i fra "akkurat nå" om den er feilplassert så må dere bare Slå deg løs her du!

Dette med fargegenetikk på Basenji har jeg lurt endel på før. Kan feks Brindle oppstå plutselig?

Nei, brindle er et dominant fargegen. Det vil si at den MÅ være tilstede hos en av foreldredyrene for at avkommet skal få fargen (i likhet med sort).

Det er de receccive genene som "plutselig" kan dukke opp. (På Mops kan f.eks fawn dukke opp etter to sorte foreldre dersom BEGGE foreldredyr bærer fawn genet. Du ser ikke fawn genet hos dem, siden de også har det sorte genet- som er en domninant farge).

Det meste innen fargegenetikk hos basenjien står skrevet på siden min her:

http://www.kingwanas.com/fargerognedarving.html

Klippe og lime litt fra siden:

Avl/ Genetikk og nedarving:

Det finnes dominante farger og recessive farger. En hund får en fargekode fra mor og en fra far. Dersom en hund mottar et dominant og et recessivt farge-gen, vil hunden få den dominante fargen, med arveanlegg for den recessive (den kan gi fra seg dette genet til sine valper). Dersom en hund er f.eks. tricolor som er en recessiv farge, vet vi at den har fått tricolor genet fra både mor og far. Dersom hunden har fått et dominant gen fra begge foreldre (f. Eks svart) kaller vi hunden homozygot svart. Det vil si at denne hunden kun gir sorte avkom. Det er vanskelig å finne ut om hunden er homozogot uten å ha hatt et kull eller to. Avkommene igjen blir heterozygote derom det andre foreldredyret har en annen farge. Hetrozygot vil si at den bærer på en annen farge og kan derfor gi avkom med andre farger enn seg selv.

For at valpen skal få en dominant farge må fargen være tilstede hos et av foreldre-dyrene. For at valpen skal få en recessiv farge må den ha fått genet fra begge foreldre.

Farger hos basenji styres av to gener (sett bort i fra de hvite tegningene); A (Agouti)- og K genet.

Agouti gir rødt og tricolor der rødt er dominant over tri.

K genet gir dominant svart og brindle og "ikke svart" i nedavstigende dominansrekkefølge får vi svart>brindle>ikke svart.

Ikke svart har ingen egen farge men kjennetegnes ved at hunden verken er dominant svart eller brindle. I basenji vil det si at fargene trikolor og rød er ikke svart.

I tillegg er K genet dominant over agouti (A genet).

rød = ay

trikolor = at

dominant svart = K

brindle = Kbr

ikke svart = k

Så lenge hunden har en K blir den svart uansett hva annet den måtte ha på K genet eller A genet.

For at hunden skal bli brindle må den være enten Kbr Kbr (homozygot brindle) eller Kbr k (heterozygot brindle) i K genet.

Så kommer vi til rød og tricolor. For at disse fargene skal komme til utrykk må hunden være homozygot for "ikke svart": k.

Rød = kk ay at eller kk ay ay og trikolor kk at at.

Dette ble kanskje litt komplisert, så jeg skal prøve å si det på en litt enklere måte:

Rød/hvit®- Recessiv I forhold til sort og brindle, dominant I forhold til tricolor

Tricolor (t)- Recessiv

Sort/Hvit (S)- Dominant

Brindle (B)- Dominant over rød og brindle og recessiv for svart. Kan enklest sees på som et stripe gen som kommer oppå de en annen farge. Kommer den oppå svart synes den ikke. Kommer den oppå tricolor blir det trindle, og kommer den oppå rød blir det brindle. Dersom den røde brindlen også har tricolor genet, og parres med annen hund med tricolor gen kan avkommet bli trindle. Derfor er det viktig å kun parre brindle med rent rødt eller annn brindle for å unngå feilfarge. Vær oppmerksom på at svarte hunder kan være bærer av brindle og trikolor uten at det syns for alt man vet kan de være trindle under den svarte pelsen. Dermed kan du få trindle med å krysse svart med blant annet rød bærer av tricolor eller tricolor, hvis ikke du vet hva som ligger under den svarte pelsen på sort/hvit hunden.

Du kan sette opp skjema for å regne ut prosentvis sjanse for å få de forskjellige fargene ved parring:

Eks: Far: Sort/Hvit (m tri gen) x Mor: Rød/hvit (m tri gen)

FORENKLET skjema: (ikke 100% korrekt)

S tri

R R/S= Sort R/tri = Rød

Tri S/tri = Sort Tri/tri = Tricolor

Du ser her at jeg har satt genene til far (sort) i hver sin luke oppe. Genene til mor har jeg satt i hver sin luke på siden. Deretter drar du et gen fra mor og et gen fra far inn i hver luke. Vi ser her at vi av 4 hvalper statistisk sett skal få:

1 Sort valp med rødt gen, en Sort med tricolor gen, en rød med tricolorgen, og en tricolor.

Korrekt skjema:

Far er Kk ay at

Mor er kk ay at

K ay K at K ay k at

k ay Kk ay ay (svart over homozygot ren rød) SVART Kk ay at (svart over rød bærer av tri) SVART kk ay ay (homozygot ren rød) RØD kk ay at (rød bærer av tri) RØD

k at Kk ay at (svart over rød bærer av tri) SVART Kk at at (Svart over tri) SVART kk ay at (rød bærer av tri) RØD kk at at (tri) TRIKOLOR

Forventet: 4/8 svart (50%), 3/8 (37,5%) rød og 1/8 (12,5%) tricolor.

Et eksempel til:

FORENKLET skjema: (ikke 100% korrekt)

Brindle mor m tri gen/ Rød far m tri gen

R tri

R (bri) Bri/R= Brindle Bri/tri= Brindle m tri gen

Tri R/tri= Rød/m tri Tri/tri = tricolor

Korrekt skjema:

Far kk ay at

Mor Kbr k ay at

k ay k at

Kbr ay Kbr k ay ay (BRINDLE bærer av rød) Kbr k ay at (BRINDLE bærer av rød og tri)

Kbr at Kbr k ay at (BRINDLE bærer av rød og tri) Kbr k at at (TRINDLE bærer av tri)

k ay kk ay ay (Ren RØD) kk ay at (RØD bærer av tri)

k at kk ay at (RØD bærer av tri) kk at at (TRIKOLOR)

Forventet: 3/8 (37,5%) brindle, 3/8 (37,5%) rød, 1/8 (12,5%) trindle og 1/8 (12,5%) trikolor.

Skrevet av Liv Irene Nyfløt i samarbeid med Hanna Helgeland Mai 2006.

*Klippe*

Godt du kommer deg inn i diskusjonen :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, brindle er et dominant fargegen. Det vil si at den MÅ være tilstede hos en av foreldredyrene for at avkommet skal få fargen (i likhet med sort).

Det er de receccive genene som "plutselig" kan dukke opp. (På Mops kan f.eks fawn dukke opp etter to sorte foreldre dersom BEGGE foreldredyr bærer fawn genet. Du ser ikke fawn genet hos dem, siden de også har det sorte genet- som er en domninant farge).

Krysser man svart og brindle i basenji? I så fall vil man kanskje kunne få tilfeller hvor det "plutselig" kan dukke opp brindle (tilsynelatende!) uten at noen av foreldrene er det, hvis en eller begge foreldre er sort bærer av brindle - K K^br (itillegg til rød - a^y).

Dette er et annet morsomt eksempel hvor (tilsynelatende!) to fawn franske bulldogger har fått brindle valper (som er like umulig som at to fawn mops får svarte valper). Forklaringen er at kun den ene forelderen (til høyre) virkelig er fawn - a^y. Faren (til venstre) recessiv gul, ee, og "under" den gule pelsen er han genetisk sett brindle - K^br.

FrenchieFam.jpg

Bilde lånt fra Dog Color Genetics - Brindle

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Krysser man svart og brindle i basenji? I så fall vil man kanskje kunne få tilfeller hvor det "plutselig" kan dukke opp brindle (tilsynelatende!) uten at noen av foreldrene er det, hvis en eller begge foreldre er sort bærer av brindle - K K^br (itillegg til rød - a^y).

Det er noe man i det lengste prøver å unngå. Ikke fordi det er så farlig med "sort brindle" (Det synes jo ikke) Men man vet ikke hva de bærer videre, og da kan det lett dukke opp "trindle"- som jo er en feilfarge.

Husker et tilfelle i Australia der en sort og en rød fikk brindle valper. Man oppdaget da en brindle 4 generasjoner bak den sorte. Fargen hadde ligget "gjemt" i det sorte hele veien. Så ja- på den måten er det jo mulig, men genet er der jo hele tiden på sitt dominante sett nevertheless. Man ser det bare ikke.

Edit: Det er en slags "uskreven regel" om at brindle helst kun skal blandes med brindle og ren rød, men selvsagt blandes det inn både rød m tri, tricolor og sort til tider også.

Selv har jeg holdt meg helt unna den brindle fargen for å holde mine linjer "klar".

En mørk rød bunnfarge med klart markerte sorte striper er NYDELIG, men veldig vanskelig å få til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spennende diskusjon! :) Holdt på mye med det her når jeg hadde rotter. ;) Synes farger og gener og alt det der er utrolig interessant! :)

På etnahunden aner jeg ikke hvordan nedarvingen er. De skal jo alle være røde da, eller, fawn, i ulike nyanser, og kan ha hvitt i panne, på nesen, i brystet, på tærne og på halen. De KAN også ha hvit krage, men det er ikke ønskelig. Og såvidt jeg forsto ut ifra rasestandarden, er de også godkjent som helhvite? Men jeg har aldri sett en hvit en da. Selv om det nok er fryktelig pent! *drømme* :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husker et tilfelle i Australia der en sort og en rød fikk brindle valper. Man oppdaget da en brindle 4 generasjoner bak den sorte. Fargen hadde ligget "gjemt" i det sorte hele veien. Så ja- på den måten er det jo mulig, men genet er der jo hele tiden på sitt dominante sett nevertheless. Man ser det bare ikke.

Enig! Men det kan skape forvirring og missforståelser rundt hva som går og hva som ikke går i forhold til forventa farge på avkom etter en gitt fargekombinasjon. Eksempelet med de to (tilsynelatende) fawn bulldoggene er jo et nydlig eksempel på det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men de fawn fargede innen mops kan også ha anlegg for sølv og aprikos, Det påståes av de "høyere oppe enn meg" hunder som er ren fawn farget med rødlige kinn er bærere av fargen aprikos. Eller sølv om det spettede i pelsen er sølvfarget istedenfor "skittent".

Selv om fargene aprikos eller sølv ikke har vært registrert i norge på over ti år.

Det jeg også ser er at fargen sort på mops kan variere i nyanser de er sort med brune hår og blåsorte rett og slett. Det vi ser at når en fawn valp dukker opp i en "blåsort" parring, har denne ofte svært dårlig pigment. Noen som vet grunnen til dette?

Nå kan det helt sikkert være andre variasjoner på mops enn på briarden også, så jeg kjenner ikke til dette godt nok, men på briard så har vi jo fawnfarger av alle mulige nyanser, noen mer ønsket enn andre. Enkelte er jo så dårlig farget at de ser sølvhvite ut (gråhvite), mens andre er så mørke at de nesten tenderer til å bli mahognyfarget. Også har man alt mellom... Babs ser jo litt gullfarget ut i sin farge (mer goldenaktig), mens andre igjen har en dyprød farge (som er mest ønskelig). Så har man dem som er charbonnè (om jeg skriver det riktig), som er fawnfarget med har sorte hårtupper (som tervene gjerne har). Her er det ikke ønskelig med for mye charbonnage siden det ofte kan medføre tofargede hunder i neste generasjon (dvs at de er lyse på beina og i hodet, men har mørk/gråsort sadel f eks). Jeg aner ikke hvordan genetikken i dette er, men det er det som sies liksom :).

38704_146308495396368_100000516542715_358615_4358058_n.jpg

Denne valpen vil med stor sannsynlighet få veldig mye charbonnage som voksen - han var helt svart i pelsen under magen - og har en pappa som har mye charbonnage i pelsen sin.

De sorte hos oss kan også ha mange ulike nyanser i det sorte, fra helsorte, til sorte med mange hvite stikkelhår, via gråsort (slik Willy er), og til skifergrå slik Willys pappa er. Alle nyansene er tillatt heldigvis, men det er ønskelig med så jevn farge som mulig. I tillegg har vi de som er født såkalt "blå" som gjerne har dårligere pelskvalitet (mister ofte pelsen på ørene som valper) og kortere pels enn de "vanlig" fargede hundene. De har da gjerne også blå snute og lysere øyne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Jeg quoter litt tilbake her, da jeg ikke har fått tilbakemelding på mitt svar, samt endel nye betraktninger over hva som er skrevet.

Blond hoffe, gule retrivere, irsk setter etc. er recessiv røde - e. Denne fargen er i seg selv recessiv, en må ha to kopier av (lille) e for å bli gul/rød, MEN i dobbel dose, ee, overstyrer denne fargen nesten alle andre, eks dominant svart - K, eller black and tan - a^t.

Vil det da si at det du kaller -e tilsvarer det som i den danske boken er en -b?

(Du kaller det "black and tan" noe som ikke er en betegnelse i fargene hos rasen hovawart).

En gul hoffe (ee) kan altså "egentlig" være svart (K-) under den gule pelsen, men det kan ikke en rød basenji (a^y) - den må være "ikke svart" kk, for at rødfargen skal syntes.

Fra den danske boken:

Liten -m, gir anlegg for sort med tegninger (schwartzmarken som tyskerne sier)

En stor -E, gir en ensfarget hund (sort eller blond)

2 store -E (EE), gir hunder som kun kan gi ensfargede avkom.

Stor -S, sier at "grunnfargen" er sort, mens det må til minst en stor -E i tillegg for at hunden skal bli ensfarget sort.

Dvs at en blond hoffe må ha 2 små -b for å bli blond (og det vil vel si det same som du over her skriver om Basenjien? sitat: "den må være "ikke svart" kk, for at rødfargen skal syntes"). For om den skulle være "sort under den blonde pelsen", så skulle den ha minst en stor -S noe som den ikke har.

Det har i andre land vært endel kull hvor foreldredyrene har vært blond-blond, og i ingen av de kullene har det kommet sorte valper (eller smt-valper). Vi har ett blond-blond-kull i Norge i de siste årene. Alle valper var blonde. Så om en av foreldredyrene skulle være sort under den gule pelsen, så skulle da teoretisk kunne komme annet enn kun blonde valper i kullet :)

Jeg har fargenerdet mye nå og ingen av de paringene hvor begge foreldredyr er blonde, har det kommet annet enn blonde valper. Men jeg har i tillegg tatt kontakt med forfatteren av den danske boken og får nå svar derfra om det finnes tilfeller av annet enn blonde avkom hvor begge foreldredyrene er blonde (men i min database, som inneholder ca 21 000 hovawarter, er det ingen andre farger enn blond som har kommet fra blond-blond-paringer).

Kan det tenkes at disse hundene har svart maske (E^m) og det er derfor tegningene ikke syntes i ansiktet? Hvordan ser foreldrene ut?

Se svaret mitt i quoten under.

Må først forklare at de "fargekodene" jeg skrev i tidligere innlegg er hentet fra en bok om rasen.

Hundene har ikke sort maske. Quotet fra den nevnte boken (boken er skrevet på dansk) :

Her er far:

abbe9.JPG

Og mor:

Amy_ext.jpg

*klippe*

I kullet som Cuno var født ble det født 9 valper, 4 smt hanner, 3 smt tisper og 2 blonde tisper. Kun Cuno hadde dårlige tegninger på hodet, resten av smt-valpene hadde korrekte tegninger.

4 av valpene i kullet (3 hanner og en tispe):

oppdretter2.jpg

En smt-smt-paring vil aldri kunne gi sorte valper, men det har hendt (en gang) at det har kommet en sort valp i kull med to smt-foreldre. Hele kullet ble gentestet for å finne ut om den oppgitte faren virkelig var far. Den hannen var pappa til kullet, og den "sorte" valpen var en smt som ikke hadde avtegninger i det heletatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg quoter litt tilbake her, da jeg ikke har fått tilbakemelding på mitt svar, samt endel nye betraktninger over hva som er skrevet.

Vil det da si at det du kaller -e tilsvarer det som i den danske boken er en -b?

(Du kaller det "black and tan" noe som ikke er en betegnelse i fargene hos rasen hovawart).

Fra den danske boken:

Liten -m, gir anlegg for sort med tegninger (schwartzmarken som tyskerne sier)

En stor -E, gir en ensfarget hund (sort eller blond)

2 store -E (EE), gir hunder som kun kan gi ensfargede avkom.

Stor -S, sier at "grunnfargen" er sort, mens det må til minst en stor -E i tillegg for at hunden skal bli ensfarget sort.

Dvs at en blond hoffe må ha 2 små -b for å bli blond (og det vil vel si det same som du over her skriver om Basenjien? sitat: "den må være "ikke svart" kk, for at rødfargen skal syntes"). For om den skulle være "sort under den blonde pelsen", så skulle den ha minst en stor -S noe som den ikke har.

Det har i andre land vært endel kull hvor foreldredyrene har vært blond-blond, og i ingen av de kullene har det kommet sorte valper (eller smt-valper). Vi har ett blond-blond-kull i Norge i de siste årene. Alle valper var blonde. Så om en av foreldredyrene skulle være sort under den gule pelsen, så skulle da teoretisk kunne komme annet enn kun blonde valper i kullet :)

Jeg har fargenerdet mye nå og ingen av de paringene hvor begge foreldredyr er blonde, har det kommet annet enn blonde valper. Men jeg har i tillegg tatt kontakt med forfatteren av den danske boken og får nå svar derfra om det finnes tilfeller av annet enn blonde avkom hvor begge foreldredyrene er blonde (men i min database, som inneholder ca 21 000 hovawarter, er det ingen andre farger enn blond som har kommet fra blond-blond-paringer).

Beklager at jeg ikke svarte, jeg annså mysteriet som oppklart :) (maske er dominant så da ingen av foreldrene hadde det, må nok mangelen på tegninger i ansiktet skyldes noe annet)

Genene er de samme, men jeg ser dere bruker et anderledes forklaringssystem (Edit).

Med de gen navnene jeg bruker kan hoffefargene forklares ved 3 gener:

A genet gir a^t smt/black and tan

K genet gir K dominant svart, eller k "ikke svart"

og E genet styrer svart (E) vs gult (e)

I utgangspunktet er alle hoffer smt (a^t a^t), men hvorvidt fargen syns er opp til de andre genene. For at smt fargen skal syntes kan hunden være hverken svart (K) eller gul (ee). En smt hoffe har altså genotype: og er bærer av gult hvis den er heterozygot for E = Ee.

kk E- a^ta^t

For at hoffen skal bli svart må den ha minst en K, men den kan ikke ha to (små) e'er for da blir den gul: En svart hoffe kan være Kk - bærer av smt, og/ eller Ee - bærer av gult.

K- E- a^ta^t

Recessiv rød(gul), er som jeg har beskrevet tidligere en morsom farge (for nerder hvertfall ;) ). I seg selv er den recessiv - en må få to kopier av e for å bli gul. MEN når hunden har to, ee, "maskerer" gulfargen nesten alle andre farger, både svart (K) og smt (a^t a^t). Fordi fargen er recessiv, kan du aldri få annet enn blonde valper når du krysser to hunder med ee. Derfor kan det altså dukke opp gule valper i flat coat, men en kan ikke få svarte golden retriever! Og forøvrig akkuratt det samme i labrador - krysser du to gule får du bare gule, krysser to svarte kan du få gult hvis begge er bærere (en liten avsporing...)

Fordi ee skjuler både svart (K) og smt (a^t a^t), kan genotypen være enten "genetisk sett svart, men for tilfellet gul":

K- ee a^ta^t

eller den kan være "genetisk sett smt, men for tilfellet gul":

kk ee a^ta^t

En blond hoffe kan altså være en hund som egentlig er smt, som egentlig er svart, som til slutt er gul :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Sitter nå her og tygger litt jeg...

Leser standaren til JRT der står det at de skal være Hvit med tegninger. Kan da andre farger oppstå i disse kullene? brune og black/tan feks? Er ikke dette farger som må hentes inn for å oppstå blandt hovedsaklig hvite hunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bardmand: Du har vel egentlig rett i at det er litt tullete. Det fører jo til at mange gode kombinasjoner ikke blir gjennomført. Men samtidig er det jo det med å holde den røde "ren" og den brindle tydelig. Vet om minst en basenji som går som rød, når den egentlig er innmari dårlig tegnet brindle. (kun noen få, meget utydelige striper på ryggen). Denne skulle jo egentlig hatt trekk for dårlig farge på utstilling, men går som rød, noe som jo er litt teit, men, samme for meg liksom.

Kan forestille meg at trindle basenjier fort kunne bli utydelige, så man ikke så tydelig at de var trindle, for så å kombineres med rød, for så å bli dårlig tegnete brindles, osv osv, så fargene ble "utvannet". Og det er jo litt kjedelig.

Men igjen, jeg er enig i at det er litt tullete. Jeg vet ikke begrunnelsen for at det ikke er tillatt, kanskje noen med mer erfaring har et svar?

(vil jo tro at ville/opprinnelige basenjier kommer i trindle, da de jo parrer seg med den de har lyst til å parre seg med, ikke ut i fra fargegenetikk...) :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bardmand- Det er ikke lenge siden Brindle ble en godkjent farge på basenji, da mange mente at den fargen ikke var "ren" og hadde innblanding fra andre raser bak seg.

Mener den ble godkjent av FCI i år 2000 etter massive debatter.

Dermed er det kanskje ikke så vanskelig å resonnere seg fram til at "trindle" ikke er godkjent.

Dessuten ser det innmari "skittent" ut, men det er jo noe annet.

Nowisclee har rett i at den brindle fargen er meget vanskelig å få til ordentlig. Mange dommere kjenner heller ikke fargen godt nok, og svakt brindlede dømmes ofte som rød.

Det er en grunn til at vi holder oss unna den farge, selvom en pent brindlet basenji kan være NYDELIG.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...