Gå til innhold
Hundesonen.no

Lokalavdeling i hundeklubben


Symra&Pippin

Recommended Posts

I en av de hundeklubbene jeg er medlem i går diskusjonen høyt om det bør opprettes underavdelinger, eller om vi heller skal beholde moderklubben hel og udelt. For å spesifisere litt så er det én underavdeling det er snakk om. Relativt mange av medlemmene bor i trøndelag, noen av disse (slett ikke alle) ønsker å beholde mer av inntjente penger selv for å bruke dem på lokale aktiviteter, mens andre mener at vi er en såpass liten klubb at det greieste er at vi har ett styre og en økonomi. Jeg lurer på om tilsvarende diskusjoner skjer i andre hundeklubber, og hva har man landet på? Hva er fordeler og ulemper med mer eller mindre "autonome satelitter"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmm, inntellestinn...

Dette vil jo være veldig avhengig av antall mennesker det er snakk om...

Om hovedklubben på plass A har 20 aktive medlemmer, og plass b 50mil unna har 20 medlemmer så ja, da kan en underavdeling være veldig interessant... Er det derimot 5 aktive så nei...

Hvordan har dere det nå? må de søke for å få penger til alt de skal ta for seg.?

Er det styr å et ork med papirflytting, premieordning, sponsorer, pengeflytting...

blir de nektet å kjøpe seg nytt hopphinder om de vil ha penger til slikt utstyr.?

Kanskje det kan være godt for hovedklubben å få slippe litt taket å la plass B få lov til å styre seg selv...

Jeg føler at dette kanskje ikke er noe et forum kan svare med en løsning på...

Men derimot komme med veldig mye synsing... :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Norsk buhundklubb har en slik ordning, selv om Midt-Norge nå er eneste aktive region. Det har vært diskutert om alle regionene skulle legges ned, grunnet lite eller ingen aktivitet. I utgangspunktet var det flere regioner, men de ble altså nedlagt. Midt-Norge fikk bestå, fordi planen var å danne en mer aktiv region, og få frem mer av buhundene i denne delen av landet. Vi ville, som du skriver, skaffe egne penger og bruke på egne aktiviteter osv.

Jeg syns regioner er helt greit, så lenge man går 100% inn for det. Man bør på forhånd vite at det er gjennomførbart, og at man faktisk kan tilby medlemmer i den regionen noe. At man har tid, lyst og mulighet til å gjøre noe med de pengene man på forskjellig vis samler inn, slik at det ikke ender med en region med eller uten penger, og ingen aktiviteter, for det har vi brent oss på. Pengene har vi, men på de nesten to årene siden regionen ble "gjenopptatt" har det ikke skjedd noe som helst på aktivitetsfronten, og det gjør det hele litt bortkastet. Ting erplanlagt, man vil mye, men ingenting blir gjenomført, både pga dårlig innsats fra styret i regionen og fordi det fremdeles er veldig usikkert om noen vil møte opp. Buhundfolk har vist seg å ikke akkurat kaste seg over arrangementsinitsiativ. :aww: Hvilket minnet meg på enda en ting - det kan være greit å sjekke med de medlemmene som bor i regionen, og høre hvor mange som tror de vil benytte seg av, og møte opp på, aktiviteter osv som regionen står for, og hvor mange som støtter et slikt forslag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er NSBK en klubb med mange medlemmer, så det er kanskje ikke helt sammenlignbart men deler noen tanker likevel.

Gruppe Trøndelag er den eldste lokalavdelingen i klubben, og har holdt det gående i over 30 år. Men selv om vi har ca 120 medlemmer er det svært få som er aktive i gruppa. Dette både pga geografisk spredning og konkurranse fra brukshundmiljøet. De fleste som trener aktivt med hundene sine gjør dette via Nidaros, som både har ressurser og miljøet som disse medlemmene foretrekker. Vår lokalavdeling er derfor mye rettet mot utstilling, miljøtrening og mer hverdagslige ting. Vi har treff en gang i uka, som trekker 5-10 personer. Kurs et par ganger i året, som det hender vi må kansellere pga lite påmelding. 3-4 medlemsmøter i året, og vi er med og arrangerer Trondheim Hundefestival.

Det blir mye gjenbruk av personer i styre og stell. Det er vanskelig å få folk til å stille opp og hjelpe til - og med en mindre klubb kan dette bli vanskelig å få til å gå opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmm, inntellestinn...

Dette vil jo være veldig avhengig av antall mennesker det er snakk om...

Om hovedklubben på plass A har 20 aktive medlemmer, og plass b 50mil unna har 20 medlemmer så ja, da kan en underavdeling være veldig interessant... Er det derimot 5 aktive så nei...

Hvordan har dere det nå? må de søke for å få penger til alt de skal ta for seg.?

Er det styr å et ork med papirflytting, premieordning, sponsorer, pengeflytting...

blir de nektet å kjøpe seg nytt hopphinder om de vil ha penger til slikt utstyr.?

Kanskje det kan være godt for hovedklubben å få slippe litt taket å la plass B få lov til å styre seg selv...

Jeg føler at dette kanskje ikke er noe et forum kan svare med en løsning på...

Men derimot komme med veldig mye synsing... :aww:

Hvis det er beardisklubben vi snakker om så har de plenty med penger, og de samme aktive folkene som sitter i "hovedklubben" som ville ha sittet i div. avdelingsstyrer.. Så nei, det er helt ukomplisert å få penger - hvis man bare kan/vil redegjøre for bruken av dem etterpå. På akkurat dette punktet har "vi" hatt noen diskusjoner, da - i min tid som formann mente jeg at man i det minste skal forevise kvitteringer på hva penger blir brukt til - andre var ikke helt enige i det...

JEG ser et større praktisk problem med en offisiell underavdeling og det er faktisk det å finne folka' som skal drifte det.

Det er mer enn vanskelig nok å finne folk som gidder å ta et verv i hovedklubben - så det å finne ennå flere folk som ønsker verv (om enn "bare" i distriktet) virker på meg som nærmest en umulighet.

JEG mener det ville være helt poengløst hvis de samme folka sitter i hoved- OG avd. styret.. Vi bevilger oss selv penger, pålegger oss arbeid, og skal ha oversyn med det vi selv driver med... Hvorfor ikke gjøre "jobben" direkte for hovedklubben, da? Fremfor omveien via avd.styre, årsmøter, etc, etc.

La heller kontaktpersonene få mere selvstendig ansvar. Gjerne en selvstendig økonomi, samt litt krav og "pålgg" slik at de faktisk MÅ arrangere et eller annet i løpet av året. Hvis det ikke er noen som helst interesse uti distriktet - da trenger de jo ikke noen kontaktpersonen heller. De aktive distriktene vil ha aktiviteter og vise at de har folk som stiller opp på treff, kurs, etc. Uten dette oppegående en liten stund er jeg redd det er kortvarig moro å lage en underavdeling sånn med en gang i alle fall.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

(edit: skrevet før jeg så sussane's)

Skal de ha egen avdeling må det være nok personer med lidenskap til å virkelig holde på, de må ha eget styre med iver nok til å holde det gående, bokfører, revisor, retningslinjer, hjemmeside, osv...

Om plass B har 3 eller flere personer som virkelig brenner for dette å har en vesentlig andel aktive medlemmer, så er det absolutt noe klubben må ta alvorlig, jeg tror det kommer mye positivt utav å la en avdeling bli mer uavhengig...

Gjenbruk av personer ja, jeg har 3 verv i avdelingen vår, som har nesten 200medlemer hvorav kanskje 20 aktive...

Men en slik underavdeling til deres klubb trenger vel ikke å ha 5 forskjellige komiteer da de ikke arrangerer egne utstillinger ol enda...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

NBCK har ikke lokalavdeling pr i dag LinKr, bare en kontaktperson og en FB-gruppe for kommunikasjonens skyld.

Jeg tror at medlemstallet i nevnte klubb tilsier at vi bør holde oss samlet, med ett styre og en økonomi. Det blir fort, som Susanne sier, de samme som er aktive både sentralt og lokalt. Det vil jo ofte være enkeltpersoner som bruker mye tid og krefter på klubbaktiviteter, og som synes at inntektene skal brukes lokalt, men jeg synes faktisk at det blir litt feil å tenke sånn. I en velfungerende klubb brukes pengene der de trengs, d.v.s der det er initiativ og aktivitet. Det vil jo si at hvis noen står på og jobber, så kommer også pengene den veien. Jeg er enig med Tore at man bør se på saken når klubben blir så stor at det blir mye styr med å forholde seg til "sentrale myndigheter", men da tror jeg vi snakker om en klubb med mange hundre medlemmer.

Et annet poeng er at hvis man identifiserer seg med moderklubben, vil alle ha interesse av at det foregår aktiviteter flere steder, kanskje det er de stedene med minst aktivitet som har mest utbytte av at klubben har god økonomi, det kan virke inspirerende og gjøre gode idéer til virkelighet raskt og effektivt.

Jeg tenkte jeg skulle anonymisere klubben det er snakk om og snakke generelt, men alle forsto raskt at jeg snakket om NBCK. :aww: Det har vel ikke noe å si, jeg tipper vi ikke er den eneste klubben som diskuterer disse tingene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er medlem av Norsk Berner Sennenhundklubb, med et medlemstall på cirka 1100 - og 17 avdelinger!

Gjennom tidene har avdelinger blitt nedlagt, nye avdelinger oppstått, reorganiseringer og omfordelinger av geografiske områder har vært gjort. Mange avdelinger har fungert jevnt og trutt, dog med varierende aktivitets- og ambisjonsnivå ut fra hva en har av tilgjengelige ressurser (les: personer og ildsjeler).

Hos oss har avdelingene en viktig misjon, fordi de aller færreste føler en tilhørighet til moderklubben. De fleste får "valuta" for medlemskapet gjennom de lokale avdelingene. Medlemskap i hvoedklubben gir strengt tatt bare rett til å stemme på årsmøtet (som under en prosent av medlemsmassen benytter seg av) - og en får et tykt medlemsblad i postkassa fire ganger i året (over 100 sider hver gang, og stort fokus på å ha lesestoff for alle, altså ikke bare utstillingsresultat). En må jo ikke være medlem for å delta på hovedspesialen. Mens lokalavdelingene gir for eksempel ukentlige treff, sosialt samvær, hjelp til problem og utfordringer i hverdagen, turkompiser en treffer utenom de organiserte treffene, lengre søndagsturer, temakvelder - det gir et miljø og et nettverk som er tilgjengelig. Og kanskje også større påvirkning til hva en ønsker av tilbud. I min avdeling skal vi ha skogsdag til høsten, hvor vi skal smake litt på spor og rundering. En kan snakke om løst og fast, få en god idé og finne en helg å gjennomføre det på. Hovedklubben tar de større linjene og prosjektene (vi har et utall komiteer i tillegg til hovedstyret).

Avdelingene fyller derfor en funksjon i at medlemmene får noe direkte igjen for medlemskapet - et sted i nærområdet å oppsøke, folk som bor i nærheten, et tilbud de kan ta del i uten å måtte reise langt.

Jeg mener også at avdelingene har en viktig rolle i forhold til rekruttering - det er lettere å bli med i en klubb etter å ha truffet en annen berner på Ekeberg, hvor eier inviterte deg med på klubbhytta neste tirsdag, enn det er å melde seg inn i en litt fjern, landsdekkende organisasjon med utstillingsmennesker og du har bare en turkompis.

Avdelingene kan også være viktige i forhold til personer som ønsker å bli kjent med rasen, og dermed har et allerede etablert miljø i nærheten å oppsøke for å treffe rasen i ulike aldre og kjønn. Det er lavere terskel å dra på noe sånt, enn å ringe en privatperson for å få treffe deres hund(er).

Når det er sagt, er det lettere å drifte en avdeling når en har ressursene. Jeg har bodd i fire ulike "avdelinger", og opplevd en vanvittig forskjell på entusiasme blant medlemmene, vilje til å stille opp - og evne. Geografiske avstander er alltid en barriere, hvorfor kjøre bil i tre timer for å gå tur i halvannen time? Da skal en allerede være veldig inne i miljøet og like de menneskene en treffer. Så har jeg bodd i en annen avdeling, hvor store personkonflikter førte til at halvparten ikke engasjerte seg eller orket å delta på noe sammen med den andre halvparten. I min avdeling nå er vi egentlig ganske aktive, men vi er ikke så mange, det er en hard kjerne av gjengangere, og vi skal sette et fokus på rekruttering til høsten, for i Oslo vet vi det er mye bernere.

I de områdene hvor avdelinger har blitt lagt ned eller ikke en gang har eksistert, har vi alltid hatt kontaktperson som koordinerer noen arrangement, og som er nettopp kontaktperson når noen lurer på noe om rasen eller klubben. Når en ser at aktivitetsnivået har opparbeidet seg til et visst nivå over en viss tid, kan en vurdere å søke om avdelingsstatus.

Og det er vel kanskje der du er nå, Heidi - lurer på om dere skal ta steget videre?

Da er det viktig å sette seg ned edruelig og spørre hva positivt en avdelingsstatus gir, som en ikke får på nåværende tidspunkt? Er det verdt det det vil kreve av arbeid?

I en avdeling må du gjøre alt arbeidet selv, du må styre og kanskje fikse finansiering selv, du må forholde deg til formelle regler og retningslinjer i forhold til årsmøter og slikt, det kan være krav til regnskap og budsjett, også videre. Alt blir mer formalisert. Men det kan helt klart være verdt det, om en har nok folk. Om det er mange aktive i Trøndelag, kan det faktisk gavne klubben. Men dere kan også bli stående som en slags opposisjon hvis dere er eneste avdeling - det blir trøndere mot klubben, på en måte.

Et eksempel er bare grasrotandelen, hvor mange av vår klubbs avdelinger har opprettet egen konto, slik at medlemmene jo velger å støtte sin egen lokalavdeling framfor hovedklubben. Altså er det en inntektskilde som hovedklubben i mye mindre grad kan benytte seg av. Hovedklubb og lokalavdeling konkurrerer om de samme ressursene.

Jeg ser jeg skriver rotete, men for å konkludere:

Hvis det er ønske om mer aktivitet og mer selvstendighet, er det vel ikke noe i veien for at kontaktpersonen lager seg ei arbeidsgruppe av tre medlemmer, som sørger for å være mer aktive og har en miniminiversjon av avdeling? Om det fungerer, kan en eskalere sakte, for å se hvor smertegrensen er. NBSK er en stor klubb, så det er vanskelig å sammenligne med en liten klubb som NBCK. Det er også lettere å ha mange avdelinger enn en. En vil ikke risikere å bli sett på som en utbrytergruppe eller konkurrent, en avdeling skal ha en utfyllende funksjon for hovedklubben.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange viktige momenter her Emma! Det med at en eventuell trøndelagsavdeling kan fungere som en opposisjon er noe jeg også har tenkt på, det er en av grunnene til at jeg ikke synes vi skal danne lokalavdeling nå. (Det blir lett til at man enes om ting fordi man er en enhet, det er for dumt).

Vi har et eget inngjerdet område der vi møtes ukentlig, så miljøet er der allerede uten at vi er organisert som lokalavdeling. Vi har altså allerede de positive tingene som følger med en lokalavdeling, uten å måtte ta med de negative (administrasjon etc). Det som gjenstår da, er å kunne styre egen økonomi, og det er hovedargumentet til de som vil danne lokalavdeling. Jeg føler meg helt sikker på at det ikke vil by på noen problemer å få penger fra moderklubben til gode aktiviteter, så for meg er ikke det noe argument.

Takk for innspill folkens! :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Økonomi er alltid en stridskjerne.

Får dere penger fra hovedklubben i dag?

Og hva trenger dere penger til?

Min avdeling er selvdreven, ingen avdeling i NBSK får fast støtte fra hovedklubben - men kan søke om støtte om det skulle være noe spesielt. Men så vidt jeg vet skjer ikke det så ofte.

Vi har et medlemsblad i avdelingen, som mer eller mindre går i null gjennom at de som ønsker å abbonere betaler 100 kroner (?) i året som dekker porto, trykking og rekvisita. Bladet lages på dugnad av styret.

Vi har en kiosk på hytta, hvor vi selger brus, kaffe, vaffel og sjokolade. Det går cirka i null der, om en regner inn utgifter til lyspærer og enkel vedlikehold av hytta.

Vi tjener gode penger på Grasrotandelen, og vi tjente gode penger på å jobbe på Dogs4All - dette sparer vi for å investere i treningsutstyr. Vi har også loddsalg enkelte tirsdager til samme formål, hvor premiene enten er tigget på utstillingsstands eller kjøpt billig.

Vi har i to år arrangert matchshow, i år også med uoffisiell LP. Og vi får selvfølgelig fine inntekter på loddsalg og påmelding. Men vi har også utgifter til dommer, premier, etc. Så vi får noen lapper i pluss, som resultat.

Men mange av våre aktiviteter er selvdrevne - lydighetstrening instrueres av oss som konkurrerer selv, søndagsturene er gratis og alle tar med niste selv, skogsdagen løses internt og folk tar med noe mat til engangsgrillen som styret sponser. Vi drar av og til på svømming med hundene på et senter, og det betaler folk selv. Vi arrangerer julebordet privat, og alle tar med en rett hver. Også videre.

Poenget mitt er: Hva slags økonomi ønsker en å ha, hva ønsker en å bruke penger på, hvor store summer skal være i omløp? Og må en være avdeling for å styre noen inntekter fra et loddsalg og grasrotandelen, om det er tilstrekkelige penger der?

Bare noen tanker om behovsprøving fra min side. Så kan en selvfølgelig heve ambisjonene - og utgiftene. Men en må være edruelig også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dalmatinerklubben har egne avdelinger, hvor trøndergruppa er ganske aktive. Vi har en inntekt i året, og det er Hundefestivalen. Resten av året lever vi på dette.

Det er turer en gang i uka i trondheimsområdet, og så arrangerer vi kurs hvor vi leier inn instruktører. Her brukes mye av inntjente penger på sponsing av kursene, så vi som deltar betaler bare en symbolsk sum. Julebordet er sponset og maten på agilityhelgene er sponset. I dalmatinerklubben tror jeg det er sånn at lokalklubbene kan ha et viss sum på konto ved årets slutt, er det mer enn f.eks 10 000,- ( jeg aner ikke summen altså! ) så går dette direkte til Norsk Dalmatinerklubb.

Andre avdelinger er ikke like aktive, noen er helt stille. Men her fungerer det fint, selv om 99% av aktivitetene foregår i trondheimsområdet og trøndelag er ganske stort..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da fikk vi trent trapp og lykkes med det Ikke en adferd vi fikk etablert med pålitelighet, men den kommer. I tillegg har vi fått trene heis, tog, roterende dører, ståk og kaos med ski og bagasje og rullestol og sikkert mye jeg ikke tenkte over. Tisse på asfalt og drite på perrong fikk hver sin ✅ på lista de også, fordi han ikke kan drite på cue ennå. Vi har altså vært på Trondheim Lufthavn Værnes i dag. Ingen trenger stille spørsmål ved mutterns motivasjon for å dra med Ede dit. View fra togvinduet forklarer mer enn et avsnitt med ord.  Allerede rett etter å ha forsert det skumle underlaget med farge og knatter og en stor sprekk i, uten å ha blitt gitt tid til å undersøke det nærmere på tur ut av toget, så møtte vi første virkelige utfordring: Jeg vurderte ikke prøve engang. Han hadde allerede blånektet de få trinnene fra sentralstasjonens hall opp til spor 1, hvor han måtte bæres av tidsnød. Manøvrerer fint i folkemengde på perrongen, men er ikke noen follower og måtte bæres ombord i toget også, av tidsnød. Ikke en god start på bekjentskapet med tog, men alternativet var å bli stående igjen på perrongen. Må man så må man. Vel inne i toget var han ikke fornøyd. Sutret og klagde fordi det var kjedelig, menneskene der inne ignorerte ham, han fikk ikke roame rundt i vognen og undersøke som han ville, men måtte ligge trangt på gulvet. Godisautomaten var skikkelig kjip og rasjonerte middagen hans som kommunistregimet i Venezuela, mens han var skrubbsulten. Hadde sikkert hjulpet om han kunne fått se ut vinduet, men hunder er forvist til gulvet, og der er det dørgende kjedelig.  Han er en skikkelig good boy. Utover litt klaging og sutring på et akseptabelt volum, bare noen få høye bjeff - forståelig som sulten og rastløs lite barn i en dørgende kjedelig situasjon hvor det duftet fulle lommer - så var han på ingen måte vanskelig å ha med å gjøre. Muttern fikk ta bilder av utsikten og tenke over hvordan dette myke, jakt-, beite- og jordbruksvennlige landskapet rundt den fiskerike fjorden full av blåskjell var et bra sted for forfedre å slå seg ned, mens stakkars liten måtte finne seg i å ligge på gulvet og kjede seg fordi dumme muttern glemte ta med noe å tygge på.    Etter å ha hastet ut av toget uten å få undersøke underlaget i tråd med HMS retningslinjer (leverte avviksmelding på den), blitt båret opp rulletrappen fra perrongen, så gikk han nonchalant gjennom den første roterende døren og fikk tisse på gress. Den neste roterende døren var heller ikke en issue. Inne i den travle ankomsthallen var det mye å ta inn, men muttern hadde et mål basert på et falskt minne om en kaffebar foran sikkerhetskontrollen på øvre plan. Viste seg at lagersjefen i hjernen hennes hadde effektivisert litt i overkant ved å sause sammen minner fra Værnes med minner fra Gardermoen. — Same/same og tar mindre plass på lageret, forsvarte han seg med. Jeg har gitt opp å krangle med ham. Det var altså ingen kaffebar oppe, men vi fikk ihvertfall tatt heis to ganger og sett og luktet mye rart, bl.a. en renholder med vasketralle som tømte en diger søppelbøtte rett foran oss og tok samme heis. Det luktet sterkt av vaskemidler fra den rare og skranglete tralla og de formene da hun åpnet den svære boksen og byttet sekkene var også store inntrykk. Heisen med glassvegger var helt ny, og Ede ble forfjamset da den beveget seg oppover. Genuint forfjamset. Tidligere har han bare tatt lukket heis med speil i, som han har antatt var en ekte sci-fi portal, uten å synes det var merkelig på noen måte. Å se heisens bevegelse var en Eureka opplevelse for ham.  Ede er god på læx lineføring gjennom søndagstravel flyplass. Passe folksomt. La inn noen sitt-ligg-stå for å stoppe en konsert han ville beære publikum med mens jeg sjekket prisene på kafeen vs Narvesen. Vi endte selvsagt på Narvesen hvor muttern tok til takke med en kjip latte fra maskin, uten sirup eller krem eller noe, og Ede fikk en wienerpølse. Ikke en hel på en gang, men muttern ble nødt til å kjøpe NOE for å bøte på sin manglende evne til å porsjonere ut en stor middag over et kjent tidsrom. Det krever gode bestikkelser å manøvrere ansvarlig sikkerhetspersonell mellom hyllene på Narvesen uten å undersøke noe. Han har en iboende pliktfølelse til å undersøke alt for å kvalitetssikre mutterns vurderinger av HMS. Vi hadde fortsatt mye å gjøre og jeg hadde vært for raus med godbitene, så wienerpølse ble en venn i nøden. Heller for mye motivasjon og glede enn for lite. Høy haleføring på trygg og selvsikker kropp i sånne miljøer er ikke noe jeg tør ta for gitt. Matserveringen hjelper trygge meg i troen på å få en miljøsterk og trygg voksen hund. Vi fikk besøkt et trangt toalett med kø av damer og Edeward lærte at det er sjarmerende og søtt å titte nysgjerrig under veggen til den fornødne ved siden av:  ✅ "Tnååå, så søt!" Vi oppdaget plutselig at roterende dører var rart, begynte bæde på dem og nektet entre. En grundigere sikkerhetssjekk ble foretatt ved å sitte på utsiden og se på et par rotasjoner, for å kartlegge mønsteret i bevegelsen. Den merkelige portalen fikk security clearance og ble ført tilbake på lista over ok ting det ikke er nødvendig å stille flere spørsmål ved.  Det ble tid til å blåse ut med lek etter så mye fokus og inntrykk. Utrolig befriende og skikkelig glad for å få hoppe og sprette og jage og kampe litt etter så mye øving på well behaved big boy gentleman rollen. En riesenschnauzer er alltid på vakt, though. Her lagde noen en lyd: ..men det var ikke noe som krevde nærmere undersøkelser. Mer heis, gullstol i rulletrapp og på egne bein gjennom roterende dører for å tisse før vi dro tilbake til perrongen med enda en failure på å gå opp liten trapp, men vellykket gjennom roterende dører og heis.  Ede ikke var super happy med å plutselig trenge drite på perrongen. Han så seg fortvilet rundt etter et bedre egnet sted, men måtte akseptere et folketomt område mot enden. Sånn kan det gå når en ikke har lært å drite på kommando ennå. Stor lettelse for ham og kanskje noen Shitbreak (American Pie) nykker redusert for fremtiden. Muttern var mest glad for at det ikke var morgendagens suppe av wienerpølse, og noterte seg at den bør siktes inn på et egnet sted.  På toget hjem påstod konduktøren over høyttaler at det ikke var lov med bagasje i midtgangen. Ede som har plukket opp at muttern tenker påføre ham stående spike hanekam (med stivelse) i puberteten, sånn bare for å kommunisere tydelig for omverdenen hvor landet ligger for tiden — han bestemte seg for å begynne øve på den rollen som teenage bøllefrø og holdt en sivil ulydighet protestaksjon. Her har konduktøren nettopp passert i den retningen:  Vi mistet bussen hjem med et simpelt minutt og fikk en hel time på sentralstasjonen, med potesokker, fordi muttern er langt mer germophobe angående togpassasjerer enn flypassasjerer.  Med en hel time til rådighet klarte Ede overkomme sin lammende frykt for trapper flere ganger. Bykset opp flere trinn. Den deilige mestringen han utstrålte da det løsnet var en vidunderlig gave. ..bare for å fryse til av skrekk og skuffelse da vi rundet hjørnet etter den første trappen og ble møtt med dobbelt så mye trapp. Trengte hjelp, men ikke like lammet av angst som før. Dette går seg til med mer trening.  Sitt og bli sittende fungerer fint i mange lange sekunder mens muttern tråkker rundt synlig på noen meters avstand i hallen. Våget på en bli stående som gikk over forventning. Reiste seg fra ligg før markør flere ganger før han koblet at min retur ikke var markøren. Det gikk seg til. Han er så flink gutt 💕 Sa fra om at han måtte tisse også. Skjønner fint forskjellen på inne og ute, selv på fremmede sentralstasjonen. Tisset dog rett på asfalten noen meter fra døren da vi kom ut, etter at jeg i mitt stille sinn hadde konstantert at her var det ingen egnede steder å tisse. Som om vi hadde en mental connection om situasjonen der, før han tok en selvstendig avgjørelse. Å klare dele soner av utendørs asfalt inn i grader av publikums aksept for å tisse på - her eller der borte - det er for mye forlangt av en 14 uker liten valp.  Jevnt over eksemplarisk adferd hele dagen, fra å stå i ro for å få på potesokker og løpe til bussen på dem hjemmefra. Har han tenkt fortsette sånn vil det være en ære å få bære ham opp rulletrapper i fremtiden. Such a good boy jevnt over, han kan få ha noen nykker. 
    • Mine videofeeds er fulle av prong collars, e-collars, absurde mengder røffe corrections for ingenting og trenere som advocater for det. Det røskes og rykkes hardt i vonde halsbånd og det strømmes. Hundene gjør nøyaktig som de blir bedt om og trenerne strutter av selvtillit, gir inntrykk av kompetanse. Guruvibber som tiltrekker følgeskarer.  Metoden deres fungerer jo. De gjør det godt i sport fordi hundene aldri vegrer å adlyde på flekken og aldri vender oppmerksomheten mot noe annet - de vet hva som skjer da - og folk lar seg forføre av at hundene opptrer som maskiner, derav populariteten.  Noe av det mest kvalmende var en video som representerte positiv forsterkning med en bøs kar utkledd som "Karen" med blågrønn parykk, med tynn pipestemme, unnskyldende kroppspråk, som klikket manisk, klikk, klikk, klikk, klikk, og ... Jeg finner den ikke igjen ved søk nå, men det var en utrolig teit og barnslig misrepresentation av klikkertrening for å latterliggjøre konseptet for menigheten, og menigheten synes det var morsomt. Flere titusen likes og mange hundre kommentarer, i hovedsak oppmuntrende til firmaet og trenerne. En må se den. Mye verre enn beskrivelsen. Det verste var at folk synes den var morsom og beskrivende og de hånlo i broderlig fellesskap av de dumme klikkertrenerne som ikke forstår at bikkja må røskes lydig. Ikke sett noe liknende fra skandinaviske content creators, her hjemme ser det greit ut på internettet, men innholdet fra over dammen vil antakelig smitte på den yngre garde. Ble vitne til det her om dagen da en dame med vesttysk frosk skulle entre en kurstime, og hunden ikke umiddelbart satte seg ved døren. Den fikk kjapt et hardt røsk i tynn kjetting helstrup som skar i ørene på 5 meters avstand. Usikker på om fører lærte det der på kurs eller fra internettet. Ikke pent ihvertfall. SÅ viktig er det ikke at hunden setter seg så intenst umiddelbart foran en dør på vei inn til trening.  Om en vil ha en titt down the rabbit hole, søk på øvelser fra ringsport og raser som rottweiler, doberman, malinois, dutch og german shepherd, så er feeden befengt med de der trenerne der på no time. 
    • Det var trist å høre, han var ung? (Heh, sjekket bloggen din, det er visst jeg som er gammel. Men trist likevel.) Ifølge Akkurat nå er det noen "motreaksjoner" mot den positive trenden:  Nå er det noen år siden jeg var aktivt inne i noe treningsmiljø selv, men jeg tenker jo at Canis og klikkertrening/positiv forsterkning fortsatt er greia, og jeg ville nå gått til de samme bøkene som for ti år siden. Men klart, noen endringer er det nok og sikkert noen nye flinke guruer kommet til, så håper noen kan bidra der!
    • Det er nå to år siden Pax vandret videre, og vi (jeg) har begynt å planlegge ny valp.  De siste årene har gått mye til småbarn, jobb og hus, så jeg har ikke fulgt noe særlig med på hva som går for seg i hundemiljøet. Det må jeg gjøre noe med, og derfor spør jeg dere på Sonen om hjelp til oppdatering. Hvis du skulle anbefalt meg, en kommende valpespekulant, noen ressurser, creators på sosiale medier jeg kan følge, bøker å lese, treningsmetoder, trender/diskusjoner som er sentrale, hva som helst egentlig, hva skulle det vært? Er det noen tema som er kontroversielle eller er alt bare fryd og gammen? Har Cæsar Millan kommet tilbake eller har verden gått videre? Hva bør jeg sjekke ut? Hva bør jeg holde meg langt unna?   
    • Takk for tips!  Det hørtes ut som noen kloke råd. Jeg ser de potensielle ulempene med en stor og sterk hund og en flexline. Kontroll er definitivt øverst på prioriteringslista. Jeg skal definitiv sjekke ut den lina du har linket til👍
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...