Omplasseres grunnet manglende kjemi

[potifa]

Jeg synes at det er en legal grunn til å omplassere ved manglende eller intet kjemi, som da er forsøkt forbedret, ikke gitt opp tvert.

Har selv omplassert en hund pga manglende trivsel til hunden og manglende (men ikke fullstendig fraværende, da hundens trives gjorde valget) kjemi mellom oss. Det var tungt for meg, men jeg er fullstendig overbevist om at hunden har det mye bedre der hun er nå.

[Nowisclee]

Man kan jo si at jeg gjorde det samme med Roya. Der var kjemien til å begynne med, iallefall trodde jeg det, men når hun begynte å bli mer voksen så vokste vi tydelig fra hverandre, samt at jeg ikke taklet henne, og at hun ikke trivdes her med så mye fremmede hunder rundt seg. (for dere som ikke vet det, jeg bor og jobber på hundepensjonat.) Uansett, hun har det utrolig mye bedre nå, hos de nye eierne, er med på campingturer og er en lykkelig hund, og er ikke sint på andre hunder. Det har hun visst aldri vært der. Så hun liker seg helt tydelig veldig mye bedre der.

Nå har jeg Kee-Kee basenji, og Lundii etnahund. Jeg vet helt klart at jeg har en utrolig mye bedre kjemi med Lundii enn med Kee-Kee. Kee oppfører seg litt som Aynï, er overlykkelig når andre kommer på besøk, men gidder vel knapt å se på meg når jeg kommer inn døra, eller hvis hun har vært borte(med Yodel på utstilling e.l.). Hun hilser jo på meg, men det er ikke noen overlykkelig logring og vasking av fjes eller noe som helst. Det er litt kjipt å se at hunden er så utrolig mye mer lykkelig med andre mennesker enn en selv.

Jeg merker også at jeg irriterer meg mye mer over alt Kee gjør, og at jeg ser mye fler feil ved henne, legger merke til de tingene hun gjør som jeg ikke liker. Mens Lundii ser jeg liksom ikke noen feil med på samme måte. Og det får jeg også dårlig samvittighet for, for det føles som favorisering, men jeg gjør det ikke med vilje! Jeg bare reagerer slik. I tillegg er nok basenji ikke helt den riktige rasen for meg.

Uansett, Kee er bare 19 mnd og det er mye som kan endre seg fremover. Så da må man bare se hvordan ting blir. Jeg er utrolig glad i hunden, og jeg vil at hun skal ha et fantastisk liv, og jeg prøver som best jeg kan å gi henne det, samtidig som jeg er fornøyd selv også.

[Raksha]

2ne: ja men jeg snakker jo ikke om slike som deg og carina og sikkert flere andre som har hatt flere individer av samme rase. Jeg sier at rasevalg kan være en årsak. Ikke at det er det i hverken ditt eller huldra eller carina sitt tilfelle. Og da er det fort gjort å kjenne på at kjemien faktisk ikke stemmer, selv om bruksegenskaper og aktivitetsnivå og slikt tilsier at det skulle stemme.

[Ingvild]

Dette kan fort bli litt usammenhengende og uten særlig gode poenger, men slik blir det ofte når man skriver uten klare meninger eller alt for mye kunnskaper.

Det er mulig jeg har et litt for nøkternt syn på dette med hunder. Jeg har min første hund, hun er snart sju år, og som sonenbruker føles det nærmest unikt og rart at jeg bare har én hund når den er "så gammel". Selv om de fleste av Norges hundeeiere bare har ei bikkje og bruker den som turkamerat, føles det ikke helt slik når man sitter på dette forumet - hvor "alle" skaffer seg nye hunder "hele tiden", og om hunden er tre år gammel er det nesten rart hvis man ikke har skrevet seg opp på valpeliste for at nestemann skal komme i hus. Helst skal man ha høye ambisjoner, selv om man ikke nødvendigvis oppnår noe særlig, eller kanskje ikke kommer seg på konkurranse engang. Da får man kjøpe en ny hund og prøve med den, i stedet. Hunden skal ha alt mulig av ypperlig utstyr og gå på et optimalt fôr selv om bikkja, til tross for eierens ambisjoner, til daglig ikke får noe mer enn en halvtimes luftetur i nabolaget, og så blir eieren skuffet når hunden ikke fungerer utmerket på det ukeslange kurset med sju timer trening hver dag, noe den overhodet ikke er forberedt på, og da er det muligens noe galt med kjemien?

Så tilbake til dette med at jeg fremdeles bare har én hund - det må jo være fordi vi klikker så perfekt, at hun oppfyller alle mine forventninger, at vi har det fantastisk sammen hele tiden og derfor ikke har behov for å ha med oss en til i flokken? Dessverre, så enkelt er det nok ikke. Hunden min og jeg har aldri "snakket samme språk". Hun blir ofte mer glad for å se andre enn for å se meg, og søker ofte til andre om vi går tur sammen med f.eks. andre soniser. Vi har hatt flere år hvor det å gå tur sammen var mer frustrasjon enn glede, og hver gang jeg trener med henne, river jeg meg i håret fordi hun bare stikker av og snuser i stedet. Jeg har hatt lyst til å konkurrere, men har gitt helt opp fordi hunden og jeg ikke fungerer sammen på lydighetsbanen. Tusenkronersspørsmålet blir hvorfor vi ikke fungerer sammen på lydighetsbanen. Er det fordi kjemien mellom oss er feil? Er det fordi jeg er en for dårlig hundetrener til å få det til? Er det fordi jeg er for lat og ikke gidder å pirke nok til å få det til? Er det fordi hunden min ikke er egnet til å konkurrere? Eller er det en uheldig kombinasjon av flere av disse årsakene, i tillegg til andre, ukjente årsaker?

Jeg lurer på om dette "kjemihysteriet" ikke kan være et resultat av for høye forventninger. Blant andre hundefolk har jeg aldri hørt noen snakke om god eller dårlig kjemi med hundene sine, mens her inne blir det vurdert som gyldig omplasseringsgrunn. Det er lett å la seg rive med av andres ambisjoner, resultater og treninger, og så kreve det samme av seg selv - helt automatisk, uten å i det hele tatt tilpasse det sine egne forutsetninger. Da kan det fort bli til at man glemmer noen ting på veien - for eksempel at gode resultater ofte krever mye mer trening enn det man ved første øyekast får med seg, eller at de som gjør det bra har hatt flere hunder tidligere som de overhodet ikke har prestert så bra med, eller at de som gjør det bra har en helt annen type hund enn en selv, også videre.

Og så da, når man prøver litt med den hunden man har, og gir opp fordi det ikke fungerer, så er det jo greit å skylde på dårlig kjemi, for da er det faktisk mulig å kjøpe en ny hund, en mer aktiv hund som ikke går lei av å repetere og pirke. Denne hunden er faktisk så glad i å repetere og gjøre ting at den finner på alt for mye på egenhånd, og når disse problemene ikke går over i løpet av en måned eller tre, må det jo komme av dårlig kjemi (det kan umulig være fordi hunden er ett år gammel og bobler over av hormoner og energi!).

Jeg er ikke spesielt bevandret i kjemi-begrepet mellom hund og eier, så jeg suger til meg det dere andre skriver om det. Flere trekker fram at det er mye av det samme som kjemi mellom mennesker. Det kan jeg henge med på! Men så gjør jeg egentlig ikke det, allikevel. Jeg har møtt mange mennesker, men eksepsjonelt få av dem har jeg klikket automatisk med, uten å egentlig kjenne dem godt. Jeg kjenner mange mennesker og liker flesteparten av dem, men spesielt god kjemi er forbeholdt få, om noen. Jeg kjenner også noen mennesker som jeg ikke har spesielt mye til overs for, men det er som oftest på grunn av ting de har gjort eller usmakelige kvaliteter de har, også er det et par jeg rett og slett får en "dårlig følelse" av. Så, for å oppsummere - jeg har "god kjemi" med like mange (få) som jeg har "dårlig kjemi" med, mens de aller, aller, aller fleste jeg kjenner, har jeg bare normale, medmenneskelige bånd med (og noen av disse liker jeg bedre enn andre fordi jeg kjenner dem bedre, og de derfor har blitt nærere venner av meg, og grunnen til at jeg har blitt bedre kjent med dem er fordi jeg liker de kvalitetene de har).

Så er da spørsmålet - hvorfor skulle dette være annerledes mellom hund - menneske enn mellom menneske - menneske? Alle vi som har hund og har opplevd andre hunder enn vår egen på nært hold, vil kunne si seg enige i at forskjellige hunder har forskjellige personligheter (eller egenskaper, eller kvaliteter, eller kall det hva du vil), slik mennesker også er forskjellige. Man skulle jo derfor tro at man ville ha utpreget god kjemi med like få hunder som med mennesker, og tilsvarende med dårlig kjemi. Sannsynligheten for at den hunden man kjøper havner i enten "dårlig kjemi"-boksen eller "god kjemi"-boksen er med andre ord nokså liten, men det kan jo selvfølgelig skje - selv om det er langt mer sannsynlig at man får en hund som man må bli kjent med, og deretter finne ut om man liker eller ikke liker.

Kanskje jeg bare skal runde det av der. Jeg tror altså at det er det jeg mener. Har man faktisk dårlig kjemi med hunden sin, syns jeg det er en okei grunn til å omplassere, for jeg vet hvor gruelig forferdelig det er å være rundt mennesker man totalt kræsjer med. Men jeg syns ikke "dårlig kjemi" skal bli et skalkeskjul for andre årsaker - at hunden ikke ble som forventet, at hunden ikke stiller de kravene man har for å fylle sine ambisjoner, at man ikke er fornøyd med hundens egenskaper, at hunden ble mer aktiv enn man så for seg, at man har kjøpt en hund man egentlig ikke har tid til, også videre.

(Og for å ta forholdet mellom meg og hunden min til slutt - vi har ikke utpreget dårlig kjemi selv om hun blir mer glad for å se min far enn for å se meg, selv om hun ikke liker å kose, selv om hun ikke klenger og dilter etter meg, selv om hun stikker av på lydighetsbanen, og selv om det ikke er som om hun og jeg har vårt eget, lille, hemmelige språk. Jeg tror nemlig at jeg godt kan leve et helt liv uten å faktisk få en sånn hund. Hunden min har ikke de egenskapene jeg skulle ønske at hun hadde hatt, men hun er et fullverdig familiemedlem, og å bytte henne ut er uaktuelt. Hadde hunden min vært menneske, tror jeg hun hadde vært en sånn person som jeg hadde hatt det kjempemorsomt med på fest, og som jeg hadde likt å henge med, og som jeg hadde skrevet postkort til om jeg hadde hatt adressen hennes og gratulert på Facebook når hun har bursdag, men vi hadde aldri blitt bestevenner, for personlighetene våre matcher ikke helt.)

[Gjest]

Men Ingvild, det høres ut som en helt normal Labrador? Iallefall er min labbis ca nøyaktig lik. Og dermed tror jeg akkurat DET kommer an på rasevalg. Jeg kommer iallefall til å forvente slik atferd ved neste Labbe - selv om det selvsagt kan komme en hund ut av tilfeldighetene under personlighetsutdelingen som plutselig er mer førervar.

Er ellers enig i dine øvrige observasjoner

EDIT: by terms of off-topicness som ikke er av relevans for diskusjon.

[Huldra]

*klippe*

Jeg er ikke spesielt bevandret i kjemi-begrepet mellom hund og eier, så jeg suger til meg det dere andre skriver om det. Flere trekker fram at det er mye av det samme som kjemi mellom mennesker. Det kan jeg henge med på! Men så gjør jeg egentlig ikke det, allikevel. Jeg har møtt mange mennesker, men eksepsjonelt få av dem har jeg klikket automatisk med, uten å egentlig kjenne dem godt. Jeg kjenner mange mennesker og liker flesteparten av dem, men spesielt god kjemi er forbeholdt få, om noen. Jeg kjenner også noen mennesker som jeg ikke har spesielt mye til overs for, men det er som oftest på grunn av ting de har gjort eller usmakelige kvaliteter de har, også er det et par jeg rett og slett får en "dårlig følelse" av. Så, for å oppsummere - jeg har "god kjemi" med like mange (få) som jeg har "dårlig kjemi" med, mens de aller, aller, aller fleste jeg kjenner, har jeg bare normale, medmenneskelige bånd med (og noen av disse liker jeg bedre enn andre fordi jeg kjenner dem bedre, og de derfor har blitt nærere venner av meg, og grunnen til at jeg har blitt bedre kjent med dem er fordi jeg liker de kvalitetene de har).

Så er da spørsmålet - hvorfor skulle dette være annerledes mellom hund - menneske enn mellom menneske - menneske? Alle vi som har hund og har opplevd andre hunder enn vår egen på nært hold, vil kunne si seg enige i at forskjellige hunder har forskjellige personligheter (eller egenskaper, eller kvaliteter, eller kall det hva du vil), slik mennesker også er forskjellige. Man skulle jo derfor tro at man ville ha utpreget god kjemi med like få hunder som med mennesker, og tilsvarende med dårlig kjemi. Sannsynligheten for at den hunden man kjøper havner i enten "dårlig kjemi"-boksen eller "god kjemi"-boksen er med andre ord nokså liten, men det kan jo selvfølgelig skje - selv om det er langt mer sannsynlig at man får en hund som man må bli kjent med, og deretter finne ut om man liker eller ikke liker.

*klippe mer*

Saken er ikke at man på død og liv kun kan ha "once in a lifetime"-hunder, disse vil jeg tro tilhører sjeldenhetene, derav navnet. Jeg tenker at "normal kjemi" vil jeg ha med de fleste hunder, og det er selvsagt godt nok for meg. Problemet kommer når kjemien blir direkte dårlig. Når man ikke klikker/matcher. Når man snakker forbi hverandre, ikke forstår den andre fordi man snakker forskjellige språk, man kommuniserer og bruker helt forskjellige ord. Man legger forskjellig mening i de samme ordene, kroppsspråket er ikke samkjørt - man føler det blir merkelig uansett hvor man plasserer øynene eller hvordan man sitter når man snakker med noen. Samtalen er et ork å holde i gang, og når jeg sier potet sier du pottit. Sånn kan det føles med hund også. Selv om man kan leve eller jobbe sammen helt greit, så vil det være en merkelig følelse der. Noen ganger hjelper det å bli bedre kjent, andre ganger nytter ikke det heller. Sånn er det med hund også.

Hva som gjør det aner jeg ikke, jeg velger å tro det er noe man ikke kan styre. Men selvsagt kan man velge å leve med hunden, gi den det mest nødvendigste (det blir ofte ikke så mye mer pga kjemien), på samme måte som man kan opprettholde normal høflighet med andre folk selv om kjemien ikke er til stede. Med folk vil man ikke søke mot de man har dårlig kjemi med, men heller trekke seg litt unna. Begge skjønner nok at kjemien ikke er på topp, og vil finne på egne ting å gjøre. Sånn fungerer det med hunder også tror jeg; man er motvillig mot å ha så mye kontakt, fordi man på forhånd vet det sannsynligvis vil resultere i mye frustrasjon. Med folk skal man jo ofte bare jobbe sammen eller være på samme fest, men med en hund ønsker man kanskje litt mer. Man ønsker hengivenhet og tilknytning, man prøver å lære denne firbente saken diverse ting, og når man merker at til og med sånne ting ikke funker eller kommer naturlig, så gir i alle fall jeg litt opp og tenker som så at kanskje både jeg og hunden har det bedre på hvert vårt sted?

[Ingvild]

Men Ingvild, det høres ut som en helt normal Labrador? Iallefall er min labbis ca nøyaktig lik. Og dermed tror jeg akkurat DET kommer an på rasevalg. Jeg kommer iallefall til å forvente slik atferd ved neste Labbe - selv om det selvsagt kan komme en hund ut av tilfeldighetene under personlighetsutdelingen som plutselig er mer førervar.

*klipp*

Det er jo ikke noe enkelt svar på det, da. Jeg kan skylde på at labradoren "er slik" (er den det? Jeg vet av labbiser som er helt annerledes enn min), men da utelater jeg andre faktorer - som at jeg er lat og ikke gidder å overbevise hunden om at vi skal pirke, eller som at jeg har hatt mange forskjellige ønsker gjennom Tinkas liv og at hun må forholde seg til alle disse forskjellige påfunnene mine, selv om jeg aldri har trent særlig målbevisst og strukturert, og selv om hun sine to første leveår var ei bikkje som nesten bare fikk turer i nærområdet. Uansett er ikke min hunds egenskaper noe jeg har behov for at skal bli noe stort tema i denne diskusjonen...

*klipp*

Man ønsker hengivenhet og tilknytning, man prøver å lære denne firbente saken diverse ting, og når man merker at til og med sånne ting ikke funker eller kommer naturlig, så gir i alle fall jeg litt opp og tenker som så at kanskje både jeg og hunden har det bedre på hvert vårt sted?

Mhm! Og dette innlegget er jeg helt enig i (og det håper jeg kom relativt greit fram i det forrige innlegget mitt også). Det hender man faktisk kommer borti mennesker man bare ikke hæler, selv om man ikke kan forklare det, og uansett hva denne personen sier eller gjør, så går vedkommende deg på nervene og med en gang man slipper å ha noe med denne å gjøre mer, puster man lettet ut, selv om irritasjonen egentlig ikke har gått helt ut før man har tatt en dusj og surmulet litt alene. En sånn person unngår man og vil man ha så lite som mulig å gjøre med, og om man har det omtrent på samme måte med sin egen hund, er jeg helt enig i at omplassering vil være det beste for begge. Og mer om det trenger jeg ikke å forklare, for den følelsen der har du allerede forklart på en utmerket måte.

"Problemet" (i gåseøyne fordi det, når jeg tenker meg om, egentlig ikke spiller noen rolle for meg) er om folk er ærlige eller ikke. En ting er ærlighet i en omplasseringsannonse, kanskje er det lettere å skrive "dårlig kjemi" enn "ble kjøpt mens jeg ikke hadde helt klare mål eller ambisjoner, nå har jeg fått det, men hunden har ikke de riktige forutsetningene til å fungere som det, så da omplasserer jeg denne og kjøper en ny" (eller noe i samme bane). Noe helt annet er ærlighet mot seg selv - er det faktisk dårlig kjemi, eller er det noe man sier for å gjøre det lettere for seg selv?

(Og dette siste avsnittet er rettet mer midt ut i lufta enn til noen spesielle, bare for å påpeke det.)

[Huldra]

Ah, føles deilig å bli forstått..

[Siri]

Jeg tror kanskje det kan sammenlignes litt med forelskelse ?

Jeg er nå på min 5 briard - og jeg merker en helt klar forskjell på mitt forhold til de to jeg har i heimen nå. Babs er en hund jeg er veldig glad i, men vi mangler litt den der "kjemien" på et vis. Jeg vet ikke helt hva det er, men vi snakker ikke helt samme språk, Babs og jeg. Hun er jo en elskelig skapning uten så mange greier med seg - enkel og vennlig og omgjengelig med folk, gjør aldri noe "galt" - og det irriterer meg grenseløst at hun er så "perfekt" faktisk. Hun er rett ut sagt en urkjedelig hund. Nå har det aldri vært noe tema å sette henne bort, for hun er jo så grei og jeg er jo veldig glad i henne, men vi mangler den der lille ekstra biten på et vis. Det er litt udefinerbart egentlig.

Med Willy derimot - han har jeg veldig kjemi med. Da jeg hadde bestemt meg for at det var hannhund jeg skulle ha, og skulle velge mellom de to hannhundene som var i valpekassen, så var det hele tida HAN jeg endte tilbake til. Og jeg har følt denne kjemien fra jeg oppdaget ham... Med Babs følte jeg at den biten manglet og jeg sleit lenge med å forholde meg til henne under oppveksten hennes også... Willy har jeg aldri slitt med på den måten - jeg tror rett og slett jeg er litt forelsket i ham. Kanskje er det en tispe/hannhundgreie - at jeg rett og slett er mer hannhundmenneske enn tispemenneske når alt kommer til alt ? Jeg vet ikke... Men det er ingen tvil om at jeg har sterkere følelser på et vis for Willy enn jeg har for Babs.

Og sånn til slutt: folk kaster da ut gubben/kjærringa på grunn av manglende "kjemi" - hvorfor skulle det være verre med hunden ?

[Yodel]

Og sånn til slutt: folk kaster da ut gubben/kjærringa på grunn av manglende "kjemi" - hvorfor skulle det være verre med hunden ?

*Fnis* Selvsagt!

Ellers synes jeg Huldra skriver mye fornuftig. Det er klart at både du og hunden får det bedre derso dere begge trives!

Jeg tror jeg har hatt en veldig god kjemi -eller iallefall ær utrolig glad i og knyttet til- alle mine basenjier. Noen mer enn andre.

Sheltien derimot går meg på litt nervene. Vi har null kjemi.

Nå er han gubben sin, da- og DE har kjemi. Så da får'n selvsagt bo her. Han fulgte liksom med på kjøpet

Innimellom kan jeg nesten ta meg i å synes han er søt også, men bare nesten

Hadde han vært min, og jeg gubbeløs ville han definitivt blitt omplassert. Det hadde vært det beste for oss begge.

[Margrete]

"Problemet" (i gåseøyne fordi det, når jeg tenker meg om, egentlig ikke spiller noen rolle for meg) er om folk er ærlige eller ikke. En ting er ærlighet i en omplasseringsannonse, kanskje er det lettere å skrive "dårlig kjemi" enn "ble kjøpt mens jeg ikke hadde helt klare mål eller ambisjoner, nå har jeg fått det, men hunden har ikke de riktige forutsetningene til å fungere som det, så da omplasserer jeg denne og kjøper en ny" (eller noe i samme bane). Noe helt annet er ærlighet mot seg selv - er det faktisk dårlig kjemi, eller er det noe man sier for å gjøre det lettere for seg selv?

(Og dette siste avsnittet er rettet mer midt ut i lufta enn til noen spesielle, bare for å påpeke det.)

Enig, men så har du det da, når folk er ærlige så blir det jaggu problemer ut av det å. KvikkLunsj prøvde jo det stuntet her for ikke så lenge siden. Arme jenta, vimete ja, men helt klar på at Tinka ikke var den type hund hun kjøpte mens hun ikke hadde helt klare mål, eller ambisjoner. Stakkars frøkna, så ille mye kjeft hun fikk. Hun var ærlig, og det fikk hun bråk for. Da vil jeg tro det er lettere å gjemme seg bak ordet "kjemi" (nei, ikke rettet mot noen her inne) på finn.no.

Ellers er jeg helt enig med deg i resten av det du sier.

Huldra; jeg har forstått deg hele tiden. Det skinner så uendelig godt igjennom at du og den lille slettes ikke kom overens. Jeg bare slet med ordet jeg, og viljen min kanskje

Men å godta ordet kjemi i alle omplasseringer sliter jeg litt med. Uthevet alle, da det slettes ikke er sagt at det er den faktiske grunnen. Det blir som så mange andre gode grunner, mange misbruker det, men dessverre ikke alle. Det samme med allergi, noen har dessverre utviklet allergi, men en del har ikke det.

[Guest 2ne]

Derimot da jeg vurderte å omplasse min hund Tinka, ble jeg slaktet her på forumet. Det var ikke måte på, og det kom til å bli bedre etterhvert osv.

Det fremsto kanskje at det hadde med at det var enklere for meg osv. Men faktum er jo at jeg aldri hadde vurdert en skole hvor jeg ikke kunne ta med hunden min, om kjemien satt som limt.

Nei, det er flere av oss som har omplassert/solgt hunder pga manglende kjemi som har måtte svare for valget vårt. Jeg tar det dog ikke som "slakting", jeg forventer ikke at alle skal forstå og være enig i valgene jeg tar. Det er ikke viktig heller, så lenge jeg føler at valget jeg tar er riktig for meg - og for å være helt ærlig, så syns jeg det er fint at det blir diskusjon av "rare" valg, da tenker man i det minste ordentlig i gjennom det..

Nå har jeg da altså et spørsmål? Er det noen som ser en rød tråd mellom det å være med å velge valpen, ved å hilse på dem og se etter "kjemi" eller andre ting, har noe å si med kjemien videre. Altså, er det lettere å finne riktig hund om man besøker valpene titt og ofte, enn om man kjøper langtveisfra, og bare møter valpen når man henter?

Nei, ikke nødvendigvis. Jeg fant Nora i et kull jeg egentlig ikke vurderte når jeg fant henne, da var hun 4,5 uker gammel. Når jeg var og kikket på de igjen 6 uker gamle, så vurderte jeg henne rett nok opp mot søsteren som jeg også kunne velge, men det var egentlig bare Nora som var aktuell for min del.

Sånn har det vært i andre kull jeg har sett også (man eier jo ikke nødvendigvis alle hunder man har kjemi med), i Dina sine kull har jeg stort sett funnet favoritten min når de er 2-3 uker, og selv om mye skjer fra da til levering, så har stort sett den feelingen jeg har hatt med de holdt seg.

2ne: ja men jeg snakker jo ikke om slike som deg og carina og sikkert flere andre som har hatt flere individer av samme rase. Jeg sier at rasevalg kan være en årsak. Ikke at det er det i hverken ditt eller huldra eller carina sitt tilfelle. Og da er det fort gjort å kjenne på at kjemien faktisk ikke stemmer, selv om bruksegenskaper og aktivitetsnivå og slikt tilsier at det skulle stemme.

Jeg skjønner fortsatt ikke helt hva du mener, beklager. Du snakket f.eks om at du likte risenschnauzer, men at om du fikk dårlig kjemi med hunden du evt kjøpte, så hadde det vært galt rasevalg - for meg så blir det litt rart i all den tid du har snuser, og tilsynelatende trives med det?

Nå var jo alaska husky et åpentbart galt rasevalg for meg, men jeg følte aldri at Gubbelille var her på lån eller ferie. Han var jo min hund, til tross for interesse-konflikter - han var mer glad i lange løpeturer enn jeg er, og jeg er mer glad i hodetrim enn han var - så tør jeg påstå vi hadde en slags kjemi tross alt. Jeg likte særhetene hans, han var liksom bare min Gubbelille, selv den perioden han bodde hos eksen var han mer min hund enn hans. Så jeg tør fortsatt å påstå at god kjemi ikke er så enkelt som at man har valgt riktig rase, for meg så handler det mer om at man har valgt riktig HUND..

Men å godta ordet kjemi i alle omplasseringer sliter jeg litt med. Uthevet alle, da det slettes ikke er sagt at det er den faktiske grunnen.

Vel, for min del så var det aldri snakk om at det var manglende kjemi som var den eneste grunnen til at jeg solgte Em. Det er jo summen av alt som var utslagsgivende, ikke bare det at hun aldri helt føltes som min hund..

[Raksha]

Jeg skjønner fortsatt ikke helt hva du mener, beklager. Du snakket f.eks om at du likte risenschnauzer, men at om du fikk dårlig kjemi med hunden du evt kjøpte, så hadde det vært galt rasevalg - for meg så blir det litt rart i all den tid du har snuser, og tilsynelatende trives med det?

Nei, da skjønner vi ikke hverandre - helt greit.

Øh - hva har Snusern min med dette å gjøre? Vi har grei kjemi vi - og den blir bedre og bedre for hver dag som går.

[tulip]

Jeg forstår godt dette med kjemi med hunden, og skjønner at det kan bli et veldig kjedelig hundehold når man ikke har kjemi, for ikke å snakke om frustrerende... Men hvor fort skal kjemien være der? Bør man gi hunden en sjanse til å bli voksen og seg selv, eller gir man seg "uten kamp" ? Jeg hadde veldig forskjellig kjemi med Gubben og Valpis, og det har nok noe med hundetypen (rase) å gjøre, da Gubben var veldig terrier på enkelte ting og irriterte meg grønn, mens Valpis er som meg, slækkis og tar ting med ro. Men jeg ville aldri omplassert Gubben pga kjemien, men det var salig godt å ha en avlasterfamilie, for den hunden kunne suge meg tom for positiv energi innimellom..

Jeg skal være ærlig og si at jeg har mine tanker om manglende kjemi og omplassering av hund av de som har nevnt det her inne, og hos meg skiller det på hvor mye hunde- og livserfaring folk har... Enkelte forstår jeg meget godt, mens andre føler jeg prøver å følge minste motstands vei.

[KristinR]

Jeg forstår ikke den der kjemitingen i det hele tatt jeg! Jeg har trodd at kjemi er noe man opparbeider seg over tid med hunden sin. Npr man føler at ting har gått seg til, at hunden er blitt et familiemedlem liksom.

Og siden jeg ikke forstår den kjemitingen så går jeg ut fra at jeg enten: ikke har hatt kjemi med noen av hundene mine, eller at jeg har hatt god kjemi med alle. Alle mine hunder har jeg vært glad i.

De har alle hatt sine issues (hvem har ikke det da?), og de har hatt ulike positive egenskaper. Men alle har jeg elsket. Kanskje noen mer og andre mindre, men jeg legger ikke det i skuffa med kjemi. Men heller at de hundene som har hatt et problem som utagering, engstelig for folk etc har det vært lettere å "synes synd i" på et vis. Og dermed har jeg følt noe mer for de.

Ta de to jeg har nå. Boxeren falt jeg slett ikke for i valpkassen. Syns nesten ikke hun var søt engang. Jeg hadde bare bestemt for at jeg "måtte" ha ny valp. Helst i går og bestemte meg for akkurat det kullet pga det jeg visste om foreldre etc. Dermed kjøpte jeg henne, ferdig med det. Hun har med tiden utviklet seg til å bli penere enn jeg trodde hun skulle bli, hun har et harmonisk vesen og hun er en berikelse her hjemme. That`s it liksom. Jeg er glad i henne, men dør ikke av å være borte fra henne et par dager.

Salukien var og litt på impuls. Bestemte meg for at jeg ville ha en lukis. Lette rundt. Fant akkurat henne og likte det jeg så. Reiste og hentet henne. Hun har vært en prøvelse. Mye mer aktiv enn jeg trodde lukisen skulle være. Hun kryper nok litt mer under huden min enn boxeren. men det er fordi hun er så avhengig av nærhet. Skal helst ligge kliss inntil og må ofte opp og nusse nesen min. Men vet ikke om jeg kan si at jeg har mer kjemi med henne enn med boxeren? Er glad i de begge og ville blitt akkurat like lei meg om jeg mistet en av de uavhengig av hvilken det var av de.

Ok, nå har jeg forsøkt å resonnere, men kommer ikke nærmere. Har litt lyst å konkludere med at manglende kjemi som årsak/unnskyldning til omplassering ikke holder i mine øyne. Men det er vel fordi jeg ikke forstår det da..

[Margrete]

Vel, for min del så var det aldri snakk om at det var manglende kjemi som var den eneste grunnen til at jeg solgte Em. Det er jo summen av alt som var utslagsgivende, ikke bare det at hun aldri helt føltes som min hund..

Nå var det ikke rettet mot noen her inne Tulip sier det så mye bedre enn meg:

Enkelte forstår jeg meget godt, mens andre føler jeg prøver å følge minste motstands vei.

[Benedicte]

Det er jo ikke noe enkelt svar på det, da. Jeg kan skylde på at labradoren "er slik" (er den det? Jeg vet av labbiser som er helt annerledes enn min), men da utelater jeg andre faktorer - som at jeg er lat og ikke gidder å overbevise hunden om at vi skal pirke, eller som at jeg har hatt mange forskjellige ønsker gjennom Tinkas liv og at hun må forholde seg til alle disse forskjellige påfunnene mine, selv om jeg aldri har trent særlig målbevisst og strukturert, og selv om hun sine to første leveår var ei bikkje som nesten bare fikk turer i nærområdet. Uansett er ikke min hunds egenskaper noe jeg har behov for at skal bli noe stort tema i denne diskusjonen...

Jeg tror ikke det er en "rasegreie", men en individgreie. Jeg liker jo gjeterhunder, de passer meg perfekt, og jeg har slitt med så mye greier med labradoren min som jeg misliker så mye (ja, som å bruke 2 år på å lære hunden at man ikke bare kan snuse rundt når man prøver å trene, eller at alle andre er kulere enn meg). Allikevel er hun min "once in a lifetime"-hund, det er jeg bombesikker på. Og det til tross for at jeg hater hennes rasetypiske trekk, så bare er og blir hun den beste i mine øyne. Tia, som jeg elsker de rasetypiske trekkene med (rask og førerorientert, pen og smidig og gjør alt for en leke), hun er 'bare' en hund, hun. Og vi har utrolig god kjemi vi også, jeg savner henne så jeg kan gråte når jeg er bortreist, men det blir ikke det samme som med Cita

Mhm! Og dette innlegget er jeg helt enig i (og det håper jeg kom relativt greit fram i det forrige innlegget mitt også). Det hender man faktisk kommer borti mennesker man bare ikke hæler, selv om man ikke kan forklare det, og uansett hva denne personen sier eller gjør, så går vedkommende deg på nervene og med en gang man slipper å ha noe med denne å gjøre mer, puster man lettet ut, selv om irritasjonen egentlig ikke har gått helt ut før man har tatt en dusj og surmulet litt alene. En sånn person unngår man og vil man ha så lite som mulig å gjøre med, og om man har det omtrent på samme måte med sin egen hund, er jeg helt enig i at omplassering vil være det beste for begge. Og mer om det trenger jeg ikke å forklare, for den følelsen der har du allerede forklart på en utmerket måte.

Det har jeg tenkt litt på. Det er noen få mennesker som bare går meg på nervene, selv om de er kjempehyggelige og alt, så matcher bare ikke personligheten vår. Jeg kan irritere meg over fillete småting ved slike personer, som jeg aldri hadde lagt merke til engang med andre mennesker.

[Inustaff]

Man kan da ikke opparbeide kjemi ,slik som definisjonen av kjemi er så er den enten der,eller mangler.

Man får heller ikke opparbeidet kjemi med venner/bekjente..Den er der,eller ikke..Man kan fungere sammen og takle forskjellen og følelsen av at det ikke stemmer,både med hund,vennskap,og i parforhold...Men at man kan vente på kjemien vil jeg si går mot all sunn fornuft. Det er jo det med kjemien at enten er man mentalt på bølgelende eller så er man det ikke..

[Benedicte]

Man kan da ikke opparbeide kjemi ,slik som definisjonen av kjemi er så er den enten der,eller mangler.

Man får heller ikke opparbeidet kjemi med venner/bekjente..Den er der,eller ikke..Man kan fungere sammen og takle forskjellen og følelsen av at det ikke stemmer,både med hund,vennskap,og i parforhold...Men at man kan vente på kjemien vil jeg si går mot all sunn fornuft. Det er jo det med kjemien at enten er man mentalt på bølgelende eller så er man det ikke..

Kjemi (i den form vi snakker om) er jo veldig udefinerbart, og da føler jeg at det blir rart å si at sånn og sånn er det, og sånn og sånn er det ikke. Jeg føler i høyeste grad at jeg har opparbeidet bedre og bedre kjemi med min hund.

[Guest 2ne]

Men hvor fort skal kjemien være der? Bør man gi hunden en sjanse til å bli voksen og seg selv, eller gir man seg "uten kamp" ?

Tja.. For å snakke for meg selv, som vanlig, så var min manglende kjemi-hund 22 mnd når jeg bestemte meg for å selge henne. Da hadde jeg kjent henne i 22 mnd (hun ble født mellom beina på meg).

[KristinR]

Man kan da ikke opparbeide kjemi ,slik som definisjonen av kjemi er så er den enten der,eller mangler.

Man får heller ikke opparbeidet kjemi med venner/bekjente..Den er der,eller ikke..Man kan fungere sammen og takle forskjellen og følelsen av at det ikke stemmer,både med hund,vennskap,og i parforhold...Men at man kan vente på kjemien vil jeg si går mot all sunn fornuft. Det er jo det med kjemien at enten er man mentalt på bølgelende eller så er man det ikke..

Ok, så du mener man ikke kan opparbeide seg kjemi?? Det betyr at jeg fortsatt ikke har kjemi med boxeren som jeg ikke følte noe spes for da jeg besøkte henne 5-uker gammel?? Eller?

Kjemi mellom folk og kjemi mellom eier og hund er i mitt hode to forskjellige ting. De kan ikke sammenlignes.

Nei, dette tror jeg ikke at jeg noengang blir å forstå. Sorry!

[Kristiin]

Jeg har egentlig lite og tilføye i denne diskusjonen, men det er meget spennende og følge med i denne tråden på de forskjellige synspunktene.

Egentlig har jeg aldri helt tenkt over ordet "kjemi". Jeg har heller tenkt at det må ha vært rasen og individet. Zorba har aldri vært noe interissert i og jobbe sammen med meg, og er ikke noe intrissert i å lære noe nytt. Men av og til, da smeller det virkelig til og da er virkelig på nivå meg og vill lære. Men han er veldig tunglært likevel om han av og til er veldig lærevillig. Han bruker 5 økter på det sammen Milla bruker 1 økt på. Det er vell noe manglende kjemi på den hunden. Jeg gidde opp og trene med han. Anskaffet meg en egen hund. Hun var så enkel, kontaktsøkende, veldig lærevillig og er fult på og jobbe sammen med meg, noe av det stikk motsatte. Milla er vell på god og vondt alt jeg ønsker i en hund, og en hund som jeg har god kjemi med. Av og til selvføllgelig har vi også dårlige økter og lite fokus, hun er jo ikke helt perfekt. Men hun er noe heeelt annet enn Zorba.

[Sanne]

Føyer på en liten bit til her jeg.

Jeg og Ulrik var jo a perfect match so to speak. Der var det aldri noen tvil om at det var kjemi. jeg har faktisk aldri følt sånn kjemi med noen før jeg, verken dyr eller mennesker.

Kjemi for meg er noe langt forbi god kontakt, at du er glad i/elsker hunden, at man fungerer godt sammen. Det er noe så sterkt at, ja det blir vanskelig å forklare.

Ingen av de rundt meg eller jeg kunne noensinne forestille seg meg uten Ulrik eller Ulrik uten meg, vi var ett. Det er faktisk sånn jeg føler det, jeg og han var en del av hverandre. Han var faktisk det viktigste i livet mitt, og ingen kan noensinne måle seg med hvor mye han betød for meg, verken mennesker eller dyr! Etter han ble avlivet var det rart for alle å se meg uten han, for vi, som sagt tidligere, hørte sammen. Når han ble passet av andre lå han bare å stura, når jeg gikk ut av rommet skulle han være med osv. Han ville være der jeg var og jeg ville være der han var. Det kaller jeg kjemi, ja jeg tipper nesten mot å kalle det sjelefrende, så sterkt var det båndet mellom meg og Ulrik! Så får det bare være at jeg ikke sjekka linjer/sykdommer bak i slekta godt nok før jeg skaffa han. (gjett om han var impulskjøp da) Jeg har opplevd noe svært få får oppleve og det er jeg evig takknemlig for!

Jeg har god connection med Shensi, men ingenting i nærheten. (hun er litt sånn at hun får god connection med hvem det skulle være virker det som) Jeg har supergodt forhold til Bamse, men ingenting i nærheten. Og jeg tviler på at jeg noensinne får oppleve et sånt forhold til noe levende individ igjen (ja med mindre jeg får meg menneskebarn da kanskje )

Men det er vel som flere her sier, det må vel oppleves før man kan forstå det kanskje, både det å ha dårlig og god kjemi

[Raksha]

Kjemi (i den form vi snakker om) er jo veldig udefinerbart, og da føler jeg at det blir rart å si at sånn og sånn er det, og sånn og sånn er det ikke. Jeg føler i høyeste grad at jeg har opparbeidet bedre og bedre kjemi med min hund.

Enig. Jeg er nok litt treg av meg, for jeg trenger tid med de fleste hunder. Er vel kun en hund jeg har hatt full klaff med fra dag en, og resten har jeg måttet ta tiden til hjelp.

[GreteB]

Jeg tror kanskje det kan sammenlignes litt med forelskelse ?

Jeg er nå på min 5 briard - og jeg merker en helt klar forskjell på mitt forhold til de to jeg har i heimen nå. Babs er en hund jeg er veldig glad i, men vi mangler litt den der "kjemien" på et vis. Jeg vet ikke helt hva det er, men vi snakker ikke helt samme språk, Babs og jeg. Hun er jo en elskelig skapning uten så mange greier med seg - enkel og vennlig og omgjengelig med folk, gjør aldri noe "galt" - og det irriterer meg grenseløst at hun er så "perfekt" faktisk. Hun er rett ut sagt en urkjedelig hund. Nå har det aldri vært noe tema å sette henne bort, for hun er jo så grei og jeg er jo veldig glad i henne, men vi mangler den der lille ekstra biten på et vis. Det er litt udefinerbart egentlig.

Med Willy derimot - han har jeg veldig kjemi med. Da jeg hadde bestemt meg for at det var hannhund jeg skulle ha, og skulle velge mellom de to hannhundene som var i valpekassen, så var det hele tida HAN jeg endte tilbake til. Og jeg har følt denne kjemien fra jeg oppdaget ham... Med Babs følte jeg at den biten manglet og jeg sleit lenge med å forholde meg til henne under oppveksten hennes også... Willy har jeg aldri slitt med på den måten - jeg tror rett og slett jeg er litt forelsket i ham. Kanskje er det en tispe/hannhundgreie - at jeg rett og slett er mer hannhundmenneske enn tispemenneske når alt kommer til alt ? Jeg vet ikke... Men det er ingen tvil om at jeg har sterkere følelser på et vis for Willy enn jeg har for Babs.

Og sånn til slutt: folk kaster da ut gubben/kjærringa på grunn av manglende "kjemi" - hvorfor skulle det være verre med hunden ?

Jeg har tenkt akkurat det samme