Omplasseres grunnet manglende kjemi

[PsychoLynx]

Litt OT, og ikke ment som kritikk, men jeg lurer på hva folk hadde sagt til en omplasserings annonse på finn.no med årsak "Manglende kjemi". Det hadde garantert kommet en del kommentarer om "folk som ikke gidder å prøve" og andre lignende utsagn. Når det er noen vi "kjenner" og vet har vettugt hundehold, så roser vi for gjennomtenkthet og ønsker lykke til i stedet. Bare et tankekors.

For å ikke ødelegge tråden om omplassering av Lima, så drar jeg denne ut i en ny tråd...

Ja, hva mener folk om dette? Er "manglende kjemi" en godkjent grunn til å omplassere en hund? Er det bare et skalkeskjul for "nei, jeg har for mange hunder" eller "jeg får ikke til den j**** drittbikkja" eller "jeg har gått lei og vil ikke ha den rasen lenger"??

Har tenkt over fler og fler annonser på finn som har denne formuleringen i det siste, og jeg må være ærlig å si at jeg filler'n ikke er helt sikker på hva jeg mener om det.

Ambivalent, er vel det fine ordet på hva jeg tenker og føler.

1. For noe tull liksom? Har man dratt hunden i hus da, så får man ta vare på den og ikke skylde på noe så dumt som "manglende kjemi" for at man ikke gidder ha bikkja lenger. Man kan vel i det minste være ærlig å fortelle den virkelige grunnen til at man ikke vil ha dyret lenger?

Jeg har en tendens til å bli så glad i de dyrene jeg drar i huset jeg, at jeg klarer å tilpasse meg dem mer eller mindre uansett hvor "dårlig kjemi" vi har. Jeg vil iallefall ikke kvitte meg med dem! Nei, de er kommet for å bli. Om så ikke den ene er så bra i ag/lp som jeg skulle ønske og vi ikke får konkurrert som jeg egentlig ønsker, eller h*n ikke er like glad i å sove i sofaen og kose som jeg skulle ønske. Ja, så gjør man det beste ut av det og koser seg uansett. Her blir de en del av familien så fort de kommer inn døra....

Men, så...

2. Tja.... Så ER ikke hunden den man trodde den skulle bli da. Man har ønske om en Elitehund i LP, og har endt opp med en sofahund som fnyser når du kommer med apportbukken. Du har ikke mulighet til å ha to hunder, og skal man da legge alle ønsker om trening på hylla fordi man desverre har endt opp med feil hund?

Hunden krever mer enn man klarer å gi.... Jeg har jo selv gitt opp Lunavalpen etter kun 3 uker, så hvem er jeg til å kaste stein liksom?

Kanskje det bare er uttrykket "manglende kjemi" som jeg syns blir for "enkelt"? For hvem vet vel hvor mye det ligger i det uttrykket?

Personlig skal det MYE til før jeg klarer å omplassere et dyr til, etter saken med Luna.... Og det skal definitivt MYE mer enn "dårlig kjemi" til for at det skal bli løsningen her i huset. Men joda, jeg kan forstå folk som velger den løsningen.

Hva mener dere andre?

[Gjest]

Jeg tror det har mye med hvor mye man legger i hundeholdet. For noen er det hele livet, og med manglende kjemi i slike tilfeller så blir det full krasj og mismatch. Trenger ikke å bety at man skulle til INT LCH - men omså at man skulle ha en skikkelig kosehund som ikke ble det i det hele tatt...

For andre er bikkja bare ei bikkje og kjemien blir ikke like viktig. Så lenge det er en hund så er det en hund, man tilpasser seg enklere og har ikke forventninger til noe som helst.

[Tonje]

Hund er slettes ikke hele livet mitt og jeg behandler hunder som hunder, men jeg synes uansett at det er viktig at kjemien stemmer noenlunde. Det er tross alt et dyr jeg har i hus og skal dele store deler av dagene mine med i mange år framover. Da har jeg faktisk noen forventninger til hundeholdet,hadde jeg ikke hatt såpass interesse hadde jeg heller ikke skaffet meg hund.

[Saphire]

For min del så syns jeg skjemien til hunden har MYE å si. Det er da virkelig ikke like gøy å trene hunden i lydighet(om det er det man eks ønsker) om biskja bare ser dumt på deg bare ved tanken. Og klarer man ikke å ha glede over jobben man gjør med hunden (tenker da på alt av hundehold), så mister man jo mye av innteresen og ting blir bare værre.

Jeg har selv solgt en hest jeg hadde dårlig skjemi med. Jeg ønsket meg en dressurhest, men det dyret jeg kjøpte viste seg å være alt annet en medgjørlig. Hver dag endte opp i en kamp for denne gampeluren var et stabesit uten like, og jeg like sta så ting ble bare "feil". Sånn holdt vi på i to år, og til slutt så mistet jeg helt gleden med å ri han, for jeg viste det ble "krangling" uansett. Etter to år så solgte jeg han til noen som ville ha hobbyhest, noe han foresåvidt var kjempefin til da han var snill og grei og en fin turhest. Men jeg solgte han også med den meldingen til ny eier at han ikke er noen dressurhest.

Såklart, hest og hund er forskjellig. Men man skal tross alt leve med dyret i MANGE år, og man skal ha glede av hverandre. Men jeg syns det er viktig at man prøver ut diverse, og at man kanskje kan møtes på "midten". Men etter to år med frustrasajon fra begge parter så syns jeg hesten/hunden fortjener et nytt forsøk et annet sted, som kanskje har andre forventinger enn deg. Tipper jo at også hunder kan bli frustrerte, de kjenner såpass fort hva vi mener/føler, så vi klarer ikke å lure de. Men, det skal sies, folk gir ofte litt fort opp!

Edit: Mye skrivefeil her, men gidder ikke rette opp så seint på natten..

[Gjest]

Hund er slettes ikke hele livet mitt og jeg behandler hunder som hunder, men jeg synes uansett at det er viktig at kjemien stemmer noenlunde. Det er tross alt et dyr jeg har i hus og skal dele store deler av dagene mine med i mange år framover. Da har jeg faktisk noen forventninger til hundeholdet,hadde jeg ikke hatt såpass interesse hadde jeg heller ikke skaffet meg hund.

Forskjell på å behandle hunder som hunder, og ha interessen for dem - mot å ha ei bikkje - "punktum". Man ekskluderer jo seg selv noe både ved å være aktiv på et hundeforum, samt vise forventninger til hundeholdet

[SoppenCamilla]

Jeg kan jo ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg omplasserer Lima på grunn av, ja, manglende kjemi. Jeg og Lima passer ikke sammen, vi har totalt kræsj personlighetsmessig, og jeg skulle aldri beholdt henne som valp. Det har ingenting med penger å gjøre, og heller ikke at jeg har for mange hunder, eller at Lima ikke er som jeg hadde forventet. Lima er ti ganger bedre enn jeg noen sinne hadde forestilt meg at hun kunne bli! Jeg er veldig glad i henne, og derfor vil jeg heller at hun skal få komme til et hjem der nettopp kjemien stemmer, at hun kan få være seg selv, og utvikle seg videre i kropp og sinn. Dette er et valg jeg har tatt selv, uten tanke på at jeg "skaffet meg bikkja, og derfor må jeg ta konsekvensene av det." Jeg skaffa jo bikkja, men jeg vil at den skal ha et best mulig liv, og det får ikke Lima hos meg. Jeg er livredd for at dette skal skje igjen, derfor kommer det kun til å bli meg, Nemi og Baghera etter at Lima har flyttet, inntil videre.

Om manglende kjemi er en ny "epidemi" på finn, litt på samme måte som alle som plutselig blir allergiske, aner jeg ikke, jeg har ikke snakket med hver enkelt som annonserer på finn.

[Margrete]

Jeg har ikke så mye å tilføye, men jeg stusser over en ting. To andre som har gjort det samme for litt siden (eller to som prøver da), de fikk pepper så det holder, men hvorfor får ikke ikke den tredje det?

Manglene kjemi er ett ord jeg ikke helt forstår, men jeg er en enkel sjel og sier liker - liker ikke. Passer - passer ikke. Så har du de hundene du liker, men som ikke passer da... Som Faro min, han var jo slettes ikke noen lp-hund, men jeg digget likevel bikkja til siste slutt. Nå var det jo bare han i starten, så det gjorde nok sitt til at han fikk bli.

Jeg kan forstå at man ikke liker ikke hunden, og at det er en totalt krasj der. Jeg var livredd for det i starten med Asti, men vi har grodd sammen og nå har han utviklet en personlighet jeg synes jeg ikke kan plassere bort *ler* Han er kanskje ikke drømmehunden, men jeg liker han lell jeg.

Jeg kan også forstå at man har kjøpt hund nr2 og den slettes ikke passer til det man hadde tenkt, og har alt mer enn nok i hund 1 (både godt og vondt) og ønsker derfor å bytte ut hund2. Høres brutalt ut, men det er jo det man gjør, uten at det er noe galt i det. Hester bytter vi jo ut om vi er "ferdige" med dem.

Så har du de da, som bare sier manglende kjemi, og bruker det som en "unnskyldning". Men hvem er vi til å dømme det? Vi vet jo ikke bakgrunnen... Personlig synes jeg jo man kan prøve å jobbe litt, og ikke bare gi opp (de jeg kjenner her som har gjort dette, har faktisk jobbet en hel del, så det er ikke ment til dere). En 4 mnd gammel hund vet man ikke helt hva bor i. Jeg ser jo det nå når Asti har blitt 7 mnd. Skal helt klart innrømme at han var kort fra å bli levert tilbake, tunge seige ikke-jobbene hunden. Nå våkner han mer til liv. Så takk og lov for at jeg beholdt han

Hadde vist noe å si om det lell jeg.

[malika]

Jeg har selv også omplassert hund pga manglende kjemi mellom hunden og meg. Nå har hun det topp og det er det som betyr noe for meg.

Om folk omplasserer dyr så vil dem som oftest få det bedre i det nye hjemmet, så lenge man finner et egnet hjem da så klart.

Syns rett å slett man skal respektere at de som velger å få gitt dyret sitt et nytt hjem framfor å bare gå å avlive dyret, for det er mange som gjør det også.

Det å måtte innse at kjemien ikke stemte og gå til det skrittet å få henne omplassert er virkelig noe av det tyngste jeg har gjort. Tror den følelsen sitter hos veldig mange som omplassere dyret sitt.

[Gjest]

For å bare kommentere innlegget tråden startet med:

Litt OT, og ikke ment som kritikk, men jeg lurer på hva folk hadde sagt til en omplasserings annonse på finn.no med årsak "Manglende kjemi". Det hadde garantert kommet en del kommentarer om "folk som ikke gidder å prøve" og andre lignende utsagn. Når det er noen vi "kjenner" og vet har vettugt hundehold, så roser vi for gjennomtenkthet og ønsker lykke til i stedet. Bare et tankekors.

Lykke til med Lima! Basenji ble dessverre ikke rasevalget vårt denne gangen.

Jeg tror grunnen til at 'vi syntes det er greit' med de (uthevet skrift) er fordi da vet vi at de ikke 'gir opp' for morroskyld. Det er også mindre sannsynlighet for at de skaffet hunden sånn ut av det blå og plutselig bare ikke gidder mer. Tror det er vanligere å være kritisk mot noen som ikke har tenkt godt nok på hva det innebærer å ha en hund, som ikke er villig til å tilrettelegge noe av livet sitt etter hunden, og som lar den havne på finn allerede i begynnelsen av unghundperioden. De førstnevnte er det lettere å ha forståelse for, de sistnevnte er det lettere å tenke at de kanskje aldri burde skaffet seg hund i det hele tatt. Og at deres urealistiske forventninger til en liten valp har ført til nok en usikker hundesjebne på finn.no...

[Guest Belgerpia]

For meg er "manglende kjemi" en helt legal årsak til omplassering. Og det behøver ikke å bety at man synes at dyret er ei drittbikkje, det betyr ikke at man ikke liker den, det betyr bare at det ikke stemmer mellom hund og eier.

Jeg valgte å selge halvparten av Lilli i fjor pga. dette, manglende kjemi - og det handlet overhodet ikke om at jeg ikke likte hunden - jeg syntes Lilli var fantastisk, problemet var at Lilli ikke syntes det samme om meg. Dvs. hun hadde ofte andre ting å gjøre enn å være på lag med meg. Samtidig så ville hun jobbe, hun ville få oppmerksomhet osv. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde fikset å ha henne som "bare en hund" - sånn til utstilling og sånn, men når hunden sitter i bilen og gauler når du trener den andre (du vet at det er meningsløst å ta henne ut å trene for det er hun ikke interessert i å gjøre med deg) så sliter jeg. Jeg har aldri og kommer aldri til å forstå at folk kan ha en hund som bare ER der uten å få noe mens de trener den andre og gjør alt mulig morsomt med den.

Når jeg fikk melding om at hennes nye eiere hadde fått verdens lydigste og herligste hund så visste jeg at jeg hadde gjort det rette. Lilli er for sin nye familie det jeg ønsket at hun skulle vært for meg. Verdens beste.

Nå har jeg Noah - han og jeg har kjemi - jeg har akkurat fått tilbake Supra også, og jeg har kjempegod kjemi med henne også - jeg har to lagspillende hunder og det gjør hundelivet i heimet her helt herlig og akkurat sånn som jeg vil ha det.

Kjemi er viktig, og jeg synes det er rett og slett urettferdig mot en hund å beholde den fordi "jeg har skaffet meg den og da må jeg ha den til den dør" når man hele tiden føler at det overhodet ikke er den hunden man drømte om.

Jeg var og er ikke mindre glad i Lilli enn Noah og Supra, men jeg ser at både jeg og Lilli er lykkeligere med løsningen vi valgte.

[Huldra]

For meg er "manglende kjemi" en helt legal årsak til omplassering. Og det behøver ikke å bety at man synes at dyret er ei drittbikkje, det betyr ikke at man ikke liker den, det betyr bare at det ikke stemmer mellom hund og eier.

Jeg valgte å selge halvparten av Lilli i fjor pga. dette, manglende kjemi - og det handlet overhodet ikke om at jeg ikke likte hunden - jeg syntes Lilli var fantastisk, problemet var at Lilli ikke syntes det samme om meg. Dvs. hun hadde ofte andre ting å gjøre enn å være på lag med meg. Samtidig så ville hun jobbe, hun ville få oppmerksomhet osv. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde fikset å ha henne som "bare en hund" - sånn til utstilling og sånn, men når hunden sitter i bilen og gauler når du trener den andre (du vet at det er meningsløst å ta henne ut å trene for det er hun ikke interessert i å gjøre med deg) så sliter jeg. Jeg har aldri og kommer aldri til å forstå at folk kan ha en hund som bare ER der uten å få noe mens de trener den andre og gjør alt mulig morsomt med den.

Når jeg fikk melding om at hennes nye eiere hadde fått verdens lydigste og herligste hund så visste jeg at jeg hadde gjort det rette. Lilli er for sin nye familie det jeg ønsket at hun skulle vært for meg. Verdens beste.

Nå har jeg Noah - han og jeg har kjemi - jeg har akkurat fått tilbake Supra også, og jeg har kjempegod kjemi med henne også - jeg har to lagspillende hunder og det gjør hundelivet i heimet her helt herlig og akkurat sånn som jeg vil ha det.

Kjemi er viktig, og jeg synes det er rett og slett urettferdig mot en hund å beholde den fordi "jeg har skaffet meg den og da må jeg ha den til den dør" når man hele tiden føler at det overhodet ikke er den hunden man drømte om.

Jeg var og er ikke mindre glad i Lilli enn Noah og Supra, men jeg ser at både jeg og Lilli er lykkeligere med løsningen vi valgte.

Jeg skriver under på dette.

Kjemi handler ikke såå mye om å like eller ikke like, "passe" eller ikke passe. Hunden kan utmerket passe til akkurat det du hadde tenkt å gjøre med den - men ikke hos deg. Den passer til det hos noen andre. Og dèt er kjemi for meg.

[Margrete]

Jeg skriver under på dette.

Kjemi handler ikke såå mye om å like eller ikke like, "passe" eller ikke passe. Hunden kan utmerket passe til akkurat det du hadde tenkt å gjøre med den - men ikke hos deg. Den passer til det hos noen andre. Og dèt er kjemi for meg.

Ok, nå har jeg søkt og lest litt rundt dette mystiske ordet Og funnet frem til at det er noe dypere der. Noe slikt som at jeg synes Per er en kjernekar, liker han velig god og kan godt være sammen med han lenge, men har da slettes ikke lyst til å våkne med han, men Ola som jeg liker like godt som Per har jeg lyst til å våkne med. Slik jeg har lest meg opp, men da på menneske - menneske kjemi, så handler det om molekyler og deres reaksjon på hverandre. Jeg finner ikke, med ett rask søk på google, noe om menneske - dyr kjemi. MEN jeg tror jeg forstår det bedre nå. Kjemi er det når man liker noen dypere enn bare å like, eller noe sånt, noe som er vanskelig å definere men som er der...

[Huldra]

Ok, nå har jeg søkt og lest litt rundt dette mystiske ordet Og funnet frem til at det er noe dypere der. Noe slikt som at jeg synes Per er en kjernekar, liker han velig god og kan godt være sammen med han lenge, men har da slettes ikke lyst til å våkne med han, men Ola som jeg liker like godt som Per har jeg lyst til å våkne med. Slik jeg har lest meg opp, men da på menneske - menneske kjemi, så handler det om molekyler og deres reaksjon på hverandre. Jeg finner ikke, med ett rask søk på google, noe om menneske - dyr kjemi. MEN jeg tror jeg forstår det bedre nå. Kjemi er det når man liker noen dypere enn bare å like, eller noe sånt, noe som er vanskelig å definere men som er der...

Hehe, veldig poetisk korrekt! Som du skjønner, så er det veldig vanskelig å forklare det, definere det eller beskrive hvordan det funker. Det er ikke noe man kan sette fingeren på, det er en slags x-faktor som er mer tydelig når den mangler enn når den er der. Jeg kan eksempelvis ikke forklare hvorfor jeg har bedre kjemi med Tulla enn med Aynï, og jeg kan ikke forklare nøyaktig hva som gjør at jeg har dårligere kjemi med Aynï enn med Tulla. De tingene de gjør, kunne den andre gjort, og jeg ville reagert annerledes på det. Et fille-eksempel: Jeg kan bli småirritert på Aynï hvis hun er sta og skal stå igjen og lukte på en flekk hvis jeg har tenkt å gå videre, men hvis Tulla gjør det samme, ser jeg at jeg har tendenser til å ikke bli irritert, men å la henne stå og lukte lenger enn Aynï får lov til - selv om de i utgangspunktet gjør akkurat det samme..! Hvorfor det er sånn vet jeg ikke; hadde jeg visst det hadde jeg såklart gjort noe med det. At jeg ikke får til noe resultat treningsmessig med Aynï, er en konsekvens av dårlig kjemi, ikke fordi jeg er dårlig å trene eller gjør ting feil. Hun reagerer ganske enkelt annerledes på meg enn på andre. Jeg har jo sett andre trene teknisk "dårligere" med henne, og likevel få resultater! Frustrerende! Samtidig er hun jo en knakende grei hund, og hun har ingen store problemer eller utfordringer. Ville jeg hatt et enkelt hundehold uten ambisjoner eller ønsker om noe mer enn enn utrolig grei familiehund, hadde Aynï vært førstevalget over alle andre.

[GreteB]

Jeg har gitt bort en hund - dog til et familiemedlem - på grunn av "manglende kjemi", det vil si: Hunden ville helst slippe å trene, og det var trene jeg ville. Vi passet rett og slett ikke sammen på noen som helst måte (jeg kjenner meg veldig igjen i det Huldra skriver om Aynï). Hunden har fått det perfekte hundeliv og er høyt elsket der den er nå. Hunden var heller ingen problemhund - snarere tvert imot - så den kunne nok fått det godt hos mange.

Jeg synes ikke det er noen grunn til å bite tennene sammen og holde ut med en hund man egentlig ikke vil ha, bare fordi man i utgangspunktet har gått til anskaffelse av den, det viktige må jo være at man tar ansvar for at den faktisk får et bedre hjem enn det man selv er i stand til å gi den. Jeg personlig hadde aldri annonsert en hund på Finn (don't ask me why - jeg hadde aldri kjøpt eller solgt en hund på Finn), det er bare et eller annet med det som gir meg dårlig smak i munnen. Jeg hadde heller ikke omplassert en problemhund. Dersom jeg ikke hadde vært så heldig at et familiemedlem mer enn gjerne ville ha hatt min hund, tror jeg rett og slett jeg hadde ventet med å gi ham bort til det rette hjemmet hadde dukket opp via bekjentskaper, og er det en trivelig og grei hund, gjør det det før eller senere.

[Aussieglis]

Hehe, veldig poetisk korrekt! Som du skjønner, så er det veldig vanskelig å forklare det, definere det eller beskrive hvordan det funker. Det er ikke noe man kan sette fingeren på, det er en slags x-faktor som er mer tydelig når den mangler enn når den er der. Jeg kan eksempelvis ikke forklare hvorfor jeg har bedre kjemi med Tulla enn med Aynï, og jeg kan ikke forklare nøyaktig hva som gjør at jeg har dårligere kjemi med Aynï enn med Tulla. De tingene de gjør, kunne den andre gjort, og jeg ville reagert annerledes på det. Et fille-eksempel: Jeg kan bli småirritert på Aynï hvis hun er sta og skal stå igjen og lukte på en flekk hvis jeg har tenkt å gå videre, men hvis Tulla gjør det samme, ser jeg at jeg har tendenser til å ikke bli irritert, men å la henne stå og lukte lenger enn Aynï får lov til - selv om de i utgangspunktet gjør akkurat det samme..! Hvorfor det er sånn vet jeg ikke; hadde jeg visst det hadde jeg såklart gjort noe med det. At jeg ikke får til noe resultat treningsmessig med Aynï, er en konsekvens av dårlig kjemi, ikke fordi jeg er dårlig å trene eller gjør ting feil. Hun reagerer ganske enkelt annerledes på meg enn på andre. Jeg har jo sett andre trene teknisk "dårligere" med henne, og likevel få resultater! Frustrerende! Samtidig er hun jo en knakende grei hund, og hun har ingen store problemer eller utfordringer. Ville jeg hatt et enkelt hundehold uten ambisjoner eller ønsker om noe mer enn enn utrolig grei familiehund, hadde Aynï vært førstevalget over alle andre.

Sånn er det med meg også. Jeg tenner fortere på ting Emma gjør, enn My, selv om de gjør det samme. Og jeg klarer jo ikke å lære henne en dritt, mens prøver jeg på det samme med My så lærer My det på en økt eller to. Det er helt snålt. Samboeren derimot, når han og Emma trener/leker er det KJEMI. De koser seg skikkelig, og er liksom på samme "nivå" !

Men hjemme, som bare hund, er jeg så glad i Emma at jeg kunne aldri omplassert henne pga manglende kjemi f.eks. For selv om jeg helt klart merker at jeg og My er på et helt annet nivå enn meg og Emma, så har jeg og Emma noe vi også. Det er et eller annet bånd, som jeg ikke klarer å sette fingeren på.. Jeg føler at det er meningen at hun skal være hos oss til hun må til regnbuebroen. Hun er liksom bare vår Emma, ingenting annet, og selv om jeg vet at hun hadde klart seg fint hos noen som hadde gitt henne det hun fortjener - så føler jeg at det MÅ være meg og samboeren. Hun er familie Mens My er liksom ikke langt fra drømmehunden, skyggen min... Min perfekte lille aussieklatt!

[Djervekvinnen]

Folk må egentlig selv bestemme over sitt liv, og hvis de ikke trives med en hund, så kan jeg forstå at de vil kvitte seg med den. Men jeg personlig syns ikke det er grunn nok til å omplassere. Nå har jeg et annet hundehold enn de som trener mye med hund og har høye mål innen hundesport osv, så da kan jeg godt klare å "leve" med en hund, selv om vi ikke klikker 100% pga at jeg ikke krever noen slags prestasjoner innen hundesport.

Jeg syns det blir litt lettvindt løsning å omplassere, for jeg syns det tar tid og lære hverandre å kjenne. Spesiellt unghunder som er litt vrien til tider. Det kan gå flere år før man passer sammen. I mine øyne. Jeg dømmer ingen som gjør det, jeg ville bare ikke gjort det selv.

[Guest Belgerpia]

Folk må egentlig selv bestemme over sitt liv, og hvis de ikke trives med en hund, så kan jeg forstå at de vil kvitte seg med den. Men jeg personlig syns ikke det er grunn nok til å omplassere. Nå har jeg et annet hundehold enn de som trener mye med hund og har høye mål innen hundesport osv, så da kan jeg godt klare å "leve" med en hund, selv om vi ikke klikker 100% pga at jeg ikke krever noen slags prestasjoner innen hundesport.

Jeg syns det blir litt lettvindt løsning å omplassere, for jeg syns det tar tid og lære hverandre å kjenne. Spesiellt unghunder som er litt vrien til tider. Det kan gå flere år før man passer sammen. I mine øyne. Jeg dømmer ingen som gjør det, jeg ville bare ikke gjort det selv.

Nei?

Da er det ikke kjemi, da har man tilpasset seg ett liv sammen og funnet ut en måte å leve på - og det handler ikke om den der instant connection man bare føler med enkelte hunder. (og mennesker).

[Tora]

Ser ikke på kjemi som om hunden er egnet til sin sport eller ikke, mer om man trives sammen eller ikke og føler man har det kult ilag.

Jeg kunne godt omplassert en hund med manglende kjemi, men ikke en jeg har kjemi med selv om den ikke passer til mitt bruk.

Jeg har en hund som aldri kommer til å konkurrere og som vel de aller fleste ville ha dødd av å ha i hus med så mange ulike neller han har. Jeg syns dem er sjarmerende de fleste av dem, og tar hensyn til hans behov. jeg digger han, og har alltid digget han siden første gang jeg fikk øyekontakt med han. Jeg koser meg på alle turer vi er ute og har det dødskult med han - Selv om han aldri kommer til å bli konkurransehunden jeg hadde tenkt. men løsninga på det var jo enkelt - kjøper en til som kan konkurrere, så kan han være hobbyhund.

Valpen ha jeg den "kontakten" med da jeg så han første gang 4,5 uker gammel, viste umiddelbart at det var den jeg ville ha

[Raksha]

Jeg har aldri omplassert hund, og sliter vel litt med den der "kjemi"greia.

Jeg hadde noen perioder med Aro der jeg virkelig måtte ta meg selv i nakken for å ikke bli urettferdig mot han, vi hadde nok ikke den skikkelige kjemien som mange snakker om. Han kunne gå meg på nervene til de grader med sin rare autistiske personlighet. Men han var min. Kanskje jeg bare var for egoistisk og ville beholde han istede for å se etter noen andre han hadde bedre kjemi med? Uansett - vi kom oss gjennom periodene som var vanskelig og fikk tilrettelagt livet vårt slik at vi begge var enige om hvordan ting fungerte. Og det var aldri snakk om å omplassere han.

Kahlo har også virkelig gått meg på nervene innimellom - men aldri på samme måte som Aro, så har nok en bedre kjemi med henne, og den blir bare bedre og bedre. Tror kanskje jeg er en type som trenger å vokse på meg kjemien? For alle, minus rikke, så har kjemien kommet sigende etterhvert. Joda, jeg forelsket meg hardt i Kasko fra første bilde, og visste at det var han som var "min". Men jeg trenger tid til å bli kjent med dem, utvikle oss sammen, og finne ut hvordan vi skal få hverdagen til å fungere på best mulig måte, sånn at vi kan bruke energien på å ha det artig, ikke på å irritere hverandre.

Så sånn helt generelt så syns jeg vel "kjemi"kortet blir brukt litt vel mye nå - for å omplassere bikkjer. Men samtidig så er det ikke jeg som lever med hundene, og en hund som ikke er "ønsket" pga. manglende kjemi eller what not, har det sikkert bedre en plass hvor kjemien stemmer bedre. Ikke dermed sagt at jeg tror at man behandler hundene dårlig, men dersom kjemien virkelig ikke stemmer, så plukker vel bikkja også opp det at det er noe "feil".

[KarpeSkrotum]

Det har blitt en trend og en enkel måte å skrive grunn til omplassering - folk vil ha det enkelt. Jeg har ingenting til overs for uttrykket brukt slik det brukes i annonser.

[Carina]

Jeg kunne godt omplassert en hund med manglende kjemi, men ikke en jeg har kjemi med selv om den ikke passer til mitt bruk.

Sånn er det for meg også. Jeg kjøpte en pointer for å ha å trene med, det var kanskje ikke verdens mest gjennomtenkte kjøp, jeg visste lite om rasen men hørte på de som hadde erfaring med den. Og jaktbiten skulle daværende samboer ta seg av, så den skulle hunden få tilfredstilt. Hunden "dugde" jo ikke til noe annet enn å løpe løs og jakte, han syntes hodebry var skikkelig unødvendige greier. Allikevel hadde jeg aldri lyst til å omplassere han fordi kjemien absolutt var til stede. Nå er jo ikke jeg og han duden sammen lengre, og da tok jeg et meget tungt valg om å la hunden være igjen. Der får han jakte, han stilles på jaktprøver osv, det hadde han ikke fått hos meg. Hadde jeg vært riktig egoistisk så hadde jeg tatt koseklumpen min med meg. Savner han fortsatt hver eneste dag, uansett hvor "teit" han var.

Med Zofia er det annerledes. Hun er en morsom hund og særdeles enkel hund å ha, liker å bruke hodet sitt innimellom og jobber meget bra fysisk (trekk osv). Jeg føler at jeg burde ha kjemi med henne, men den eksisterer overhodet ikke. Zofia har bedre kontakt med mamma og søsteren min enn hun har med meg liksom. Og her er det ikke noe feil rasevalg eller dårlig planlagt kjøp som er grunnen, jeg har sittet utallige timer og undersøkt slekt/helse/mentaltester/resultater osv for å finne frem til nettopp Zofia sitt kull. Alt burde ligge til rette for oss to, likevel så kjennes det ut som hun er på ferie hos meg og at eieren burde kommet og hentet henne for lenge siden. Det er egentlig en sabla kjip følelse, det var ikke derfor jeg dro til Sverige og kjøpte henne - for å sette henne videre et år etterpå liksom. Derfor synes jeg det er kjipt av de som dømmer meg og andre i min situasjon for at vi tar den enkleste løsningen. Jeg synes iallefall det er alt annet enn enkelt, selv om noen synes det virker sånn.

Edit: Jeg har forøvrig holdt på med hund siden barneskolen, og for å nevne noen av rasene jeg har holdt på med: Collie, elghund (sort), irsk setter, schäfer, bichon frisee, tibetansk spaniel, borzoi, saluki, golden, labrador, dobermann +++. Og jeg har aldri tidligere følt en sånn mangel på kjemi som jeg gjør med Zofia, til tross for at ingen av disse hundene har vært mine - eller spesielt like hverandre.

[Gjest]

Nei?

Da er det ikke kjemi, da har man tilpasset seg ett liv sammen og funnet ut en måte å leve på - og det handler ikke om den der instant connection man bare føler med enkelte hunder. (og mennesker).

Så man skal altså ha en enkel og rask løsning. Man skal liksom få alt på sølvfat med en gang? Minner meg litt om folk som forventer hunder som er født lydige etc? Jeg og bikkja har brukt over 2 år på å nå det nivået vi er på nå, først nå begynner jeg å føle hun er "min" hund. Og jeg tør vedde på at det tar 2-3 år til før vi er helt på det øverste nivået.

Er det dermed forskjell på hvor lenge noen "orker" å vente på at kjemien skal stemme?

Tisper forandrer seg jo mye (iallefall min hund) mellom hver løpetid. Etter den lille måneden er det som å få en ny hund i hus, med nye egenskaper. Hvorfor ikke ta tiden til hjelp?

[Djervekvinnen]

Så man skal altså ha en enkel og rask løsning. Man skal liksom få alt på sølvfat med en gang? Minner meg litt om folk som forventer hunder som er født lydige etc? Jeg og bikkja har brukt over 2 år på å nå det nivået vi er på nå, først nå begynner jeg å føle hun er "min" hund. Og jeg tør vedde på at det tar 2-3 år til før vi er helt på det øverste nivået.

Er det dermed forskjell på hvor lenge noen "orker" å vente på at kjemien skal stemme?

Tisper forandrer seg jo mye (iallefall min hund) mellom hver løpetid. Etter den lille måneden er det som å få en ny hund i hus, med nye egenskaper. Hvorfor ikke ta tiden til hjelp?

Ja helt enig. Jeg brukte vel 3 år på førstehunden før jeg og henne klikket bra. Da følte jeg at vi hadde den connectionen, også når man lever sammen i lang tid og opplever mange ting sammen så vil kjemien ofte forbedres. Chanti har jeg ikke fått noen kjemi med enda, men har bare hatt henne i 1 år, så tror det vil bedre seg med tiden. Jeg gir henne ikke opp enda, fordi jeg ikke føler så mye for henne akkurat nå. (kommer ikke til å gi henne opp uansett)

Så jeg føler at med tid, KAN kjemien komme. Ikke alle får det, og de som trener hund, eller har visse mål, har sikkert ikke tid å vente i X- antall år på å prøve å føle det sånn, og da vil hunden blir mest til plage, så da er det jo like greit å få seg ny. Og noen søker jo visse egenskaper (feks trenbarhet),og kan se det ganske tidlig på at hunden ikke passer sitt mål og ønske. Og så har du de som har problemhunder, ja de kan jeg skjønne gir opp. (men det blir jo mer enn bare kjemi da).

Å finne en hund med DEN kjemien, som noen snakker om her inne. En once in a lifetime hund, er ikke alltid man kommer over. Og jeg tror de færreste føler noen god kjemi med en pubertetslus Det tar jo 2-3 år før hunden er ferdig modnet og man ser hundens sanne seg.

[Bambi]

*klippe tekst vekk, men som har mening for det*

Kanskje det bare er uttrykket "manglende kjemi" som jeg syns blir for "enkelt"? For hvem vet vel hvor mye det ligger i det uttrykket?

Personlig skal det MYE til før jeg klarer å omplassere et dyr til, etter saken med Luna.... Og det skal definitivt MYE mer enn "dårlig kjemi" til for at det skal bli løsningen her i huset. Men joda, jeg kan forstå folk som velger den løsningen.

Hva mener dere andre?

Vi har hatt en lignende diskusjon før for kort tid siden her

Men for å svare..Når jeg fikk Zaira så gikk det veldig fint de 2 første månedene, hun tok kontakt, var interressert i meg, vi kom veier i treningen og hun var rampete selvsagt. Vi hadde det bra og jeg følte at kjemien stemte..Og litt etter litt ville hun ikke ha noe med meg å gjøre, ikke interressert i meg, godbiter ifra meg, ville ikke leke eller noe sånt. Hun viket unna om jeg skulle klappe/kose eller klø henne og tok kun kontakt med andre mennesker. Innkalling gikk til ******* og ting ble bare ille. Vi fikk ikke til noe. Ja selvsagt det var noen dager i måneden hvor vi fikk ting til sammen og det så positivt ut. Vi kom virkelig ingen vei og hun var utrolig aktiv. Hodet mitt har tenkt og knaket siden lenge før jul kanskje hun passer hos noen andre? Hun får jo bedre kontakt med alle andre enn meg? Er det noe jeg gjør feil? Hva kan jeg endre? Jeg begynte å spørre rundt om det var noe jeg kunne endre i fremgangsmetodene mine, i måten jeg trente, snakket og sa kommandoer og lærte inn ting. Jeg prøvde meg fram og ingenting endret seg og jeg tok de minste babystegene i positiv retning som en bra ting og virkelig omfavnet det. Men nei! Zaira var i utgangspunktet en utrolig usikker og stresset hund og jeg endte opp på omplassering hvergang som løsning på hvordan vi skulle få ting til å funke for henne, at hun skulle ha best mulig liv. Jeg gir blanke om vi ikke hadde fått til noe i noen sport eller om hun ikke var kosehund/klarte å slappe av inne hele tiden. Men det jeg ønsket var å kunne komme frem til at hun ble husren, en hverdagslydighet og ikke helt tulling når vi skulle gå tur..Ett hvis bånd slik at våres hverdag de neste 10-15 årene var å tolerere... Jeg kan ikke engang forklare alle små og store problemer som fikk meg til å bli så utrolig kjempesliten av å ha Zaira i hus, så i påska sa LouDan at hun kunne ha Zaira hos seg en ukes tid slik at jeg kunne lade og kanskje prøve på nytt og vi fikk se om hun kom lengre med henne enn jeg og om Zaira ville trives bedre på landet. Fordi hun tolererte ikke Oslo by så godt heller. Etter da har Zaira og jeg stille og rolig virkelig funnet hverandre. Hun var like dust hos Julie nesten, så det var ikke meg, det var Zaira. Hun søker kontakt, hun søker til meg om hun er redd, stresset eller ukomfortabel. Jeg har fått bygd opp usikkerheten hennes, jeg har fått dempet stresset betraktelig og ikke minst vi har faktisk startet i LP med løpetid! Så langt kom vi fra påske til midt juni. Vi vet ikke sikkert hva som har skjedd, men kjemien kom tilbake eller kom for første gang jeg vet ikke. Men når jeg vurderte å plassere vekk Zaira så var ikke hverdagen verdt det og jeg har en høy toleranseterskel altså når det kommer til slikt, jeg liker ikke å omplassere i hytt og pine, for tiltross for våre store problemer så var og er jeg utrolig glad i Paien.. hun er min lille prinsesse Jeg har fått høre fra flere folk som eier BC og som kjenner Zaira og våre problemer oppover veien at de hadde gitt opp lenge før meg og at Zaira på ingen måter oppførte seg typisk for bc nerver, stress eller noe slikt.

Jeg skal være ærlig si at tiltross for at vi nå har kommet så langt som vi har, sitter det en liten tanke i bakhodet mitt at jeg skal virkelig nyte det og at jeg skal huske at monsteret hun var kan komme frem igjen...

Ja jeg synes manglende kjemi er godt nok grunnlag, men jeg synes også det er viktig at det har blitt virkelig forsøkt å komme seg forbi det også. Zaira er den første hunden jeg har hatt i eie, pass, familie eller trening som jeg ikke har hatt kjemi med.

Jeg forventet trøbbel, jeg forventet mye å jobbe med, jeg forventet usikkerhet, nervøsitet, stress og frykt. Jeg forventet mye negativitet for å være forberedt, men mengden som jeg fikk var titalls høyere.

Jeg har ikke skrevet dette så offentlig før og jeg håper jeg ikke blir dømt i stykker.

Så man skal altså ha en enkel og rask løsning. Man skal liksom få alt på sølvfat med en gang? Minner meg litt om folk som forventer hunder som er født lydige etc? Jeg og bikkja har brukt over 2 år på å nå det nivået vi er på nå, først nå begynner jeg å føle hun er "min" hund. Og jeg tør vedde på at det tar 2-3 år til før vi er helt på det øverste nivået.

Er det dermed forskjell på hvor lenge noen "orker" å vente på at kjemien skal stemme?

Tisper forandrer seg jo mye (iallefall min hund) mellom hver løpetid. Etter den lille måneden er det som å få en ny hund i hus, med nye egenskaper. Hvorfor ikke ta tiden til hjelp?

Forventer ikke ting servert på sølvfat, aldri fått servert på sølvfat heller, ikke en eneste gang. Alt jeg har i livet har blitt jobbet for. Zaira føltes aldri ikke "min" og ikke handlet det om å føles "min". Det handlet om hverdag, det handlet om å faktisk kunne ha en positiv hverdag. Ikke at hver eneste dag skulle være slit, konstant føle seg sliten, lei seg og ikke minst føle seg utelatt totalt.

Jeg forventet ingen store fremskritt engang, om Zaira tisset ute istedetfor inne så ble jeg overlykkelig og kunne leve på det resten av dagen. Om Zaira forsto at å tygge på ledning var feil i 5 minutter var jeg overlykkelig, jeg var sjeleglad når hun faktisk klarte å gå i båndet uten å hoppe rundt og nesten knekke nakken sin. At når vi trente inn hverdagskommandoer at hun faktisk forsto det å skulle legge seg, sitte og komme at det gjaldt ett halvt sekund så kunne jeg leve en uke på det. Alle rundt meg ledde jo fordi jeg hadde jo bc, de var jo født lydige de! Jeg opplever på ingen måte at jeg har en BC foruten under gjeting og stress og nerver osv. Generellt den negative delen der har jeg bc.

Hvor lenge noen orker å vente på at kjemien kommer vel litt ann på hvor mye hunden krever i hverdagen...bruks/sports/arbeidshund imotsetning til en selskapshund...

Kjemi er jo gjerne noe som er ett grunnlag. Både ihnt trening, problemer, hverdagsliv osv. Om grunnlaget ikke er på plass er det fort vanskelig å ha en hverdag, trening, få bukt med problemer osv som fungerer.

[Tora]

Å finne en hund med DEN kjemien, som noen snakker om her inne. En once in a lifetime hund, er ikke alltid man kommer over. Og jeg tror de færreste føler noen god kjemi med en pubertetslus Det tar jo 2-3 år før hunden er ferdig modnet og man ser hundens sanne seg.

Jeg har to slike, så er på min 3 slik hund nå. Tok meg 5 sekunder å vite at begge de jeg har nå er slike hunder som kan være så utidig de bare vil, de irriterer meg fortsatt ikke, og jeg syns dillene er sjarmerende. Ting å jobbe med. De skuffer meg aldri for jeg syns de er gode uansett hva resultatet blir på trening.

Jeg syns alt de gjør og utviklingen er interresang å følge, det er morsomt å se dem gå gjennom ulike stadier og utviklingen til hva de blir som voksne.

Gleder meg til valpen blir både utidig pubertetslus og voksen, alle stadier har sin sjarm.

Har hatt hund jeg ikke hadde den kontakten med og, og det gikk det og - men mye mer arbeid, men det var en bra hund. Vi måtte lære oss å like hverandre, tok mange år. Og jeg hviste det egentlig helt fra jeg fikk han. Så jeg kommer aldri mer til å kjøpe en hund jeg ikke får den magefølelsen for.