Gå til innhold
Hundesonen.no

Ingenting er som pelsterapi


Mud

Recommended Posts

Jeg vil gjerne ha en tråd hvor vi kan hylle hundene for den viktigste funksjonen de har for oss hobbyeiere: pelsterapauter.

Uansett bruks, ag,lp eller utstillingsresultater er vel dette grunnen til at vi blir så utrolig knyttet til de hårete illeluktende masekoppene. Det er ingen andre som viser den samme ekte gleden når man kommer inn døra, det er ingen andre man kan kosemose med akkurat når man trenger det mest (og fortjener det minst), det finnes ingen andre man kan kjøpe frosne fiskepinner fra first price til og vite at man spre intens glede ved å slenge en av de i hagen på en varm sommerdag... De krever lite, men gir mye de dyra :P

De siste 7 mnd har jeg vært mer eller mindre arbeidsufør og de siste 4 månedene har jeg slitt med tildels sterke kroniske smerter pga svangerskap. No biggie, dette er midlertidig og selvforskyldt (må innrømme at jeg har fått grenseløs respekt for de som sliter med kroniske smerter i flere år....), men det føles uansett tøft for ei som er vant til å jobbe hardt og leke hardt. Har aldri hatt en aua jeg ikke har kunnet ignorere før, og jeg har aldri noensinne gått i så mange måneder uten å jobbe minst fulltid. Jeg har faktisk nesten aldri hatt mer enn to uker ferie i strekk før, jeg hadde fire uker for ti år siden liksom... Men nesten verst: Jeg kan ikke gå tur... Dette tærer jo på psyken, spesiellt hos ei som kanskje ikke er sånn i overkant positiv til alt og alle i utgangspunktet.

Helt ærlig er jeg redd jeg hadde gått på en aldri så liten psykisk smell med påfølgende depresjoner (og sikkert samvlivsbrudd *flir*) etc hadde det ikke vært for èn ting..Nemlig bikkjedyra mine. Spesiellt Loke har hodt humøret mitt oppe ved å være den smørblide mammadalten han er. Hver eneste gang jeg kommer ut av soverommet for å tisse (det skjer ofte..) kommer han meg smilende i møte og skal være med inn på do for å stjele til seg en kosestund før krøplingmammaen vralter til sengs igjen. Når jeg sitter foran pc`n har jeg alltid et belgerhode i fanget og han ligger alltid ved bena mine foran sofaen, eller så prøver han å få meg med på tøyseleker. Det er forsåvidt ikke noe ny oppførsel, han er jo belger, men det nye er hvor utrolig viktig all denne pelsterapien er for meg. Det å ha en rundt meg som alltid er blid og hengiven uansett hvor ****** dag jeg har og uansett hvor lenge det er siden jeg har gått skikkelig tur med han eller trent han (sambo må ta seg av alt) er gull verdt når man er sliten!

Og helt ærlig så kan jeg ikke dy meg for å føle at han skjønner litt at matmor sliter, han har feks aldri tatt kontakt for å få kos når jeg har vært oppe på natterstid før jeg ble gravid, jeg har ved flere tilfeller mått dra han etter beina for å få flyttet på han når han har blokkert baderomsdøra. Sover man så sover man liksom, tiss i vasken hvis du absolutt må - det er natta!

Han gir meg utrolig mye i en periode hvor jeg gir lite eller ingenting igjen. Like blid, like hengiven og like full av rare påfunn som får meg til å le uansett hvor vondt jeg har. Jeg merker faktisk at humøret stiger flere hakk hver eneste gang jeg kikker på kjøteren. :P

Nå håper jeg flere har hunder de vil hylle som pelsterapauter i mens jeg vagger bort til fryseren og bruker siste rest av fysisk bevegelighet på å finne frem noen frosne fiskepinner Loke kan få kose seg med på verandaen.. Vel fortjent. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hyllest til Knott

Du vet hva jeg tenker før jeg tenker det selv. Du vet hva jeg føler, selv om jeg ikke sier det høyt. Du vil kose tett-tett-tett både når jeg vil og ikke vil kose (eller som det virker som du tenker; du vil alltid kose muttern, du bare vet det ikke selv). På tur marsjerer du på, du er ute på oppdrag hver gang, og synes somling og blomsterkikking er oppskrytt. Du har verdens mest herlige skøyeraktige uttrykk, og sier alltid fra når du føler deg urettferdig behandlet. At vi ler av deg der du hopper bakover på stive bein mens du knurrer høyt, betyr ikke at vi ikke forstår hva du mener! Du er alltid klar for litt trening, og jeg må bare unnskylde at vi ikke gjør det mer enn vi gjør. Hos veterinæren løøøper du alltid inn med peseglis og logrehale, fyker rundt hjørnet og inn på kontoret med bare litt skrensing, og hopper opp på bordet hvor du stiller deg klar. Skal vi gjøre noe med deg som er litt vondt eller ekkelt legger du ørene flatt bakover og ser på oss med et blikk som tydelig sier "dette holder jeg bare ut fordi jeg vet jeg må, og dere er veldig veldig onde"- men neste gang fyker du like overlykkelig inn på veterinærkontoret.

Du er så trygg, snill og herlig, en hund som får selv ikke-hundeelskere til å ville klappe og kose. Du er ikke den enkleste hunden å ha med å gjøre, og du er ikke hunden for de som liker den letteste veien. Men for oss som synes det er helt greit med noen svinger og slynger her og der, så er du drømmedama! Folk som ikke kjenner deg påpeker ofte hvor mange uttrykk du har, for oss er det helt normalt. Klart du og skal kommunisere og si din mening!

Vi er glad i late morgener i sengen begge to, mens mannen og Zimaen bare måååå røre litt på seg (og hva skjer hvis jeg stikker en kald snute inn på halsen din, menneskemamma, spretter du opp da? Tur? Mat?). Vi liker varme og myke dyner vi!

Du har begynt å få grå hår i ansiktet, du ser eldre ut enn du er. I perioder er du vond, og da går du stiv og rar rundt med ørene flatt bakover hele tiden. Da liker du ikke å dele mammaen til med noen andre hunder enn Zima, ikke bilen til muttern heller, og ikke noe annet som jeg kanskje kan ha rørt ved en gang eller to. Da er du teit, men det går greit, for vi vet at du har dine grunner.

Kjæreste lille knotten min, du er så mye mer enn en hund, du er en forlengelse av meg. Jeg er veldig glad i deg :P

DSC00017.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aller først så skulle jeg ønske at det fantes enn sånn "slenge seg ned på knærne i tilbedelse og hyllest"-smiley. For en slik skulle nemlig Loke fått for å ha tatt dette initiativet! :thumbsup:

Ode til en Dimling:

Kjære lille, rare pelsballen min! Du har verdens mykeste, bløteste snute, og den aller varmeste, søteste valpelukten i nakkepelsen. Og best av alt: du skjønner hvor viktig det er å ligge mest mulig oppå hverandre selv om det blir så altfor varmt at man nesten ikke får puste.

Takk for at du drar meg opp og ut hver dag. Tusen, tusen takk for at du ga meg mening der alt håp før var ute, og der allting virket fullstendig meningsløst! Tusen, millioner takk for at du gir farge, humor og glede til alle de små, små tingene i livet, for at du lar meg prøve og feile uten å gi meg opp, og for at du er så himla teit at jeg bare må le av deg. Og mest av alt er jeg så inderlig takknemlig for de lange, tomme øyeblikkene der allting er bare oss to. Sammen.

Du er meg en deilig, liten lykkepille :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For litt over tre år siden ble jeg veldig veldig dårlig i ryggen min - ja jeg var invalid og lå for det meste og krøp på gulvet. Dersom samboeren glemte å ta ut hundene (hadde tre stykker på den tiden) så fikk det så være med tissing og bæsjing; jeg var fysisk ute av stand til å gå ut og hverken lufte dem eller sette dem i hundegården... Å komme seg ut av sengen og ut på toalettet var mer enn et dagsarbeid faktisk og smertehelvetet var hinsides denne verdenen.

Jeg har noe som heter spinalstenose og det betyr at ryggknoklene faller sammen og klemmer av nerver i et gitt område og da er det som om en kniv står standby i rygg og legg og bare gjør HELVETES vondt.

Jeg som var et oppegående og hyperaktivt menneske ble raskt redusert til en nobody som ikke kunne sitte, ligge, stå eller gå uten å forkomme av smerter. Humøret mitt ble sortere og sortere og tilslutt var jeg så på felgen at jeg nesten - men bare nesten - vurderte om livet var verdt å leve... Så ille var det.

Og det er her de vidunderlige hundene mine kommer inn i bildet som pelsterapeuter. Jeg er OVERBEVIST om at de skjønner når man har det vondt. De tusla rundt meg og forlangte absolutt ingenting - om det betydde at de måtte holde seg i 18 timer fordi snøsokken av en sambo hadde glemt å lufte dem om morningen - så maste de ikke. Nei, de samla seg rundt meg der jeg lå i snørr og tårer på gulvet og pakka de gode deilige varme kroppene sine rundt meg. Sonny oppe ved hodet mitt, Aika bak ryggen min og Amigo ved magen min. Og de snuste på meg og slikka tårene mine og bare var der for meg. Herregud - jeg tror jeg hadde klikka fullstendig hadde jeg ikke hatt dem. Ærlig talt - samboeren min hadde null og niks å stille opp med i forhold til deres uselviske omsorg og humørspredning :getlost:

Jeg kunne legge hele min dårlige dag og vanskelige følelser over på dem - og det føltes utrolig godt å slippe å ha noen som hele tiden maser "hvordan går det?" "har du vondt?" "du er bedre nå sant for du står på beina dine?" osv osv. Jeg orket ikke å engasjere meg i folk mer. Hundene (og katten) fikk meg gjennom den perioden. Jeg ble tilslutt operert og hadde 7 måneders intens gjenopptrening foran meg - og hundene var tålmodigheten selv. De motiverte meg til å komme meg ut igjen og de absorberte alle mine destruktive tanker og følelser. Så tilslutt ble jeg frisk - takket være dem. Uten dem hadde jeg dødd.

Det kjennes veldig rart å skrive dette for det er ikke noe man slenger rundt seg overfor gud og hvermann. Men jeg kom meg gjennom og har hatt 3 fantastiske år uten smerter.

Dessverre er det nå slik at er man revmatiker så er man - og ryggen min er på ny begynt å krangle. Ikke så ille som før enda - men det er kun et tidsspørsmål før jeg må under kniven igjen. Amigo er eneste gjenlevende hund og han er bare helt vidunderlig herlig når jeg er sliten og lei. Juni var ekstremt tøft med dødsfallene til både min mor og Aika og da var Amigo verdens herligste å ha hos seg. Hunder forstår seg på sorg og gjør at man kommer seg gjennom den dagen også. Jeg elsker Amigo for det :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en herlig tråd! Skal komme sterkere tilbake her senere.... Men ingenting er som en aussiepels på hver side, som klemmer dyna rundt en, når man er så langt nede psykisk at det eneste som funker er å gjemme seg på soverommet til dagen blir levendes igjen. Du verden så glad jeg er i disse dyrene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klipp*

Nå ble jeg nesten litt rørt her, og det skal mye til, selv så hormonell jeg er nå :hmm:

Jeg kjenner til den at sambo liksom ikke klarer å nå inn på samme måte som de firbente... Helt merkelig egentlig, spesiellt i den situasjonen jeg er i (vi venter tross alt vårt første barn), men den betingelsesløse hengivenheten en hund gir kan rett og slett ikke et menneske matche tror jeg. Det er vel derfor de er menneskets beste venn..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For litt over tre år siden hadde vi tre hunder, tre aussier, og spesielt en av dem, Coyote var helt utrolig. Uten at jeg visste det den høsten begynte jeg å bli skikkelig, skikkelig utbrent. Jeg merket at noe ikke var som det skulle, men presset meg ekstra hardt for å komme gjennom skriving av bacheloroppgave + + Likevel var jeg så hinsides trøtt og måtte sove lange middagshviler. Coyote lå sammen med meg i sofaen, hele tiden, under pleddet. Tett inntil. På tur var han bestandig ved min side om vi møtte noen, han stilte seg mellom dem og meg og kom det en løshund jagde han dem bort. Når jeg så over jul ble 100% sykemeldt og til tider var helt sengeliggende hadde jeg tre aussier i senga. Coyote var den som lå der nesten hele tiden, under dyna, tett inntil, i flere timer i strekk.

Han pleier flere også. Pappa fikk hjerteinfarkt for noen år siden og ble sendt på sykehuset i byen vi bor i. Lillebror og samboeren til pappa kom kjørende etter og kom innom oss før vi dro på sykehuset. Da satte Coyote seg foran samboeren til pappa, la hodet i fanget hennes og ble bare sittende der mens hun klappet på ham. Han har aldri egentlig viet henne noe særlig oppmerksomhet, men nå kom han rett til henne. Veldig spesielt å se på. Når pappa senere ble utskrevet, sov han over hos oss et par netter før han dro hjem. Coyote lå hver natt utenfor soveromsdøren hans og på dagtid lå han enten ved beina til pappa eller tett inntil ham i sofaen.

En av nevøene våre var veldig redd for hunder da han var yngre. De tre gale aussiene våre hjalp ikke akkurat på med sin bjeffing og bumping, men Coyote, derimot, han var trygg. En gang når Brimi og Arn var ute og herjet sammen, så stilte Coyote seg tett inntil nevøen vår og stod der hele tiden mens de andre to herjet. Etter dette løsnet det faktisk for nevøen vår og i dag har de egen hund og han er trygg på andre hunder (inkludert gale aussier).

:hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...