Gå til innhold
Hundesonen.no

Ingenting er som pelsterapi


Mud

Recommended Posts

Jeg vil gjerne ha en tråd hvor vi kan hylle hundene for den viktigste funksjonen de har for oss hobbyeiere: pelsterapauter.

Uansett bruks, ag,lp eller utstillingsresultater er vel dette grunnen til at vi blir så utrolig knyttet til de hårete illeluktende masekoppene. Det er ingen andre som viser den samme ekte gleden når man kommer inn døra, det er ingen andre man kan kosemose med akkurat når man trenger det mest (og fortjener det minst), det finnes ingen andre man kan kjøpe frosne fiskepinner fra first price til og vite at man spre intens glede ved å slenge en av de i hagen på en varm sommerdag... De krever lite, men gir mye de dyra :P

De siste 7 mnd har jeg vært mer eller mindre arbeidsufør og de siste 4 månedene har jeg slitt med tildels sterke kroniske smerter pga svangerskap. No biggie, dette er midlertidig og selvforskyldt (må innrømme at jeg har fått grenseløs respekt for de som sliter med kroniske smerter i flere år....), men det føles uansett tøft for ei som er vant til å jobbe hardt og leke hardt. Har aldri hatt en aua jeg ikke har kunnet ignorere før, og jeg har aldri noensinne gått i så mange måneder uten å jobbe minst fulltid. Jeg har faktisk nesten aldri hatt mer enn to uker ferie i strekk før, jeg hadde fire uker for ti år siden liksom... Men nesten verst: Jeg kan ikke gå tur... Dette tærer jo på psyken, spesiellt hos ei som kanskje ikke er sånn i overkant positiv til alt og alle i utgangspunktet.

Helt ærlig er jeg redd jeg hadde gått på en aldri så liten psykisk smell med påfølgende depresjoner (og sikkert samvlivsbrudd *flir*) etc hadde det ikke vært for èn ting..Nemlig bikkjedyra mine. Spesiellt Loke har hodt humøret mitt oppe ved å være den smørblide mammadalten han er. Hver eneste gang jeg kommer ut av soverommet for å tisse (det skjer ofte..) kommer han meg smilende i møte og skal være med inn på do for å stjele til seg en kosestund før krøplingmammaen vralter til sengs igjen. Når jeg sitter foran pc`n har jeg alltid et belgerhode i fanget og han ligger alltid ved bena mine foran sofaen, eller så prøver han å få meg med på tøyseleker. Det er forsåvidt ikke noe ny oppførsel, han er jo belger, men det nye er hvor utrolig viktig all denne pelsterapien er for meg. Det å ha en rundt meg som alltid er blid og hengiven uansett hvor ****** dag jeg har og uansett hvor lenge det er siden jeg har gått skikkelig tur med han eller trent han (sambo må ta seg av alt) er gull verdt når man er sliten!

Og helt ærlig så kan jeg ikke dy meg for å føle at han skjønner litt at matmor sliter, han har feks aldri tatt kontakt for å få kos når jeg har vært oppe på natterstid før jeg ble gravid, jeg har ved flere tilfeller mått dra han etter beina for å få flyttet på han når han har blokkert baderomsdøra. Sover man så sover man liksom, tiss i vasken hvis du absolutt må - det er natta!

Han gir meg utrolig mye i en periode hvor jeg gir lite eller ingenting igjen. Like blid, like hengiven og like full av rare påfunn som får meg til å le uansett hvor vondt jeg har. Jeg merker faktisk at humøret stiger flere hakk hver eneste gang jeg kikker på kjøteren. :P

Nå håper jeg flere har hunder de vil hylle som pelsterapauter i mens jeg vagger bort til fryseren og bruker siste rest av fysisk bevegelighet på å finne frem noen frosne fiskepinner Loke kan få kose seg med på verandaen.. Vel fortjent. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hyllest til Knott

Du vet hva jeg tenker før jeg tenker det selv. Du vet hva jeg føler, selv om jeg ikke sier det høyt. Du vil kose tett-tett-tett både når jeg vil og ikke vil kose (eller som det virker som du tenker; du vil alltid kose muttern, du bare vet det ikke selv). På tur marsjerer du på, du er ute på oppdrag hver gang, og synes somling og blomsterkikking er oppskrytt. Du har verdens mest herlige skøyeraktige uttrykk, og sier alltid fra når du føler deg urettferdig behandlet. At vi ler av deg der du hopper bakover på stive bein mens du knurrer høyt, betyr ikke at vi ikke forstår hva du mener! Du er alltid klar for litt trening, og jeg må bare unnskylde at vi ikke gjør det mer enn vi gjør. Hos veterinæren løøøper du alltid inn med peseglis og logrehale, fyker rundt hjørnet og inn på kontoret med bare litt skrensing, og hopper opp på bordet hvor du stiller deg klar. Skal vi gjøre noe med deg som er litt vondt eller ekkelt legger du ørene flatt bakover og ser på oss med et blikk som tydelig sier "dette holder jeg bare ut fordi jeg vet jeg må, og dere er veldig veldig onde"- men neste gang fyker du like overlykkelig inn på veterinærkontoret.

Du er så trygg, snill og herlig, en hund som får selv ikke-hundeelskere til å ville klappe og kose. Du er ikke den enkleste hunden å ha med å gjøre, og du er ikke hunden for de som liker den letteste veien. Men for oss som synes det er helt greit med noen svinger og slynger her og der, så er du drømmedama! Folk som ikke kjenner deg påpeker ofte hvor mange uttrykk du har, for oss er det helt normalt. Klart du og skal kommunisere og si din mening!

Vi er glad i late morgener i sengen begge to, mens mannen og Zimaen bare måååå røre litt på seg (og hva skjer hvis jeg stikker en kald snute inn på halsen din, menneskemamma, spretter du opp da? Tur? Mat?). Vi liker varme og myke dyner vi!

Du har begynt å få grå hår i ansiktet, du ser eldre ut enn du er. I perioder er du vond, og da går du stiv og rar rundt med ørene flatt bakover hele tiden. Da liker du ikke å dele mammaen til med noen andre hunder enn Zima, ikke bilen til muttern heller, og ikke noe annet som jeg kanskje kan ha rørt ved en gang eller to. Da er du teit, men det går greit, for vi vet at du har dine grunner.

Kjæreste lille knotten min, du er så mye mer enn en hund, du er en forlengelse av meg. Jeg er veldig glad i deg :P

DSC00017.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aller først så skulle jeg ønske at det fantes enn sånn "slenge seg ned på knærne i tilbedelse og hyllest"-smiley. For en slik skulle nemlig Loke fått for å ha tatt dette initiativet! :thumbsup:

Ode til en Dimling:

Kjære lille, rare pelsballen min! Du har verdens mykeste, bløteste snute, og den aller varmeste, søteste valpelukten i nakkepelsen. Og best av alt: du skjønner hvor viktig det er å ligge mest mulig oppå hverandre selv om det blir så altfor varmt at man nesten ikke får puste.

Takk for at du drar meg opp og ut hver dag. Tusen, tusen takk for at du ga meg mening der alt håp før var ute, og der allting virket fullstendig meningsløst! Tusen, millioner takk for at du gir farge, humor og glede til alle de små, små tingene i livet, for at du lar meg prøve og feile uten å gi meg opp, og for at du er så himla teit at jeg bare må le av deg. Og mest av alt er jeg så inderlig takknemlig for de lange, tomme øyeblikkene der allting er bare oss to. Sammen.

Du er meg en deilig, liten lykkepille :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For litt over tre år siden ble jeg veldig veldig dårlig i ryggen min - ja jeg var invalid og lå for det meste og krøp på gulvet. Dersom samboeren glemte å ta ut hundene (hadde tre stykker på den tiden) så fikk det så være med tissing og bæsjing; jeg var fysisk ute av stand til å gå ut og hverken lufte dem eller sette dem i hundegården... Å komme seg ut av sengen og ut på toalettet var mer enn et dagsarbeid faktisk og smertehelvetet var hinsides denne verdenen.

Jeg har noe som heter spinalstenose og det betyr at ryggknoklene faller sammen og klemmer av nerver i et gitt område og da er det som om en kniv står standby i rygg og legg og bare gjør HELVETES vondt.

Jeg som var et oppegående og hyperaktivt menneske ble raskt redusert til en nobody som ikke kunne sitte, ligge, stå eller gå uten å forkomme av smerter. Humøret mitt ble sortere og sortere og tilslutt var jeg så på felgen at jeg nesten - men bare nesten - vurderte om livet var verdt å leve... Så ille var det.

Og det er her de vidunderlige hundene mine kommer inn i bildet som pelsterapeuter. Jeg er OVERBEVIST om at de skjønner når man har det vondt. De tusla rundt meg og forlangte absolutt ingenting - om det betydde at de måtte holde seg i 18 timer fordi snøsokken av en sambo hadde glemt å lufte dem om morningen - så maste de ikke. Nei, de samla seg rundt meg der jeg lå i snørr og tårer på gulvet og pakka de gode deilige varme kroppene sine rundt meg. Sonny oppe ved hodet mitt, Aika bak ryggen min og Amigo ved magen min. Og de snuste på meg og slikka tårene mine og bare var der for meg. Herregud - jeg tror jeg hadde klikka fullstendig hadde jeg ikke hatt dem. Ærlig talt - samboeren min hadde null og niks å stille opp med i forhold til deres uselviske omsorg og humørspredning :getlost:

Jeg kunne legge hele min dårlige dag og vanskelige følelser over på dem - og det føltes utrolig godt å slippe å ha noen som hele tiden maser "hvordan går det?" "har du vondt?" "du er bedre nå sant for du står på beina dine?" osv osv. Jeg orket ikke å engasjere meg i folk mer. Hundene (og katten) fikk meg gjennom den perioden. Jeg ble tilslutt operert og hadde 7 måneders intens gjenopptrening foran meg - og hundene var tålmodigheten selv. De motiverte meg til å komme meg ut igjen og de absorberte alle mine destruktive tanker og følelser. Så tilslutt ble jeg frisk - takket være dem. Uten dem hadde jeg dødd.

Det kjennes veldig rart å skrive dette for det er ikke noe man slenger rundt seg overfor gud og hvermann. Men jeg kom meg gjennom og har hatt 3 fantastiske år uten smerter.

Dessverre er det nå slik at er man revmatiker så er man - og ryggen min er på ny begynt å krangle. Ikke så ille som før enda - men det er kun et tidsspørsmål før jeg må under kniven igjen. Amigo er eneste gjenlevende hund og han er bare helt vidunderlig herlig når jeg er sliten og lei. Juni var ekstremt tøft med dødsfallene til både min mor og Aika og da var Amigo verdens herligste å ha hos seg. Hunder forstår seg på sorg og gjør at man kommer seg gjennom den dagen også. Jeg elsker Amigo for det :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en herlig tråd! Skal komme sterkere tilbake her senere.... Men ingenting er som en aussiepels på hver side, som klemmer dyna rundt en, når man er så langt nede psykisk at det eneste som funker er å gjemme seg på soverommet til dagen blir levendes igjen. Du verden så glad jeg er i disse dyrene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klipp*

Nå ble jeg nesten litt rørt her, og det skal mye til, selv så hormonell jeg er nå :hmm:

Jeg kjenner til den at sambo liksom ikke klarer å nå inn på samme måte som de firbente... Helt merkelig egentlig, spesiellt i den situasjonen jeg er i (vi venter tross alt vårt første barn), men den betingelsesløse hengivenheten en hund gir kan rett og slett ikke et menneske matche tror jeg. Det er vel derfor de er menneskets beste venn..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For litt over tre år siden hadde vi tre hunder, tre aussier, og spesielt en av dem, Coyote var helt utrolig. Uten at jeg visste det den høsten begynte jeg å bli skikkelig, skikkelig utbrent. Jeg merket at noe ikke var som det skulle, men presset meg ekstra hardt for å komme gjennom skriving av bacheloroppgave + + Likevel var jeg så hinsides trøtt og måtte sove lange middagshviler. Coyote lå sammen med meg i sofaen, hele tiden, under pleddet. Tett inntil. På tur var han bestandig ved min side om vi møtte noen, han stilte seg mellom dem og meg og kom det en løshund jagde han dem bort. Når jeg så over jul ble 100% sykemeldt og til tider var helt sengeliggende hadde jeg tre aussier i senga. Coyote var den som lå der nesten hele tiden, under dyna, tett inntil, i flere timer i strekk.

Han pleier flere også. Pappa fikk hjerteinfarkt for noen år siden og ble sendt på sykehuset i byen vi bor i. Lillebror og samboeren til pappa kom kjørende etter og kom innom oss før vi dro på sykehuset. Da satte Coyote seg foran samboeren til pappa, la hodet i fanget hennes og ble bare sittende der mens hun klappet på ham. Han har aldri egentlig viet henne noe særlig oppmerksomhet, men nå kom han rett til henne. Veldig spesielt å se på. Når pappa senere ble utskrevet, sov han over hos oss et par netter før han dro hjem. Coyote lå hver natt utenfor soveromsdøren hans og på dagtid lå han enten ved beina til pappa eller tett inntil ham i sofaen.

En av nevøene våre var veldig redd for hunder da han var yngre. De tre gale aussiene våre hjalp ikke akkurat på med sin bjeffing og bumping, men Coyote, derimot, han var trygg. En gang når Brimi og Arn var ute og herjet sammen, så stilte Coyote seg tett inntil nevøen vår og stod der hele tiden mens de andre to herjet. Etter dette løsnet det faktisk for nevøen vår og i dag har de egen hund og han er trygg på andre hunder (inkludert gale aussier).

:hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...