Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det frekkt å gratulere noen før de har gått ut med resultater selv?


ipadda

Recommended Posts

2ne, du har lest innlegget mitt på verst tenkelige måte, ser jeg. Men det er kanskje ikke så rart, jeg vet at jeg er dårlig på å få frem det jeg mener på nett. Jeg burde ha formulert meg annerledes, og beklager om jeg har støtt noen.

Men jeg får ta sjansen på å stille spørsmålet mitt på nytt:

Mange i denne tråden sier at de helst vil fortelle om resultatene selv og slippe den der "jada, jada, jeg har hørt det alt"-følelsen. Dette gjelder kanskje i første rekke overfor de som sitter hjemme og venter på resultater, men i og med at du, 2ne, trekker frem den situasjonen hvor folk ved eksteriørringen fikk vite om dine LP-resultater, tolket jeg det dithen at det egentlig gjelder alle, også de som er på stevnet sammen med en selv (Fyttirakkern for en dårlig setning!)

Det er gjerne flere fra min klubb som er på samme stevne, og siden alle ikke har mulighet til å følge med på alle, er det helt vanlig at vi flyr rundt og spør hverandre om de vet hvordan det gikk med den og den. Dessuten er det jo flere andre måter å få vite resultater på, så sjansen er stor for at noen blir gratulert før de har rukket å si noe selv til den som gratulerer. Jeg har aldri sett på det som "feil" før. Jeg har ikke lyst til å gå rundt og fornærme noen uten å mene det, så derfor lurer jeg altså på hvor grensa går for hva en kan si og gjøre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 69
  • Created
  • Siste svar

Og, ærlig talt: Hvordan i all verden kan man sammenligne graviditeter og giftetanker med resultater fra fesjå? Realitetsorientering, please!

Skriver under på denne. Jeg syns det er viktig å kunne skille mellom private og offentlige nyheter. Jeg ville aldri skrevet gratulerer på en venninnes facebook etter å ha hørt det privat enten fra henne eller en annen bekjent, men hvis det står i avisa er det en helt annen sak!

Følelser derimot, kan ingen argumentere seg bort fra. Jeg syns ikke trådstarter bør ha dårlig samvittighet for det hun har gjort, men hun bør likevel ha forståelse for venninnens reaksjon, nettopp fordi at når det er følelser involvert, så hjelper det ikke med fornuft. I ettertid kommer hun sikkert til å se at gratulasjonen var skrevet i beste mening :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er gjerne flere fra min klubb som er på samme stevne, og siden alle ikke har mulighet til å følge med på alle, er det helt vanlig at vi flyr rundt og spør hverandre om de vet hvordan det gikk med den og den. Dessuten er det jo flere andre måter å få vite resultater på, så sjansen er stor for at noen blir gratulert før de har rukket å si noe selv til den som gratulerer. Jeg har aldri sett på det som "feil" før. Jeg har ikke lyst til å gå rundt og fornærme noen uten å mene det, så derfor lurer jeg altså på hvor grensa går for hva en kan si og gjøre?

Hvis dere reiser som en gjeng, og gjør det med jevne mellomrom, kjenner dere vel hverandre såpass godt at dere vet hva som er greit? Noen vil ikke snakke med noen rett etter at de har gått, noen trenger å skravle med en gang for å "debriefe seg". Noen vil selv fortelle hva som gikk galt, andre vil at andre kan forklare hva som ikke fungerte. Noen vil få juble selv, noen synes det er helt greit at andre videreformidler.

Det finnes ingen fast grense, fordi det er snakk om folks følelser, og følelser er ikke universelle og allmenngyldige. Kan dere ikke ta en prat i gjengen?

Eller gjøre som 2ne selv foreslå - om du får spørsmål om hvordan det gikk med Emma, svar at hun så ut som om hun hadde falt ned fra månen, du får høre med henne selv?

Eller så kan dere etter stevnet gå på en pizzarestaurant, bestille tre store med alt og en kald cola hver, og ta runden - hvordan gikk det i dag? :blink: Så avsluttes dagen sosialt, og positivt (med mindre alle trykker seg ned i øvelsen som brast og dommeren som var bakfull...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2ne, du har lest innlegget mitt på verst tenkelige måte, ser jeg. Men det er kanskje ikke så rart, jeg vet at jeg er dårlig på å få frem det jeg mener på nett. Jeg burde ha formulert meg annerledes, og beklager om jeg har støtt noen.

Men jeg får ta sjansen på å stille spørsmålet mitt på nytt:

Mange i denne tråden sier at de helst vil fortelle om resultatene selv og slippe den der "jada, jada, jeg har hørt det alt"-følelsen. Dette gjelder kanskje i første rekke overfor de som sitter hjemme og venter på resultater, men i og med at du, 2ne, trekker frem den situasjonen hvor folk ved eksteriørringen fikk vite om dine LP-resultater, tolket jeg det dithen at det egentlig gjelder alle, også de som er på stevnet sammen med en selv (Fyttirakkern for en dårlig setning!)

Det er gjerne flere fra min klubb som er på samme stevne, og siden alle ikke har mulighet til å følge med på alle, er det helt vanlig at vi flyr rundt og spør hverandre om de vet hvordan det gikk med den og den. Dessuten er det jo flere andre måter å få vite resultater på, så sjansen er stor for at noen blir gratulert før de har rukket å si noe selv til den som gratulerer. Jeg har aldri sett på det som "feil" før. Jeg har ikke lyst til å gå rundt og fornærme noen uten å mene det, så derfor lurer jeg altså på hvor grensa går for hva en kan si og gjøre?

Jeg mener jo at du leste mitt innlegg på verst tenkelige måte, i og med at du klarer å spørre som du gjør etterpå. Selvsagt er det lov å se andre gå, selvsagt er det lov til å gratulerer folk, selvsagt er det lov å høre på speakeranlegget, selvsagt er det lov å sjekke resultatlista - og for all del, om du blir spurt om hvordan det gikk med Helga og Britt, så fortell hva pokker du vil. Som jeg skreiv i det innlegget du sikter til, så ble jeg hverken sur, sint, lei meg eller fornærmet over å bli gratulert. Jeg takket og ble glad for gratulasjonene også, jeg har aldri klemt så mange frivillig på en og samme dag før, jeg. Det er ikke det som er greia her i det hele tatt. Men når det blir spurt om det betyr noe HVEM som formidler resultatet videre, så gjør det det, for oss sære, som har dårlig folkeskikk og tør å tenke noe så frekt som at det hadde vært morsommere, hyggeligere og koseligere om man hadde fått formidle den gode nyheten selv. Da er man helt sikkert direkte uhøflig, rett og slett..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er veldig kjekt å få fortelle litt større nyheter selv, og jeg setter veldig mye pris på at mine "hundevenner" spør om jeg helst har lyst til å være først ute selv. :blink: Men jeg hadde nok ikke blitt sur hvis noen hadde lagt det ut, med mindre jeg allerede har sagt at jeg vil gjøre det selv, også gjør de det likevel. Men det er jo ikke alle som kjenner meg så godt at de vet hva jeg foretrekker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Følelser derimot, kan ingen argumentere seg bort fra. Jeg syns ikke trådstarter bør ha dårlig samvittighet for det hun har gjort, men hun bør likevel ha forståelse for venninnens reaksjon, nettopp fordi at når det er følelser involvert, så hjelper det ikke med fornuft.

Det må jeg si meg uenig i. Det eneste som hjelper når følelser er involvert, er fornuft. Det er det som skiller oss fra dyrene. Dyr handler stort sett instinktivt eller for å få dekket et umiddelbart behov. Vi har (hedligvis? dessverre?) fornuft nok til å lære at det i det lange løp kan lønne seg å ikke la følelsene styre våre handlinger til en hver tid. Vi slutter som regel å bæsje hvor og når som helst fordi vi føler for det, eller å grine fordi vi har lyst på pupp. Da kan vi lære oss å takke pent når noen gratulerer oss med en eller annen hyggelig begivenhet. Det koster begge parter mindre enn at vi skal være sure og spydige tilbake.

Man kan forstå folks følelser så mye man bare vil, men man gjør dem en bjørnetjeneste om man gir dem inntrykk av at man aksepterer hva som helst av atferd bare fordi de "følte for det".

Får håpe ingen leser noen resultatlister fra WW i Danmark nå da. Slik at folk får "sprukket boblen selv". :whistle:

Jeg regner med at DKKs webmaster blir overrent av følelsesladd e-post fra sinte/ulykkelige/skuffa vinnere over helga, ja ... ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, hunderesultater O.l. synes jeg det bare er hyggelig om folk offentliggjør før meg/ gratulerer.

Private affærer som graviditet, giftemål o.l. vil jeg selvsagt meddele selv, men de fleste klarer da å se forskjellen på dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner ikke helt greia med å lage styr av slikt, for det er et offentlig arrangement med offentlige resultater som ikke er taushetsbelagt på noen som helst måte. Vil man ikke at folk skal spre resultater, så får man da melde seg på steder ingen andre man kjenner starter på da...

Signerer denne.

Hadde det vært noe privat så hadde jeg kanskje kunne tenkt meg om en gang eller to, evt sendt grattulasjon på mail eller tlf, men på et slikt offentlig arrangemang hvor mange vet resultatene og hvem som helst kan gå inn og sjekke hadde jeg nok kunne sendt en offentlig grattulasjon på FB. For min egen del blir jeg bare glad for en grattulasjon så lenge det var noe offentligheten skulle vite, og ikke noe privat jeg ville holde for meg selv av en eller annen grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det må jeg si meg uenig i. Det eneste som hjelper når følelser er involvert, er fornuft. Det er det som skiller oss fra dyrene. Dyr handler stort sett instinktivt eller for å få dekket et umiddelbart behov. Vi har (hedligvis? dessverre?) fornuft nok til å lære at det i det lange løp kan lønne seg å ikke la følelsene styre våre handlinger til en hver tid. Vi slutter som regel å bæsje hvor og når som helst fordi vi føler for det, eller å grine fordi vi har lyst på pupp. Da kan vi lære oss å takke pent når noen gratulerer oss med en eller annen hyggelig begivenhet. Det koster begge parter mindre enn at vi skal være sure og spydige tilbake.

Man kan forstå folks følelser så mye man bare vil, men man gjør dem en bjørnetjeneste om man gir dem inntrykk av at man aksepterer hva som helst av atferd bare fordi de "følte for det".

Jeg regner med at DKKs webmaster blir overrent av følelsesladd e-post fra sinte/ulykkelige/skuffa vinnere over helga, ja ... ;-)

Jeg formulerte meg nok litt klønete der, eller kanskje du bare misforsto. Det jeg mente var selvsagt ikke at man ikke skal bruke fornuften sin til å oppføre seg. Følelsene kan man ikke stoppe likevel. Man kan føle seg sint og såret, uten at man trenger å utagere.

Jeg mente ikke ett eneste sekund at vi skal se bort fra skikk og bruk og alt det som gjør at samfunnet vårt fungerer bare fordi vi føler oss fornærmet. Men at følelsene ER der, det kan vi ikke stoppe med noen som helst fornuft.

Håper det var oppklarende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er ikke noe å bli sur for, og det er heller ikke TS sitt tilfelle jeg diskuterer, fordi dette sto også i første innlegget:

Jeg diskuterer dette:

Og da blir svarene sånn:

Nei, jeg hadde ikke blitt sur om noen laget et gratulasjonskort og la ut på facebook, hjemmeside eller whatever. Man blir ikke sur for å bli gratulert, det er - stort sett - hyggelig ment, det.. Men ja, det betyr noe HVEM som formidler et slikt resultat videre. Og noen ganger, så har man faktisk lyst til å være den som forteller det selv, selv om man tydeligvis må reise til Gokk der ingen skulle tru at nokon kunne bu i smug for at det skal være mulig.

Det ser ut som at dette er noe som engasjerer meg veldig, og det er det jo egentlig ikke. Jeg syns bare det er litt hyklersk å snakke om andres manglende folkeskikk, når hele problemet kan unngås ved å stille et enkelt spørsmål: "Gjør det noe om jeg offentliggjør de gode resultatene nå?"

Men, hovedpoenget med en gratulasjon er kanskje å være først ute? De som gratulerer som nr 2, 3 eller 7, mener det sikkert ikke like mye som den som gjorde det først? :whistle:

Uthevet: Her bør man jo skille på private og offentlige ting. Stevne/utstillingsresultater feks vil jo oftest bli lagt ut i offentligheten av arrangørene og da er det vel ikke spesielt privat lenger uansett, mens andre ting som ikke legges ut på nettet for allmenheten er mere privat, feks vis noen er gravid.

Når det gjelder gratulasjoner så har det vel ikke noe og si når man grattulerer, men enkelte er jo skikkelig engasjerte og spente på sine venner og kjente's vegne når det sjer noe og følger godt med, og går det bra da så er det jo litt gøy og grattulere. Jeg har heller aldri slitt med at jeg ikke får fortalt selv, for de fleste kommer jo og grattulerer og samtidig spør de jo om detaljer og da får man jo fortelle hva som skjedde selv :whistle:

Kort fortalt så synes jeg ikke det er natturlig og mene at folk skal spørre om tillatelse til og fortelle noe som allerede er offentliggjort. Er det ikke offentliggjort så blir det noe annet :thumbs:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uthevet: Her bør man jo skille på private og offentlige ting. Stevne/utstillingsresultater feks vil jo oftest bli lagt ut i offentligheten av arrangørene og da er det vel ikke spesielt privat lenger uansett, mens andre ting som ikke legges ut på nettet for allmenheten er mere privat, feks vis noen er gravid.

Når det gjelder gratulasjoner så har det vel ikke noe og si når man grattulerer, men enkelte er jo skikkelig engasjerte og spente på sine venner og kjente's vegne når det sjer noe og følger godt med, og går det bra da så er det jo litt gøy og grattulere. Jeg har heller aldri slitt med at jeg ikke får fortalt selv, for de fleste kommer jo og grattulerer og samtidig spør de jo om detaljer og da får man jo fortelle hva som skjedde selv :)

Kort fortalt så synes jeg ikke det er natturlig og mene at folk skal spørre om tillatelse til og fortelle noe som allerede er offentliggjort. Er det ikke offentliggjort så blir det noe annet :)

Hunderesultater (utstilling, konkurranser) blir jo som oftest offentliggjort etterhvert, men ikke samme kveld. Har jeg mulighet til å fortelle det selv før det popper opp på dogweb eller klubbers hjemmesider, foretrekker jeg det, selv om det blir "offentlig" senere..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uthevet: Her bør man jo skille på private og offentlige ting. Stevne/utstillingsresultater feks vil jo oftest bli lagt ut i offentligheten av arrangørene og da er det vel ikke spesielt privat lenger uansett, mens andre ting som ikke legges ut på nettet for allmenheten er mere privat, feks vis noen er gravid.

Når det gjelder gratulasjoner så har det vel ikke noe og si når man grattulerer, men enkelte er jo skikkelig engasjerte og spente på sine venner og kjente's vegne når det sjer noe og følger godt med, og går det bra da så er det jo litt gøy og grattulere. Jeg har heller aldri slitt med at jeg ikke får fortalt selv, for de fleste kommer jo og grattulerer og samtidig spør de jo om detaljer og da får man jo fortelle hva som skjedde selv :)

Kort fortalt så synes jeg ikke det er natturlig og mene at folk skal spørre om tillatelse til og fortelle noe som allerede er offentliggjort. Er det ikke offentliggjort så blir det noe annet :)

Nå er det vel bare de store utstillingene, som verdensvinner og Crufts, som har den servicen at de oppdaterer resultatene løpende i løpet av stevnet. Det har rett nok kommet BIG og BIS-resultater fra NKK Trondheim allerede, men det er ikke noe sted - foreløpig - hvor resterende resultater er offentliggjort. De "vanlige" utstillingene offentliggjør ikke resultater før de kommer på dogweb, og det kan jo ta flere uker..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eh, poenget er nå vel noe sånn som at hvem som helst kan stå rundt en ring og se hvem som vinner. Det er offentlig. Altså kan hvem som helst utbasunere det til hele verden - gitt at de ikke vet hvem du er.

Ser ikke problemet - bruk nå litt almenn skjønn? Om det er bestevenninna di så kan du jo alltids holde igjen om hun er så sær at hun vil si noe selv - men om det er noen langt ute i periferien så er det vel ikke aktuelt å nevne det engang?

Aldri vært borti noen som har nektet meg / andre å legge ut resultater, det er jo igjen bare bikkjer? Men det finnes kanskje de som har sidestilt bikkjeresultater med egne resultater i livet...? Jeg har iallefall beholdt mine karakterer, mine personlige oppnåelser og slikt som høyerestående enn om bikkja rykker opp en klasse i lp. Gøy det liksom - men .... Det er bare ei bikkje. Ikke et barn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eh, poenget er nå vel noe sånn som at hvem som helst kan stå rundt en ring og se hvem som vinner. Det er offentlig. Altså kan hvem som helst utbasunere det til hele verden - gitt at de ikke vet hvem du er.

Ser ikke problemet - bruk nå litt almenn skjønn? Om det er bestevenninna di så kan du jo alltids holde igjen om hun er så sær at hun vil si noe selv - men om det er noen langt ute i periferien så er det vel ikke aktuelt å nevne det engang?

Aldri vært borti noen som har nektet meg / andre å legge ut resultater, det er jo igjen bare bikkjer? Men det finnes kanskje de som har sidestilt bikkjeresultater med egne resultater i livet...? Jeg har iallefall beholdt mine karakterer, mine personlige oppnåelser og slikt som høyerestående enn om bikkja rykker opp en klasse i lp. Gøy det liksom - men .... Det er bare ei bikkje. Ikke et barn :)

Jasså, er ikke hunder barn? Næhei? Vel vel, tusen takk for opplysninga. Det slo deg ikke at man liker hunder nettopp fordi de er hunder, kanskje?

At du ikke oppnår rare greiene med bikkja di, det er helt greit, det er faktisk opp til deg hva du ønsker å legge i DITT hundehold. Men dropp den der agendaen du tydeligvis har mot alle oss som har hund for noe annet enn det å ha en turkompis, gidder du? Og skal du argumentere om å få respekt for ditt hundehold, så bør du muligens starte med å utvise bittelitt respekt for andres hundehold først..

Det er noen år siden jeg var ferdig på skolen, så "personlige oppnåelser" går liksom ikke på karakterer fra skolen lenger. At du ikke klarer å forstå at det å jobbe med en hund, kanskje over tid, kanskje overvinne noen vanskeligheter, at det kanskje går under "personlige oppnåelser" - selv om det er BARE en hund? At det kanskje ikke bare går på selve BIKKJA, men også mennesket som har trent denne hunden, og kanskje overvunnet sjeanse eller konkurransenerver eller prestasjonsangst eller whatever. At man kanskje er nødt til å ha et lite snev av kunnskap om hund og hvordan de lærer for å kunne gjøre det såpass greit i konkurranser at det er noe å være stolt av? Så hvorfor uttaler du deg egentlig om hvor "gøy det er liksom"? Har du i det hele tatt PRØVD det selv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde blitt veldig glad for en sånn gratulasjon jeg! Ser at noen liker å fortelle selv, men herlighet, å bli sur er jo bare utrolig dumt!

For meg spiller det ingen rolle, det at folk informerer om det betyr jo at dem bryr seg og det hadde jeg nok blitt veldig glad for :)

Er veldig forsiktig selv med å legge ut andres resulater. Reaksjonene til folk er ikke alltid like lett å spå.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At du ikke klarer å forstå at det å jobbe med en hund, kanskje over tid, kanskje overvinne noen vanskeligheter, at det kanskje går under "personlige oppnåelser" - selv om det er BARE en hund? At det kanskje ikke bare går på selve BIKKJA, men også mennesket som har trent denne hunden, og kanskje overvunnet sjeanse eller konkurransenerver eller prestasjonsangst eller whatever. At man kanskje er nødt til å ha et lite snev av kunnskap om hund og hvordan de lærer for å kunne gjøre det såpass greit i konkurranser at det er noe å være stolt av?

Jeg ser framdeles ikke noen grunn til å kalle folk frekk fordi de er glad på mine vegne, og forteller andre om et offentlig resultat - oppnådd i en offentlig framstilt konkurranse. Jeg synes jeg så at en av spillerene på tippeligalaget i byen (som jeg kjenner) ble sur på meg fordi jeg gikk og fortalte folk at de vant 4-0 mot lag "xyz"? Eller at søskenebarnet mitt som scoret for lilleputtlaget da de utrolig nok vant fotballturneringen de har trent til i ett år - tror du han kaller meg frekk når jeg forteller hans tante og onkler om seieren? Utstillinger eller hundesport er ikke noe særegent, alle sporter krever kunnskap og trening. Det er første gangen jeg hører at man ikke skal gå ut med resultater fra offentlige konkurranser. Det høres rett og slett litt rart og nesten egoistisk ut? :)

Men man har jo respekt for mennesker i verden (uansett hvor hardt du kanskje prøver å argumentere for at man ikke har det, sorry å skuffe deg ;) ) - gitt at folk faktisk sier i fra. For det er IKKE normalt for meg å gå rundt og late som jeg ikke er glad på andres vegne, altså vil jeg "per normal" rope ut til hele verden hvor stolt jeg er over familie eller venner. Om jeg ikke skal si noe må jeg legge inn et "unntak" - ikke noe problem - men jeg forstår det ikke helt :) Som er årsaken til at jeg skrev i tråden. Det er da basic human 101 å ta hensyn til hva andre ber deg om, men det gir forutsetningen at folk faktisk sier i fra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...