Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor lenge skal man være forsiktig med trappegåing osv?


Midas

Recommended Posts

Jeg lar ikke Midas hoppe ned fra sofaen, seng eller gå i trapp enda. Jeg er litt usikker på hvor lenge vi bør vente før det er trygt å la han gå i trapp? Han får "øve" seg på å gå i den lille trappen utenfor her med tre trinn, men siden vi bor i 3. etg synes jeg det blir altfor mye trapper å gå for han enda.

Hva bruker dere å gjøre i forhold til dette? Jeg tenker, agilityhopp skal vi jo vente med til han er et år ca, men hvor lenge bør man vente med disse tingene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun jeg har nå er 11 uker, og får lov til å gå noen trapper opp. Jeg venter mer med trappene som går nedover, siden det gir større belastning for henne. Det hender allikevel at hun får lov til å fullføre de siste stegene ned, bare slik at hun blir vant til å gå nedover også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Da skal jeg hvertfall drøye mye lengre med å gå ned trapper og hoppe ned fra sofaen. Han er jo bare ni uker enda. Jeg synes det er greit at han får gå et par trinn bare, så han ikke blir redd for å gå trapper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At jeg ikke lar dem hoppe ned fra sofaer eller gå ned lange trapper har lite med hd og slikt og gjøre i alle fall, men små valpiser har begrenset med kroppskontroll og tryner de ned en lang trapp kan de slå seg godt. Så fort jeg ser at kroppskontrollen er rimelig ok får de bare holde på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi lar hundene gå i trapper, både opp og ned, fra de våger å gå dem selv.

Trappegåing med tanke på HD, se avsnitt 2.2

Artikkelen nevner jo folk som bærer hundene opp og ned frem til de er 1 år gammel. Og jeg tviler på at belastningskader i forparten til hunden gir HD, nei. Jeg ser allikevel ikke at artikkelen ga noe nyttig informasjon om hvorfor hunden bør få lov til å løpe opp og ned trapper uten fare, når den bare er noen mnd gammel. Da kan man jo like gjerne la 8 uker gamle valper hoppe hindre da, hvis det ikke gir noen belastning når forparten treffer bakken med kraft? Jeg hadde en hund som fikk problemer med albuene etter å ha hoppet over en grind som valp, og han slet med det jevnlig helt til han døde (avlivet pga smerter rundt det).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ikke snakk om å bære han til han er et år da, men heller de første ukene så han har litt mer kontroll. Han er jo bare en liten tass enda, som såvidt klarer å gå en liten trapp. Jeg har aldri latt hundene mine gå i trapp fra de var så små, men nå er jeg usikker på hvor lenge ca det er trygt å vente. Han skal venne seg til trapp, men jeg vil være forsiktig med å belaste han for mye siden vi går 3etg opp og ned sikkert 14 ganger hver dag. Er bedre å være føre var synes jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt med måte - forskjell på å gå i trapper og hoppe agilityhindre?! :lol:

Bikkja mi gikk opp trapper fra hun var 4 mnd (tjukkretriever, as known) - men nedover var jeg litt hysterisk og bar a til jeg omtrent bar brokk på meg. Til slutt måtte jeg faktisk jobbe litt for å lære henne å gå ned trapper, det var jo noe hun aldri fikk gjort. Neste hund skal få prøve mer trappegåing, det gikk jo bra med hofter og albuer selv om valpen gikk på asfalt og hoppet ut av både soffa og ned av steiner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bar også Casper til han veide 20 kg, og var like stor som meg. Det endte med at han ble redd for å gå ned trappen... Vil helst ikke gjøre den feilen igjen. Men selvfølgelig, alt med måte :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ting er jo ikke så svart/hvitt. Det er derfor jeg ofte lar valpen få avslutte de siste trinnene, så får hun mestringsfølelse av å gå nedover og slipper belastningen av hele trappen. I starten gjør jeg det samme når vi går opp trappen (setter valpen fra meg på nest siste trappetrinn og lar den fullføre).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Jeg er skikkelig slepphendt, tydeligvis, for mine hunder har fått gå i trapper fra jeg fikk de, de. Nora har sågar hoppet fra midten av trappa og ned siden hun var 4 mnd gammel (4-5 trinn), hun fikk A på albuene hun. Em har gått i samme trappa hele sitt første leveår, hun og med A på albuene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Aldri brydd meg, men har endt med å bære ned mange ganger rett og slett for det haster med å komme ut for bebis.

Så lenge det er normalt vandring i trappen så får den lov til å gå som den vil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere som lar hundene gå trapper fra starten av, er det snakk om flere etasjer eller en trapp da? Vil liksom ikke være for overbeskyttende heller, men er redd for belastning på albuer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er såpass kynisk på det temaet at hvist en hund/valp ikke kan gå i trapper fordi noen mener at det kan fremmskaffe hd/ad problemer på en hund.

Så har ikke hunden livets rett.

Jeg er helt enig i at man ikke skal overbelaste hunden med å sykle eller gå i lange bratte skogholt. Men at man skal bære valpen opp og ned trapper pga feilutvikling?

Der går grensen.Greit nok med fallskader den skjønner jeg.Men går den frivillig i trapper så kan den gå i trapper!.

Hva gjør ulven ute i naturen under valpestadiet? den blir ikke løftet å bært av moren for å avlaste kroppen,og skjelett utviklingen. de springer og hopper fra steiner som alle andre dyr uten prob.

Når jeg snakker om trapper mener jeg 1 eller 2 etg opp ikke høye blokkleiligheter

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge de mestrer det, lar jeg de få lov. Det kommer veldig an på størrelse på hunden; en valp av liten rase har større potensiale til å skade seg ved feks å falle enn en større valp. Jeg er mer redd for skader i forbindelse med å gå/hoppe ned enn jeg er for AD. Dog har jeg ikke hatt valp når vi har bodd steder med mange trapper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aldri brydd meg, men har endt med å bære ned mange ganger rett og slett for det haster med å komme ut for bebis.

Så lenge det er normalt vandring i trappen så får den lov til å gå som den vil.

Samme her, rett og slett. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begrenser trappegåingen, fordi jeg har ikke møtt så fælt mange valper som går pent og kontrollert nok til at de skal få gå hvordan de vil. Derfor styrer jeg trappegåingen for å unngå hopp og sprett som kan gi unødvendige støt og over tid føre til slitasje og skader. Men når valpen klarer å gå rolig bak meg, så får den gå trapper.

Valpen må jo også vokse seg stor nok til å ha lange nok bein til at den kan gå fornuftig i trappa.

Jeg synes også sammenligningen med lek utendørs og trappegåing blir noe søkt - det er forskjell på å gå ned en kantete, hard trapp, og å trille ned en gresskråning. Det er forskjell på å hoppe og sprette i skogsterreng, og å lande på framparten på en trapp som ikke gir etter, 30 ganger etter hverandre.

En valp må få bevege seg for å utvikle motorikk, erfaring, trygghet, muskler, koordinasjon, etc. Men når jeg legger den voksne valpen på røntgenbordet skal jeg ha god samvittighet for at den ikke har overdrevet aktiviteten sin i oppveksten. Så får den bokstaven komme som kommer - men jeg skal ikke ha mulighet til å tenke "hva om", det vil jeg kontrollere i størst mulig grad.

Vi vil jo heller ikke ta på en ung hund en kløv, eller kneppe lenka på valpen og ta den med på en mil lang mosjonstur fra A til B. En skal kontrollere og styre aktivitet og belastning etter hundens alder, evner og utvikling. Skjelettet er for mykt og uerstattelig til å køddes med...

Som en bakgrunnsramme kan jeg jo legge til at jeg har en rase hvor vi faktisk røntger albuene (det er ikke mange raser som gjør det jevnt over - cirka 80 prosent av fødte bernere røntges fram og bak), og vi vet at cirka 20 prosent av de røntgede har AA. Vi har cirka samme HD-prosent. Tallene er høye nok til at jeg ønsker å ta hensyn til en valp i oppvekst, før jeg vet mer om hvordan den har det inni seg. Å ta hensyn er ikke det samme som skjerming, og det er mye moro en valp kan få oppleve uten at den må stupe salto i trapper eller ha støt-slitasje på albuene/skuldrene før den er et halvt år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med deg Emma. Det er stor forskjell på om han tryner litt i skogen, hvor det er mykt og gir etter, enn i en steintrapp. Jeg vil ikke stå der den dagen han røntges, og tenke at søren, hvorfor passet jeg ikke bedre på... Da er det for seint å angre. Selvfølgelig må hunden få lære å gå i trapp, men det er kanskje en fordel å gjøre det litt gradvis, og ikke la han snuble seg ned tre etg. i steintrapp fra han er så liten. En valp skal jo få utvikle muskulatur, og tusle rundt i ulendt terreng i eget tempo, men jeg synes det er stor forskjell på det, og gå i trapper/hoppe ned fra ting på hardt gulv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har jeg aldri brydd meg om. Men nå har jeg en hund med svak HD og en med svak AA.... :)

Det fleste av folk en hører som har den unnskyldingen om att miljøet under oppvækst er avgjørende for hd ad problemer. Er de folkene som eier raser som sliter mest med dette. det er egentlig litt rart og tenke på *ironi*.

Jeg har hadt schæfere som har hoppet og sprettet vegg imellom siden de var valp uten prob. Og jeg har hadt schæfer som har holdt seg mest mulig stille under oppvekst med kraftig AD.

Så den teorien med trapper kontra mykt underlag i skogen kjøper ikke jeg. det er desto mer harde underlag i fjellet enn det myke underlaget i tre/teppegulvet hjemme hos folk.

Er ikke dermed sakt at en skal være uforsiktig og at valpen kan briste ledd under oppvækst.. Men hvist noen kommer og forteller meg at hunden har sterk grad av hd med forkalkninger i 1 års alderen pga oppvekst, så er det en for laber unnskyldning av rase problemet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår KLM er snart 13 uker nå, og vi bor i enebolig m tretrapp...hun har gått opp og ned et par,tre ganger daglig siden hun var 9 uker, selv om vi prøvde å passe på å bære henne når vi så det. Men av og til er hun helt hyper, og flyr i full fart både op og ned trappa...umulig å få tak i...hvordan stoppe det, liksom :whistle: ? Dessuten - når hun har sine gledes eller trøtthetsraptus så hopper og spretter hun jo langt verre enn når hun går eller endog flyr ned trappa...

Nei, jeg tror man må ta det litt etter hunden...vi har en aktiv hund, og veterinæren sa at hun har en robust og sterk beinbygning (ikke noen pinglebein her, kraftige fine saker). Samtidig er jo rasen smidig og lett :lol: .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men av og til er hun helt hyper, og flyr i full fart både op og ned trappa...umulig å få tak i...hvordan stoppe det, liksom :whistle: ?

Ha den i bånd? Det er sånn man lærer den å gå kontrollert i trappa, den får ikke erfare at det er mulig å fly/ha fart opp og ned. En kjempefordel når den er voksen også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Jeg har aldri hatt hunder med ad/hd grader sterkere enn a og mine hunder har fått lov til å gå trapper fra denm har funnet ut av hva trapper er. men jeg har prøvd å nekte dem å løpe trappene. Den ene ahdde jeg problemer med det , trapp rett på utsiden av døra og han tok sats og hoppet ned trappa ca fire trinn. Inne trapper har jeg stengt av med alt som har falt meg inn, her satte jeg bare opp et ligge underlag til forige valpen og denne valpen ja hun går bare trappen hvis jeg går opp så da er det ikke noe problem med løping i trappa. Ut døra har jeg fire trinn ned og den går dem fra dem kan gå trappa.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...