Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor ofte er dere hos vetrinær ?


Jane

Recommended Posts

Jeg er ofte hos vetrinær, ofte i andres øyne, men jeg føler ikke at jeg er det for mye! ( cirkus 3 ganger pr år ) Ikke det at hundene mine er ofte syke, men jeg liker å passe på de og være "føre var" dersom jeg mistenker noe.

Jeg liker å ta vare på hundene mine og følge ting opp dersom det har vært noe som har plaget dem, nå sist i dag da hannhunden her har fått 3 kuler som vokser. Da ville jeg dra å sjekke de opp og endte med å bestille time for å fjerne de, vetrinær mente det var bare talgkuler, men skulle sende de inn å sjekke de for kreft. Og det er det jeg er så redd for, bare ordet KREFT får meg til å grøsse :D

Møtte en bekjent hos vetrinær å hun sa : skal du legge hundene dine under kniven IGJEN !? Først da tenkte jeg at jeg har kanskje blitt det nye samtaleemne i hundeklubben, haha.. "ho som liker å skjære i hundene sine" Hannhunden har vært under kniven 2 ganger før å fjernet fettkuler, han er 6 år nå.

Var sist hos vetrinær for 1 mnd siden da tispen min har fått liggesår på begge albuene, ville at hun skulle ta en titt, evnt skrive ut resept på salve.

Lurte bare på hvor bekymret dere andre er for hundene deres, om dere lar kuler komme og få vokse fritt på hunden eller om jeg bare er spik spenna gal og på vei til å bli HYPOKONDER !?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg tror noen mente jeg var litt hønemor da jeg ville være sikker på at det ikke var noen rester av ulvekloen snuppa her mistet. Jeg ville heller være sikker på at det ikke var rester, enn å gå å ha angst for at hun kan få blodforgiftning når som helst. :D

Jeg vet ikke med fettkuler. Jeg pleier stort sett å gjøre det veterinæren anbefaler, og blir jeg usikker, spør jeg en annen. Noen hunder er jo oftere syke enn andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er det man kaller for hønemor. Heller en gang for mye, en for lite.

Om jeg er usikker på ting - så ringer jeg ofte å spør. De pleier å være veldig behjelpelige, og pleier somregel å la det vente litt, for å se det ann. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg tror noen mente jeg var litt hønemor da jeg ville være sikker på at det ikke var noen rester av ulvekloen snuppa her mistet. Jeg ville heller være sikker på at det ikke var rester, enn å gå å ha angst for at hun kan få blodforgiftning når som helst. :D

Jeg vet ikke med fettkuler. Jeg pleier stort sett å gjøre det veterinæren anbefaler, og blir jeg usikker, spør jeg en annen. Noen hunder er jo oftere syke enn andre.

Ja, kall meg gjerne hønemor, men jeg tenker sånn " at det er bedre å sjekke en gang for mye, enn en gang for lite!".

Som sagt så er hundene mine ikke ofte syke, men de er aktive Boxere som er med over alt og er mye i skog og mark så skader kan jo forekomme. Det har vært knekt tå, avrevet klo, voksesmerter og kuttskader osv osv ..

Og som sagt, kreft er jeg livredd for så når jeg ser en kul vokse seg "stor" på kort tid vil jeg ha den fjernet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg har vært heldig, eller at jeg ser an ting litt mer (nå har ikke jeg oppdaget kuler eller sånne ting). Men jeg drar ikke for litt halting f.eks, da ser jeg gjerne an noen dager, og da har det også gått over. Så tja, 1-2 ganger i året kanskje?! De to siste årene har det kun vært for vaksinering og HD/AD-røntgen, og sjekket andre småting i samme slengen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes vel kanskje det å operere bort fettkuler er litt overdrevent ja.. :D Jeg ville nok sett det an mye lengre, og hvis det ble snakk om dyrlegebesøk, hadde jeg vært overlykkelig for å høre at de sikkert kom til å gå bort av seg selv, sånn at jeg slapp å operere.

Utover vaksiner og helseundersøkelser (Hd, øyelysning osv), er jeg til dyrlegen når hundene er (mistenkt) skadet/syke. Aynï har aldri vært til dyrlegen for slike ting, selv om hun har hatt kennelhoste. Jeg var mer hønemor før, og dro nok aaalt for ofte til dyrlegen. Det synes jeg nå er flaut å tenke på, og er glad for at jeg i større grad kan vurdere hundenes helsetilstand bedre selv. Jeg har mye mer is i magen, og vet at det aller meste går seg til. Jeg har heldigvis sluppet billig unna større skader og sykdommer; livmorbetennelse, beinbrudd osv. *bank i bordet*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Motsatt av hønemor, hva nå dèt er...

Går 2 ganger i året til vet'en - da for vaksiner (koordinerer det til å passe med èn gang i året, men vips kommer det en hy hund heeelt i utakt med de andre).

Av andre årsaker...

Skulle ha gjort noe med:

Fettkuler på min ene - ja, det har han, og jeg spør vel vet'en når jeg vel er der (hvis jeg husker det)

Ulveklo - skulle vært fjernet på min ene, men venter til etter VV utstillingen - troligvis mer mot neste vinter (han plages med den in høy snø, ikke ellers..)

Gjorde noe, dvs vet'en gjorde det:

Navlebrokk - min yngste ble operert for dette som 12 uker gammel - han ble 3 år i desember. (Han samme som har fettkulene nå - og har nok hatt de ett års tid)

Ingen av mine to eldste (8 og 6 år) har noensinne vært hos vet'en for annet enn rutinesaker (vaksiner og pålagte ormekurer).

Mellomsten knakk en klo i fjor sommer - det krevde et vet'besøk. Han har hatt øyebetennelse en gang (men fikk resept på salve av en vet på jobben). Ellers har jeg aldri hatt han hos vet'en for noe annet på de 3 årene jeg har hatt han.

Smårifter og sånt fikser vi hjemme selv - dårlig mage likeså..

Eller er de enten usedvanlig friske - eller har en ytterst sløv eier?

Så nei - her er det ikke store utgifter til veterinær - unntak av vaksiner (alle får jo "alt" inkl. rabies).

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stemmer i med Monica. Drar ikke for "småting" som halting o.l., det ser jeg an. Er hos vet. ca 1-2 gang i året, men ser jeg noe som ligner på en fettkul så løper jeg faktisk til veterinæren. Jeg venter ikke og ser om de vokser engang. Kreft er min aller største frykt (og begge mødrene til hundene mine har gått bort pga tidlig kreft), og når jeg fant en kul i juret til Cita på størrelse med en ert, så var det ikke spørsmål om å vente engang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg er helt klart hønemor. Skal ikke store saken til før eg blir bekymret og tar en tlf. Men stort sett så har eg vore heldig og slått sammen en sjekk på hoftene sammen med det andre som "feiler" ho,

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje i snitt to ganger i året. Regner det tullet med Tinka ifjor jul som en gang, selvom det var flere besøk hos forskjellige veterinærer.

Men drar liksom ikke til dyrlegen for forstoppelse og sånn, for jeg har jo både Microlax og Parafin.

Men ellers er det jo bare årlig vaksine..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg har vært heldig, eller at jeg ser an ting litt mer (nå har ikke jeg oppdaget kuler eller sånne ting). Men jeg drar ikke for litt halting f.eks, da ser jeg gjerne an noen dager, og da har det også gått over. Så tja, 1-2 ganger i året kanskje?! De to siste årene har det kun vært for vaksinering og HD/AD-røntgen, og sjekket andre småting i samme slengen.

Samme som deg. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jevnt over 1-2 ganger fast i året.

Da med tanke på tannrensing, vaksiner og årlig helsekontroll.

Men med 2 aktive hunder, så hender det innimellom at jeg føler at jeg ser de ansatte på klinikken oftere enn søsken og andre slektninger som bor her i byen...

Hittil i år har vi brukt opp normalkvoten vår da Hampus fikk klokapselbrudd onsdag før påske, og Linus fikk betennelse og byll i en pote pga et usynlig stikksår ikke lenge etter påske.

Så skal vi ta tannstell og vaksiner i midten av juni, sammen med gjennomgang av kiropraktor og årlig helsekontroll for begge 2.

Og vel hjemme fra Danmark i juli er det tid for ormekur.

Så håper jeg vi avslutter der for i år. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal vi se, i år har jeg vært hos veterinær for kastrering av Kahlo, kjapp tur innom for sjekk av sting som ikke løste seg opp, vaksine, og uvi. Jo, også en tur til akuttvet. med Truls da han hovna opp i hodet etter et hundebitt. Men joda, jeg drar nok heller en gang formye enn en gang forlite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Inntil i høst var jeg bare hos veterinær på rutineundersøkelser, stort sett. Vaksiner, øyelysing, røntgen og ultralyd. I vinter har jeg dog vært et par ganger hos veterinær med Dinamor i håp om å finne ut om det er noe fysisk som plager henne, fordi jeg ikke syns hun er helt seg selv mentalt.

Jeg tror nok ikke jeg kan kalles hypokonder på hundens vegne allikevel, for da ville jeg nok ha begynt å undersøke Dina før, og sikkert antageligvis røntget henne fordi hun passer (jeg veit at passgang ligger på linjene), eller når hun knakk ei klo forrige vinter, eller når Nora landet feil og vrikka beinet, eller når de hadde kennelhoste osv.. Så nei, jeg sliter vel neppe ned dørkarmen til veterinærene, ikke engang om jeg regner med denne vinteren her.. hehe :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke hos veterinæren med hundene utenom vaksiner og HD-røntgen, med mindre det er litt mer alvorlige ting. Tilfeller vi har vært hos veterinær for har f.eks. vært hund som ble påkjørt av bil, hund som falt utfor et stup, fjerning av en ondartet kreftsvulst og livmorbetennelse. Ting som litt halthet, fettkuler, små kutt, oppkast, løs mage, kennelhoste osv, drar jeg ikke til veterinær med. Har hittil ikke vært behov for det i hvert fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg drar heller en gang for mye enn for lite, men jeg ser det an likevel. Drar ikke for småting som litt halthet, diaré et par dager eller slikt, og hadde nok ikke dratt for hverken fettkuler eller liggesår (slikt hadde jeg evt sjekket samtidig med vaksiner eller andre ting).

Nå har Nirm vært en del syk, så det har jo blitt kontroller og undersøkelser alt for ofte for å sjekke om hva som er i veien med han. Mens Vida er innom for vaksiner som oftest, da hun er en frisk hund heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er hønemor. Drar eller ringer heller til veterinæren en gang for mye. Uff, jeg tror jeg er litt i overkant redd for hunden, men jeg vil liksom følge med og ta ting i et tidlig stadie. Dina har ikke vært mye syk hun da, men i fjor var vi flere ganger for utredning fordi hun var så dårlig form, da viste det seg at det var innbildt svangerskap. Ellers har hun fått kutt med betennelse, som måtte behandles osv. Jeg drar ikke for diare hvis det ikke varer lenge da, og ikke hvis hun er halt et par dager, men hvis jeg hadde funnet en kul hadde jeg løpt. Jeg vil ikke operere hunden uten at det er virkelig nødvendig, og ville nok tatt vevsprøver før jeg opererte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja... ca 3 ganger i året kanskje, i snitt? To av gangene er for vaksiner da (rabies og en annen, eller kanskje det ikke må gjøres hvert år`? parvo eller noe iallefal). Har allerede vært der to ganger i år da, og vaksinene er ikke tatt enda. Første gang var hd/ad røntgen og andre var muskelstrekk. Så i år blir det fire ganger, med mindre noe dukker opp, og det håper jeg jo såklart det ikke gjør. Helsesjekk taes før vaksinene settes.

Altså:

Besøk: ca 3-4 ganger i året

Telefon: Ca 2 ganger

Er sånn som mange over her er, bedre med en gang for mye, men ser det likevel an.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi er hos veten en gang i året for vaksinering og ellers ved behov. Har sydd sammen noen sår på disse whippsene men ellers så har vi ikke måttet besøke veterinær for noen ting. Eller jo, Ike hadde kraftig kennelhoste engang som jeg trodde hadde ført med seg lungebetennelse, but thats it.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg drar ikke til dyrlegen for "småting" som litt halting og slik, men nå er jeg såpass ofte hos veterinæren uansett så de rekker vel ikke å bli "småsyke".

Men når jeg har en hund som heter Turbo som synes det er en fin ting og dra av seg negler og kutte opp poter og litt sånn blir det fort noen turer, og Bajaz har jo ikke blitt 100 % etter meningitten så han har vært noen runder med luftveisinfeksjon o.l :D

Men prøver å ikke dra om det ikke er absolutt nødvendig. Jeg bruker nok penger hos dyrlegen fra før av for å si det sånn! ;D Skulle ønske jeg bare behøvde å dra for å få de årlige vaksinene, det hadde vært behagelig, hehe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har vært mye hos vet pga patella luxasjon hos småen, jammen glad vi ikke 'så ann' den haltingen veldig lenge.. (Så den ann i halvannet døgn, men iom at det virket som han hadde vondt, dro vi kjapt til vet). Ellers har jeg vært til vet pga kennelhoste, hosten hørtes så vond ut (+ at den holdt oss våken om natten.. :D ) at jeg ville at han skulle få hostedempende.

Utenom det, så er jeg for å se småting ann, men jeg tar gjerne en tlf til vet'en om jeg er litt usikker. Det koster ikke så mye å ta en tlf, og jeg vet at de ikke ber meg komme inn om de ikke tror det er nødvendig.

Ellers har vi et lite hunde(/-dyre)førstehjelpsskrin liggende, Zoolac er greit å ha osv.

Kattene (hatt de i tre år) har kun vært hos vet for den årlige sjekken, kastrering osv, pluss han ene har vært hos vet én gang pga blodig diaré.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan vet dere at det bare er en fettkul, om det dukker opp en klump på hunden?

Vel, jeg drar ikke til dyrlegen for "småting" som litt halting og slik, men nå er jeg såpass ofte hos veterinæren uansett så de rekker vel ikke å bli "småsyke".

Men når jeg har en hund som heter Turbo som synes det er en fin ting og dra av seg negler og kutte opp poter og litt sånn blir det fort noen turer, og Bajaz har jo ikke blitt 100 % etter meningitten så han har vært noen runder med luftveisinfeksjon o.l :D

Men prøver å ikke dra om det ikke er absolutt nødvendig. Jeg bruker nok penger hos dyrlegen fra før av for å si det sånn! ;D Skulle ønske jeg bare behøvde å dra for å få de årlige vaksinene, det hadde vært behagelig, hehe.

:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, på en måte er jeg hønemor og bekymrer meg for hver minste lille ting, men jeg drar ikke til veterinæren for alt heller.

Orry skranglet litt i fjor på grunn av prostataproblemer, ble kastrert, og har vært fin etter det. Småting har det vært, men ikke noe jeg har dratt til veterinæren for.

Norma har vært en del hos veterinæren i løpet av den tiden jeg har hatt henne, hun er klønete... :D Kutt i hovedåren i låret, brudd i halen og kloløsning har selvfølgelig ført til veterinærbesøk, i tillegg har hun hatt en del problemer med hud og ører.

Sånn oppsummert pleier jeg egentlig å se ting an (og bekymrer meg veldig her hjemme *flir*), men drar til veterinær om jeg ikke ser bedring i løpet av noenlunde kort tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi er der for det obligatoriske, vaksiner, HD/AA, ormekurer og øyelysning. Vi er en del i utlandet, så det blir jo noen turer for ormekurer kan man si.. Ellers har jeg hatt ekstremt lite skader, ett potekutt og ett beinbrudd, that's it (bank i bordet). Halting og f.eks. rennende øyne ser jeg an, sistnevnte pleier jeg å dryppe selv med saltvann, som pleier å være nok. Diaré og slikt pleier en dags fasting og zoolac eller idoform å få orden på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...