Hva bør en spørre oppdretter om?

[Wednesday]

Sett at man finner en annonse på Finn.no med valper av en rase man har tenkt en stund på å skaffe seg. Oppdretteren har leveringsklare valper nå, men det er ikke så mye informasjon om verken valpene eller foreldre eller helse eller noe som helst. Man finner hjemmesiden deres, og den inneholder mye bilder, men nesten ingen info. Man er likevel fristet til å kjøpe en valp, og har mulighet til å hente den med en gang. SÅ. Hva bør en egentlig vite om en valp før en kjøper den? Hvilke papirer MÅ man ha? MÅ den ha stamtavle? Isåfall hvorfor?

Okei, det vi vet:

Navnet på kennelen.

At den står på oppdretterliste hos raseklubben.

Valpene har veterinærattest.

De er vaksinert.

Registrert i NKK.

Men er det ikke litt skummelt at man ikke vet noe som helst om foreldre og slikt?

[simira]

Holder på selv jeg. Her er noen av mine.

Formålet med kullet? Kriteriene deres til tispe og hannhund?

Rasetypiske sykdommer; finnes de hos noen av foreldrene, er de bærere, tilfeller i linjene? (hva med søsken av foreldre og evt tidligere kull?)

Hva har valpene vært gjennom av miljøtrening hos oppdretter, både sammen og alene?

Nei, man må ikke ha stamtavle dersom man ikke har videre avl som formål.

Det jeg spør om personlig er om foreldrehundene har noen meritter innen noe annet enn ringtraving. Jeg vil også vite/kjenne til foreldrenes gemytt, har de (eller søsken, eller tidligere kull) hatt noen problemer med aggresjon, andre mentale problemer, hvordan er arbeidslysten, størrelsen og aktivitetsnivået på foreldrene ift. rasen generelt.

Referanser fra tidligere valpekjøpere (kontaktinfo!) er fint.

Dette kan fint skremme vekk de mest useriøse oppdretterene, ihvertfall. Og finner du, som meg, en oppdretter som svarer fyldig på alt dette og så legger til litt mer, så tror jeg ikke du kan få det så mye bedre.

[Wednesday]

Veldig fint svar. Mye jeg ikke hadde tenkt på

[Pim]

Hvis jeg ikke kunne få papirer på valpisen, ville jeg vært enda litt mer nøye på å få møte foreldrene, og få litt papirer på hva de er og har av arvelige saker... og så ville jeg faktisk ha kjørt på med litt magefølelse, og prøvd å forberede meg mentalt på å dra hjem igjen uten valp hvis det er ting som gjør at jeg blir skeptisk. Valper er vandrende reklameskilt, så det er fort gjort å velge feil bare fordi man blir oversjarmert Men når det er sagt, de fleste valper uten papirer blir vel fantastiske hunder?!

[Huldra]

Når den blir registrert i NKK så får man vel stamtavle, eller? De mener vel ikke NOX-registrert vel?

[SFX]

Hvis en ikke får stamtavle, ville jeg vært veldig interessert i å vite hvorfor, da det å få registrert valper i NKK er veldig lett. En stamtavle gir ingen garantier, men da er det lettere å spore valpens forfedre, følge med på søsken, eventuelle nevøer og nieser, også videre.

Selv om en i dag ikke er interessert i utstilling og avl, kan interessen oppstå senere, og da er det surt å sitte med en ikke-registrert hund. Jeg klarer ikke å se noen grunn til ikke å registrere valpene, altså er jeg automatisk skeptisk til valper som ikke oppdretter vil registrere.

Angående det som sies om at kullet skal være på klubbens oppdretterliste - sjekk kriteriene for å få komme på klubbens liste. Noen klubber har så å si ingen krav, og å stå på en slik liste må ikke være et kvalitetsstempel. På samme måte kan det være gode grunner til at en oppdretter ikke står på klubbens oppdretterliste. Jeg står for eksempel ikke på min raseklubbs oppdretterliste, fordi våre kull hittil har vært registrert i mine foreldres navn, og lista er kun åpen for oppdrettere som har hatt valpekull. Så når jeg har hatt et kull registrert i mitt navn, kommer jeg på lista. Jeg velger å tro at det ikke gjør meg useriøs eller uskikket som valpeselger av den grunn

Siden oppdretter har kennelnavn, er det lett å finne dennes tidligere valper på DogWeb, og sjekke selv - da kan du både sjekke at oppdretter snakker sant, og du kan gjøre research før du snakker med oppdretter. Hvis oppdretter sier at alle søsken til kullets foreldre er røntget fri, og det viser seg at de som er røntget er fri, men at de fleste ikke er røntget - da er det en dreining av sannheten du skal være obs på.

Helse, gemytt, bruksegenskaper, eksteriør, levealder - både på kullets foreldre, deres søsken, tidligere avkom, besteforeldre og deres foreldre.

Så ville jeg også latt være å bestemme meg for om jeg skal kjøpe valpen mens jeg er der - dra på besøk om mulig, hils på hundene og sjekk de ut, snakk med oppdretter - dra så hjem og tenk på det. Så slipper du å si ja med favnen full av valper, og kan fordøye litt inntrykk. Om oppdretter pusher på og vil bli kvitt valpene så fort som mulig, så er ikke det et sunnhetstegn. En seriøs oppdretter selger valpene til riktig valpekjøper, ikke fordi de har nådd riktig alder.

[Line&Luna]

Vi var veldig heldige da vi fant vår labrador oppdretter. Etter litt sjekking på nettet, en titt på oppdretterlisten i norsk retrieverklubb, så skrev jeg mail til alle oppdrettere i vårt område. Fikk svar fra flere, men følte at den ene oppdretteren var det noe spesielt med. vi mailet frem og tilbake en god stund, og etterhvert kom de på besøk, for å se om vi var egnede eiere.

Nå er det klart at vi har en kjempefordel med at oppdretteren bor bare et kvarters kjøring unna, sånn at slike møter kan skje, men for oss, som er førstegangseiere, så var dette også veldig viktig.

Vi startet prosessen før tispa var parret, og ventet i over 9 måneder på en valp. Men det er helt klart vært verd det!!

Vi har oppdretteren på "speed-dial", kan bare ringe, natt som dag. Vi møtes og går turer, har vært på utstilling sammen og vi får kjøpt for billig av henne. For oss, som er helt ferske, har dette vært en kjempestøtte. Kjemien var der fra dag en, vi valgte å holde oss til henne, fremfor å ta en tilfeldig oppdretter, som hadde valper tidligere. Men ofte tror jeg at hvis du følger magefølelsen, og at du googler for å se om det er skrevet om oppdretteren, så vil det gå bra. Men bare vær obs, og ikke stress. Dette valget vil du ha med deg i mange år, og det kan kanskje være greit å bruke litt ekstra tid, for å være sikker