Gå til innhold
Hundesonen.no

Å besøke hannhunden ved parring


Djervekvinnen

Recommended Posts

Jeg lurte litt på hvordan dere med tisper har gjort det i forbindelse med parringer.

Har dere reist hjem til de som eier hannen?

Overnattet eller bodd på hytte/hotell?

Dere som overnattet, hvordan opplevde dere det? Kjente dere folkene fra før?

Har eieren og hannen kommet til deg? Overnattet eller en dagstur?

Bodde hannen langt unna?

Hadde hannhund eieren andre hunder i hjemmet? Og hvordan fungerte det? Var de tilstedet under besøket?

Spennende å høre erfaringene :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svarer på den første gangen Bella ble parret.

Jeg lurte litt på hvordan dere med tisper har gjort det i forbindelse med parringer.

Har dere reist hjem til de som eier hannen?

Jepp, det gjorde jeg.

Overnattet eller bodd på hytte/hotell?

Jeg overnattet hjemme hos hannhundeieren i nesten en uke.

Dere som overnattet, hvordan opplevde dere det? Kjente dere folkene fra før?

Det gikk veldig bra, var veldig koselig. :blink: Jeg kjente henne litt fra før, men kun gjennom div. utstillinger, ikke noe mer "personlig" enn det.

Bodde hannen langt unna?

Rundt 40-50 mil tror jeg det er?

Hadde hannhund eieren andre hunder i hjemmet? Og hvordan fungerte det? Var de tilstedet under besøket?

Ja, hun hadde 3 andre tisper hjemme, alle var selvfølgelig til stede under oppholdet. :) Gikk veldig bra det, alle hundene gikk bra overens.

Andre gangen Bella ble parret så sto hun akkurat den helgen både jeg og hannhundeier skulle på samme utstilling. Så jeg kjørte ned til hannhundeier og parret på fredag, før jeg kjørte videre til der jeg skulle overnatte i forbindelse med utstillingen. Så parret vi enda en gang etter vi var ferdige i ringen på søndag. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurte litt på hvordan dere med tisper har gjort det i forbindelse med parringer.

Har dere reist hjem til de som eier hannen?

Overnattet eller bodd på hytte/hotell?

Dere som overnattet, hvordan opplevde dere det? Kjente dere folkene fra før?

Har eieren og hannen kommet til deg? Overnattet eller en dagstur?

Bodde hannen langt unna?

Hadde hannhund eieren andre hunder i hjemmet? Og hvordan fungerte det? Var de tilstedet under besøket?

Spennende å høre erfaringene :)

Vi reiste til hannhunden, som bodde ca 90 mil unna. Overnattet i campinghytte noen mil fra hannhunden, og ble hentet/levert av de, fikk tilbud om å låne bilen deres. Jeg kjente de ikke fra før, men fant tonen fort med begge to. Vi hadde mye til felles og mye å snakke om, og var på ca samme alder. De hadde ingen andre hunder, men en katt. Så lenge Tulla ikke så katten gikk det bra.. :blink:

Oppdretteren til hannhunden kom også på besøk, siden hun bodde rett i nærheten. Fikk hilse på hennes hunder, men de og min tispe hilste ikke. Det skulle de visstnok ikke gjøre pga løpetiden, og at Tulla skulle bli trygg. Parringene fant sted i hagen til hannhundeier, begge hundene var løse, og løp og lekte seg endel først. Den siste dagen jeg var der, var jeg der nesten hele dagen (12 timer) fordi jeg skulle reise med tog om kvelden. Fikk god tid til å bli kjent, skrive under på kontrakter og prate, spise og se på bilder sammen. Det var utrolig hyggelige folk, skikkelig trivelig, og vi reiser gjerne og besøker de hvis vi av en eller annen grunn er i området. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vanligste er at tispeeier oppsøker hannhundeier. Det er tispeeier som ønsker kull, og som skal ha utgiftene ved parringsturen. En kan selvfølgelig få bragt hannhunden til seg, men det er da for tispeeiers kostnad.

Mange mener også at hannhund presterer bedre på hjemmebane, men alle utstillings- og parkeringsplassparringene motbeviser jo det - det er nok individuelt. Så det viktigste argumentet er nok at tispeeier skal ha all hazzle med parring - be seg fri fra jobb, etc.

Når hannhunden har bodd nærme nok, har vi kjørt fram og tilbake.

Når hannhunden har bodd for langt unna, har vi overnatting på campingplass/hotell. Dels fordi en ikke vil trenge seg på hannhundeier, det er hannhunden en vil bruke i avl, ikke en god venn - så ofte kjenner en ikke hannhundeier. Dels fordi det kan være greit for både tispe og hannhund å få ro fra hverandre, så de kan få slappet av og ladet opp til ny parring. Dels fordi det er mest praktisk, så hannhundeier kan dra på jobb og få gjort sine ting. Også videre. På siste parringsferden vår hadde jeg med laptop og jobbet fra hotellrommet. Jeg følte at jeg la nok beslag på hannhundeier som det var, så det føltes "lettende" å kunne trekke seg tilbake på rommet - og det var ikke noe galt med menneskene, tvert imot.

Noen ganger har hannhundeier hatt andre hunder, andre ganger ikke. Har de hatt andre hunder, har de vært i huset, men ikke til stede ved selve parringen.

En gang var det faktisk nyttig at hannhundeier hadde to hanner, da han vi ville bruke ikke ville parre. Men ved å ta ut den andre hannen fikk vi bekreftet at det var riktig dag, det var bare hannen som var sjenert eller uinteressert eller noe.

Hannhundene har vært fra 2 til 200 mil unna. Avstand er en uviktig faktor i avlsarbeidet vårt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg tispe, men bare for å vise at det ikke alltid er slik så parret ikke hannhunden min hjemme hos oss før 9 parring (4 kull) av praktiske årsaker. F.eks første kullet hans var hos hans egen oppdretter, avstanden var ikke lang for oss (25min), han var ganske kjent/trygg på hennes bosted. Andre gangen kom løpetiden på en förtispe rett før oppdretter skulle på utenlandsferie (veldig uflaks med tidspunktet). Da samarbeidet jeg med förvert og vi møttes på halveien sånn cirka. Så vi har kun parret hjemme hos egen oppdretter, som var oppdretter til tispa og hannen. Andre gangen hadde jeg aldri hilst på/møtt forverten før, hun hadde ingen erfaring med parring, jeg hadde lite - men det gikk greit. Parringen ordnet seg og kommunikasjonen var grei. Tror det skal mye til at kommunikasjonen ikke går bra, man har jo samme interesse og samme rase - da har man jo en del felles bare der :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok mest vanlig at tispa reiser til hanhunden. Men jeg har reist med hanhunden til ei tispe. Tok fly, ble hentet av tispeeier på flyplassen. Vi kom hjem til henne og så skulle vi la hundene bli kjent. Det gikk sånn ca 30 sek fra vi kom inn døra før de hang fast. Var der i et par dager tror jeg og de parret vel en tre ganger. Dette var en trygg hanhund og ei erfaren tispe så det gikk knirkefritt. Tispeeier betalte omkostningene ved reise.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Har dere reist hjem til de som eier hannen?

Ja, ved begge kullene våre dro vi til hannhundeieren.

Overnattet eller bodd på hytte/hotell?

I Finland så bodde vi på et motell ikke langt unna hannhunden (Åland er ikke all verdens stor :blink: ). Da dro både Sambo, Junior og jeg over.

I Nederland så bodde jeg og Amy hos hannhundeieren (sambo og Junior var hjemme, vi tok fly).

Dere som overnattet, hvordan opplevde dere det? Kjente dere folkene fra før?

Jeg har "for vane" å ha kontakt med hannhundeieren i lengre tid innen paringer, liker ikke "hastverk" med å finne riktig hannhund. Så jeg "kjente" begge eierne innen vi møttes. Og vi hadde trivelige dager både på Åland og i Nederland.

Har eieren og hannen kommet til deg? Overnattet eller en dagstur?

Nope.

Bodde hannen langt unna?

Åland/Finland og i Nederland.

Hadde hannhund eieren andre hunder i hjemmet? Og hvordan fungerte det? Var de tilstedet under besøket?

På Åland var det ei tispe i huset også, og hun gikk kjempefint sammen med hannhunden og Amy, men vi hadde henne ikke i nærheten når hundene paret.

I Nederland var det kun hannhunden og ingen andre hunder i hjemmet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Marco fikk tispebesøk for et par uker siden, de bor i Arvika i Sverige og det tar vel en 3-4 timer kjøring hit. Jeg kjenner tispeeieren litt fra før da vi har møttes på utstillinger o.l og det synes jeg var veldig greit når det var første gangen for både meg og han! (hahaha) De kjørte frem og tilbake begge dager. Hun nevnte såvidt om det kanskje var mulig å få han med tilbake til Sverige 1-2 dager, men jeg sa nei til det. Jeg ville jo gjerne være tilstede under parringene og litt sånt :blink:

Jeg hadde en valp på 11 uker hjemme (nå 13 uker) og hun var selvfølgelig ikke tilstede under parringene.

Når jeg selv forhåpentligvis skal dra på frierferd med fremtidige tisper i mitt oppdrett så tror jeg nok at jeg alltid vil dra til hannhund og ta inn på hotell/camping e.l. Det er mest behagelig for meg og sikkert også for hannhundeier :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...