Omplassering av problemhund

[Benedicte]

I hvilken grad syns dere det er greit å omplassere problemhunder?

Er det greit å omplassere en hund som stadig viser aggressjon ovenfor folk og lett kan bite et barn? Som biter bare noen tar på han? Og lenge har vært slik? En hund som til og med biter sin egen eier?

Er det verdt å gi denne hunden en sjanse hos noen andre, eller har hunden det kanskje bedre i hundehimmelen?

Alt skal selvsagt vurderes, hver enkelt hund og situasjon, men i dette tilfellet syns jeg helt klart at en slik hund fortjener avliving, fremfor et liv fullt av stress og aggressjon hvor den også er en fare for omgivelsene sine.

Hva syns dere om omplassering av problemhunder?

[Tonje]

Jeg valgte selv å avlive en "problemhund" framfor å prøve å omplassere. Han viste dog aldri agressiv atferd mot folk,men mot hunder,og etter tre år med dette så valgte jeg å avslutte. Jeg vet (og respekterer) at andre kan mene at jeg burde prøvd mye lenger og at jeg kanskje aldri i det hele tatt burde gitt opp,og det skal de få lov til å mene, men jeg mener at jeg tok det riktige valget i forhold til meg og MIN hund.

[Red Merle]

Selvsagt skal man se ann hunden, hvilke problemer den har, hvor lenge den har hatt problemer, og hva den har opplevd osv.

Personlig har jeg nulltoleranse for biting. En hund som biter (og da mener jeg biter, til det blir sår), er en farlig hund, og hører ikke hjemme i samfunnet. Har en hund bitt sikkelig en gang, så biter den nok igjen. Hvor mange skal bli bitt før hunden er 'bra igjen'? Hvem skal bli bitt? Når biter den igjen? Er et liv i munnkurv et bra hundeliv? Jeg synes ikke det.

Jeg har også hatt en hund, som jeg valgte å avlive i stede for å omplassere. Mange som påstod de kunne fikse henne, og de fikk prøve, men kom tilbake uten suksess. Denne hunden var redd, det var den helt siden vi fikk den, og til siste dag. Fordi hun startet med Angstbiting, så valgte vi å la henne slippe. For hun hadde det ikke godt med seg selv

[Bambi]

I hvilken grad syns dere det er greit å omplassere problemhunder?

Er det greit å omplassere en hund som stadig viser aggressjon ovenfor folk og lett kan bite et barn? Som biter bare noen tar på han? Og lenge har vært slik? En hund som til og med biter sin egen eier?

Er det verdt å gi denne hunden en sjanse hos noen andre, eller har hunden det kanskje bedre i hundehimmelen?

Alt skal selvsagt vurderes, hver enkelt hund og situasjon, men i dette tilfellet syns jeg helt klart at en slik hund fortjener avliving, fremfor et liv fullt av stress og aggressjon hvor den også er en fare for omgivelsene sine.

Hva syns dere om omplassering av problemhunder?

Siden jeg er rimelig sikker på at jeg vet hvem hund dette er snakk om egentlig i dette tilfellet, så vil jeg si at den fortjener en sjanse.. Litt fordi jeg fikk ikke oppleve dette stresset, aggresjonen eller noe. Selv ikke ved å snakke til den.

Nøyaktig denne hunden tror jeg har det bedre hos en annen eier.

Jeg mener denne hunden kan endres og vil bli bedre.

[Benedicte]

Siden jeg er rimelig sikker på at jeg vet hvem hund dette er snakk om egentlig i dette tilfellet, så vil jeg si at den fortjener en sjanse.. Litt fordi jeg fikk ikke oppleve dette stresset, aggresjonen eller noe. Selv ikke ved å snakke til den.

Nøyaktig denne hunden tror jeg har det bedre hos en annen eier.

Men en slik hund er fortsatt en fare for samfunnet? Selv om man kan få til en slik hund greit innenfor husets fire vegger, så kan man ikke holde den der for alltid. Vi lever i et samfunn hvor vi må ta hensyn til alle rundt oss. En hund som kan bite et barn som kommer borti den/forbi den, eller et voksent menneske, har det mye bedre som død.

[Bambi]

Men en slik hund er fortsatt en fare for samfunnet? Selv om man kan få til en slik hund greit innenfor husets fire vegger, så kan man ikke holde den der for alltid. Vi lever i et samfunn hvor vi må ta hensyn til alle rundt oss. En hund som kan bite et barn som kommer borti den/forbi den, eller et voksent menneske, har det mye bedre som død.

Ja selvsagt når det er så ekstremt. Men jeg får høre så er det ikke så ekstremt.

Man må også huske bakgrunner til hvorfor og hvordan. Hva som får ting til å bli verre.

Beklager. Men den hunden jeg tror det er om fortjener en sjanse til. Og det er ikke snakk om at den går til hvem som helst..

[Illiya]

Men en slik hund er fortsatt en fare for samfunnet? Selv om man kan få til en slik hund greit innenfor husets fire vegger, så kan man ikke holde den der for alltid. Vi lever i et samfunn hvor vi må ta hensyn til alle rundt oss. En hund som kan bite et barn som kommer borti den/forbi den, eller et voksent menneske, har det mye bedre som død.

Alle hunder kan teoretisk sett bite et barn. Og kanskje lettere enn å bite en voksen. For barn har et annet kroppsspråk enn voksne, og for hunder som kun er vant til voksne, så blir barn veldig lett uvante og skremmende.

Det er da opp til eier å holde hunden borte fra barn, og det kan da ikke være så vanskelig?

En hund som kan tenkes å bite et barn har det da ikke automatisk bedre som død? Den har det da helt greit så lenge den blir skjermet for barn?

[Benedicte]

Alle hunder kan teoretisk sett bite et barn. Og kanskje lettere enn å bite en voksen. For barn har et annet kroppsspråk enn voksne, og for hunder som kun er vant til voksne, så blir barn veldig lett uvante og skremmende.

Det er da opp til eier å holde hunden borte fra barn, og det kan da ikke være så vanskelig?

En hund som kan tenkes å bite et barn har det da ikke automatisk bedre som død? Den har det da helt greit så lenge den blir skjermet for barn?

Det kommer vel an på hva man legger i ordet "problemhund". For meg kan en hund i teorien like gjerne bite et voksent menneske som et barn. Og i mine øyne er det ikke "bare å holde hunden unna barn", da barn er uforutsigbare, og en hund må faktisk tåle at et barn kommer løpende bort uten å bite i refleks.

Jeg hadde aldri kunne hatt en hund jeg ikke kunne stole på i en slik situasjon, under en vanlig gåtur på gaten. Jeg ser heller ikke at en hund som generelt er en fare for omgivelsene burde leve, spesielt ikke hvis "problemhunden" har bitt før, barn eller ei.

Eller syns du det er helt greit?

[SusanneL]

Mine hunder er ikke det minste vant til barn - har vel knapt møtt noen... Så jeg hadde jo aldri stolt på DEM heller sammen med unger. Men likevel ville jeg ikke klassifisere noen av dem som problemhunder som burde vært avlivet fordet.

Det er da ikke så vanskelig å holde en hund under 110% kontroll hvis det er barn tilstedet? I hjemmemiljø finnes det både rom, dører og muligheter for å unngå møter fullstendig. Ute på tur skal man selv kunne kontrollere hunden sin - ved hjelp av bånd, eller fysisk å holde den fast hvis man blir "overfalt" av barn...

Jeg har jo labbetusshunder men har likevel aldri blitt verken overrasket, overrumplet eller overfalt av barn på tur med en/flere hunder.

Disse "overfallsbarna" som finnes er nok aller mest trolig innenfor hjemmemiljøet til hundeeierne, vil jeg tro. Og disse ungene bør man kunne styre/kontrollere til en viss grad - ellers vil jo også f.eks. en peis være umulig å ha...

Så ja - nytt hjem, nytt miljø, nye eiere = en "ny" hund som forandrer språk, væremåte, trygghet og simpelthen blir en forberet utgave av seg selv. Det er jeg rimelig sikker på fungerer i mange tilfeller.

Men nei - alle hunder behøver ikke omplasseres, og for hvert problem som blir omplassert skal man tenke seg at en "normal" og trivelig hund faktisk kanskje må bøte med livet..

Hvorfor bruke opp riktig bra hundehjem på drittbikkjer, tenker jeg. Selv supre, fornuftige og vettuge hundeeiere som greier å fikse en problemhund vil likevel ha det langt mere hyggelig sammen med en normal en, antar jeg.

Susanne

[Nowisclee]

Jeg mener at en hund som har bitt en gang, og kan komme til å bite igjen, definitivt fortjener en ny sjanse, DERSOM man finner det rette hjemmet. Man trenger ikke å bo i et tettbebygd strøk? Man trenger ikke å gå gatelangs der det finnes mye barn og folk langs veien. Sånn som her oppe hos oss, kan man fint gå mange mil uten å se folk innover i skauen. En hund som biter, trenger ikke å komme ut blant folk for sosialisering, ergo trenger den heller ikke å gå langs vei.

Hvis man vet hva man har, og tar hensyn til det, så ser jeg ikke noe problem i at en problemhund får en ny sjanse.

Det går fint an å holde en hund unna andre folk dersom man vil det. Om man ikke vil det, er det en annen sak. Går man i skogen, er det sjelden man treffer på andre, iallefall her oppi. Og treffer man på andre, er det jo bare å snu og gå en annen vei. Jeg tror jeg kunne hatt en hund som kunne være troendes til å bite fremmede, dersom jeg bodde på et sted som dette (og det ikke var hundepensjonat.), og gitt den et utmerket hundeliv. Selv om jeg ikke har tenkt å prøve, for å si det sånn.

Jeg synes at de aller fleste hunder fortjener en ekstra sjanse, litt ut ifra hva som har skjedd og hvorfor.

[Toril]

Og jeg tror/synes som Nowisclee .Rett sted,rette folk og det meste går bra.

[Carma]

Mulig jeg er kald og kynisk nå altså, men jeg synes ikke man skal holde "alle" hunder i live og gi alle en ny sjanse! Blir litt oppgitt over hundene på div animal rescue-programmer hvor det innimellom tydeligvis ikke er noen grenser for hva som skal "repareres"... Klart det er mye som kan ha skjedd som ikke er hundens skyld på noe vis og som kan ha ført til stress/angst/aggressjon og som igjen kan være årsak til at hunden biter, men når det nå faktisk ER sånn at hunden har utviklet disse tingene, hvor bra vil denne hunden ha det etterpå? Hvis en hund til stadighet blir så stresset (eller whatever) at den føler den må reagere med å bite...? Og man kan bo i skogen, langt vekk fra folk, ikke kjenne noen med barn eller store menn med langt hår eller damer med rullator eller negre eller hva nå hunden måtte reagere på, men en eller annen gang kommer det til å skje noe hvor disse tingene dukker opp igjen og skaper potensielt et stort problem for både hund og eier...

Nå kjenner jeg ikke til saken det er snakk om her, og selvfølgelig er ingen saker like og man må se an hver sak for seg. Min erfaring er at problemhunder som regel fortsetter å være problemhunder også i sitt nye (mye bedre?) hjem og at oftest blir de før eller siden avlivet likevel.... En hund man må "bure inne" for å føle seg trygg vil vel ofte skape begrensninger på eiers liv såvel som hundens liv og, som sagt, veldig lett at en eller annen gang kommer man opp i en situasjon hvor man ikke har den kontrollen man trodde man hadde (halloween-unger på døra, polakker som selger bilder, rare menn som ikke tar "nei du får ikke hilse på hunden min for den er redd sånne som deg" som et godt svar fordi de har jo hatt en likedan hund en gang etc etc etc).

[Kira]

Hvis hunden biter eier, med overlegg, og uten å bli presset til det, mener jeg at den hunden har det bedre i hundehimmelen enn her.

Selvfølgelig kan omplassering i noen tilfeller hjelpe, men det er ofte slik at det er mer eller mindre umulig å finne den personen som kan overta hunden.

Jeg vet hvordan det er å ha en hund som ikke liker folk, og som i noen situasjoner ser angrep som beste forsvar. Det skal sies at etter iherdig trening, er disse episodene i mindre tall. Hadde ikke vi klart å få han bedre, ville han blitt avlivi, da omplassering i våre øyne er uaktuelt.

Hver hund må vurderes i hvert tilfelle, men for min del er en hund som biter eier en hund som ikke har det bra.

Og hvor mye skal man eventuelt gjøre for hunden? Skal man virkelig rive seg selv opp fra der man bor, for at hunden skal få bo på landet så man ikke risikerer å møte så mange folk? Og ved omplassering, har man hjerte til å risikerer at det ikke går greit, og hunden blir verre?

[Siri]

Jeg tenker nok som Carma og er kanskje litt kynisk, men jeg mener livet er for kort til at man skal kaste det bort på drittbikkjer som man må passe på hvert sekund man er utenfor husets fire vegger - og kanskje også innenfor. Hvilket liv er det for hund og eier da ? Nei, kjære vene - HUNDEN har det antakelig bedre som død enn som et "restaureringsprosjekt" livet ut.

[Nowisclee]

Carma: Det går helt finfint å holde en hund unna fremmede mennesker. Ta et eksempel: Her på pensjonatet har vi av og til en hund, en tispe, som er veldig skeptisk til fremmede. Hun er veldig lydig, men veldig skeptisk. Fremmede mennesker kan ikke ta på henne, da angriper hun. Hun har vært prøvd trent av en som har veldig stor erfaring med rasen, og det gikk veldig fint, trente i to uker, og hun ble veldig lydig, men da de skulle prøve å slippe henne ut døra når han kopm på tunet, fløy hun rett på. Hun er nå 8 eller 9 år, og har ikke flydd på noen siden hun var veldig ung. Her på pensjonatet fungerer hun utmerket, fordi hun er så lydig, hun kan fint gå på plass med meg uten bånd gjennom pensjonatet eller ute, og går fint med andre hunder, men jeg kan ikke ta på henne. (kan hende at jeg KAN, men jeg har ikke tenkt å prøve)

Hun fungerer utmerket der de bor, har et veldig fint liv på gård i enden av en laang gårdsvei, kommer det folk på besøk har hun sitt eget hunderom der hun får være imens. Hun blir ikke tatt med rundt overalt, hun trives hjemme. Selvsagt legger det en del begrensninger, overnattingsbesøk o.l. er jo ikke så veldig aktuelt, men hun fungerer i det daglige livet, og hun er veldig lykkelig sammen med eierne sine. Jeg tror hun har et godt liv.

Skulle man da avlive denne hunden fordi hun kan bite hvis noen tar på henne uten lov, eller fordi hun kan bite dersom hun blir sluppet ut når det kommer noen på døra? Jeg tror eierne har veldig gode rutiner på ting, iom at ikke noe har skjedd siden hun var ung. (3 år, tror jeg det var, men kan ikke si det sikkert.) Sånn sett synes jeg det blir feil å avlive denne hunden.

En annen vi har her derimot, er vanskeligere å si. Han er veldig usikker, og aggressiv, både mot folk og hunder, alle utenom eieren. Det er kun eieren som kan håndtere ham, og han er aggressiv bare du kommer i nærheten, begynner å knurre så snart han ser deg. Han kan vi ikke gå inn til. En slik hund er et større problem, og hadde jeg hatt en hund som dette, ville jeg vært mer skeptisk til å holde den i live. Jeg skjønner jo at eieren er glad i hunden, men for hundens del kunne nok det beste vært avlivning, etter min mening.

Så, det er veldig forskjell på hunder, og selvsagt også på hvordan man selv ser på problemet. Om man ser på det som et veldig stort problem, eller noe som kan løses bare ting klaffer.

Edit: Nei, jeg trekker tilbake det jeg sa. Jeg tror ikke avlivning er det beste for hundens del i det siste tilfellet. Det beste for den hundens del, dersom han hadde fått velge, var å slippe å se andre mennesker noensinne(noe jeg tror han stort sett gjør når han ikke er på pensjonat) og kun være med eieren. Han ELSKER eieren sin. Hopper og spretter og logrer og bjeffer, en helt annen hund enn når eieren ikke er der. Men for eierens del, sånn sosialt sett, så ville nok det beste vært å ikke ha denne hunden. Jeg tror eieren blir veldig isolert.

[Carma]

Nowisclee: Tja... mitt svar der er at ja, forhåpentligvis har de gode nok rutiner! Jeg hadde faktisk ikke villet ta sjansen! En dag er plutselig hunden ute i hagen for å tisse og i et lite øyeblikks uoppmerksomhet ser ikke eier at en fremmed har kommmet på gården og hunden angriper. Er det barn med så vil situasjonen ha gått fra ille til verre og skumle ting som ikke burde skjedd kan skje! Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn at hunden min angriper og lemlester en unge (det fine med unger er jo at de ofte har ansiktet i bitehøyde også), kan du? Sier ikke at det kommer til å skje noe med akkurat denne familien, men jeg påstår at det absolutt er en mulighet! I tillegg tenker jeg litt på hunden når de får besøk (regner med at de gjør det innimellom?). Da sperres sikkert denne på et rom alene? Null stress for at huset dens plutselig er fullt av fremmede skumliser, håper jeg...?

Nei, altså.. folk må jo ta de valgene de føler er rett, men synes "stakkars, den har blitt så mishandlet" er en elendig begrunnelse for å beholde en hund! Folk er forøvrig veldig kjappe til å påstå at noen har blitt mishandlet så fort de oppfører seg rart/dårlig da... Har hørt det på både hester og hunder og katter, hvorav jeg VET at flere av dem ikke har blitt det... Men det var nå litt OT.

[Guest Jonna]

Med mindre du finner en som vet hvor stort problemet er og er seriøst intressert i å jobbe med det, så er svaret "Nei, man omplasserer ikke en problemhund!"

Det fins nok av de som tror dette er noe de kan leve med og skal liksom "trene" dette bort, uten noen som helt peiling på hva de tar til seg.

[Nowisclee]

Såvidt jeg vet har de henne aldri løs på tunet, nettopp av denne grunnen. De har stor inngjerding, og ellers i bånd. Hunden har eget rom, utstyrt som hunderom, så jeg tror ikke den er så veeeldig lei seg når det kommer folk på besøk for en kaffekopp, liksom. Ellers så kan hun jo være i samme rom som fremmede, bare ikke slippes ut på tunet når de kommer eller være på kjøkkenet når de kommer inn, det må være ro først. (ellers hadde hun jo ikke kunnet vært med oss her på pensjonatet, hun kan jo fint være alene med fremmede, så lenge de vet at de ikke skal røre henne.) Det er når det kommer folk som ikke kjenner bikkja litt fra før, at hun får være på eget hunderom.

Ja, det er det verste som kunne skje, dersom en hund biter et barn. Utrolig trist dersom en hund skader et barn, uansett, selvsagt, men dersom barnet slår/plager/mishandler hunden og den ikke har mulighet til å komme unna, kan jeg se grunnen. Da er det selvsagt foreldre og hundeeiers ansvar at barnet ikke har lært om oppførsel rundt dyr(man GJØR bare ikke sånn!) og at hunden har blitt stående uten tilsyn et sted der den kan nås av fremmede.

Likevel, hund som skader barn er utrolig trist. Hadde jeg hatt en hund som var redd for/aggressiv mot barn hadde jeg likevel ikke avlivet den, tror jeg, det kommer selvsagt an på hvor ille det var, og alle omstendigheter, hva, hvorfor, hvordan osv. Jeg kunne fint, iallefall slik jeg lever nå, klart å holde hunden min fullstendig unna barn. Det er jo bare å la være å ha den løs. Akkurat som jeg nå for tiden ikke har Kee-Kee løs på tunet, fordi hun stikker ut porten. Det skjer bare ikke. Ferdig med det. Jeg ser også alltid ut på tunet i tilfelle det er andre hunder der, eller folk, før jeg går opp på tunet, siden ikke alle andre hunder har lyst til å være venner med mine hunder, og omvendt. Skulle Kee møte på Aila og Mira for eksempel, 2 stykk rottweilertisper som ikke liker andre tisper, så hadde det nok ikke gått så godt. Og de går alltid løs når de kommer opp hit, det vet jeg jo. Derfor ser jeg etter.

Har man en hund med aggresjonsproblemer mot folk, blir man vel enda mer påpasselig, vil jeg tro? Og da er det sjelden at det skjer noe. Litt i forhold til hvor man bor selvsagt. Nå bor jeg veldig isolert, men likevel ikke mer enn 3,5 km fra Gran sentrum.

[Djervekvinnen]

Nei jeg syns ikke man skal spare på alle hunder uansett. Jeg ville ikke gamblet på å utsette folk for fare, bare fordi jeg vil prøve å se det an litt. Er hunden agressiv og biter og stresser, ville jeg avlivet.

Hera var skeptisk til noen folk, og kunne utagere hvis hun ble redd (med lyd), men jeg så ikke på henne som noen problemhund, men hvis hun hadde bitt noen, hadde jeg avlivet henne. Ingen tvil om det. Hunder skal ikke være farlige for omgivelsene!

Så jeg syns ikke man skal spare på agressive, potensielle farlige hunder.

(jeg vet ikke noe om hunden som det er evnt. snakk om her, så det blir på det genrelle plan)

[tulip]

Og i mine øyne er det ikke "bare å holde hunden unna barn", da barn er uforutsigbare, og en hund må faktisk tåle at et barn kommer løpende bort uten å bite i refleks.

Jeg hadde aldri kunne hatt en hund jeg ikke kunne stole på i en slik situasjon, under en vanlig gåtur på gaten.

Jeg stoler på Valpis jeg, for ikke å snakke om min egen stemmekraft. Har man en hund som ikke kan gå ute i offentlig rom i det hele tatt uten å bite i vilden sky er det noe annet, den har det bedre som død.

Disse "overfallsbarna" som finnes er nok aller mest trolig innenfor hjemmemiljøet til hundeeierne, vil jeg tro. Og disse ungene bør man kunne styre/kontrollere til en viss grad - ellers vil jo også f.eks. en peis være umulig å ha...

Susanne

Dette tror jeg også. Hvor mange ganger har man hørt om hunder som bare ut av det blå angriper en fremmed unge i skauen, i bygater ol? Det er i hjemmemiljø (og på besøk i annet hus) og på lekeplasser slike ting oftest skjer.

[Guest 2ne]

Tja.. Jeg har overtatt en sånn drittbikkje sjøl engang, og veit at jeg ikke kommer til å gjøre det igjen. Ikke først og fremst fordi drittbikkja endte opp med å bite til slutt til tross for trening (som tilsynelatende funka, fordi han ble bedre - helt til han satt i armen på både oppdretteren og meg), men fordi at det var utrolig slitsomt å ha en sånn hund man alltid måtte ha spesielle regler rundt fordi at det skulle fungere sånn nogenlunde i hverdagen.

Så nei, jeg omplasserte ikke drittbikkje 2, han ble avlivet. Drittbikkje 2 kunne sikkert levd et fint liv på en gård han aldri trengte å forlate på landet hvor han slapp å forholde seg til fremmede hunder eller fremmede menn, men de som er kompetente til å overta sånne drittbikkjer, vil som regel ikke ha dem, fordi de veit hvor mye jobb det er med sånne.

[Aya]

Jeg er nok kald og kynisk jeg og, for jeg tenker sånn at det faktisk er nok hunder i Norge. Redde og farlige hunder tror jeg har det bedre i hundehimmelen, og jeg ville definitivt aldri omplassert en hund som slet med slike problemer! Nå finnes det jo andre problemer en hund kan omplasseres med, som seperasjonsangst eller hundeaggressivitet, men en hund med de problemene TS beskriver i startinnlegget ville jeg hverken holdt i live eller gitt vekk nei!

[Mud]

En hund som utviser aggresjon uten å bli provosert skal avlives.. Man kan ikke, overhodet IKKE, skjerme en hund fra omgivelsene i en så stor grad at den blir trygg. Jeg var så dum at jeg innbildte meg det med Pan, det var jo så innmari mange "eksperter" som hele tiden kom med gode råd og fortsatt hadde trua på han. Takk gud for min gode reaksjonsevne den dagen han plutselig endret mønster og gikk til fullt angrep på en 2 års gammel guttunge som passerte oss.

Men man har jo også "problemhunder" som Loke, hunder som kan bite hvis de blir provosert nok og som kanskje er litt mer krevende enn andre, disse kan godt omplasseres. Loke er en av disse, for meg er han drømmehunden, jeg trenger aldri skjerme han eller bekymre meg over om han er farlig for meg eller andre.Han er med meg overalt...

Forøvrig så stiller jeg høyere krav til en hund rundt barn enn jeg gjør rundt voksne. Min erfaring er at hunder vet at dette er "valper" og dermed godtar mer eller eventuellt- om det er en drittbikkje - tør mer.

Pan var en drittbikkje som gikk på en "menneskevalp", han hadde aldri turt å gjør det samme uprovosert på en voksen. Loke derimot godtar hva det enn måtte være fra både firbente valper og tobente, men vil forsvare seg om han blir "angrepet" av et voksent menneske.

[Bambings]

Jeg ville ikke ha satt ut hunden min på finn.no til omplassering dersom jeg hadde hatt en problemhund. Jeg kunne jo ikke stolt på at den nye eieren virkelig forsto hva han/hun begikk seg ut på. I tillegg ville jeg nok gått rundt og bekymret meg hver eneste dag etterpå. I spesielle situasjoner, hvor noen jeg kjente hadde hatt mulighet til å overta problemhunden, stiller saken seg litt annerledes. Men gi den bort til fremmede? Aldri.

Min hund er forresten overhode ikke vant til små barn, og jeg ser at kroppspråket hans forandrer seg rundt dem. Jeg ville aldri stolt på ham sammen med barn nettopp fordi han ikke har erfaring med det. Ikke at jeg tror han vil bite, men siden den usikkerheten er der holder jeg ham unna dem så godt jeg kan. Nevøen min får selvsagt hilse på, men i kontrollerte former. Jeg syns ikke han er en problemhund fordi han ikke er "småbarnstrent".

[Benedicte]

Mine hunder er ikke det minste vant til barn - har vel knapt møtt noen... Så jeg hadde jo aldri stolt på DEM heller sammen med unger. Men likevel ville jeg ikke klassifisere noen av dem som problemhunder som burde vært avlivet fordet.

Det er da ikke så vanskelig å holde en hund under 110% kontroll hvis det er barn tilstedet? I hjemmemiljø finnes det både rom, dører og muligheter for å unngå møter fullstendig. Ute på tur skal man selv kunne kontrollere hunden sin - ved hjelp av bånd, eller fysisk å holde den fast hvis man blir "overfalt" av barn...

Jeg har jo labbetusshunder men har likevel aldri blitt verken overrasket, overrumplet eller overfalt av barn på tur med en/flere hunder.

Disse "overfallsbarna" som finnes er nok aller mest trolig innenfor hjemmemiljøet til hundeeierne, vil jeg tro. Og disse ungene bør man kunne styre/kontrollere til en viss grad - ellers vil jo også f.eks. en peis være umulig å ha...

Så ja - nytt hjem, nytt miljø, nye eiere = en "ny" hund som forandrer språk, væremåte, trygghet og simpelthen blir en forberet utgave av seg selv. Det er jeg rimelig sikker på fungerer i mange tilfeller.

Men nei - alle hunder behøver ikke omplasseres, og for hvert problem som blir omplassert skal man tenke seg at en "normal" og trivelig hund faktisk kanskje må bøte med livet..

Hvorfor bruke opp riktig bra hundehjem på drittbikkjer, tenker jeg. Selv supre, fornuftige og vettuge hundeeiere som greier å fikse en problemhund vil likevel ha det langt mere hyggelig sammen med en normal en, antar jeg.

Susanne

Selvfølgelig kommer det an på hvilken grad det er i. Er hunden bare skeptisk til barn og kan finne på å knurre, eller kan den bite? Spesielt om hunden har bitt opptil flere ganger før, som eksempelet mitt har.

Det kommer vel også litt an på hva som er en problemhund i eierens øyne. For min egen del kunne jeg ikke hatt en hund som potensielt (selv uten bitehistorie før) kunne bitt mennesker, da det renner mennesker i dørene her støtt og stadig.

Carma: Det går helt finfint å holde en hund unna fremmede mennesker. Ta et eksempel: Her på pensjonatet har vi av og til en hund, en tispe, som er veldig skeptisk til fremmede. Hun er veldig lydig, men veldig skeptisk. Fremmede mennesker kan ikke ta på henne, da angriper hun. Hun har vært prøvd trent av en som har veldig stor erfaring med rasen, og det gikk veldig fint, trente i to uker, og hun ble veldig lydig, men da de skulle prøve å slippe henne ut døra når han kopm på tunet, fløy hun rett på. Hun er nå 8 eller 9 år, og har ikke flydd på noen siden hun var veldig ung. Her på pensjonatet fungerer hun utmerket, fordi hun er så lydig, hun kan fint gå på plass med meg uten bånd gjennom pensjonatet eller ute, og går fint med andre hunder, men jeg kan ikke ta på henne. (kan hende at jeg KAN, men jeg har ikke tenkt å prøve)

Hun fungerer utmerket der de bor, har et veldig fint liv på gård i enden av en laang gårdsvei, kommer det folk på besøk har hun sitt eget hunderom der hun får være imens. Hun blir ikke tatt med rundt overalt, hun trives hjemme. Selvsagt legger det en del begrensninger, overnattingsbesøk o.l. er jo ikke så veldig aktuelt, men hun fungerer i det daglige livet, og hun er veldig lykkelig sammen med eierne sine. Jeg tror hun har et godt liv.

Skulle man da avlive denne hunden fordi hun kan bite hvis noen tar på henne uten lov, eller fordi hun kan bite dersom hun blir sluppet ut når det kommer noen på døra? Jeg tror eierne har veldig gode rutiner på ting, iom at ikke noe har skjedd siden hun var ung. (3 år, tror jeg det var, men kan ikke si det sikkert.) Sånn sett synes jeg det blir feil å avlive denne hunden.

En annen vi har her derimot, er vanskeligere å si. Han er veldig usikker, og aggressiv, både mot folk og hunder, alle utenom eieren. Det er kun eieren som kan håndtere ham, og han er aggressiv bare du kommer i nærheten, begynner å knurre så snart han ser deg. Han kan vi ikke gå inn til. En slik hund er et større problem, og hadde jeg hatt en hund som dette, ville jeg vært mer skeptisk til å holde den i live. Jeg skjønner jo at eieren er glad i hunden, men for hundens del kunne nok det beste vært avlivning, etter min mening.

Så, det er veldig forskjell på hunder, og selvsagt også på hvordan man selv ser på problemet. Om man ser på det som et veldig stort problem, eller noe som kan løses bare ting klaffer.

Edit: Nei, jeg trekker tilbake det jeg sa. Jeg tror ikke avlivning er det beste for hundens del i det siste tilfellet. Det beste for den hundens del, dersom han hadde fått velge, var å slippe å se andre mennesker noensinne(noe jeg tror han stort sett gjør når han ikke er på pensjonat) og kun være med eieren. Han ELSKER eieren sin. Hopper og spretter og logrer og bjeffer, en helt annen hund enn når eieren ikke er der. Men for eierens del, sånn sosialt sett, så ville nok det beste vært å ikke ha denne hunden. Jeg tror eieren blir veldig isolert.

Kjenner at jeg slenger meg på de kyniske. Så flott at hundene har det bra, personlig hadde jeg nok aldri klart å ha en slik hund. Men supert at det fungerer for eieren, men hadde dere kunnet omplassere disse to hundene? Og krysset fingrene for at de nye eierne også klarte alle disse reglene og rutinene? For jeg tror at de som hadde tatt en slik hund ikke har vett nok til å klare den, og de som kan klare en slik hund har vett nok til å holde seg unna - med unntak i ny og ne såklart.

Men dersom det hadde vært dine hunder, hadde du stolt nok på noen nye eiere til å omplassere de? Spesielt den siste hunden du nevner?

Jeg vet at jeg ikke ville ha utsatt de nye eierne, omgivelsene eller hundemiljøet for en slik hund du beskriver (eller hunden selv - om den er som du sier både aggressiv og usikker mot folk og hunder).

Noe sier meg at en slik hund ikke hører hjemme på et hundepensjonat heller?

Min hund er forresten overhode ikke vant til små barn, og jeg ser at kroppspråket hans forandrer seg rundt dem. Jeg ville aldri stolt på ham sammen med barn nettopp fordi han ikke har erfaring med det. Ikke at jeg tror han vil bite, men siden den usikkerheten er der holder jeg ham unna dem så godt jeg kan. Nevøen min får selvsagt hilse på, men under kontrollerte former. Jeg syns ikke han er en problemhund fordi han ikke er "småbarnstrent".

Nå var det egentlig ikke det jeg mente heller. For det første har eksempelet mitt bitt før, i mine øyne endrer det ganske mye. Det er også forskjell på å vise tydelige dempende signaler, deretter knurre og så bite som siste løsning, enn en hund som ikke gir en tid til å reagere før den biter og man derfor ikke kan kontrollere situasjonen.