Gå til innhold
Hundesonen.no

atferdsforværring (?) de siste 2 dagene


Kaja

Recommended Posts

Ja, han er valp, ja han er hannhund og nå har han antaglivis kommet inn i en trassperiode :D

Problemet er bare at han biter, å han biter så innigranskauenfantastisksinnsykt hardt. om noen vet hva jeg mener.

Han har bitt "hele" tiden mens jeg har hatt han, men det har vært rolig biting som gir seg om jeg sier "au".

Nå blir han super gira, henger seg i bukseben, belter, skjærf you name it! Han klikker i vinkel om man prøver å si au, og får dette utrykket :( om han får kjeft. Han kan stirre meg rett i øya og bite løst alt han har.. (basenjifakter?) :(

Overser jeg driter han langt i det, han henger seg bare i buksa alikevel. Går jeg ut døra å lar han være alene høres det ut som han dør på seg (han takler egentlig fint å være alene). Han kan roe seg helt ned og sove. Med en gang ejg eller noen andre kommer inn igjen er det påan igjen :blink:

Altså, han er ikke sånn hele tiden. Han er stort sett værdens skjønneste. Men han har disse gale øyeblikkene et par ganger omdagen.

Jeg har prøvd mer trim/hjernetrim, mindre av begge deler, kutte ned den ene og litt mer av den andre. Vi leker kun ute og å tvinge han til å slappe av som pleier å hjelpe med andre valper fungerer ikke og jeg får bare vondt.

skal nevnes at han har vært slik de siste 2 dagene bare..

hjeelp? Kan ikke huske at forige valpen var så ille.. Og han har jo egentlig blitt så flink til å slutte å bite når man sier det. Sukk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel... med fare for å være en som ødelegger alle dine ilusjoner :blink: Alle valper er slik rett og slett. Har ikke noe med trass å gjøre eller noe, det er som overtrøtte unger om kvelden. Da går det en kule varmt i dem og da må det rases. Valpen her i huset (han er ett par uker yngre enn din) har slike raptuser titt og ofte. Da er det bare å krype helt øverst i sofaen, dra bordet inntil og håpe det går over. ELLER finne frem noe å tygge på. Ett griseøre, en flaske med maten i, bare ett eller annet som får roet han ned igjen. Det som også går an er å ha ett bånd på han og binne han til ett eller annet i nærheten av deg, så han roer seg automatisk. Jeg synes det er en del av valpetiden jeg da, og fniser godt når valpen her kjører vannskål (tom etter bading) over gulvet her. Så han får rase en liten stund, og så får han noe å roe seg på.

Ang bitingen har jeg vel bare ett råd å komme med; AU, reis deg å gå, kan ikke han oppføre seg så gidder ikke du leke med han heller! Det tar litt tid og han vil nok komme etter deg som ett lyn, men gi deg ikke. AU, og gå din vei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Plutselig kom jeg på mange av de teite valpegreiene til Chessea! Hehe. Jeg som har gått rundt og tenkt at hun aldri var noe rampevalp overhode.

Hun;

- Var borti vannskåla si og dyttet labben nedi omtrent hvert femte minutt i mange måneder. For det var så sinnsykt morsomt å sprute vann over alt for tenk!

- Snuste fram alt av skittentøy og tygget det ihjel

- Fikk raptusanfall og hang i buksebeina og var helt vill i blikket hver eneste gang vi gikk litt fort rundt inne/ute

- Tygde på sko

- Tygde i stykker det meste hun ellers kunne finne - spesielt båndene sine på tur

Kunne fortsatt i evigheter når jeg først er igang...

Så jeg tror ikke du skal bekymre deg for umormal valp, som Margrete sier. Det vil nok gå over. Nå er min hund nesten kjedelig snill i en alder av fem år. Aldri noe bøll.. (ehm... jeg korrigerer meg selv der, men myyye mindre i hvertfall).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir litt glad hver gang noen forteller om sin gale valp, for hver gang er jeg enda mindre alene om å ha en sånn liten dustetulling selv :blink:

Nansens hobbyer:

- løpe tulling fram og tilbake i leiligheten, mose inn i møbler, tryne gjennom bordet, kræsje inni tørkestativet så det velter, osv osv

- drepe sko. Helst når jeg har dem på meg, aller helst når jeg går, evt prøver å knyte skolisser, og det går litt sport i å "bomme" på skoene og treffe bein eller fingre, for de kan nemlig lage lyd hvis man biter hardt nok og overraskende nok! Tøfler er forresten best, for de er lettere å ødelegge, og det er også lettere å bite helt inn til føttene som er inni.

- drepe bein generelt, og de bør helst gå. men de er fine å bite på når de står stille også, altså.

- ri på alt og alle, og aller helst folk som kommer på besøk. Spesielt hvis det er menn, da.

- hoppe opp og henge seg fast i skjørt, gensere, jakker, osv, sånn at de revner når han lander. Spesielt gøy med dyre skalljakker.

- pipebjeffe lenge, høyt og skingrene når det er noe galt (f.eks. at han skøyv bitebeinet sitt under sofaen og ikke gidder å hente det ut selv, at han ikke får lov til å gå hvor han vil på tur (feks ut i veien eller inn på matbutikker), eller at han midt på natta finner ut at han ikke får plass under senga mi lenger...)

- finne fram de av bøkene i bokhylla som er lånt på biblioteket, og tygge opp permen. De bøkene jeg eier, er liksom ikke like kule.

- spise opp briller

Noen ganger er jeg glad fordi det gradvis blir bittelittegranne bedre, andre ganger er jeg oppgitt fordi det ingen ende vil ta... men jeg tenker at jeg er over det verste når jeg nå syns han vokser altfor fort, og merker at jeg gleder meg litt til neste gang jeg skal ha valp :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

oh! Shit, haha... jeg tenkte fortsatt at; "hmm.. Har jeg vært forferdelig heldig når det gjelder valpestreker? For Chantie har aldri gjort noe av dette!" -før jeg kom til de to siste punktene på "Nansen" sin liste :D

Hun var en jævel på å tygge istykker ting... Og da gjerne bøker... Hun tygde istykker permen på såååå mange av skolebøkene mine... :( Etter dette lærte jeg å legge bøkene et sted utenfor rekkevidde... Men om en bok var glemt i sengen - var den makulert når jeg kom tilbake..

Hun spiste forresten alt mulig også... Noe ble jeg veldig, veldig bekymret for, men det var jo veldig ofte jeg ikke merket det før hun fikk det ut igjen andre veien... Hun har spist deler av ballonger, strømpebukser, UTALLIGE sokker, plast-ting, papp-ting - and so on...

Men sier som de andre, at du trenger nok ikke bekymre deg! Det er helt normal valpe-oppførsel! :blink: Men jeg ville nok også satt grenser her - for noen ting vokser de av seg, mens andre forblir, og blir ikke bedre når valpen blir voksen... :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og sambo har egentlig alltid vært heldig med valpene vi :( Ulrik var en drøm når han var liten, Bamse også for den saks skyld.

Men nå får vi føle ekte valp her med Shensi! Og jeg må si jeg digger det litt :D

Om kveldene når vi har lagt oss er hun helt gal! Raser rundt, biter på alt, hyler og bjeffer osv osv. men det er jo fantastisk søtt da :blink:

Om dagen er hun egentlig ganske grei. Skal jo smake på det meste da, og bite litt på oss å sånt, men som Margrete sier, det er en del av valpetiden. Nyt det mens det varer :( De blir fort nok store :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå får vi føle ekte valp her med Shensi! Og jeg må si jeg digger det litt :blink:

Om kveldene når vi har lagt oss er hun helt gal! Raser rundt, biter på alt, hyler og bjeffer osv osv. men det er jo fantastisk søtt da :(

Jeg er stadig imponert over hvordan du beskriver hvordan Shensi kan bli HELT gal - og så bare si at det er søtt! :D Jeg holder på å gå litt på veggen hver gang Nansen klikker i vinkel. Så det der skal du jaggu ha kudos for :(

(men så er jo Shensi helt galskap søt, da :()

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nansen: Ja folk blir litt sjokkert over alt jeg synes er søtt med disse dyra :( Men det er jo fantastisk søtt da, hun ser jo helt merkelig ut der hun springer rundt. Haha, holdt på å le meg fillete av a jeg :D Og jeg elsker dyr som har en pøbelpersonlighet :blink: Og det også er hun ekstrem på ja, henge i buksebeina. Men det er jo også såååå sjarmerende. :(

For meg kunne hun godt ha vært sånn som dette leeenge. Jeg elsker valpetiden :(

mm, jeg vet jeg er litt rar :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ooooh, biting, ja... *mimre* Carma (schæferdama) var en gal biter som valp! Tror jeg har hullete fingre enda om jeg kjenner ekstra godt etter, og nå er hun 3,5... :D Da hun mistet første valpetanna (ca 4mnd) så tok jeg bilde og sendte jubelmelding rundt til alle jeg kjente! Tror mange mente jeg var noe gal som sendte bilde av "tannhull" til dem og "jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa!!".... :( Men det var vondt og ille ei stund, spesielt fra ca 3mnd! Men med nye tenner blir alt så mye bedre! Kløing i tenna går over etterhvert og de nye gjør ikke like vondt! Verste perioden er når tennene har blitt "for små" og de står der som synåler med langt mellomrom.... *grøsse*

Kose deg med valp som bare er litt gal innimellom og trøste deg med at det går over etterhvert! Kjøp inn plaster og tålmodighet og hold ut! :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...