Gå til innhold
Hundesonen.no

Hannhund/tispe-menneske


Birte

Recommended Posts

Inspirert av "har du hannhund eller tispe"-tråden, hvor jeg ser at det er ganske mange som foretrekker ett kjønn framfor et annet.

Jeg er selv en av disse, og har nå min første og eneste hund, en hannhund. Selv om jeg aldri har hatt tispe, så tror/mener jeg at jeg er et såkalt hannhundmenneske. Det er veldig vanskelig å forklare hvorfor, men av en eller annen grunn føler jeg bare at det er naturlig for meg å ha hannhunder, og at jeg kanskje ikke vil klare å få den samme tilknytningen til en tispe som jeg har til min nåværende hannhund. Kanskje er det hunden min som individ jeg føler jeg ikke kommer til å kunne "erstatte" (i mangel på bedre ord), men jeg har altså en følelse av at det har noe med kjønn å gjøre også. :whistle:

Grunnen til at jeg tar dette opp, er at jeg vurderer hund nr to, og har vel egentlig bestemt meg for at det skal bli en tispe, av to hovedgrunner; hannhundaggresjon og utrolig frustrerende løpetispe-oppheng.

Samtidig er jeg redd for at jeg kommer til å angre i ettertid hvis jeg kjøper en tispevalp, at jeg faktisk er et hannhundmenneske tvers gjennom, og umulig å "omvende". Såklart blir man glad i hundene sine uansett, men det jeg føler for Sico f.eks er så mye mer enn "bare" det, og noe jeg selvfølgelig ønsker å føle for alle mine kommende hunder.

Så hva er deres erfaringer? Har du skaffet deg en tispe til tross for at du er hannhundmenneske, eller omvendt? Hvorfor valgte du å gjøre dette isåfall? Er det tider hvor du angrer, eller har du overrasket deg selv? Kanskje har du lært deg å sette mer pris på det motsatte kjønn, eller til og med blitt "omvendt" slik at du ikke vil gå tilbake til det opprinnelige foretrukne kjønnet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har vel bare hatt hannhunder i familien, og når jeg skulle ha min egne ble det også hannhund. Jeg følte og mente jeg var et såkalt hannhundmenneske. Men når hund nr 2 skulle i hus så tenkte jeg litt, og jeg ville prøve å ha tispe. Og nå sitter jeg med 2 tisper.

Jeg tror egentlig ikke jeg er noe typisk hannhund-/tispemenneske. Kanskje litt mer "ja takk begge deler?" :whistle: Jeg ser fordeler og ulemper med de begge nå som jeg har hatt av hvert kjønn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg ville egentlig ha hannhund fra kullet til Kita :D Men i kullet blei det kunn to gutter :whistle: håpet det skulle bli fler, og disse var allerede lovet bort.

Vi dro på besøk og må jo si tispene også var ganske sjarmerende :ahappy: Fra anbefaling av oppdretter anbefalte han en lovende tispe til meg og sa de ofte var lettere. De vokste gjevnere i vekstperioden osv...

Det har fungert kjempefint og jeg er glad i Kita :aww: men jeg gleder meg til å se hvordan hannhund er i forhold, da jeg venter på en litten gutt nå :aww: eneste foreløbig som vil ha gutt fra det kullet, så da er det håp :lol:

dessuten har jeg inntrykket av at hanner er mer stabile (både i ting de har lært og i jobbing). Selv om Kita er veeeeeldig stabil i temperamentet hører man om mye lomske og slue tisper :D dessuten syntes jeg hanner har ett bedre utrykk og er finere og se på, de har liksom litt mer kropp :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har vel bare hatt hannhunder i familien, og når jeg skulle ha min egne ble det også hannhund. Jeg følte og mente jeg var et såkalt hannhundmenneske. Men når hund nr 2 skulle i hus så tenkte jeg litt, og jeg ville prøve å ha tispe. Og nå sitter jeg med 2 tisper.

Okei, men var dette mest av praktiske årsaker og sånn, eller mer den ubeskrivelige følelsen av at det rett og slett var naturlig for deg å ha hannhund?

Jeg tror egentlig ikke jeg er noe typisk hannhund-/tispemenneske. Kanskje litt mer "ja takk begge deler?" :whistle: Jeg ser fordeler og ulemper med de begge nå som jeg har hatt av hvert kjønn.

Ja, jeg burde vel kanskje vente med å være så bastant på at jeg er hannhundmenneske til jeg faktisk har prøvd å ha tispe også, men samtidig vil jeg ikke "sjanse" for å si det sånn. Så tenkte det kunne være greit med litt av deres erfaringer. Samtidig så kan man jo aldri vite om det er kjønnet eller individet (kjemi, historie sammen osv) som gjør at ting er som de er. Kanskje noen her er/var hannhundmenneske og skaffet seg en tispe som de ikke fikk den helt store tilknytningen til, men at det igrunn ikke hadde noe med kjønn å gjøre. Det kan man vel aldri vite?

Så må det sies at jeg bor sammen med to tisper som jeg er veldig glad i, men det blir jo aldri det samme når det ikke er dine egne uansett (ikke jeg som trener de, har oppturer og nedturer sammen, sover i samme seng hver natt osv).

Nei, nå ble jeg bare enda mer forvirret her. Kanskje jeg legger for mye i dette.

Hva tror dere? Har kjønn mye/noe å si, sånn rent følelses/kjemi-messig?

Edit:

Selv om Kita er veeeeeldig stabil i temperamentet hører man om mye lomske og slue tisper :ahappy:

Ja, det har jeg også hørt mange si, uten at jeg har blitt noe særlig klokere på akkurat hva de mener. Men i denne tråden tenker jeg altså mer på den følelsen som sier at du skal/bør ha det ene kjønnet, og ikke disse praktiske tingene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei, men var dette mest av praktiske årsaker og sånn, eller mer den ubeskrivelige følelsen av at det rett og slett var naturlig for deg å ha hannhund?

Hva tror dere? Har kjønn mye/noe å si, sånn rent følelses/kjemi-messig?

Tror det var litt både òg, litt med hva jeg bare følte og de praktiske årsakene.

På noen kan kanskje kjønn ha noe å si, og det var sånn jeg kanskje følte det litt også med Rex. Jeg omgikk tisper og fikk ikke den "gode" følelsen, men i ettertid så tror jeg egentlig det kom av at de ikke var mine :whistle: For jeg får ikke "det" forholdet til en hund som ikke er min (sånn jeg føler det).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har absolutt ingen preferanse på det, faktisk. Jeg har grei erfaring med begge kjønn. De har liksom aldri vært "kjønnstypiske", sånn som jeg ser det.

Eneste som drar meg litt tilbake om jeg skal ha tispe igjen, er den jærskla løpetiden. Akkurat der er jeg veldig hannhundmenneske. :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel mer et typisk "hanndyr-menneske".

Jeg er ikke vilt begeistra for dyr av hunnkjønn, og har pr i dag 6 dyr hvor av 5 er hanner...

Synes generelt at de er lettere å jobbe med, kanskje spesielt når det gjelder hestene.

Har hatt til sammen 5 hester, 2 hingster og 3 vallaker, ukompliserte og trivelige hester.

Kontra hoppene jeg har stelt, ridd og oppstallet som da ikke har vært fullt så trivelige å omgåes..

Alle mine hittill 4 hunder har vært hanner, og vi har ikke hatt noen problemer knyttet til at de er / har vært hanner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg er litt som deg, jeg føler at jeg er et tispemenneske tvers igjennom.. men vet ikke for jeg har jo aldri prøvd hannhund! Lurer på om jeg noengang tør å prøve :ahappy:

Uansett, så gøy at du skal ha en hund til :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg er litt som deg, jeg føler at jeg er et tispemenneske tvers igjennom.. men vet ikke for jeg har jo aldri prøvd hannhund! Lurer på om jeg noengang tør å prøve :aww:

Uansett, så gøy at du skal ha en hund til :whistle:

Ja, det er skummelt altså! :ahappy:

Hehe, hund nr to kommer før eller siden uansett, men ingenting er bestemt enda, ikke rase engang. :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er nok typisk hannhund menneske, har vokst opp med bare hannhunder i hus og 2 av 3 egne hunder har vært/er hannhund.Jeg synes hannhunden er jevnere i humør og mer ærlig, tispene kan virke litt slu i mine øyner.

Tispen kom raskt i hus etter forrige hannen ble avlivet, men jeg skulle jo egentlig bare passe henne :whistle:

Til tross for humørsvingninger og diller er hun en super hund, både å jobbe med og ha i hus generelt. Men det tok ikke lang tid før forvertavtalen var over til hun ble sterilisert (pga hyddige løpetider og innbildt svangerskap).

Neste hund? Tja jeg vet ikke helt enda, det kommer nok an på hvilken rase jeg havner på.

Har foreløpig flere "kanskje" raser.

Dersom det blir en neste hund mens Birken fortsatt lever så må det bli hannhund (antageligvis sheltie eller AK). Av den enkle grunn at Birk har såpass høy kjønnsdrift at jeg ikke orker å ha en tispe med løpetid i hus.

Hvis neste hund blir etter Birk, så blir det muligens en belgertispe, siden mannen i huset helst vi ha en større hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er tispemenneske av praktiske årsaker, så jeg er ikke redd for at en evt hannhund vil gjøre kjemien dårligere. Jeg har hatt tisper hos meg hvor kjemien ikke stemmer, og jeg har passet hannhunder hvor kjemien virkelig stemmer - så for meg er det en individgreie. Nå har jeg ikke hatt hannhund på 6 år, men familien min var hannhundmennesker. Pappa har kun hatt hannhunder og mamma har kun hatt hannhunder. Når vi fikk tispe ble begge allikevel (og jeg) omveltet, og selv om min mor har hannhund nå så drømmer hun om en tispe :aww: Pappa ønsker seg også tispe, det samme gjelder min bror, selv om ingen i familien noengang hadde trodd det.

Men du sier at du er redd for å få frustrerende "løpetispe-oppheng" hvis du får en hannhund til. Men du får vel mer om du har en tispe som du har med Sico? Med mindre du sender han til Bergen i perioden såklart, men det er jo ikke alltids like enkelt. Allikevel tror jeg løpetispe-opphenget er både genetisk og trenbart. Om den nye hannhunden blir trent med løpske tisper og dessuten er fra litt balanserte linjer (sånn hormonellmessig, du kjøper deg ikke en 1 år gammel labradorhannhund :whistle: ). Men hannhundaggressjonen er jo et problem, selv om de sikkert kan lære å akseptere hverandre, så vet man jo aldri hvor godt det virkelig vil fungere når man ikke passer på...

Go tisper :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er skummelt altså! :whistle:

Hehe, hund nr to kommer før eller siden uansett, men ingenting er bestemt enda, ikke rase engang. :ahappy:

Så det blir kanskje ikke toller? Jeg kommer nok alltid til å ha hannhund, hvertfall så lenge jeg skal ha toller. Mye pga av størrelsen. Jeg synes også ofte gutta er litt mer faier, men jeg har heldigvis sluppet unna hannhund aggresjonen på min da. Må ærlig innrømme at jeg har vært noe irritert i det siste da, er ekstremt med løpetid og Nailey går vel å hakker tenner så og si hele turen :aww: . Jeg er usikker på om det er fordi jeg er litt guttejente at jeg trives best med hannhunder også?

Jeg skal muligens passe niesen til Bailey en periode og da får jeg prøvd meg litt på et annet kjønn, er litt spent på det egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klipp*

Men du sier at du er redd for å få frustrerende "løpetispe-oppheng" hvis du får en hannhund til. Men du får vel mer om du har en tispe som du har med Sico? Med mindre du sender han til Bergen i perioden såklart, men det er jo ikke alltids like enkelt. Allikevel tror jeg løpetispe-opphenget er både genetisk og trenbart. Om den nye hannhunden blir trent med løpske tisper og dessuten er fra litt balanserte linjer (sånn hormonellmessig, du kjøper deg ikke en 1 år gammel labradorhannhund :aww: ). Men hannhundaggressjonen er jo et problem, selv om de sikkert kan lære å akseptere hverandre, så vet man jo aldri hvor godt det virkelig vil fungere når man ikke passer på...

Go tisper :lol:

Hm, ja du sier noe der. Sico har jo lært seg å akseptere flere av hannhundene i klassen, han ligger for eksempel ved siden av den ene hannhunden han ikke tålte trynet på før, as we speak. Men om de kunne levd sammen i leiligheten vår er vel en annen sak.

Hvis jeg derimot skaffer meg en tispe, og Sico får oppheng i henne under løpetiden, så er det faktisk bare ca tre uker i halvåret hvor jeg må ha de separert (enten i Bergen eller på seperate rom), mens hvis jeg skaffet meg hannhund måtte jeg kanskje vært mer eller mindre obs hver dag, hele tiden, hele året.

Så sålenge jeg har Sico, så blir det vel tispe på meg som hund nr to. Det praktiske må veie tyngre enn det "følelsmessige" i dette tilfellet tror jeg. Skulle jeg av en eller annen grunn ikke få hund nr to før Sico er borte, så blir det nok hannhund på meg, så får jeg heller trene på å kunne omgås løpetisper og hannhunder i alle former og størrelser.

Så det blir kanskje ikke toller? Jeg kommer nok alltid til å ha hannhund, hvertfall så lenge jeg skal ha toller. Mye pga av størrelsen. Jeg synes også ofte gutta er litt mer faier, men jeg har heldigvis sluppet unna hannhund aggresjonen på min da. Må ærlig innrømme at jeg har vært noe irritert i det siste da, er ekstremt med løpetid og Nailey går vel å hakker tenner så og si hele turen :ahappy: . Jeg er usikker på om det er fordi jeg er litt guttejente at jeg trives best med hannhunder også?

Jeg skal muligens passe niesen til Bailey en periode og da får jeg prøvd meg litt på et annet kjønn, er litt spent på det egentlig.

Blir nok ikke toller som hund nr to nei, men skal nok garantert ha toller igjen etter hvert. :whistle:

Det med "hakking av tenner" høres veldig kjent ut, og ja - det er utrolig irriterende!

Jeg er også litt guttejente av meg tror jeg, så ser ikke bort ifra at det kan ha noe med saken å gjøre.

Hvis jeg noengang skal ha barn, så skal det være en gutt liksom! :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid sett på meg selv som hanndyr-menneske, og har bare hatt hannhunder og hanndyr. Nå har jeg to tisper og to hopper (av typen hest) :whistle: Jeg savner på en måte å ha hannhund, men det blir nok ingen ny hannhund i hus om ikke (bank i bordet) alle de tre tispene våre skulle bli borte samtidig ... Om jeg gjerne kan ha både det ene og det andre kjønnet, har jeg skrekkelig lite lyst til å ha begge deler samtidig:p Jeg tror at man kan ha en oppfatning om at man trives med det ene eller det andre kjønnet, men sett bortsett fra helt praktiske ting tror jeg nok at det hele dreier seg om kjemi med den enkelte hunden. Kanskje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid likt tisper best, og har ikke vært så glad i hannhund oppførsel sånn generellt. Vi skulle ha en greyhound tispe, og da kullet kom ble det bare to tisper, og oppdretter skulle ha den ene. Heldigvis fikk vi mulighet til å kjøpe den andre tispa. Men etterhvert knakk den beinet sitt og de ville ikke selge denne tispa itilfelle framtidige problemer. Da fikk vi spørsmålet om vi ville ha den eneste hannen istedet. Da begynte jeg å tenke og gruble. Etter å ha sett så mange brautende og "voldsomme" dobermann hanner blandt annet, var jeg skeptisk, men oppdretter beroliget meg med at greyhound ikke var en vanskelig rase sånn sett. Så da satset vi på det.

Og jeg syns det har gått veldig bra. Nitro er herlig! :whistle: Har ikke opplevd så ekstrem stor forskjell heller. Kjekt å slippe å vente på løpetider og sånn. Men jeg syns fortsatt det er litt tidlig å utale seg om hann nå, siden han er såpass ung, men foreløpig veldig bra.

Men jo, jeg liker best tisper fremdeles sånn på det generellt plan, og ønsker meg det neste gang. Jeg er åpen for andre hanner, absolutt, men jeg har ønsker om å få valper, så da må det jo en tispe til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig tispemenneske, og kunne ikke tenkt meg å ha hannhund. Det er så klart en del individbetinget, men av de hundene jeg har holdt på med har stemien stemt med flere tisper enn med hannhunder. Jeg har kjent kanskje to hannhunder jeg kunne ha tenkt meg (begge fra samme kul faktisk), men langt flere tisper..

Og når det gjelder tispesærheter er det bare å hilse på Ella, så får du en fin oversikt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...