Gå til innhold
Hundesonen.no

Hannhund/tispe-menneske


Birte

Recommended Posts

Inspirert av "har du hannhund eller tispe"-tråden, hvor jeg ser at det er ganske mange som foretrekker ett kjønn framfor et annet.

Jeg er selv en av disse, og har nå min første og eneste hund, en hannhund. Selv om jeg aldri har hatt tispe, så tror/mener jeg at jeg er et såkalt hannhundmenneske. Det er veldig vanskelig å forklare hvorfor, men av en eller annen grunn føler jeg bare at det er naturlig for meg å ha hannhunder, og at jeg kanskje ikke vil klare å få den samme tilknytningen til en tispe som jeg har til min nåværende hannhund. Kanskje er det hunden min som individ jeg føler jeg ikke kommer til å kunne "erstatte" (i mangel på bedre ord), men jeg har altså en følelse av at det har noe med kjønn å gjøre også. :whistle:

Grunnen til at jeg tar dette opp, er at jeg vurderer hund nr to, og har vel egentlig bestemt meg for at det skal bli en tispe, av to hovedgrunner; hannhundaggresjon og utrolig frustrerende løpetispe-oppheng.

Samtidig er jeg redd for at jeg kommer til å angre i ettertid hvis jeg kjøper en tispevalp, at jeg faktisk er et hannhundmenneske tvers gjennom, og umulig å "omvende". Såklart blir man glad i hundene sine uansett, men det jeg føler for Sico f.eks er så mye mer enn "bare" det, og noe jeg selvfølgelig ønsker å føle for alle mine kommende hunder.

Så hva er deres erfaringer? Har du skaffet deg en tispe til tross for at du er hannhundmenneske, eller omvendt? Hvorfor valgte du å gjøre dette isåfall? Er det tider hvor du angrer, eller har du overrasket deg selv? Kanskje har du lært deg å sette mer pris på det motsatte kjønn, eller til og med blitt "omvendt" slik at du ikke vil gå tilbake til det opprinnelige foretrukne kjønnet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har vel bare hatt hannhunder i familien, og når jeg skulle ha min egne ble det også hannhund. Jeg følte og mente jeg var et såkalt hannhundmenneske. Men når hund nr 2 skulle i hus så tenkte jeg litt, og jeg ville prøve å ha tispe. Og nå sitter jeg med 2 tisper.

Jeg tror egentlig ikke jeg er noe typisk hannhund-/tispemenneske. Kanskje litt mer "ja takk begge deler?" :whistle: Jeg ser fordeler og ulemper med de begge nå som jeg har hatt av hvert kjønn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg ville egentlig ha hannhund fra kullet til Kita :D Men i kullet blei det kunn to gutter :whistle: håpet det skulle bli fler, og disse var allerede lovet bort.

Vi dro på besøk og må jo si tispene også var ganske sjarmerende :ahappy: Fra anbefaling av oppdretter anbefalte han en lovende tispe til meg og sa de ofte var lettere. De vokste gjevnere i vekstperioden osv...

Det har fungert kjempefint og jeg er glad i Kita :aww: men jeg gleder meg til å se hvordan hannhund er i forhold, da jeg venter på en litten gutt nå :aww: eneste foreløbig som vil ha gutt fra det kullet, så da er det håp :lol:

dessuten har jeg inntrykket av at hanner er mer stabile (både i ting de har lært og i jobbing). Selv om Kita er veeeeeldig stabil i temperamentet hører man om mye lomske og slue tisper :D dessuten syntes jeg hanner har ett bedre utrykk og er finere og se på, de har liksom litt mer kropp :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har vel bare hatt hannhunder i familien, og når jeg skulle ha min egne ble det også hannhund. Jeg følte og mente jeg var et såkalt hannhundmenneske. Men når hund nr 2 skulle i hus så tenkte jeg litt, og jeg ville prøve å ha tispe. Og nå sitter jeg med 2 tisper.

Okei, men var dette mest av praktiske årsaker og sånn, eller mer den ubeskrivelige følelsen av at det rett og slett var naturlig for deg å ha hannhund?

Jeg tror egentlig ikke jeg er noe typisk hannhund-/tispemenneske. Kanskje litt mer "ja takk begge deler?" :whistle: Jeg ser fordeler og ulemper med de begge nå som jeg har hatt av hvert kjønn.

Ja, jeg burde vel kanskje vente med å være så bastant på at jeg er hannhundmenneske til jeg faktisk har prøvd å ha tispe også, men samtidig vil jeg ikke "sjanse" for å si det sånn. Så tenkte det kunne være greit med litt av deres erfaringer. Samtidig så kan man jo aldri vite om det er kjønnet eller individet (kjemi, historie sammen osv) som gjør at ting er som de er. Kanskje noen her er/var hannhundmenneske og skaffet seg en tispe som de ikke fikk den helt store tilknytningen til, men at det igrunn ikke hadde noe med kjønn å gjøre. Det kan man vel aldri vite?

Så må det sies at jeg bor sammen med to tisper som jeg er veldig glad i, men det blir jo aldri det samme når det ikke er dine egne uansett (ikke jeg som trener de, har oppturer og nedturer sammen, sover i samme seng hver natt osv).

Nei, nå ble jeg bare enda mer forvirret her. Kanskje jeg legger for mye i dette.

Hva tror dere? Har kjønn mye/noe å si, sånn rent følelses/kjemi-messig?

Edit:

Selv om Kita er veeeeeldig stabil i temperamentet hører man om mye lomske og slue tisper :ahappy:

Ja, det har jeg også hørt mange si, uten at jeg har blitt noe særlig klokere på akkurat hva de mener. Men i denne tråden tenker jeg altså mer på den følelsen som sier at du skal/bør ha det ene kjønnet, og ikke disse praktiske tingene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei, men var dette mest av praktiske årsaker og sånn, eller mer den ubeskrivelige følelsen av at det rett og slett var naturlig for deg å ha hannhund?

Hva tror dere? Har kjønn mye/noe å si, sånn rent følelses/kjemi-messig?

Tror det var litt både òg, litt med hva jeg bare følte og de praktiske årsakene.

På noen kan kanskje kjønn ha noe å si, og det var sånn jeg kanskje følte det litt også med Rex. Jeg omgikk tisper og fikk ikke den "gode" følelsen, men i ettertid så tror jeg egentlig det kom av at de ikke var mine :whistle: For jeg får ikke "det" forholdet til en hund som ikke er min (sånn jeg føler det).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har absolutt ingen preferanse på det, faktisk. Jeg har grei erfaring med begge kjønn. De har liksom aldri vært "kjønnstypiske", sånn som jeg ser det.

Eneste som drar meg litt tilbake om jeg skal ha tispe igjen, er den jærskla løpetiden. Akkurat der er jeg veldig hannhundmenneske. :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel mer et typisk "hanndyr-menneske".

Jeg er ikke vilt begeistra for dyr av hunnkjønn, og har pr i dag 6 dyr hvor av 5 er hanner...

Synes generelt at de er lettere å jobbe med, kanskje spesielt når det gjelder hestene.

Har hatt til sammen 5 hester, 2 hingster og 3 vallaker, ukompliserte og trivelige hester.

Kontra hoppene jeg har stelt, ridd og oppstallet som da ikke har vært fullt så trivelige å omgåes..

Alle mine hittill 4 hunder har vært hanner, og vi har ikke hatt noen problemer knyttet til at de er / har vært hanner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg er litt som deg, jeg føler at jeg er et tispemenneske tvers igjennom.. men vet ikke for jeg har jo aldri prøvd hannhund! Lurer på om jeg noengang tør å prøve :ahappy:

Uansett, så gøy at du skal ha en hund til :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg er litt som deg, jeg føler at jeg er et tispemenneske tvers igjennom.. men vet ikke for jeg har jo aldri prøvd hannhund! Lurer på om jeg noengang tør å prøve :aww:

Uansett, så gøy at du skal ha en hund til :whistle:

Ja, det er skummelt altså! :ahappy:

Hehe, hund nr to kommer før eller siden uansett, men ingenting er bestemt enda, ikke rase engang. :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er nok typisk hannhund menneske, har vokst opp med bare hannhunder i hus og 2 av 3 egne hunder har vært/er hannhund.Jeg synes hannhunden er jevnere i humør og mer ærlig, tispene kan virke litt slu i mine øyner.

Tispen kom raskt i hus etter forrige hannen ble avlivet, men jeg skulle jo egentlig bare passe henne :whistle:

Til tross for humørsvingninger og diller er hun en super hund, både å jobbe med og ha i hus generelt. Men det tok ikke lang tid før forvertavtalen var over til hun ble sterilisert (pga hyddige løpetider og innbildt svangerskap).

Neste hund? Tja jeg vet ikke helt enda, det kommer nok an på hvilken rase jeg havner på.

Har foreløpig flere "kanskje" raser.

Dersom det blir en neste hund mens Birken fortsatt lever så må det bli hannhund (antageligvis sheltie eller AK). Av den enkle grunn at Birk har såpass høy kjønnsdrift at jeg ikke orker å ha en tispe med løpetid i hus.

Hvis neste hund blir etter Birk, så blir det muligens en belgertispe, siden mannen i huset helst vi ha en større hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er tispemenneske av praktiske årsaker, så jeg er ikke redd for at en evt hannhund vil gjøre kjemien dårligere. Jeg har hatt tisper hos meg hvor kjemien ikke stemmer, og jeg har passet hannhunder hvor kjemien virkelig stemmer - så for meg er det en individgreie. Nå har jeg ikke hatt hannhund på 6 år, men familien min var hannhundmennesker. Pappa har kun hatt hannhunder og mamma har kun hatt hannhunder. Når vi fikk tispe ble begge allikevel (og jeg) omveltet, og selv om min mor har hannhund nå så drømmer hun om en tispe :aww: Pappa ønsker seg også tispe, det samme gjelder min bror, selv om ingen i familien noengang hadde trodd det.

Men du sier at du er redd for å få frustrerende "løpetispe-oppheng" hvis du får en hannhund til. Men du får vel mer om du har en tispe som du har med Sico? Med mindre du sender han til Bergen i perioden såklart, men det er jo ikke alltids like enkelt. Allikevel tror jeg løpetispe-opphenget er både genetisk og trenbart. Om den nye hannhunden blir trent med løpske tisper og dessuten er fra litt balanserte linjer (sånn hormonellmessig, du kjøper deg ikke en 1 år gammel labradorhannhund :whistle: ). Men hannhundaggressjonen er jo et problem, selv om de sikkert kan lære å akseptere hverandre, så vet man jo aldri hvor godt det virkelig vil fungere når man ikke passer på...

Go tisper :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er skummelt altså! :whistle:

Hehe, hund nr to kommer før eller siden uansett, men ingenting er bestemt enda, ikke rase engang. :ahappy:

Så det blir kanskje ikke toller? Jeg kommer nok alltid til å ha hannhund, hvertfall så lenge jeg skal ha toller. Mye pga av størrelsen. Jeg synes også ofte gutta er litt mer faier, men jeg har heldigvis sluppet unna hannhund aggresjonen på min da. Må ærlig innrømme at jeg har vært noe irritert i det siste da, er ekstremt med løpetid og Nailey går vel å hakker tenner så og si hele turen :aww: . Jeg er usikker på om det er fordi jeg er litt guttejente at jeg trives best med hannhunder også?

Jeg skal muligens passe niesen til Bailey en periode og da får jeg prøvd meg litt på et annet kjønn, er litt spent på det egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klipp*

Men du sier at du er redd for å få frustrerende "løpetispe-oppheng" hvis du får en hannhund til. Men du får vel mer om du har en tispe som du har med Sico? Med mindre du sender han til Bergen i perioden såklart, men det er jo ikke alltids like enkelt. Allikevel tror jeg løpetispe-opphenget er både genetisk og trenbart. Om den nye hannhunden blir trent med løpske tisper og dessuten er fra litt balanserte linjer (sånn hormonellmessig, du kjøper deg ikke en 1 år gammel labradorhannhund :aww: ). Men hannhundaggressjonen er jo et problem, selv om de sikkert kan lære å akseptere hverandre, så vet man jo aldri hvor godt det virkelig vil fungere når man ikke passer på...

Go tisper :lol:

Hm, ja du sier noe der. Sico har jo lært seg å akseptere flere av hannhundene i klassen, han ligger for eksempel ved siden av den ene hannhunden han ikke tålte trynet på før, as we speak. Men om de kunne levd sammen i leiligheten vår er vel en annen sak.

Hvis jeg derimot skaffer meg en tispe, og Sico får oppheng i henne under løpetiden, så er det faktisk bare ca tre uker i halvåret hvor jeg må ha de separert (enten i Bergen eller på seperate rom), mens hvis jeg skaffet meg hannhund måtte jeg kanskje vært mer eller mindre obs hver dag, hele tiden, hele året.

Så sålenge jeg har Sico, så blir det vel tispe på meg som hund nr to. Det praktiske må veie tyngre enn det "følelsmessige" i dette tilfellet tror jeg. Skulle jeg av en eller annen grunn ikke få hund nr to før Sico er borte, så blir det nok hannhund på meg, så får jeg heller trene på å kunne omgås løpetisper og hannhunder i alle former og størrelser.

Så det blir kanskje ikke toller? Jeg kommer nok alltid til å ha hannhund, hvertfall så lenge jeg skal ha toller. Mye pga av størrelsen. Jeg synes også ofte gutta er litt mer faier, men jeg har heldigvis sluppet unna hannhund aggresjonen på min da. Må ærlig innrømme at jeg har vært noe irritert i det siste da, er ekstremt med løpetid og Nailey går vel å hakker tenner så og si hele turen :ahappy: . Jeg er usikker på om det er fordi jeg er litt guttejente at jeg trives best med hannhunder også?

Jeg skal muligens passe niesen til Bailey en periode og da får jeg prøvd meg litt på et annet kjønn, er litt spent på det egentlig.

Blir nok ikke toller som hund nr to nei, men skal nok garantert ha toller igjen etter hvert. :whistle:

Det med "hakking av tenner" høres veldig kjent ut, og ja - det er utrolig irriterende!

Jeg er også litt guttejente av meg tror jeg, så ser ikke bort ifra at det kan ha noe med saken å gjøre.

Hvis jeg noengang skal ha barn, så skal det være en gutt liksom! :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid sett på meg selv som hanndyr-menneske, og har bare hatt hannhunder og hanndyr. Nå har jeg to tisper og to hopper (av typen hest) :whistle: Jeg savner på en måte å ha hannhund, men det blir nok ingen ny hannhund i hus om ikke (bank i bordet) alle de tre tispene våre skulle bli borte samtidig ... Om jeg gjerne kan ha både det ene og det andre kjønnet, har jeg skrekkelig lite lyst til å ha begge deler samtidig:p Jeg tror at man kan ha en oppfatning om at man trives med det ene eller det andre kjønnet, men sett bortsett fra helt praktiske ting tror jeg nok at det hele dreier seg om kjemi med den enkelte hunden. Kanskje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid likt tisper best, og har ikke vært så glad i hannhund oppførsel sånn generellt. Vi skulle ha en greyhound tispe, og da kullet kom ble det bare to tisper, og oppdretter skulle ha den ene. Heldigvis fikk vi mulighet til å kjøpe den andre tispa. Men etterhvert knakk den beinet sitt og de ville ikke selge denne tispa itilfelle framtidige problemer. Da fikk vi spørsmålet om vi ville ha den eneste hannen istedet. Da begynte jeg å tenke og gruble. Etter å ha sett så mange brautende og "voldsomme" dobermann hanner blandt annet, var jeg skeptisk, men oppdretter beroliget meg med at greyhound ikke var en vanskelig rase sånn sett. Så da satset vi på det.

Og jeg syns det har gått veldig bra. Nitro er herlig! :whistle: Har ikke opplevd så ekstrem stor forskjell heller. Kjekt å slippe å vente på løpetider og sånn. Men jeg syns fortsatt det er litt tidlig å utale seg om hann nå, siden han er såpass ung, men foreløpig veldig bra.

Men jo, jeg liker best tisper fremdeles sånn på det generellt plan, og ønsker meg det neste gang. Jeg er åpen for andre hanner, absolutt, men jeg har ønsker om å få valper, så da må det jo en tispe til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig tispemenneske, og kunne ikke tenkt meg å ha hannhund. Det er så klart en del individbetinget, men av de hundene jeg har holdt på med har stemien stemt med flere tisper enn med hannhunder. Jeg har kjent kanskje to hannhunder jeg kunne ha tenkt meg (begge fra samme kul faktisk), men langt flere tisper..

Og når det gjelder tispesærheter er det bare å hilse på Ella, så får du en fin oversikt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...