Gå til innhold
Hundesonen.no

Samme eier - samme egenskaper hos alle hunder?


Ingvild

Recommended Posts

Jeg sitter og funderer på hvordan livet med neste hund vil bli, hvilke kvaliteter jeg ønsker også videre. Det er nokså naturlig å ta utgangspunkt i den hunden jeg har nå - jeg vil for eksempel ha en hund som har mer lekelyst enn henne, som er mer førerorientert, som er bittelitt mindre matglad og frekk, og som er mer kosete. Men samtidig vil jeg ha en hund som har mange av de egenskapene nåværende hund har - den fantastiske stabiliteten og tålmodigheten med andre hunder, for eksempel. Jeg liker hvordan hun tenker og finner ut av ting på egenhånd, jeg liker hvordan hun dypt og inderlig hater konflikter, jeg liker hvor tolerant og robust hun er, og at hun er gjennomgående snill, trygg og god i absolutt alle situasjoner. Og så begynner jeg å tenke ... hvor mye av dette har med henne å gjøre, og hvor mye av dette har med meg å gjøre? Vil neste hund (uavhengig av rase og kjønn) inneha mange av de samme positive og negative egenskapene som Tinka, rett og slett fordi jeg er eieren?

Tinka er min første hund, og jeg har derfor ikke så mye erfaring med dette. Men jeg begynner jo å lure - for jeg legger jo merke til hvordan hundene til andre mennesker er. For selv om hver enkelt hund har hver sin personlighet, syns jeg ofte at hundene med samme eier har mange av de samme egenskapene, selv om de ikke nødvendigvis er av samme linjer, eller av samme rase engang.

Jeg er rett og slett ute etter deres erfaringer angående dette, jeg! Har de hundene dere har hatt opp gjennom årene hatt mange av de samme egenskapene? Og hva er i så fall årsaken til det - er det snakk om rase, kjønn, linjer, oppdragelse, trening - eller er det slik at man, bevisst eller ubevisst, velger valper/hunder som har mye av det samme som tidligere hunder fordi nettopp denne hunden appellerer til deg?

Og om du har erfart at hundene dine på sett og vis har lignet på hverandre, har det da vært små fakter, større ting når det gjelder personlighet, spesielle problemer på lydighetsbanen, eller helt andre ting? Kanskje du har en hatøvelse som den neste hunden har "arvet"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av de fem hundene jeg har levd sammen med, er det vel bare to jeg kan si at jeg har påvirket på den måten du snakker om, ved at det er jeg som har tatt med av oppdragelse og trening. Det er to hunder av to forskjellige raser og kjønn. Det jeg kan si i mitt tilfelle er at personlighet har vært avhengig av rase og kjønn, mens jeg ser veldig tydelig hva som virker mest inn på lydighetsbanene. Og det er naturlig nok meg. Og det sier noe om hvor treg jeg er til å lære. Begge hundene jeg har trent har vært utrolig lærenemme, og alt har gått veldig fort for dem, men det er noen ting som går igjen hos den hunden jeg har nå, som også var et problem hos den forrige. Bl.a. virker det som jeg ikke makter å lære en hund apport. Og jeg har bare hatt APPORTERENDE HUNDER! (går det an?!) Jeg har alltid fulgt det som jeg får beskjed om av trenere osv, men det er et eller annet jeg gjør, som gjør at jeg ikke får til akkurat de øvelsene. (Samtidig ser jeg jo at noe har jeg lært, for en del øvelser er også enda bedre med denne hunden enn de var med forrige)

Men så kan man sikkert også si at hundene har en personlighet og et lynne i utgangspunktet, og innenfor det lynnet (og personligheten) er det liksom en skala, og det avhenger av hva slags miljø vi gir hunden hvor på denne skalaen de havner (var det forståelig?). Bl.a har jeg en hund nå, en kooiker, som i utgangspunktet var en ganske reservert liten tass. Hadde jeg i tillegg vært en nervøs person, uten så veldig mye erfaring med hvordan man takler en nervøs liten tass, og kanskje også bodd et sted med et litt ustabilt miljø, så hadde han kanskje havnet nederst på skalaen innenfor sin personlighet, og blitt redd, nervøs og kanskje også aggressiv. Men siden jeg hele tiden har vært veldig gjennomtenkt og planlagt i forhold til det at jeg vet at han har den personligheten, så har han havnet (foreløbig)i den øverste delen av skalaen, og har tross i utgangspunktet blitt en rimelig trygg liten hund, til å ha det utgangspunktet. Han er fortsatt en litt forsiktig kar, som heller "slår først og spør etterpå", men i forhold til hva han KUNNE vært er det bra.

Dette ble kanskje litt surrete, men jeg har inntrykk av at en hund liksom kommer med en pakke, et potensiale med personlighet og lynne og alt det andre. Og disse tingene har rom for påvirkning, slik at vi former dem innenfor den personligheten de allerede har... Kan man kanskje si...

Ofte faller man vel for samme type hund flere ganger, akkurat som man gjerne liker en viss type mennesker, og det er kanskje derfor man ser at flere hunder hos samme menneske kan likne på hverandre. Vi får jo aldri den samme hunden flere ganger, men vi velger kanskje samme personlighet flere ganger, og vi er jo oss selv hele tiden, og påvirker mye på samme måten, så da kan man jo tenke seg at resultatet kan bli ganske likt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok mye som er både og, og resten har med rase, individ og avl å gjøre.

Men av en eller annen grunn er alle hunder jeg har hatt veldig sosiale, veldig glad i mat og veldig kosete. Drama var ikke så glad i verken mat eller kos når hun kom til meg, og overså fremmede, men etterhvert ble alt dette mye mer av og mer og mer likt mine egne.

At de er glad i mat tror jeg man bare blir hos meg, for her er det enten eller. Enten så spiser man maten, eller så tar en annen hund det. Tar jeg frem en godbit må hundene kjempe om oppmerksomhet for å få den, det er ikke noe "åh, du er så søt at du må jo få en du også" :)

Jeg har derimot gått i fellen når jeg fikk Tia, for jeg ville ha en hund som utfylte alle Cita sine mangler (fart, lekelyst og førerorientet). Hun er veldig førerorientert og det er helt supert, men jeg har bygget så mye på stresset hennes at hun har problemer med å roe ned. Det blir gjerne litt for mye av det gode :) Så, min neste hund skal forhåpentligvis bli mye mer balansert, men ha farten og jakten og alt det. Man lærer så lenge man lever :P

Cita er forresten en veldig selvstendig hund som løser problemer i trening på egenhånd, jeg tror det kan ha mye med at jeg har brukt veldig mye shaping på henne. Tia har fått mye mer hjelp i treningen og er mye mer avhengig av meg. Jeg har derfor begynt å shape mer, og hun ble en bedre konfliktløser i treningen av det forresten.

Det er også klart at man kan påvirke mentalitet i liten (eller større) grad. Kanskje ikke det grunnleggende, men mange hunder er nok mer vant til å få hjelp og støtte i skumle situasjoner enn andre. Tror det har mye å si med hvordan eieren er som type menneske, det er mye man gjør når man har hund som man ikke tenker over engang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette lurer jeg også på egentlig. Ser jo at jeg har gått etter mye av det samme i de to valpene mine, jeg liker dem ville og gærne - og det har jeg fått. Abby og Kahlo har så mye til felles som det overhodet er mulig å få til mellom en griffon og en riesen. Nå er jo det to raser med forholdsvis mye likt i mentalitet da - er terrierpreg over begge. Så det blir spennende å se på hvordan Kasko utvikler seg - man kan vel ikke akkurat si at en basenji og en riesen har så fryktelig mye tilfelles.

En ting jeg ser som går igjen hos mine hunder er at de ikke trekker i bånd på tur. Selvsagt i gira situasjoner så trekker dem, men vanlige turer så har alle, uten untak, latt være å dra i båndet, og det snodige er at dette ikke er noe jeg har trent bevisst på. Jeg trener bevisst på det i stressituasjoner - men da ja, noe må jeg jo gjøre siden jeg nå er på min 5. hund som ikke trekker i bånd. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg tror det er oftere slik at vi (kanskje ubevisst) velger hunder som har mye av de samme egenskapene enn at vi nødvendigvis former dem så like. Nå sier Lars Fält at over 60% av hunders adferd er miljøbetinget og ikke genetisk , så vi har vel valgt en genitsk pakke med den samme plattformen, så blir miljøfaktoren en bekreftelse på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Moro tråd :)

Min erfaring er at hunder har med seg en del i "genetiske pakke", også er det avhengig av hvordan man som eier håndterer det man får mellom hendene.

Jeg har hatt ulike raser tidligere- en og en, men nå har jeg hatt 7 Dobermann boende hjemme i perioder det siste året, og de er noen fra samme linjer og noen fra helt ulike linjer. Så det jeg skriver nedenfor er med utgangspunkt i disse..

Jeg syns hundene har svært ulik personlighet, også de som er nært slekt, men likevel er det noe som går igjen. Rasen har sine særpreg, linjer/slekt det samme...Jeg ser lett igjen de egenskapene jeg vet at mine opdrettere vektlegger i sin avl. Feks er de fra brukshundoppdretterne mine mye heftigere, trenbare, høyre temp. mentale "tøffe", større kontrast til av og på knapp, mens den ene som er fra mix-linjer (mye uts. og litt bruks) er anderledes. Denne oppdretter er svært nøye på at hundene skal være snille med folk og andre hunder, og dette ser jeg at er ulikt fra de mer "brukslinjene" der man feks ikke bryr seg om hundene er litt temp.full (men har svært gode bitehem. da). Men den med lavere temp. mangler mye av tøffheten, trenbarheten og motoren i forhold til de andre...Så oppdrettere får det de avler på, holder de på lenge nok og er bevisst i sin avl, dermed tror jeg man bør vite hva en oppdretter prioriterer og mener om rasen for å få den type hund man ønsker seg..

Eksempler på hvordan genetikken spiller større rolle enn eier fra min erfaring:

Maximus og Matthilde er halvsøsken (samme mor). Maximus er ikke særlig underlagssterk forhold til en del andre hunder og jeg har måtte lære han å å gå over feks agilitymønet og bommen, noe han syns var skummelt først..Han går i spindeltrapper mm nå, men jeg har belønnet det frem. Mathilde derimot er nesten unaturlig trygg på alle underlag, og kan gjerne gå ut på smale gyngende ting høyt oppe i luften. Hun hopper glatt 3 meter rett ut, og blir aldri skremt uansett hvor mange ganger hun har skadet seg..Så samme hva jeg har gjør, så blir Maximus aldri i nærheten av Mathilde her.

Alle 8 valpene har arvet hennes "galskap" og er som kenguruer blandet med apekatter. Hennes datter Ada som bodde hos oss i noen mnd, kunne klatre ut buret i av Hiacen i fart flere ganger og vandre rundt oppå ting, selv om hun ble kastet veggemellom.

Terskelnivået for enkelte egenskaper går igjen i slektskap, feks bjeffing..Mathilde (mor) og (Flux) datter har en lyd for hver følelse, samt at flere av valpene hennes har samme "fakter". Flere av dem åpner feks alle dører og låser om de vil, kommer seg ut av bur ol (Det er faktisk en skikkelig irriternde ting), og det kommer nok av intensitet, "smarthet" og viljestyrke. Ganske rart å se hvor like de er henne, men likevel har sin helt spesielle personlighet. Flux har i tillegg arvet hennes utrolig følsomme, men likvel mentalt svært seige og sterke personlighet, som gjør at de tåler ting/tabber som mange andre hunder hadde blitt helt ødelagt av.

Selv om mange av mine hunder har samme slekskap ser jeg en veldig stor forskjell der miljø spiller STOR rolle,og det er sosialiering på andre hunder. Mine 2 valper her hjemme har like stor intensitet som sin mor, men i motsetning til henne har de ikke blitt revet i filler flere ganger i sitt første leveår, og dermed er de helt anderledes enn hun var på deres alder (usikker og bråkete i bånd)..

Det er gjort noen undersøkelser på dette med arvbarhet på ulike egenskaper, og det ble sett at feks frykt for fremmede mennesker har stor arvbarhet, mens bjeffing mot andre hunder i band hadde veldig lav...hadde vært gøy med flere undersøkelser på slike ting.

Også tror jeg at man som eier har en standard for sitt hundehold, alstå hva man syns er viktig og ikke viktig..feks syns jeg at det er viktigere at hunder er trygge og sosiale, enn at de er "lydige" når de hilser på folk, og dermed kan nok flere av mine hunder være litt "brautende" når vi får besøk..hehe, det er nesten en liten mentaltest av mennesker, det å komme på besøk til oss når de kommer en flokk ûberglade Dobermann hoppende.. :)

Men jeg feks kan ikke fordra hunder som ikke kan taes med overalt og "legge seg" om jeg ber om det, og forventer at jeg kan dra alene Norge rundt med mine 5 hunder og bo på hotellrom feks. De må kunne roe seg når jeg sier det, der de er! Så jeg venner dem til dette når de er små, og slik blir de, alle sammen... :)

Jeg tror skal man lykkes med hund etter hund, så må man være nøye med oppdretter, men også være flink å se valpen sine medfødte sterke og svake sider, slik at man kan jobbe med de som man ønsker som kanskje ikke ligger der like latent, samt flytte terskel for egenskaper man ikke ønsker som ligger litt for lavt...Det er jo det som er så hærlig med hunder- man blir aldri utlært og hvert lille individ man får hjem til seg, lærer man noe helt nytt hos :P

mvh Marita

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men samtidig vil jeg ha en hund som har mange av de egenskapene nåværende hund har - den fantastiske stabiliteten og tålmodigheten med andre hunder, for eksempel.

Ja, der er jo Tinka fantastisk! En hver valpeeier sin drøm :)

Ellers så må jeg virkelig si at jeg håper da ikke neste hund blir som den nåværende, haha! Neida, jeg tror at mange av de nykkene Micko har er min feil. Og jeg tror og håper at jeg klarer å "rette opp" de tingene med neste hund, for jeg ser jo hva jeg har gjort feil, i hvertfall noe av det. Jeg tror kanskje at mye av hunden sin personlighet påvirkes av eier, men jeg tror også at noe ikke er like påvirkelig, og at noen hunder ikke er like påvirkelige. Godt forklart :)

Men spennende spørsmål.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen av mine 3 hunder har vært noe lik. Alle er svært forskjellige. Eneste felles ting med disse har vært /er at de misliker å være alene. Så tydelig noe JEG har gjort/gjør noe feil. *sukk*

Men jeg tror at hvis man er nøye på hva man søker etter og bruker tid og finner en god oppdretter, "rette" rasen, og samtidig jobber med valpen, får man nok et godt utgangspunkt til å kunne få hunden man vil ha. Jeg ser at fra min første hund, til hunden etter, har jeg en mye større kunnskap enn før, og dette spiller litt inn :) Det var jo mye lettere med prosessen valpekjøp nå enn første gang :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sitter og funderer på hvordan livet med neste hund vil bli, hvilke kvaliteter jeg ønsker også videre. Det er nokså naturlig å ta utgangspunkt i den hunden jeg har nå - jeg vil for eksempel ha en hund som har mer lekelyst enn henne, som er mer førerorientert, som er bittelitt mindre matglad og frekk, og som er mer kosete. Men samtidig vil jeg ha en hund som har mange av de egenskapene nåværende hund har - den fantastiske stabiliteten og tålmodigheten med andre hunder, for eksempel. Jeg liker hvordan hun tenker og finner ut av ting på egenhånd, jeg liker hvordan hun dypt og inderlig hater konflikter, jeg liker hvor tolerant og robust hun er, og at hun er gjennomgående snill, trygg og god i absolutt alle situasjoner. Og så begynner jeg å tenke ... hvor mye av dette har med henne å gjøre, og hvor mye av dette har med meg å gjøre? Vil neste hund (uavhengig av rase og kjønn) inneha mange av de samme positive og negative egenskapene som Tinka, rett og slett fordi jeg er eieren?

Akkurat disse tingene er i mine øyne veldig særegne Labrador-"traits" (trekk). Labradoren i den form vi har er jo kronisk lite førerorienterte. Labradoren er jo også STA så det ljomer, og kos er dermed noe DE bestemmer over. Henger litt sammen med mangelen på førerorientering - de styrer sitt eget ball og koser med de folkene de bestemmer.

I tillegg er det jo typisk Labrador å være stødig, stabile, rolige og tolerante i en hver situasjon. Henger i mine øyne igjen med at de er såpass uavhengige av eier - de er trygge på seg selv og sitt. For å sette det litt på spissen - de trenger ikke deg for å føle seg trygg. Når man får denne egenskapen i en hund, UTEN at de blir overmodige med vokt, da har man noe iallefall jeg også setter veldig pris på i en hund.

Utover slike ting som jeg føler er typisk "rase" - er jeg ikke i tvil om at menneske og hund påvirker hverandre :) Spesielt ting i oppveksten som f.eks hvilke ting/situasjoner den utsettes for, hvor stabil og forutsigbar hverdag den har og hvilke hunder den møter. Hva den får mulighet til å gjøre og kjenne mestringsfølelse over.

Ønsker meg også en Labrador (altså en stødig hund) som er omså bittelitt mer førerorientert, litt mer glad i eieren sin og ser opp til deg for kos - uten at den har tendens til skarphet/vokt/bjeffing. Så langt tror jeg det bare blir en Labrador til, men si i fra om du finner noe spennende :):P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg hatt tre hunder av samme rase, to av de fra valpestadium. De har vært fra ulike linjer, og ulikt kjønn, men noen fellestrekk har det vært. Mine hunder kan ikke gå i bånd (min feil, selvsagt), de er oversosiale og jeg har masse problemer med å lære de å ikke overfalle mennesker i ren og skjær lykkerus (min feil det og, men jeg ser liksom ikke helt hva jeg har gjort feil, jeg gjorde alt mulig med knott nettopp for å unngå dette, så det er nok noe jeg fikser ubevisst :)), de har ikke gjetet biler, sykler o.l. som mange andre av samme rase (pluss i margen for meg), de har vært fine og trygge med andre hunder og de har vært eksepsjonelt trygge og rolige på alene-biten (helt til nå med knott, men det er litt annerledes). De er alle veldig oppfinnsomme og med masse personlighet- det er nok rasen. Oh, et fellestrekk til; jeg har ikke valgt noen av de selv som valper, begge har blitt plukket ut til meg, og jeg har kjøpt de "usett". Så ja, jeg ser helt klart at jeg har preget valpene mine både bevisst (i positiv retning) og ubevisst (i negativ retning). Morsomt når jeg får en ny rase å hanskes med, å se hvordan det blir da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette lurer jeg også på egentlig. Ser jo at jeg har gått etter mye av det samme i de to valpene mine, jeg liker dem ville og gærne - og det har jeg fått. Abby og Kahlo har så mye til felles som det overhodet er mulig å få til mellom en griffon og en riesen. Nå er jo det to raser med forholdsvis mye likt i mentalitet da - er terrierpreg over begge. Så det blir spennende å se på hvordan Kasko utvikler seg - man kan vel ikke akkurat si at en basenji og en riesen har så fryktelig mye tilfelles.

En ting jeg ser som går igjen hos mine hunder er at de ikke trekker i bånd på tur. Selvsagt i gira situasjoner så trekker dem, men vanlige turer så har alle, uten untak, latt være å dra i båndet, og det snodige er at dette ikke er noe jeg har trent bevisst på. Jeg trener bevisst på det i stressituasjoner - men da ja, noe må jeg jo gjøre siden jeg nå er på min 5. hund som ikke trekker i bånd. :)

Ja vet du det der har jeg tenkt på! Casper trekker i båndet, enda jeg har trent rimelig mye på det (men jeg kunne vært mye bedre), mens andre har hund etter hund som ikke trekker, og er lydig nesten helt av seg selv, og det uten å ha trent på ting i det hele tatt. Synes det er så rart jeg...*misunnelig*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange interessante tanker her! Det er jo i grunnen et veldig komplekst spørsmål - mange av hundens egenskaper er jo selvfølgelig raseavhengige, og variasjoner innenfor rasen kan jo ofte forklares med linjer og avslmål. Dette kan vi jo i grunnen velge selv - hvilken rase vi skal ha og hvem vi skal kjøpe valpen fra. De store, grove personlighetstrekkene tror jeg nok i veldig stor grad er styrt av genene, mens små særtrekk kan være tillagte vaner som eieren bevisst eller ubevisst har gitt hunden. Samtidig går man jo til hundetrenere og atferdsterapeuter for å få bukt med problemer av forholdsvis alvorlig grad - vokting, redsel, stress, aggressivitet o.l. som utarter seg på forskjellig vis. Mange har kommet langt med å rette opp slike problemer, selv om hunden er flere år gammel. Betyr det at man kan forme hunden i større grad enn man kanskje tror?

For, jeg mener, om jeg kjøper meg en bruksmalle, forventer jeg å få en bruksmalle. Behandler jeg den da - kanskje ubevisst - på en måte som fremmer de egenskapene jeg forventer å finne i bruksmallen min? Selvfølgelig vil en bruksmalle bli annerledes enn en bearded collie selv om jeg behandler dem likedan - det bor tross alt mer i førstnevnte - men vil jeg faktisk være i stand til å behandle dem likt? Eller vil underbevisstheten min overstyre meg og få meg til å ta spesielle hensyn til den ene eller den andre?

Men så kan man sikkert også si at hundene har en personlighet og et lynne i utgangspunktet, og innenfor det lynnet (og personligheten) er det liksom en skala, og det avhenger av hva slags miljø vi gir hunden hvor på denne skalaen de havner (var det forståelig?). Bl.a har jeg en hund nå, en kooiker, som i utgangspunktet var en ganske reservert liten tass. Hadde jeg i tillegg vært en nervøs person, uten så veldig mye erfaring med hvordan man takler en nervøs liten tass, og kanskje også bodd et sted med et litt ustabilt miljø, så hadde han kanskje havnet nederst på skalaen innenfor sin personlighet, og blitt redd, nervøs og kanskje også aggressiv. Men siden jeg hele tiden har vært veldig gjennomtenkt og planlagt i forhold til det at jeg vet at han har den personligheten, så har han havnet (foreløbig)i den øverste delen av skalaen, og har tross i utgangspunktet blitt en rimelig trygg liten hund, til å ha det utgangspunktet. Han er fortsatt en litt forsiktig kar, som heller "slår først og spør etterpå", men i forhold til hva han KUNNE vært er det bra.

Dette ble kanskje litt surrete, men jeg har inntrykk av at en hund liksom kommer med en pakke, et potensiale med personlighet og lynne og alt det andre. Og disse tingene har rom for påvirkning, slik at vi former dem innenfor den personligheten de allerede har... Kan man kanskje si...

Ofte faller man vel for samme type hund flere ganger, akkurat som man gjerne liker en viss type mennesker, og det er kanskje derfor man ser at flere hunder hos samme menneske kan likne på hverandre. Vi får jo aldri den samme hunden flere ganger, men vi velger kanskje samme personlighet flere ganger, og vi er jo oss selv hele tiden, og påvirker mye på samme måten, så da kan man jo tenke seg at resultatet kan bli ganske likt...

Jeg tror det er oftere slik at vi (kanskje ubevisst) velger hunder som har mye av de samme egenskapene enn at vi nødvendigvis former dem så like. Nå sier Lars Fält at over 60% av hunders adferd er miljøbetinget og ikke genetisk , så vi har vel valgt en genitsk pakke med den samme plattformen, så blir miljøfaktoren en bekreftelse på det.

Disse to innleggene ble quotet rett og slett fordi jeg syns det var fornuftig sagt. :)

Ønsker meg også en Labrador (altså en stødig hund) som er omså bittelitt mer førerorientert, litt mer glad i eieren sin og ser opp til deg for kos - uten at den har tendens til skarphet/vokt/bjeffing. Så langt tror jeg det bare blir en Labrador til, men si i fra om du finner noe spennende :):P

I will do! Selv må jeg innom et par andre raser før jeg eventuelt vender tilbake til retrieverne igjen. Jeg har ikke tålmodighet til å ha enda en hund som sier "hæææ har du mat, jammen det er jo søppel her jo, og tisseflekker, også se der da! En busk! Der ligger det sikkert en gammel matpakke" hver gang vi skal trene - i alle fall ikke før jeg har prøvd et par raser med helt andre utfordringer. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja vet du det der har jeg tenkt på! Casper trekker i båndet, enda jeg har trent rimelig mye på det (men jeg kunne vært mye bedre), mens andre har hund etter hund som ikke trekker, og er lydig nesten helt av seg selv, og det uten å ha trent på ting i det hele tatt. Synes det er så rart jeg...*misunnelig*

Hvis det er noen trøst så er det også den éneste tingen Kahlo er lydig på. :) Og den er ikke så lett å vise frem for hun har en tendens til å glemme seg når vi møter folk eller hunder. *fnis*

Men jeg har hatt hund som var "født" lydig, eller hun bare ble lydig sammen med meg. Da jeg fikk henne var det kun navnet sitt hun kunne. Mens når andre passet henne så var hun ikke lydig i det heletatt. Hunder og lydighet er rare greier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror nok vi former en god del ja, men som Gråtass sier, vi velger jo en i kullet, kanskje ubevist som er nokså lik det vi liker. Alle mine, uansett rase har blitt noen uoppdragne fjollevesen, til tross for alle gode intensjoner og bøker i hylla (da hjalp ikke da hundene ikke kan lese) De finner på hyss når jeg trener og lager faenskap der de kan. Selv dronningmoren (huskytispa) drev med hyss... De jeg har trent aktivt med, schæfer og bc, har alle hatt sine greier. Quando laget sport ut av det å bite meg i rompa :) Faro orket jo ikke så mye rart, men han sovnet på samtlige fellesøvelser, til tross for forsøk på å holde han våken :P Z, ja han fortjener jo nesten ett innlegg for seg selv. Han fant på så mye rart. Juta har ennå ikke funnet på noe rart, men jeg venter i grunn bare på tull og tøys. I hverdagen har de siste tre hatt det kjempe artig med å løpe til toppen av bakker, ta fart og hoppe (Faro krasjet i knærne) og håpe noen veltet. Juta har nå begynt å gjøre noe lignende. Så jammen spent på nesten hund, som jeg kommer til å være litt mindre impulsiv med :)

Jeg tror, bare tror, at dette har noe med at jeg faktisk ligger tvekroket av latter... men det er bare en liten teori som ikke henger på greip :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når folk velger valp og rase, er det som regel spesielle egenskaper de ser etter og enkelte trekk de faller for. Deretter vil vi ofte fremelske de egenskapene vi liker og påvirke hunden til en viss grad.

Hvis jeg ser på hunder jeg har hatt opp gjennom åra, så er de veldig forskjellige i personlighet. Men jeg velger bevisst individer og raser som er trivelige og sosiale. Det er sånne hunder jeg vil ha!

Jeg ser f.eks. flere likhetstrekk mellom irsk ulvehund og labrador. Begge elsker mennesker og dyr. Begge kan være hypersosiale og glade, neste litt for mye noen ganger... Begge er glad i mat, de er snille, bjeffer lite/aldri og de er rolige innendørs. Men jeg kan også ramse opp en lang liste med forskjeller.

En eier kan selvfølgelig gjøre samme feilen om igjen med flere hunder, f.eks. dårlig oppdragelse og dårlig sosialisering som gir dårlige erfaringer og samme problemer dukker opp gang på gang.

Eller vi behandler neste hund på samme måte som den forrige, og "overfører" dens problemer og nevroser til neste generasjon.

Men uansett tror jeg vår oppførsel og måte å være på har mye å si. Hundene må jo forholde seg til oss enten de vil eller ei...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...