Hva jobber du med/hva studerer du/hva vil du bli?

[Maria]

Til våren er jeg ferdig utdannet Stikningsingeniør, eller landmåler om dere vil.

Ikke mange som vet hva det er men i korte trekk (klippet fra utdanning.no)

Pr dags dato jobber jeg i Fjell Kommune, på Sotra som landmåler. Jeg har blitt tilbudt 100% jobb som avdelingsingeniør når jeg er ferdig med skolen. Om lønnen blir slik jeg vil ha den, tar jeg jobben der. Uansett er det ikke vanskelig å få seg jobb

Der er landskapsarkitektene også heldige! Null arbeidsledighet Dessuten samarbeider vi mye med "dere".

[Gjest]

Der er landskapsarkitektene også heldige! Null arbeidsledighet Dessuten samarbeider vi mye med "dere".

Njaa... Ikke heelt riktig akkurat nå. I fjor var første året på lenge der ikke alle landskapsarkitektene som gikk ut hadde jobb, og det ser ikke akkurat "superlyst" ut i år heller. Vi er nok heldigere enn mange andre som bare jobber med nyanlegg f.eks, men det er nok ikke like lett å få drømmejobben som for bare noen få år siden... Som i de fleste yrker nå for tiden...

[SoppenCamilla]

Akkurat nå studerer ved NKI nettskole, for å få generell studiekompetanse. Jeg droppa ut etter 2 år på vgs, så nå tar jeg allmenn påbygg. Det går veldig greit, det er slitsomt å måtte gjøre alt selv, men hittil har det igrunn gått fint.

Etter dette så hadde jeg egentlig planer om å søke på jernbaneskolen og bli konduktør, men jeg har egentlig aldri hatt noen følelse for det. Nå er planen å få en jobb etter at jeg er ferdig til høsten, så begynne på et forberedende studie ved Høgskolen i Vestfold, sånn at jeg får 3MX og 2FY, i januar, og så søke på "vanlige" studier ved HiVe neste høst. Da håper jeg å kunne gå produktdesign, og hvis jeg får til det, så blir jeg ingeniør.

[SuperMarvin]

jeg studerer for å bli dyrepleier med adferdsspesialist på hest og hund =) drømmer om å ha min egen lille plass endag hvor jeg kan jobbe og styre selv.

har også tegne utdannelse, og begyner på grafisk design i 2011 så drømmer vell egentlig om å være min egen sjef på alle områder innen jobb.

[Guest LXT]

Jeg jobber som sosionom

Spennende! Søstern min går første året på Sosionom nå. Hvordan liker du jobben?

Jeg kikker litt på utdannelsen selv nemlig. Jeg har en bachelorgrad innen IT, men det er ikke det jeg ønsker å jobbe med. Har valgt helt feil retning. Og nå jobber jeg i et datafirma.

Og nå drømmer jeg om å ta en ny utdannelse. Jeg er mest interessert i Pyskologi, men da må jeg finpusse på litt vgs fag først Derfor har jeg også kikket på andre ting også. Ble sosionomstudiet etter at søstern startet med det.

Du er fornøyd?

[eple]

Det er veldig mange jobber å velge mellom som sosionom. Man kan jobbe på sykehus, på ulike institusjoner (rus/psykiatri/barn/ungdom), nav, skole, barneverntjenesten, ppt, dps, bup, utekontakten + mye mer jeg ikke kommer på i farten.

Hovedfokus ligger på råd og veiledning og koordinering av tjenester og tilbud, hjelp til å finne frem i systemer, hvilke rettigheter (og plikter) folk har osv. Noen tvangsparagrafer blir også brukt, og da med tanke på barn/ungdom (bv.tj.), rus hvor det er fare for liv eller vedkommende er gravid (nav). Men dette utgjør få saker.

Sosionomer skal forebygge og avhjelpe sosiale problemer, som det så fint heter. Man kan også ta master og bli klinisk sosionom, da får man et mer behandlerfokus. Som sosionom skal man i utgangspunktet ikke behandle noen i ordets rette forstand. Men man kan prøve å motivere til endring feks når det gjelder rusavhengighet.

Jeg er fornøyd med arbeidsoppgaver og arbeidsområde, men det er knapt med tid. Man kan føle seg litt utilstrekkelig. Regner med det er felles for en del andre yrkesgrupper også, spesielt innen helse og omsorg i kommune/stat.

[Rocket]

Langtids planen er å bli veterinær. Akkurat nå går jeg på en alternativ skole, fikk vite at jeg kom inn på Fjordane fhs i går! Gleder meg! Skal gå på Gjermundnes vgs etter året på fjordane.

[Iago]

Jeg går i åttende klasse, og har egentlig ikke noe stress med å bestemme meg enda. Men jeg har ingen planer overhodet, aaaaner ikke hva jeg vil jobbe med! Tenkt på arkitekt, interiørarkitekt... men jeg aaner ikke. Hadde egentlig en liten drøm om å jobbe i hundebarnehage, men usikker på lønnen, og kanskje det blir litt for mye av det gode?

[Aya]

Det er veldig mange jobber å velge mellom som sosionom. Man kan jobbe på sykehus, på ulike institusjoner (rus/psykiatri/barn/ungdom), nav, skole, barneverntjenesten, ppt, dps, bup, utekontakten + mye mer jeg ikke kommer på i farten.

Hovedfokus ligger på råd og veiledning og koordinering av tjenester og tilbud, hjelp til å finne frem i systemer, hvilke rettigheter (og plikter) folk har osv. Noen tvangsparagrafer blir også brukt, og da med tanke på barn/ungdom (bv.tj.), rus hvor det er fare for liv eller vedkommende er gravid (nav). Men dette utgjør få saker.

Sosionomer skal forebygge og avhjelpe sosiale problemer, som det så fint heter. Man kan også ta master og bli klinisk sosionom, da får man et mer behandlerfokus. Som sosionom skal man i utgangspunktet ikke behandle noen i ordets rette forstand. Men man kan prøve å motivere til endring feks når det gjelder rusavhengighet.

Jeg er fornøyd med arbeidsoppgaver og arbeidsområde, men det er knapt med tid. Man kan føle seg litt utilstrekkelig. Regner med det er felles for en del andre yrkesgrupper også, spesielt innen helse og omsorg i kommune/stat.

Det er et supervariert yrke ja, man kan bruke det til mye forskjellig. Det er dog ikke til å skyve under en stol at det kan være beinhardt, som sosionom jobber man ofte med mennesker i store livskriser, og det kan være tøft for mange.

[Guest LXT]

Takk for info Eple og Aya! Har satt meg litt på tenkebenken jeg nå, så får vi se hva det blir av studier når den tid kommer

[Tuskelusken]

Aner ikke hvor gammel du er (ung.sk.?), men da jeg var på din alder var jeg også litt sånn frem og tilbake.. Jeg ville bli psykolog, men innså etterhvert at det ikke kom til å bli noe av. Har hoppet litt frem og tilbake med hva jeg "vil bli", men har nå (i en alt for gammel alder, haha), kommet frem til at å ha en "grunnutdanning" innen et yrke som er "trygt" (dvs vil gi deg arbeid) slett ikke er så dumt. Hadde jeg vært ung i dag (herrlighet, jeg er ikke såå gammel), ville jeg gått en eller annen yrkeslinje på vgs, for så å ta påbygning og deretter praksis. Det tror jeg er en fin start på ung-voksen-tilværelsen. Da har man også alltids noe å falle tilbake på om alle andre planer og drømmer skulle vise seg å ikke gå helt i boks, samtidig som man har en jobb mens man ved siden av kan leve ut drømmer. Det jeg prøver å si er; det er mange som vil jobbe med dyr som utdanner seg til "små jobber" (utdannelser hvor det er vanskelig å "få jobb" etterpå, det være seg hundemassør, instruktør, ridelærer, pelsstell, pass av dyr, stell av dyr..). I en oppstartsfase er det kjempekjekt å kunne jobbe deltid som feks frisør, hjelpepleier, elektriker, og samtidig prøve å opparbeide seg et kundegrunnlag ellers. Det er hardt å skulle prøve å starte noe innen dyrebransjen, og det er ofte det man må når man velger slike utdannelser. Det er kanskje ikke så mange som forteller dere unge det, men sånn er det i alle fall. Og det er ingen dans på roser; man må ha penger å leve av - og det får man gjennom en "skikkelig" jobb. (Beklager den litt belærende tonen.)

På den andre siden; har du virkelig lyst å bli veterinær; da må du virkelig jobbe med skolen! Du må ha toppkarakterer for å komme inn, og så vidt jeg har forstått må du også ta ekstrafag på vgs for å klare kravene (i alle fall hvis du vil inn direkte etter vgs). Noen må jo bli dyrlege også, og kanskje er det nettopp du som skal det?

På den tredje siden; å ha noen år på baken gjør kanskje at du ser lettere hva som er viktig her i livet, og hva du vil, og hva som er realistisk. Det er nok en del umodne avgjørelser ute og går blant folk på din alder (og eldre), som kanskje ville vært annerledes dersom de hadde prøvd litt forskjellig først.

Tusen takk for svar, skal ha det i bakhodet. Jeg går på ungdomskolen ja, i 9.

[Guest LXT]

Jeg har en Bachelor i psykologi

Egentlig har jeg lyst til å studere psykologi jeg også, isåfall blir det en Bachelor i førsteomgang. (Sosionom er også blant valgene, men psykologi har liksom vært høyt oppe på listen). Hvordan er det å få jobb innenfor faget når man har en Bachelor, vet du noe om det? Hva slags type jobber osv?

Man har jo ikke en tittel som man for eks. får når man har gått Sosionom. Kan det gjøre det vanskeligere?

[Helene]

Jeg går mitt 3.år på allmennlærerutdanningen, med engelsk dette året. Stortrives med dette, og sikter meg inn på mellomtrinnet/ungdomsskolen.

Ved siden av jobber jeg som instruktør hos Gilabb Hundesenter og som vikar på skoler.

[SiriogDiego]

Jeg går siste semesteret i bacehlorgraden min. Jeg tar økonomi og administrasjon på HiØ. Etter det er planen å ta mastergraden ved UMB. Da får blir jeg siviløkonom.

[SandyEyeCandy]

Egentlig har jeg lyst til å studere psykologi jeg også, isåfall blir det en Bachelor i førsteomgang. (Sosionom er også blant valgene, men psykologi har liksom vært høyt oppe på listen). Hvordan er det å få jobb innenfor faget når man har en Bachelor, vet du noe om det? Hva slags type jobber osv?

Man har jo ikke en tittel som man for eks. får når man har gått Sosionom. Kan det gjøre det vanskeligere?

Dette kan jeg svare på, da jeg jobber som informasjonskonsulent på SV-fakultetet på Blindern, og får slike spørsmål daglig.

Etter en bachelorgrad i psykologi får man ingen formell tittel utover at man har en bachelor i kultur og samfunnsfag, men da "samfunnsviter" ikke er noen beskytta tittel, kan man selvsagt betegne seg som dette. Etter feks master i statsvitenskap, blir man statsviter. Man blir dessverre ikke psykolog etter master i psykologi, noe man må gå profesjonsstudiet for å kunne kalle seg. Det er omtrent 3500 søkere til 50 plasser hvert år, så nåløyet er ekstremt lite. I tillegg er det 6 års utdannelse, noe som kanskje kan være litt voldsomt å starte på for mange. I tillegg er det min personlige mening at det er synd at mange unge lar seg lede av feks foreldre (noe som jo er helt naturlig) til å tru at det bare er advokater, psykologer eller leger som får jobb etterpå, og at man derfor MÅ studere disse displinene.

Spørsmål rundt jobb og lønnstrinn er ikke noe jeg kan svare på, da man i utgangspunktet kan jobbe med så mangt. Med en bachelorgrad i kultur og samfunnsfag vil en potensiell arbeidsgiver kanskje ikke være så opptatt av hvilket studieprogram man har gått på, men at man faktisk 3 år med universitetsutdannelse bak seg. Det er først på masternivå at man spesialiserer seg i den grad at en arbeidsgiver kanskje ansetter deg på bakgrunn av din spesialiserte kompetanse.

Det viktigste å spørre seg om er gjerne "hva kan jeg og hva har jeg lyst til å drive med?" heller enn "hva blir jeg?". Det man lærer ved å studere samfunnsfag, er å gjennomgå og vurdere store mengder informasjon og trekke ut det vesentlige, å se ting i et større perspektiv, og ikke minst får man en uvurderlig kunnskap om samfunnsstrukturer som påvirker oss og hvordan mennesker lever i samfunn med hverandre. Svært mange nye studenter blir veldig opptatte av at de ikke kan forklare foreldre eller andre hva de "blir", men innen universitetsverden (akademia) utdannes mennesker med kompetanse innen ulike felt, og ikke så ofte profesjoner. Unntakene her er selvsagt juss, medisin, psykologi osv.

Det er gjerne opptil studenten å vurdere hva hun passer til og hva hun ønsker å drive med, og basert på denne egenevalueringa kan man søke jobber innen en rekke departementer og sektorer.

For mer informasjon kan du orientere deg på programsiden til europastudier: http://www.uio.no/studier/program/eu/

Om man velger å ta en yrkesfaglig utdannelse som Huldra sier, mener jeg at det er veldig smart å sørge for å få studiekompetanse samtidig. Da er man ikke låst til å være hjelpepleier eller elektriker resten av livet, men kan ta noen emner på universitet- eller høyskolenivå underveis dersom man ønsker. Og vips har man kanskje en bachelorgrad i voksen alder også!

[Guest LXT]

Dette kan jeg svare på, da jeg jobber som informasjonskonsulent på SV-fakultetet på Blindern, og får slike spørsmål daglig.

*klipp*

Ja psykolog var ikke med i betraktningen, profesjonsstudiet er ikke aktuelt. Heller å bygge på med master siden. Men selv om man har gått profesjonsstudiet må man ha en type praksis også før man kan bli godkjent psykolog.

Jeg tenkte mer på å eventuelt senere spesialisere meg innen kognitiv psykolgoi eller sosial psykologi.

Og det er mest på bakgrunn av at jeg synes det er veldig interessant tema.

Grunnen til at jeg går den veien, er at jeg ikke vet hva jeg vil bli. Jeg har spurt meg selv om det i 10 år nå. Og jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil jobbe med annet enn med mennesker på en eller annen måte. Men vi jobber jo alle med mennsker i hverdagen:P

Og siden jeg i første omgang tenkte en Bachelor, så lurer jeg litt på hva andre som har denne utdannelsen har begynt å jobbe med. Bare for å få litt ideer egentlig.

Jeg har forsåvidt studert uio og alt med psyk der opp og ned i mente

[Huldra]

Egentlig har jeg lyst til å studere psykologi jeg også, isåfall blir det en Bachelor i førsteomgang. (Sosionom er også blant valgene, men psykologi har liksom vært høyt oppe på listen). Hvordan er det å få jobb innenfor faget når man har en Bachelor, vet du noe om det? Hva slags type jobber osv?

Man har jo ikke en tittel som man for eks. får når man har gått Sosionom. Kan det gjøre det vanskeligere?

Du får veldig få jobber, og det er ingen som kan gi det et konkret svar, noe jeg, beklageligvis, finner bevis for her:

Dette kan jeg svare på, da jeg jobber som informasjonskonsulent på SV-fakultetet på Blindern, og får slike spørsmål daglig.

Etter en bachelorgrad i psykologi får man ingen formell tittel utover at man har en bachelor i kultur og samfunnsfag, men da "samfunnsviter" ikke er noen beskytta tittel, kan man selvsagt betegne seg som dette. Etter feks master i statsvitenskap, blir man statsviter. Man blir dessverre ikke psykolog etter master i psykologi, noe man må gå profesjonsstudiet for å kunne kalle seg. Det er omtrent 3500 søkere til 50 plasser hvert år, så nåløyet er ekstremt lite. I tillegg er det 6 års utdannelse, noe som kanskje kan være litt voldsomt å starte på for mange. I tillegg er det min personlige mening at det er synd at mange unge lar seg lede av feks foreldre (noe som jo er helt naturlig) til å tru at det bare er advokater, psykologer eller leger som får jobb etterpå, og at man derfor MÅ studere disse displinene.

Spørsmål rundt jobb og lønnstrinn er ikke noe jeg kan svare på, da man i utgangspunktet kan jobbe med så mangt. Med en bachelorgrad i kultur og samfunnsfag vil en potensiell arbeidsgiver kanskje ikke være så opptatt av hvilket studieprogram man har gått på, men at man faktisk 3 år med universitetsutdannelse bak seg. Det er først på masternivå at man spesialiserer seg i den grad at en arbeidsgiver kanskje ansetter deg på bakgrunn av din spesialiserte kompetanse.

Det viktigste å spørre seg om er gjerne "hva kan jeg og hva har jeg lyst til å drive med?" heller enn "hva blir jeg?". Det man lærer ved å studere samfunnsfag, er å gjennomgå og vurdere store mengder informasjon og trekke ut det vesentlige, å se ting i et større perspektiv, og ikke minst får man en uvurderlig kunnskap om samfunnsstrukturer som påvirker oss og hvordan mennesker lever i samfunn med hverandre. Svært mange nye studenter blir veldig opptatte av at de ikke kan forklare foreldre eller andre hva de "blir", men innen universitetsverden (akademia) utdannes mennesker med kompetanse innen ulike felt, og ikke så ofte profesjoner. Unntakene her er selvsagt juss, medisin, psykologi osv.

Det er gjerne opptil studenten å vurdere hva hun passer til og hva hun ønsker å drive med, og basert på denne egenevalueringa kan man søke jobber innen en rekke departementer og sektorer.

For mer informasjon kan du orientere deg på programsiden til europastudier: http://www.uio.no/studier/program/eu/

Om man velger å ta en yrkesfaglig utdannelse som Huldra sier, mener jeg at det er veldig smart å sørge for å få studiekompetanse samtidig. Da er man ikke låst til å være hjelpepleier eller elektriker resten av livet, men kan ta noen emner på universitet- eller høyskolenivå underveis dersom man ønsker. Og vips har man kanskje en bachelorgrad i voksen alder også!

Det høres fint og flott ut, og "det er så mye å velge i", og man kan velge mellom "mange forskjellige jobber" osv, men INGEN kan gi meg et KONKRET eksempel på en type jobb. (Ja, bortsett fra "konsulent", men det er det jo ingen som vet hva er, eller hva de driver med..) Ergo: med en bachelor i psykologi har du ingenting, og du kan ingenting, du får ingen jobb heller på bakgrunn av den, og du kan ikke "kalle deg" noe. Svaret blir at du må videre, ta en master eller noe annet, for KUN en bachelor i psykologi er til absolutt ingen hjelp. (Ja, jeg venter nå på å få min bachelor i psyk. godkjent.)

I en bachelor i psyk. lærer man ikke "å bli en mini-psykolog", man lærer OM psykologi, historien bak, teorier, OM kjente folk/psykologer, osv. Det juicy stoffet man ØNSKER å lære, må man gå profesjon for å lære (psykiske sykdommer, osv). Man er ikke i nærheten av noe sånt en gang på bachelor.. Jeg er faktisk veldig, veldig skuffet. Og jeg ville overhodet ikke valgt bachelor i psykologi i dag dersom jeg hadde visst det jeg nå vet. Det ble ikke slik jeg hadde tenkt det i det hele tatt.

Hadde jeg visst det jeg vet i dag (at en bachelor i psyk er praktisk talt ubrukelig), så ville jeg valgt helt annerledes. Jeg ville valgt noe yrkesfaglig, og deretter begynt å jobbe. Etterhvert ville jeg fått bredere erfaring fra jobb, og dermed kunne søkt på jobber som ligger litt i grenseland for utdannelsen jeg har i bunn (hvis jeg ville det).

Har litt lyst å unnskylde meg for å være så ærlig, men på den andre siden så er det nettopp det jeg er: ærlig. Og jeg synes det er tull å gi inntrykk av at en bachelor i psykologi er noe annet enn totalt meningsløs..

[MariaN]

Jeg har gått hestelinje og planen var å bli noe innen det.

Men etterhvert som jeg ble eldre, fant jeg at jeg ville ikke reise bort for å gå lærlingetiden mnin Det er jo ikke akkurat såå mye penger å tjene heller, med mindre du satser stort og har et bra egenkapital.

Har ikke snøring på hva jeg vil bli. Og med kun to år på vgs, er det også begrenset hva jeg kan gjøre. Tror ikke de ansetter meg som overlege på et sykehus, for å si det sånn

Nå jobber jeg i klesbutikk og bartender på kveld/helg.

Kunne helt klart ha tenkt å jobbet med dyr. De søkte ringehjelp/vikar på dyreklinikken for en tid tilbake. Jeg vurderte sterkt å søke, men dyrehjertet mitt hadde ikke greid å tatt imot masse kattepuser til avliving. Da hadde jeg sikkert blitt kjent som "kattedamen2" i byen

(vi har faktisk en slik dame fra før av).

[Artemis]

Har litt lyst å unnskylde meg for å være så ærlig, men på den andre siden så er det nettopp det jeg er: ærlig. Og jeg synes det er tull å gi inntrykk av at en bachelor i psykologi er noe annet enn totalt meningsløs..

Har ikke studert psykologi selv, men sitter med samme inntrykket. "Alle" studerer psykologi. Jeg vet om mange som har tatt årsstudium eller bachelor etter endt vgs. De sitter alle igjen med fint lite, og har endt om med å jobbe med/studere helt andre ting etterpå.

[SandyEyeCandy]

Jeg er helt enig i at det er synd at "alle" studerer psykologi, spesielt hvis de trur at det skal gi dem mulighet til å jobbe klinisk med mennesker. Men som Vittoria sier, så jobber vi jo alle med mennesker på en eller annen måte i løpet av livet uansett.

Man bør absolutt ikke unnskylde seg for å være ærlig, og det er synd du finner svaret mitt mangelfullt. Men samtidig er det kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og se på hva du faktisk sitter igjen med? Det er bare tull at en bachelorgad er bortkasta, men du får selvsagt ikke jobbe eksplisitt med psykologi. Dette er fordi du har en 3-årig teoretisk utdannelse, noe som dessverre/gudskjelov ikke gir kompetanse i behandling av mennesker. Men studenter fra SV er de som raskest er ute i jobb etter studiene, så at man får "veldig få jobber" skjønner jeg ikke hvor du får fra. Som jeg prøvde å formidle i forrige innlegg, er man sjøl ansvarlig for å søke på de stillingene man ønsker seg og gjennom det synliggjøre akademikere som spennende ansatte, og det er derfor ingen som kommer til å si at du kan jobbe som *** etter denne bachelorgraden. Til det er mulighetene for vide. Dersom man ønsker seg en jobb og en karriere som er staket ut fra starten av, har du helt rett i at det kan virke ufornuftig og sikkert også ganske skremmende å velge seg en akademisk utdannelse. Det er både ulempen med en utdannnelse som arbeidstaker ikke nødvendigvis veit hva innebærer, men gir også etter min mening fantastiske muligheter for den enkelte til å sjøl velge hva man ønsker å drive med. Igjen: Hva er du god på, og hva har du lyst til å drive med?

Hvis dere ser på samtlige stillingsutlysninger for etater, departementer, kommunale og statlige stillinger, vil dere se at det kreves "høyere utdannelse av minimum 3 års varighet/Utdanning på høyskole eller universitetsnivå/Høyere utdanning fra universitet eller høyskole på minst bachelor nivå/Høyere utdanning, eksempelvis juridisk, samfunnsvitenskapelig eller helsefaglig". Ikke ETT sted er arbeidgiver her interessert i hva slags bachelorgrad man har. Det er derfor jeg skriver at med en bachelorgrad i kultur og samfunnsfag vil en potensiell arbeidsgiver kanskje ikke være så opptatt av hvilket studieprogram man har gått på, men at man faktisk 3 år med universitetsutdannelse bak seg.

Søknadsfristen for høyere utdanning er 15. april i år. Lykke til med å forme framtida, her er alle muligheter åpne!

[Huldra]

Jeg er helt enig i at det er synd at "alle" studerer psykologi, spesielt hvis de trur at det skal gi dem mulighet til å jobbe klinisk med mennesker. Men som Vittoria sier, så jobber vi jo alle med mennesker på en eller annen måte i løpet av livet uansett.

Man bør absolutt ikke unnskylde seg for å være ærlig, og det er synd du finner svaret mitt mangelfullt. Men samtidig er det kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og se på hva du faktisk sitter igjen med? Det er bare tull at en bachelorgad er bortkasta, men du får selvsagt ikke jobbe eksplisitt med psykologi. Dette er fordi du har en 3-årig teoretisk utdannelse, noe som dessverre/gudskjelov ikke gir kompetanse i behandling av mennesker. Men studenter fra SV er de som raskest er ute i jobb etter studiene, så at man får "veldig få jobber" skjønner jeg ikke hvor du får fra. Som jeg prøvde å formidle i forrige innlegg, er man sjøl ansvarlig for å søke på de stillingene man ønsker seg og gjennom det synliggjøre akademikere som spennende ansatte, og det er derfor ingen som kommer til å si at du kan jobbe som *** etter denne bachelorgraden. Til det er mulighetene for vide. Dersom man ønsker seg en jobb og en karriere som er staket ut fra starten av, har du helt rett i at det kan virke ufornuftig og sikkert også ganske skremmende å velge seg en akademisk utdannelse. Det er både ulempen med en utdannnelse som arbeidstaker ikke nødvendigvis veit hva innebærer, men gir også etter min mening fantastiske muligheter for den enkelte til å sjøl velge hva man ønsker å drive med. Igjen: Hva er du god på, og hva har du lyst til å drive med?

Hvis dere ser på samtlige stillingsutlysninger for etater, departementer, kommunale og statlige stillinger, vil dere se at det kreves "høyere utdannelse av minimum 3 års varighet/Utdanning på høyskole eller universitetsnivå/Høyere utdanning fra universitet eller høyskole på minst bachelor nivå/Høyere utdanning, eksempelvis juridisk, samfunnsvitenskapelig eller helsefaglig". Ikke ETT sted er arbeidgiver her interessert i hva slags bachelorgrad man har. Det er derfor jeg skriver at med en bachelorgrad i kultur og samfunnsfag vil en potensiell arbeidsgiver kanskje ikke være så opptatt av hvilket studieprogram man har gått på, men at man faktisk 3 år med universitetsutdannelse bak seg.

Søknadsfristen for høyere utdanning er 15. april i år. Lykke til med å forme framtida, her er alle muligheter åpne!

Jeg har vel aldri gitt uttrykk for at jeg trodde jeg ville få arbeide med mennesker i krise, sånn klinisk? Men at jeg ville lære OM psykiske sykdommer, ikke BEHANDLINGEN av de, det trodde jeg faktisk, i min naïvitet..

Det er mange jobber man kan få omtrent uten utdannelse, butikkjobber, kafeteria, helsefaglig (assistent), renholder, osv osv. Så søker man på jobb, er det klart man får. Men at bachelorgraden skal ha noe å si, det er vel ikke alltid sant.

Jeg jobber innen helse nå, og bacheloren min har ikke gjort at jeg har jobb pr i dag. Den har heller ikke lært meg noe jeg kan bruke i jobben min, merkelig nok. Skulle jo tro det, siden jeg har studert psykologi.

Og igjen, jeg ser fremdeles ingen konkrete eksempler på jobber, dessverre.. Men, det er såklart ikke din feil. Jeg skylder på systemet. Eller noe sånt.

[Guest LXT]

Takk for svar Huldra og SandyEyeCandy.

Huldra, jeg er veldig glad for at du er så ærlig! Vil alltid ha ærlige svar Som du sier så ser du ingen konkrete eksempler på jobber, og jeg har heller ikke funnet noen. Grunnen til at det er litt viktig for meg, er at jeg ikke vil starte på enda en bachelorgrad (har en fra før) uten å vite litt hva jeg går til. Jeg synes det er supert at du har funnet noe du vil jobbe med nå Huldra, som hjelpepleier

[Huldra]

Takk for svar Huldra og SandyEyeCandy.

Huldra, jeg er veldig glad for at du er så ærlig! Vil alltid ha ærlige svar Som du sier så ser du ingen konkrete eksempler på jobber, og jeg har heller ikke funnet noen. Grunnen til at det er litt viktig for meg, er at jeg ikke vil starte på enda en bachelorgrad (har en fra før) uten å vite litt hva jeg går til. Jeg synes det er supert at du har funnet noe du vil jobbe med nå Huldra, som hjelpepleier

Bare hyggelig.. Et lite spørsmål sånn generelt; kan man ha to bachelorgrader i Norge? En liten fugl sa at man bare kunne ha en, men jeg vet ikke altså?

[Guest LXT]

Bare hyggelig.. Et lite spørsmål sånn generelt; kan man ha to bachelorgrader i Norge? En liten fugl sa at man bare kunne ha en, men jeg vet ikke altså?

Hm.. det har jeg aldri hørt om.. Jeg får vel lov å ta en ny utdannelse om jeg vil det? Eks. sosionom eller noe annet? (Som er en bachelor i sosialt arbeid) For da har jeg ihvertfall studert til to ulike grader, men om det telles som én når jeg skal søke jobb vet jeg jo ikke.

Synes det høres litt rart ut jeg da men

[Betty]

Bare hyggelig.. Et lite spørsmål sånn generelt; kan man ha to bachelorgrader i Norge? En liten fugl sa at man bare kunne ha en, men jeg vet ikke altså?

Jeg har ikke hørt noe om at man ikke får ta to bachelorgrader, og jeg har startet på bachelor nr. 2 nå. Det er jo litt rart om man ikke skulle få det, for det er jo ikke akkurat få som endrer mening etter fullført bachelor 1. og som vil ta en annen utdannelse. Vet vi er flere i klassen min som har bachelorgrad fra før av i alle fall. Og det samme var det da jeg gikk barnevern, og flere jeg gikk sammen med der har også begynt på bachelor nr 2. Leste og en plass (i en eller annen tråd her inne) at noen skrev man bare kunne ha 1, men det får jeg ikke til å stemme. Litt kjipt hvis jeg om to år møter motstand da.