Ditt hundehold...

[Midas]

Jeg ble litt inspirert av en annen tråd på dette forumet, og fikk lyst til å høre sonisenes historie og sannhet om deres hundehold.

Jeg vet at det er mange her inne som har mye kunnskap om hund. Som har et vellykket og planlagt hundehold. Likevel tror jeg ofte at vi vegrer oss for å fortelle de negative tingene vi har opplevd som hundeeier. Og da tenker jeg ikke bare på sykdom og sånn, men også episoder hvor vi har feilet. Hvor vi i ettertid tenker at vi kunne handlet annerledes.

Jeg tror det hadde vært lærerikt å delt de erfaringene vi har fra ting som ikke har gått så bra. Hvor vi ikke kan belære andre om hva vi har gjort riktig, men heller belære om hva vi har gjort feil. Jeg vet hvertfall at jeg har gjort mange feil på mine 11 år som hundeeier. Jeg har lært mye, men enda gjør jeg feil.

Jeg tror det kunne vært fint å reflektert over de feilene vi har gjort, som kanskje har ført til at vi gjorde en bedre jobb med vår neste hund, eller at vi endret hundeholdet midtveis i livet til hunden fordi vi lærte av våre feil. Vi kan nok lære mye av hverandres feil, så kanskje vi slipper å gjøre de samme feilene selv?

Tør dere å være ærlige å skrive om deres hundehold på godt og vondt? Da hadde jeg vært veldig takknemlig

[SiriEveline]

Jeg har ihvertfall en historie om starten med Tinka. Valpetiden med Tinka gikk jeg til med god erfaring med hund (i familien og sånn), men hvor treningsmetodene bygde på de typiske jaktformene.

Derfor var tanken om å legge en hund i bakken for å få "respekt" helt naturlig for meg. Jeg kunne rett og slett ikke noe annet, og ikke hadde jeg hørt om noe (skulle virkelig ønske jeg hadde hatt sonen da!).

Så når hun etter bare noen uker hos meg begynte å teste litt grenser, reagerte jeg med å være streng. Da metoden virket dårlig (altså hun ble kun verre) fortsatte jeg og ble hardere mot henne. Hvis hun prøvde å stå opp for seg selv, sa var det rett ned i bakken til hun vikte unna. Uff, jeg blir flau over å si det.. men det var sånn jeg var mot henne.

Ting fungerte derimot ikke, og samtidig ble jeg bedre kjent med sonen. Da fikk jeg høre om klikkertrening og denslags rare ting. Og med litt frem og tilbake mellom metoder osv. har jeg nå falt på positiv trening (med et par nei innimellom).

Dessverre er det sånn at de feilene jeg gjorde som fersk hundeeier må jeg leve med resten av livet til Tinka. Hun er nå mye mer myk, kan man si. Og jeg tror det er mye av grunnen til at hun har lett for å dempe meg under f.eks. lydighetsprogram eller andre ting foran publikum (hvor jeg blir nervøs eller annerledes). Det er kjempesynd, men jeg har ihvertfall bestemt meg for hvordan neste hund skal trenes.

En annen litt mindre ting, er at jeg har vært dårlig til å jevnlig trene på å gå pent i bånd da det er så lett å ha henne løs. Dette er noe jeg absolutt kunne blitt flinkere på, og jeg har begynt å jobbe litt med det på morgenturene (f.eks. gå pent de siste minuttene også øke kjempegradvis).

Og før noen starter noe diskusjon mot treningsmetodene jeg brukte tidligere, vil jeg si at jeg er kjempeflau over det. Og er fullt klar over at jeg har dratt Tinka en god del ned pga det. Hun har fortsatt kjempepotensiale, men jeg har laget et problem med dempingen som helt sikkert kunne vært unngått. Og jeg vil aldri bruke lignende metoder igjen.. ikke etter å ha sett hva slags resultater man får av positiv trening!

[PsychoLynx]

Du er ikke den eneste som har oppdratt hunder på den måten....

Da jeg fikk min første hund, Schæfern Buffy, sommern 1999, så kunne jeg vel strengt tatt ingenting om hund. Og jeg hadde visst jeg skulle få hund i sånn ca akkurat 3 dager før Buffy flyttet inn.

Lars hadde no planlagt det litt lenger, men han var ikke den som tenkte på å lese hundebøker eller annet.

Så vi hentet Buffy temmelig på impuls egentlig. Og, siden hun var en schæfer, så måtte hun jo bankes til vett.

Buffy var egentlig en snill valp hun. Hun gjorde lite galt, og det bør jeg vel være glad for. Men den ene gangen jeg tok henne på fersken i å grave i hundegården, ja da havnet hele valpen på hodet nedi hullet med en brølende mor over seg. Det samme gjentok seg den ene gangen hun forsøkte å smake på jorda i blomsterpotta til mamma. Mamma på sin side lurte på hvem i h****** som hadde kommet på besøk til henne, for hun ante ikke at jeg kunne ha SÅ mørk og sint stemme...

Men det skal sies da... Buffy gravde ikke i hundegården sin mer. Hun spiste aldri jord fra blomsterpotter mer heller.

Så kom de største feilene våre... Vi bodde i borettslag med et par andre hunder i gata ovenfor oss. Sammen pleide vi å møtes på lekeplassen for å slippe hundene løs. Selvfølgelig begynte jo dette å bygge et stress i Buffy hver gang vi skulle ned dit. Hun så jo når Cenita og Dibo passerte oss, og visste at nå var det tid for lek. Og mens Buffy var lita, så fikk hu jo løpe avgårde etter dem og leke. ALT var positivt.

Så kom den gangen Buffy stakk av for å leke.. HUN hadde sett lekekameratene passere vår leilighet... Det hadde ikke vi. Så vi gikk etter henne, fanget den glade valpen, og filleristet henne og dro henne i ørene hjemover.

Etter dette begynte usikkerheten hennes mot andre hunder. Og istedet for å hjelpe med den, så underbygget vi den ekstra ved å kjefte på henne, ta henne og filleriste henne når hun viste usikre tegn. Og vips hadde vi bygget den typiske usikre schæfern som bjeffet på alle hundene hun så.

Ja, så enkelt kan det gjøres.

Dette ble jo aldri bedre. Selv om jeg ble introdusert for klikketrening i forbindelse med å lære Buffy til å like veterinæren, så tenkte jeg aldri tanken på å bruke det i annen trening. Vi fortsatte å filleriste vi. Også selv om jeg ble tilhenger av Canis. Om enn kanskje noe mindre enn før, men desto mer usikkert for Buffy. "Skal hu kjefte eller overse denne gangen da tro??"

Så jeg sleit med en utagerende hund de snaue 7 årene som Buffy levde. Eller, iallefall fra hun var kjønnsmoden og resten av livet. Men da jeg flyttet for meg selv og fikk en depressiv hund, ja da oppdaget jeg andre muligheter for å trene, og lærte virkelig hvor mye feil jeg hadde gjort tidligere.

Buffy taklet ikke bruddet mellom meg og Lars noe bedre enn jeg gjorde. De første to månedene etter jeg flyttet ut med henne, så var hun så langt nede psykisk som jeg noengang har sett en hund. Hun logret knapt, ville ikke leke, gikk i beina mine hele tiden, beit etter meg engang jeg måtte se på henne ute osv. Så jobben med å få snuppa mi på beina igjen begynte. Og dette gjorde vi ved mestringsøvelser og lek lek lek lek lek!

Vi fant den ultimate belønningen for Buffy. Kamplek! Der hun fikk vinne mange av gangene. Og sakte men sikkert bygget jeg opp igjen den Buffy jeg hadde hatt i flere år. Og ikke nok med det, men jeg fikk en tryggere og mer selvsikker Buffy generelt. Jeg fikk henne tilogmed til å snu å komme til meg, da hun stakk etter en hund som passerte på veien! Det hadde ALDRI skjedd før! Men hun kom, og du verden som jeg lo og gråt omhverandre og danset rundt med Buffy i andre enden av biteskinnet. Dette vokste vi på, begge to.

Bare så utrolig synd jeg fikk beholde henne kun et lite år etter dette...

Buffy lærte meg utrolig mye ang trening av hund. Men aller mest lærte jeg kanskje om det fysiske. Så mye syk som hun var. Og jeg har ikke minst lært, på den vonde måten. At jeg aldri skal dra et liv så langt som jeg gjorde med Buffy.... det er lett å bli blind på sånn. Når man går sammen med dyrene hele tiden. Ikke se hvor drastisk de har falt. Jeg skulle latt Buffy slippe langt tidligere. Men hun logret jo hun. Lille jenta mi.

Så levde jeg i 9 mnd uten hund. (aldri mer). Og jeg kjøpte Luna. Borderaussien. Med en stresset manisk mamma og en aussie av et skikkelig kaliber til far. Her snakker vi ikke sofahunder til foreldre nei. Men dette skulle jeg klare. Trodde jeg.... Det gik 3 uker, så var jeg utslitt og kastet inn håndkleet. Og klarte jo å selge Luna til så totalt feil eiere som jeg kunne funnet til henne. Jeg aner ikke engang om hun fikk leve til hun var året.

Men historien til Luna ga meg en positiv ting da. Den ga meg Bridie. Og hva hun har lært meg om livet med hunder, an nesten trenge en hel bok... Men nå sitter jeg iallefall her idag med to stk aussier i hus, som "snakker" til meg, omtreng som jeg snakker til dem. Og man lærer videre dag for dag, og blir aldri utlært.

For et liv de dyrene har gitt meg! Og jeg vet med sikkerhet, at hadde det ikke vært for Buffy, så hadde ikke jeg vært her jeg er idag. For ved å fokusere på hennes smerte, så klarte jeg å glemme min, og overleve det hardeste bruddet jeg noen gang håper å oppleve. Vi holdt hverandre i live, enkelt og greit.

Ja, jeg lurer på åssen folk klarer seg uten dyr jeg.

[breton]

*snip* Rørende historie

Fantastisk historie.

[Djervekvinnen]

Ja jeg gjorde mye feil med Hera, hun var jo forsøkshunden.. Jeg var ikke vandt til hund eller kunne veldig mye, men leste endel og hørte på råd fra oppdretter og andre. En sta hund var hun, og jeg og sambo var ganske streng med henne. Mye kjeft ble det, og lite tålmodighet, og alt for mange tilfeller gikk humøret vårt ut over henne. Vi kunne så lite og det ble mange misforståelser. Jeg trodde hunden var ulydig og ikke så på meg som noen leder. Pga dette meldte hun seg ut, og responderte lite på korreksjoner, noe som gjorde det værre når det virkelig var behov for korreks.

Det samme ser jeg på Chanti. Hun har også vært eid av nybegynnere som har fått beskjed om å ta henne hardt og bestemt, og da blir det ofte naturlig å tro at man må være slik til det meste. Jeg ser det veldig godt på Chanti, at det har "ødelagt" henne med avstraffelser og kjefting, for hun også har meldt seg ut og reagerer ikke på dette lengere. I mitt hundehold skal det være regler og korreks hvis det er behov for det, og jeg ønsker at hunden skal respondere på dette. Dette ved at det gis sjeldent, og det vil da ha mer mening når det gjelder.

Hvis jeg hadde hatt dobber valp igjen ville jeg lagt opp alt annerledes enn jeg gjorde med Hera. Mye tålmodighet, bestemte regler, men samtidig er man selv rolig og sparer på kjeften til det virkelig gjelder. Nå kan jeg mye mer enn da, og jeg vet at hunden går igjennom visse faser. Ser det på Nitro, han er inne i en tulleperiode og er ulydig og prøver seg hele tiden. Men jeg kjefter ikke mye på han, men heller bare overser det meste og oppfører meg rolig og bestemt, for jeg vet at dette vil gå over. Dette er spesiellt en fase hvor det lett kan bli mye unødig kjeft og straffing, og et forhold lett kan ødelegges. Visstnok er Nitro en enklere rase enn Hera og Chanti, men prinsippene blir det sammen. man må bare være enda med tålmodig men en dobber type.

Kunnskap er viktig og den beste kunnskapen får man med erfaring. Ingenting slår det. Nå kan jeg mer om hundens språk og adferd og faser den går igjennom.

Nybegynnere gjør lett feil, og mye kan også ha med personligheten til eier og hund. Det kan kræskje. En dobber må ha en kosekvent person som eier, og ikke alle er det. Det kan like godt "ødelegge" en hund, med for mye kos og snillhet. Grenser må en hund ha.

Jeg har vært gankse ærlig med mine problemer opp igjennom. Har lært av det også.

Men jeg har inntrykk av at mange ikke velger å være så åpen om det. Det kan lett ødelegge bildet av en flink eier og god hund. Ser bare i denne tråden, tror ikke så mange velger å svare på dette. Mange har hatt hund i mange år, og har lært mye, og kanskje de ikke tenker på den første tiden de slet. Eller at de ikke vil tenke på mye på en dritt periode eller en "dritt hund" de har hatt /har.

Jeg tror INGEN har en perfekt hund. Enten så vil de ikke snakke om det, men kun snakke om det koselige og brae, ellers så fortrenger de de negative og bare lever med det. jeg kjenner flere som har hunder som i mine øyne har flere problemer jeg hadde mislikt å ha selv, men de selv ser ikke det som noe problem. Alle er så forskjellige.

Oj skrev visst litt mye nå.. Poenget er jeg er ingen perfekt hundeeier, og jeg har ikke perfekte hunder. Eller jo, Nitro er ganske perfekt syns jeg haha. Bare elsker den hunden der. Men jeg tror nok det bunner i at han er en type hund som PASSER meg som personlighet veldig bra. + den kunnskapen jeg har fått har jeg brukt på en ganske god måte på han fra valpestadiet.

[Stine Pernille]

Har sikkert gjort en god del feil med Ace her. Men største feilen var å skaffe seg hund når vi bodde slik vi bodde da. Vi bodde nemlig med en kompis av sambo, og i det huset rekte det mennesker til alle tider av døgnet. Jeg måtte jo på jobb, og sambo begynte å jobbe offshore. Så derfor måtte lille Ace på nesten 6 mnd være hjemme alene med folk som kom og gikk i huset. Dumme dumme meg, som ikke hadde han på soverommet vårt.. Dermed er det hovedgrunnen til at Ace aldri har likt å være alene.

Heldigvis har vi jobbet med dette, og pr dags dato går han fritt i hele huset. Han sover stort sett og laffer rundt. Men sist men ikke minst; han er ikke stresset når vi kommer hjem fra en dag på jobb

Den dagen det kommer en ny hund i hus, blir nok ting gjort helt annerledes. Da vil det hele være mer gjennomtenkt.

[Marita_H]

Spennende tråd:)

Jeg har som mange andre lært meg mye om hund gjennom "prøve og feile-metoden", og jeg grøsser når jeg tenker tilbake på alt man har utsatt hunder for opp gjennom årene i sin uvitenhet.

Men jeg kan likevel ikke si at selv etter 10 hunder av ulike raser og mange kurs, utdannelser, hundrevis av hunder i jobben min at jeg ikke gjør feil...for jeg lærer noe nytt hver eneste dag om mine egne hunder. Og selv om det blir lettere med med årene og at grunnmetoden jeg har hunder på gjør det lettere å gjøre rett nå enn for 15 år siden, så har hver eneste hund en personlighet som gjør at jeg ofte må vri hodet mitt for best mulig få et godt resultat for hver hund:) Og jeg gjør fortsatt en del feil, både pga av menneskelig svikt- som en dårlig dag og litt mindre tålmodighet , eller at jeg bare ikke kjenner valpen godt nok enda til å forutse at noe ble feil for akkurat den.

Mye av det å være en god hundeeier er å være flink nok til å forberede hunden sin til å takle verden- man kan aldri ha kontroll på omverden, og mange hunder blir ødelagt av tilfeldigheter, som angrep fra andre hunder, skremt av lyder, folk mm. Det man blir bedre på med årene er å se hvem valpen er når man får dem i hende, og hvilke sterke og svake sider de har, og dermed klare å styrke dem der de trenger det for å unngå at de blir "ødelagt" av miljø.

Hunder tåler jo også en del feil da, og jeg tror abolutt at de trenger litt "feil" for å lære seg å komme seg etter slike ting også. Habituering og herding er også det å komme seg igjen etter man er blitt litt redd, og derfor skal ikke en valp vokse opp i et"perfekt" miljø heller..men det er vel langt fra det til det man gjorde med stakkarne for 15-20 år siden da..

[Saphire]

Jeg vet liksom ikke om jeg har gjort meg opp med så mange erfaringer ennå. Men den hunden vi hadde som familiehund hadde det forholdsvis godt, han var en rolig og medgjørlig hund. Det eneste jeg husker at han fikk av oppdragelse som var feil var at han endte opp som gårdshund, med desverre liten/få turer. Men han virket som en lykkelig hund, løp løs på gården når vi var tilstede, var med på rideturer, ellers hadde han hundegård eller løpestreng.

Men jeg vet at jeg tok han i ørene et par ganger han var ulydig, men det var ikke ofte.

Det jeg er spent på er om jeg vil bli en god hundeeier nå. Jeg håper og trur jeg har vokst og lært mye på de 9 årene jeg har blitt eldre på. Jeg leser også en del bøker nå, og føler meg mer forberedt. Men om teorien vil funke i praksis, det vil tiden vise. Men jeg er en tålmodig sjel, så jeg håper det! Ellers har jeg jo mye hjelp på forumet her

[Nowisclee]

Min første hund fikk jeg jo i forfjor sommer(da jeg fikk meg jobb m/bolig på Hundepensjonat), Roya, en blanding av rottweiler og dobermann. 7 mnd gammel, omplassert via oppdretter fordi eier hadde blitt hyperallergisk. Verdens snilleste og søteste lille jente! Og hun fortsatte med å være søt og snill, og vi fungerte fint sammen, vi, fram til første løpetiden kom. Da var plutselig Roya på vei opp på "rangstigen" (kall det hva dere vil, men iallefall, hun ble veldig mye mer bestemt, dominant, unghund-bøllete og hvaenn nå man kaller det), og det var ikke jeg forberedt på.

I tillegg ble hun veldig hissig mot fremmede hunder, både hanner og tisper, ikke de hun kjente fra før da. Gikk på 2 dressurkurs, jobbet så mye jeg kunne med å gå pent i bånd, med å ikke løpe meg ned ute, med å ikke utagere mot andre hunder, og det hjalp jo noe.

I februar i fjor fikk jeg Kee-Kee, basenjien min, på del-eie med Yodel her på sonen. Jeg hadde jo alltid villet ha to hunder, og tenkte også som så at om Roya hadde en kompis, så kanskje hun ville roe seg litt fordi de to ville ta ut en del energi sammen, i tillegg til at de da hadde selskap i hverandre. Det gikk superfint! De ble verdens beste venner på null komma null.

Men så kom 2.løpetiden til Roya, i mars/april. Hun var verdens snilleste under løpetiden, 3 uker med "den gamle" Roya, og jeg håpet og ønsket og trodde at nå var hun tilbake for godt. Og belønnet for harde livet alle de positive sidene ved henne under den perioden. Og så var løpetiden over.

"Den nye" Roya var tilbake for fullt, ganger 3. Fryktelig sint på alle andre hunder, også de to hannhundene hun hittil hadde vært gode kompiser med når de var på pensjonatet. Måtte låse døra hver gang jeg gikk ut, for hun kunne finne på å åpne dører, og hvis hun hadde kommet løs på tunet når en fremmed hund kom opp hit(altså en kunde til pensjonatet) så vet jeg ikke hva som hadde skjedd. I tillegg så ble hun også mye mer "truende" mot meg, og jeg ble usikker. Noe jeg ser på som naturlig nok når en hund på 45 kg knurrer og glefser mot deg fordi du kjefter for at hun stjeler valpematen.

Kjemien stemte rett og slett ikke, og jeg var for usikker og for lite "leder" til å kunne ha Roya, og derfor bestemte jeg meg for å omplassere henne, og det er det beste valget jeg noen gang har gjort. Jeg er lykkelig, Roya er blitt lykkelig hos en familie på 4(en kollega av sjefen min og familien, som har hatt 2 rottiser tidligere) i Asker, hun er ikke sint på andre hunder lenger, ikke bøs mot folk, bare glad og blid, hund! Hun bjeffer ikke engang når det går folk forbi på veien utenfor huset.

Så min feil med hundeholdet: tro at jeg klarte en så stor hund, når jeg ikke er sikker nok på meg selv som person.

Så er det Kee-Kee. Her har vi gjort våre feil. Det jeg kan si jeg angrer aller mest på, er når vi nettopp hadde vært ute og luftet oss, klokken var 12 om kvelden, og vi skulle legge oss. Kee hadde doet skikkelig, og nå skulle vi sove, for jeg var trøtt som pokker, etter 2 turer ut hver natt før.

Så begynte Kee å sleike på meg. Og på veggen. Det var da tegnet hennes for at hun måtte ut, men, vi hadde jo vært ute 3 minutter tidligere! Hun hadde bæsjet og tisset og alt sammen. Og jeg var så trøtt. Ba henne å slutte, og hun sluttet litt, og så begynte hun igjen. Og jeg ble irritert, for jeg tenkte at dette var bare tull, bare fordi hun ikke ville sove.

Så fant jeg ut at okej, må hun tisse, så får hun tisse på gulvet, jeg ORKER ikke å stå opp nå, for jeg skal på jobb i morgen tidlig. Så jeg løftet henne ut av dynen, og ga henne en lett dytt i rumpa for å få henne ut av sengen.

Selvsagt måtte hun da snuble i dyna, tryne i bokhylla, og få skikkelig vondt. Jeg fikk jo dårlig samvittighet, skulle til å trøste, men hun gikk sin vei, så da la jeg meg til å sove.

Sto opp morgenen etter til diaré-bæsj i hele gangen, stakkars Kee hadde prøvd så godt hun kunne å si ifra til meg at hun MÅTTE ut, og takken for det var å bli skubbet i bokhylla. Basenjier lærer veldig fort hva som lønner seg, og min "straff" for å ikke høre etter på hva hunden min sier meg, var jo da at hun sluttet å si fra at hun måtte ut.

Dette skjedde ved 5 mnds alder, og først nå, ved ett års alder, har hun begynt å si ifra igjen.

Med Lundii, etnahunden, tror jeg faktisk ikke jeg har gjort noen grove feil enda. Annet enn å lære henne at man får belønning for å bjeffe. (selv om hun såklart bare får belønning ved å bjeffe på kommando, da..) Ellers tror jeg jeg har unngått de verste feilene.

Jo, også er jeg altfor dårlig på å trene på å gå pent i bånd og slikt da, Lundii går jo fint, men Kee drar. Rett og slett fordi når vi går tur, går vi i skogen der de kan fly løse(ikke under båndtvang selvsagt, men), og ellers så har jeg innhegninger lett tilgjengelige, så det er så mye enklere å slippe dem der og leke med dem og trene litt sitt og dekk og apport, heller enn å gå tur i bånd.

[Raksha]

Åh huff - jeg har gjort innmari mye dumt - og gjør nok fremdeles mye dumt, men satser på at jeg lærer (om enn noe sakte innimellom) av mine feil - og heller finner nye bommerter å gjøre... Desverre kun en hund jeg har fått sett vokse opp og bli gammel - det var min første hund, hun hadde alle odds i mot seg før vi fikk henne, og gi en 12åring ansvaret for en allerede nevrotisk og redd schnauzer er sånn generelt ikke noe sjakktrekk. Vi gjorde mye feil, jeg fikk mye dårlig hjelp, men det kunne gått mye verre. Hun var uansett min beste venn i hele verden - og jeg er veldig glad for at jeg fikk lære henne å kjenne, og tar med meg lærdommen videre. :=)

[Midas]

klipp

Det var en trist og rørende historie. Takk for at du delte den. Det er en trøst å høre at man ikke er den eneste som har gjort feil og har vond samvittighet nå som vi vet bedre...

[Midas]

Jeg tror også det er vanskelig for mange å fortelle om sine vonde opplevelser som hundeeier, og at man bare forteller om det som er bra. Derfor er jeg veldig glad for at noen vil dele sin historie, og at vi kan lære av hverandre.

Jeg fikk min første hund når jeg var 16 år, en amerikansk cocker spaniel tispe som var den snilleste og enkleste hunden man kan tenke seg. Det gikk som en lek å oppdra henne, og hele unghund tiden var fantastisk. Sommeren da hun ble ett år begynte hun å klø, og da startet et fire år langt mareritt for henne og oss. Hun ble værre og værre, og vi prøvde alt av behandlinger for å hjelpe henne. Både veterinærmedisisnk og alternativ medisin ble prøvd uten effekt. Hun var så glad i livet, men hun hadde det forferdelig. Hun klødde som besatt 24 timer i døgnet, pelsen på deler av kroppen forsvant og hun fikk elefanthud. Vi var så vanvittig glad i henne, så avgjørelsen om avlivning var veldig vanskelig. Da hun nærmet seg fem år merket vi at hun begynte å gi opp. Hun ville ikke gå ut av buret sitt på morgenen, og hun mistet den livsgnisten hun hadde hatt. Da hadde vi ikke noe valg. Ingenting kunne hjelpe henne, og vi måtte la henne slippe lidelsene mer... Vi avlivde henne da hun var fem år. Det var så utrolig vondt, og jeg tenker vi burde latt henne slippe tidligere. Hun led forferdelig det siste året, og hun hadde nok mer strev enn glede av livet. Jeg vet vi prøvde alt for henne, men vi burde latt henne slippe før.

Min neste hund var en Shetland Sheepdog hann. Dette var den første hunden jeg kjøpte som var bare min. Jeg kjøpte han sammen med samboer, men det var jeg som hadde hovedansvaret. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg aldri kjøpt av den oppdretteren vi kjøpte av. Hans mor ble tatt fra når kullet var 4 uker, da var det morfaren til kullet som var sammen med de til de ble leveringsklare (!)... Da jeg hadde hatt han i et par måneder løsnet begge akilles senene hans fra festepunktet i haseleddet, og han måtte opereres. Han var en tøff liten tass, så han kom fort til hektene og gjorde seg ikke stort av dette heldigvis. Han var helt fantastisk snill og lett å trene helt til han ble et år... Da forandret han personlighet og ble stressa av det aller meste. Da han var to år kjøpte vi en collie hannvalp.

Jeg og samboeren flyttet fra hverandre, og dermed ble sheltien igjen til han, og jeg tok med meg collien. De fikk vært mye sammen likevel, så jeg tror ikke overgangen ble så vond for de.

Casper som collien min het var en veldig snill og god gutt, men veldig forsiktig. Jeg merket det helt fra han var liten at han var forsiktig når det gjaldt det meste. Jeg jobbet med å bygge selvtillit på han fra han var liten, men det skulle så lite til før den ble brutt ned. De feilene jeg gjorde med han var ikke at jeg var voldsom i oppdragelsen, feilen var at jeg beskyttet han alt alt for mye. Når jeg tenker på det nå blir jeg helt oppgitt.

Vi bodde i en loftleilighet, og jeg bar han ned og opp trappen til han veide 18kg.... Han ble redd for å gå på gulvet, så la jeg matter overalt, han ble redd matskålen sin, så jeg gav han maten fra hånden, han var redd alt og jeg kompenserte istede for å trene på å gjøre han trygg. Da han var ett år ble han påkjørt utenfor huset mitt. Han kom seg løs og løp rett inn i en bil. Heldigvis klarte jeg å bremse ned bilden så når han traff Casper kjørte den sakte. Jeg ble fryktelig hysterisk og fullstendig prisgitt min venninne til å ta med meg og Casper til veterinæren. Jeg klarte ikke å se på han, jeg var helt utafor. Casper var jo livredd og hadde veldig vondt, og det var da han trengte meg mest... Det tok noen uker så kom han seg, og vi kunne begynne å trene sakte men sikkert. Han var mer nervøs enn før, og begynte å gjøre utfall mot barn. Jeg så det, men jeg innså det ikke. Jeg hadde alltid unnskyldninger på hvorfor han reagerte som han gjorde. Til en dag han faktisk angrep en liten gutt, fullstendig uprovosert. Da forstod jeg hva jeg hadde skapt han til. Jeg hadde atferdsterapeut, og veterinærer som hjalp meg, men vi kom ingen vei.

Jeg hadde fått en valp som var usikker og nervøs, og bygd opp denne nervøsiteten så kraftig at han ble frykt aggressiv tilslutt... Etter noen måneder med trening sammen med atferdsterapeut, og selvfølgelig mye trening selv, uten å komme noen vei tok jeg den tunge avgjørelsen om at jeg måtte gi han tilbake til oppdretter. Vi hadde en dialog hele veien, og hun gjorde det klart at hun ville ha han tilbake hvis jeg tok avgjørelsen om å ikke ha han mer. Så da ble det sånn da... Og det er noe av det vondeste jeg har opplevd. Nå er det over to år siden, og enda har jeg problemer med å snakke om han uten at tårene kommer. Han var min beste venn, og jeg elsket han over alt. Nå bor han hos oppdretter sammen med mange hunder, og han har roet seg. Han reagerer ikke lenger på barn, og han har fått bedre selvtillit. Han går dårlig overens med hanner, men ellers har han blitt en trygg og snill gutt. Jeg savner han sånn, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han.

Det jeg har lært og som jeg jobber med er at dette ikke skal skje igjen. Jeg kan ikke sy puter under potene på hunden. Selv om de er alt for meg, og det eneste jeg vil er at de skal ha det bra, så må de lære å takle hverdagen og bli selvsikre individer. Jeg har lært utrolig mye av den tiden jeg hadde med Casper, og jeg håper jeg aldri får oppleve noe sånt igjen..

[SvarteLabber]

Kjempespennende å lese deres erfaringer med hund. Dårlige erfaringer har vel de fleste av oss, og det er viktig å sette fokus på den delen av hundeholdet også.

Selv har jeg hatt hund siden 1986, så det har blitt mye prøving og feiling. På 80-90-tallet var det få (eller ingen) gode bøker om hund. Vanskelig å finne informasjon og få svar på spørsmål som ny og usikker hundeier. I dag kan vi jo fråtse i informasjon, forumsider og diskusjoner på nett. Markedet flommer over av hundebøker og hundeblader med tips og råd.

I ettertid føler jeg at min første hund, en Cavalier, ble en stakkars forsøkskanin for en entusiastisk hundeeier uten peiling. Han var en nervøs og engstelig fyr. En skuddredd matvegrer med tette analkjertler og kronisk øyekatarr. Det er sikkert tusen ting jeg kunne gjort annerledes. Men jeg gjorde så godt jeg kunne og jeg håper og tror at han hadde et godt liv tross alt. Han lærte meg mye på sine 13 år.

Min neste hund ble en irsk ulvehund. En rase jeg hadde drømt om i mange år. Men han var Cavalierens rake motsetning. Full av selvtillit, frekk, pågående, intens, uredd, STOR men utrolig sjarmerende. Alle metodene som fungerte på min forrige hund, de prellet av som vann på gåsa på denne luringen. Jeg var nok ingen god flokkleder. Burde vært mye mer bestemt og konsekvent fra dag èn. Men min eneste hunde-erfaring var en underdanig og skvetten Cavalier, jeg følte meg helt maktesløs overfor denne sleipingen av en ulvehund. Han dro meg overende på tur, stjal mat som en ravn, åpnet dører og stakk av. Men jeg elsket denne hunden over alt på jord. Han var en utfordring og jeg jobbet hard for å temme han. Ingen hund har lært meg så mye. Men i ettertid er det lett å se alle feilene jeg har gjort…

Så fikk jeg en irsk ulvehund-tispe. Trodde jeg hadde lært nok til å takle to… Hun var en helt annen type igjen. Usikker, underdanig, hormonell. Hadde hun vært eneste hund, hadde nok ting vært enklere. Jeg var dessverre ikke flink nok til å jobbe med henne alene. Siden hun var så usikker, burde jeg vært mye flinkere til å sosialisere henne uten hannhunden tilstede. Men de gikk alltid sammen. Hun ble usikker på andre hunder, kanskje redd, Hun knurret og gjemte seg bak meg. Jeg gremmes over at jeg ikke gjorde mer for å fjerne denne usikkerheten, men på den annen side så visste jeg ikke bedre. Enda et problem jeg ikke hadde vært borti før og som jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle.

Når jeg ser tilbake, syns jeg alt går mye lettere med labrador-tispa jeg har nå. Har forhåpentligvis lært noe av feilene jeg har gjort før, fått mer erfaring, blitt mer ydmyk. Jeg har masse hundebøker og leser alt jeg kommer over om hund. Men selv etter 23 år er jeg langt ifra noen hundeekspert. Enkelte dager føler jeg meg som en god hundeeier med full kontroll. Og så har vi de dagene hvor jeg føler meg som verdens meste elendige hundeeier som gjør ALT feil; er en dårlig leder, klikker upresist, gir for mye godbiter, feil godbiter, har for høye krav, for lite aktivisering, for lite disiplin, ingen kontroll, glemt pose… osv osv.. Men det går heldigvis fort over.

Alle hunder lærer oss noe. Alle har sine personligheter, sine erfaringer, sine måter å være på. Og uansett hvor erfaren du er, så vil du før eller siden møte problemer du ikke har vært borti før. Da er det godt å søke råd og dele erfaringer på et hundeforum!

[Toril]

Fikk min føste hund en collietispe i 1975,en drøm av en førstegangs hund og jeg kan ikke huske et eneste problem med henne.Hun hadde nok en ikke helt optimal oppvekst,stadig med på privatfester... noe mine senere hunder har sluppet Men du verden for en hund

Ellers har jeg hatt to schafere før disse jeg har nå.Og heller ikke de har vært vanskelige å jobbe med,de levde i mine øyne helt normale liv til de var gamle og slitne.

Treningsmetodene har forandret seg med årene men jeg slapp unna de hardeste metodene,og hadde glade,lykkelige hunder.

Ellers er jeg ikke den som tenker så mye når jeg får en valp i hus... vi bare vokser sammen på en måte... Fem valper som ikke har vært mine har også vokst opp her,fra de var 2md.til de var ca.året.

Mulig jeg har vært veldig heldig,men alle har blitt til greie voksne hunder uten de store adferds problemene.

Blir rotete dette her,men kanskje det er bedre å bare gjøre ting uten alt for mye analysering av alt hunden gjør og ikke gjør...

Hvis det er noe jeg angrer bittert på i hundeholdet mitt så må det være at jeg lot to av de bli for dårlige før avliving.Bare for min egen del

[monijento]

Fantastisk historie.

signerer denne. fikk tårer i øynene.

det minner meg om den første schæferen vi hadde, nikita (11 år siden). jeg var 6 år denne gangen. jeg var kjempe glad for at jeg skulle få en ny jente i familien å leke med! når jeg ser til bake på oppdragelsen hennes er det ikke rart det ble en hund som krøyp sammen bare du klappet i hendene. første som skjedde da hun kom inn stuedøra var at det sto et illsint gammelt katteskinn på 12 år og røyk rett i hode på stakkars Nikita=( etter det torde hun nesten ikke gå forbi katten. mamma kunne simpelten ingen ting om hund. så hun oppdro den der etter. var hunden så uheldig å gjøre fra seg på gulvet var det nesa trykt nedi å på hodet ut. Nikita hadde også funnet ut i tannfellingsperioden at det var konge å tygge på oppvaskbørsten. det endte med at mamma slo henne hardt over snuten med oppvaskbørsten. den tok hun aldri mer. brølte NEI til henne om hun gjorde noe galt. jeg får vont av å tenke på det :'( i mangel på noen som helst leke å tygge på i tannfellingsperioden, begynte hun å tygge på mine leker. mamma kjeftet å smelte. Nikita likte å leke, og når mamma ikke var tilstedet hoppet hun på meg og dro meg over ende ved å ha drakamp med klærne mine. helt uansvarlig av mamma å la meg være alene med hunden i det hele. i hele hennes liv fikk hun ikke noe form for ordentlig lydighet. var ingen her i huset som hadde anelse om hvordan de skulle trene en hund. på tur dro hun av alle krefter. mamma satte på henne strupebånd, slik at hun haveis kveltes på tur. etter en stund kunne bare svogeren min gå tur med henne. ( hun var så redd han at hun nærmest gikk med halen mellom bena på tur.) hun gjemte seg når han kom på besøk.

kanskje galt av meg å si "heldigvis" men Heldigvis måtte vi avlive henne da hun var 3 år. hun ble heldigvis ikke pint lengre. grunnen til avlivning var dårlig avl, så hun fikk ryggproblemer og eksem og noe mer som jeg ikke husker. selvfølgelig kan jo oppdragelsen ha spilt inn, men det meste var dårlig avl. selv om hun fikk en dårlig oppdragelse var vi jo glade i henne! vi ga henne masse kos. allikevell klarer jeg ikke la vær å klandre mamma. hun har forresten ikke peilig på hvordan trene en hund enda. her i huset er det jeg som tar meg av hundeholdet. jeg har lært av mammas feil, og trener så positivt som mulig. blir noen "nei" innimellom, men så gpdt som aldri. noen kan bare våge å kjefte på hunden her.