Gå til innhold
Hundesonen.no

Være med på avliving eller ikke?


MegaMarie

Recommended Posts

(Nå gjelder dette katten vår så ikke folk begynner å stille spørsmål om jeg skal avlive Blondie, men det spiller ingen rolle om det er katt eller hund. Samme problemstillingen er der uansett)

Hva mener dere? Vil dere være med inn når dyret skal avlives? Hvorfor eller hvorfor ikke?

Har dere vært med før og hvordan var det da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vondt spørsmål å ta stilling til egentlig, orker nesten ikke tenke på det engang om jeg blir nødt en gang. Men ja, jeg ville nok vært med, hvis noen skal sette en siste sprøyte i min beste venn, så skylder jeg ham jammen meg å være der altså, og at noen som han stoler på og er glad i er der og passer på. Uansett hvor forferdelig det hadde vært... det siste dyret ser bør jo være mennesket deres, ikke en fremmed person.

Jeg var ikke med da hunden vi hadde da jeg var liten skulle avlives. Jeg angrer nå, men jeg så på det fra soveromsvinduet (vetrinæren kom hjem i hagen vår)... døde i pappas armer :lol:

Trist med katten deres :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge man ikke er helt hysterisk så mener jeg man skylder dem såpass. Jeg har alltid holdt dem i armene når de har sovnet inn. Det er hardt, men vi skylder dem det, og det gir fred i sjelen etterpå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da Ella ble avlivet hadde jeg av forskjellige grunner ikke mulighet til å være med. Det har jeg alltid angret veldig på. Jeg syns det på en måte er viktig å være med på den siste delen av livet sammen med et dyr. Det var vanvittig tungt og sårt å oppleve at Mikey ble avlivet, men jeg er veldig glad for at jeg var der med han. Har aldri angret på det.

Hvis eller når andre dyr jeg har må vandre hen vil jeg alltid gjøre mitt ytterste for å være der med dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er der hele livet for meg, da er det bare rett og rimelig at jeg er der på slutten med de.

Veldig enig.

Jeg har foreløpig ikke vært i den situasjonen, men når den dagen kommer (*snufs*), da vil jeg være der til siste slutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg ikke avlivd noen av pusene mine da, de døde på eget vis (en i trafikken og en som bare døde som 6åring og lå på trappa når jeg kom hjem.) Og Marco er første hunden min.

Men det er klart jeg kommer til å være der under avlivningene til dyrene jeg har, hvis det er på den måten de skal forlate meg såklart. Det er veldig viktig for meg og jeg føler at jeg vil være tilstede på den siste reisen som dyrene som har gitt meg så mye skal ta. Noe annet hadde føltes feil for meg.. Selv om det er noe jeg håper å slippe! Jeg håper at de dyra jeg har bare sovner inn uten smerte og at de er friske og lykkelige til det siste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vært med på begge de gamle hundene.

Med den ene som var alvorlig syk var det bare en lettelse, og fint å få vært der til det siste, og med den andre så var det veldig rolig og fint, og tror hun slappet av med hele familien rundt seg, og bare la seg til å sove..

Desverre har jeg hørt om to dårlige opplevelser på katt, på den ene var veterinæren veldig ufin og skremte katten + tastet på mobilen imens, + stakk feil flere ganger. Det var en grusom opplevelse for dyreeier, men man skal være uheldig om man møter dette. Og er man der kan man kanskje prøve å forhindre sånt, evt slipper man å lure på om hvordan avslutningen ble. Den andre situasjonen var noe lignende, men ikke like ille.

Hvis jeg må avlive hesten min er jeg mer usikker på om jeg klarer å være der. Hvis jeg ikke klarer det skal jeg spørre mannen til ene stallvenninnen min om han kan holde hesten. Hesten stoler på han, og han klarer nok å være helt rolig og fin med ham.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar :P Virker som om alle mener man bør være der. Jeg er bare redd man husker dyret sitt på den måten osv. Men jeg vil jo såklart at han skal føle seg trygg når han sovner inn.

Helst vil jeg bare være hjemme og late som det ikke skal skje.. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge man ikke er helt hysterisk så mener jeg man skylder dem såpass. Jeg har alltid holdt dem i armene når de har sovnet inn. Det er hardt, men vi skylder dem det, og det gir fred i sjelen etterpå.

Signeres. Jeg har vært der for alle mine, det er bare rett og riktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig er jeg med helt til slutten, men når det er sagt så syntes jeg at det er bedre om noen annen som dyret kjenner er med dersom eieren er helt hysterisk og ikke klarer å være rolig. (Jeg er rolig helt til det er over, lever i en bomullverden, når det er over kommer tårene og hikst, alltid.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til nå har jeg vært så heldig å unngå sånne problemstillinger, gamle hunden døde gammel og naturlig. Hesten "min" døde naturlig med meg tilstedet.. *trist*

Men jeg planlegger å være der til siste stund hvis jeg skulle stå ovenfor en sånn situasjon en gang.. Føler virkelig at man skylder dyret såpass, og det blir det eneste riktig for meg.. jeg hadde ikke klart å gå videre uten dårlig samvittighet hvis jeg ikke var der til siste slutt..

Håper dog at det blir lenge til jeg må ta en så tung beslutning.. så nylig filmen Marley and Me, og det minte meg bare på at alle liv tar slutt og det kommer til å bli veldig tungt! Og jeg skjønner virkelig hvorfor noen sier at de aldri skal ha hund igjen (men ender opp med en ny igjen uansett).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig er jeg med helt til slutten, men når det er sagt så syntes jeg at det er bedre om noen annen som dyret kjenner er med dersom eieren er helt hysterisk og ikke klarer å være rolig. (Jeg er rolig helt til det er over, lever i en bomullverden, når det er over kommer tårene og hikst, alltid.)

Samme her. Jeg må for min egen del vite at jeg har fulgt min kjære, trofaste venn helt til slutten. Og jeg klarer å holde meg rolig helt til jeg er på vei ut fra dyrlegens lokale, men da er jeg ikke mye rolig lenger...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har faktisk ikke klart å holde meg helt rolig jeg da, men jeg har hatt med mannen, som har overtatt "hovedkosingen" med dyret når jeg har måttet snu meg rundt og puste dypt noen ganger for å unngå krampegråt. Uansett, dyrene har ikke blitt stresset av det- jeg har alltid brukt de som gråteputer uansett- men det har aldri vært noe annet alternativ enn å følge de så langt jeg har maktet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns ikke det er riktig å si at man SKAL være med - jeg tror det er veldig opp til personen selv om det føles riktig eller ikke... Og ja, jeg husker hvordan mine så ut etter at hjertet hadde sluttet å slå, men jeg husker også mye mye mer.

Jeg var der til siste slutt på de tre jeg avlivet selv, på gamlemor hadde jeg desverre ikke mulighet pga. avstand - men det kjennes helt greit, skulle gjerne vært der, men samtidig så tok jeg farvell med henne på min måte, alene noen dager i forveien.

Jeg har klart å forholde meg forholdsvis rolig til det har vært over hver gang, og tatt mye av gråten på forhånd siden det ikke har kommet plutselig. Hunden/katten får en sovesprøyte og sovner og man får somregel så lang tid man trenger før veterinæren setter siste sprøyte, da går det fort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg klarte ikke å ta med katten min til veterinæren for avliving, så jeg måtte få et familiemedlem til å reise for meg.

Bare tanken på å måtte ta med feks bikkja til avliving og være der med han, gjør meg stressa og nesten på gråten. Selv om jeg egentlig vil være der, så vet jeg ikke om jeg vil klare det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har heldigvis sluppet å ta den avgjørelsen enda, men jeg er sikker på at jeg vil være der. Vil i hvert fall ikke overlate det til noen andre, siden hun er en veldig enmannshund. Men jeg kommer nok til å være relativt hysterisk, og håper inderlig at vi kan få gjort det hjemme siden Ella er langt fra konfortabel hos vet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en hund som vi avlivet for 5 år siden. Jeg taklet desverre ikke¨å være med, så pappa gjorde det. Grunnen var at når jeg begynner å gråte så gråtes det VOLDSOMT. Jeg var bare så redd at "Baltus" skulle forstå hva som hendte, ikke at han veit det, men at han hadde skjønt at noe var på vei til å skje. Jeg ville liksom ikke la han oppleve at jeg gråt ide han fikk sprøyten, men heller at pappa som var rolig kunne holde og klappe han mens det hendte. Kan ikke si om jeg angrer på valget eller ei, det vet jeg faktisk ikke.

Hva jeg kommer til å gjøre neste gang vet jeg heller ikke, det valget tar jeg når det kommer. Men eneste sikre jeg vet, er at hunden/katten SKAL ha en kjent med seg, om det så er meg eller samboern min!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ønsker å være der for dyret mitt, Det skylder jeg mitt kjære dyr som har vært min bestevenn hele sin livsstid, som har vært der å vist det til meg ofte, da skylder jeg å "bevise" for dyret at det virkelig er min beste venn.

*tåre trille avgårde* :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville aldri i livet latt mitt dyr gå "alene inn til avlivning" uten noen kjent og kjær med seg - uansett om jeg var sånn en type som mistet fattningen eller ei. Det er noe med å sørge for at ting går rett for seg.

Når det er sagt, jeg er vel som de fleste her - jeg synes man skylder dyret det, de har gjerne gitt en så mye glede i sitt liv at det skulle bare mangle at man ikke var med på siste reis, og egentlig skylder man også å være rolig mens det skjer for ikke å stresse dyret. Man skjerper seg og fokuserer på at avreise skal være smertefri og skrekkfri, så får man heller dø av sorg etterpå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært der for alle mine/familien sine. Sistemann for noen uker siden. Jeg føler også at jeg skylder dem såpass,pluss at jeg vil vite at deres siste tur til vetten foregår på best mulig måte. Har alltid forholdt meg rolig,men tårene triller stille,og jeg har ikke merket uro hos noen pga det.

Nå sist grøsset jeg ved tanken på å gå,da vetdamen kom inn å sa at jeg kunne gå når jeg ville. Da var hunden min dopet ned men fremdeles bevisst,skulle jeg ha reist meg å gått ifra ham da? Ufattelig tanke i min verden. Jeg er med til det siste,og det kommer jeg alltid til å være i framtiden og.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Har altid vært med til siste slutt og gjerne noen minutter til til virkelig kos og avskjed. Det komemr fortsatt til å gjøre. Gjorde det også for hunden til en jeg var kjrest med en gang i tiden. Så det har blitt 5 ganger som jeg har vært der til siste slutt. Men du må gjøre som du føler for. Anbefaler i hvertfall at du betaler først for etter at dyret er dødt så vil jeg være i fred med minnene og tårene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...