Tar du hensyn til hundeaggressivitet i avl?

[Benedicte]

Litt sånn inspirert av Susanne sin tråd angående våteksem, så spør jeg om noe jeg har grublet på ganske lenge. Jeg ser at veldig mange hunder som går i avl ikke takler trynet på andre hunder, enten det er tispe som ikke liker tisper, hannhund som ikke liker hannunder eller alt er galt.

Tar du hensyn til dette i avl? Burde man ta mer hensyn til det? Avhenger det av rase? Jeg kan jo se at en tjenestehund ikke nødvendigvis trenger å måtte omgås andre hunder for å kunne gjøre en god jobb, men mange av oss har jo hund med overalt ellers.

Selv er jeg avhengig av hunder som ikke nødvendigvis liker andre hunder, men som ikke uprovosert ber om bråk. Mange oppdrettere legger ut informasjon om hvordan hunden er med fremmede voksne og barn, familiemedlemmer, hvordan den reagerer på ulike ting i hverdagen, men jeg syns at veldig få skriver om hvordan hunden går overens med andre hunder. Syns du det er en viktig del ved valg av avlshund/kombinasjon?

Og, er det mer 'tillatt' i din verden (mtp hvem du velger til avl) at en hannhund ikke liker en annen hannhund, enn at en tispe ikke liker andre tisper?

[simira]

Jeg synes det er noe det burde vært mer tatt hensyn til. Jeg har en hund som har slitt med fryktaggresjon, og det er flere der (mor, bror) som har slitt med det samme. Det har vært utløsende årsaker til det, men jeg tror at terskelen for hvorvidt det utløses KAN være arvelig. Nå vet jeg ikke altfor mye om avl og gener og arvelighet, dog, så jeg skal ikke si altfor mye om noe jeg ikke har peil på. Men jeg ville vært obs på det, og har selv valgt å ikke tilby hannen min til avl pga. dette. Han er nå 3 år og går greit med de fleste, men introduksjoner må fortsatt gå kontrollert for seg. Dette er også et problem som for meg ser ut til å dukke opp hos stadig flere individer i rasen, så jeg synes det er noe folk burde være oppmerksom på i avl og kjøp av gårdshund. Jeg vil ikke si at det er "vanlig" innen rasen enda, men vi vil jo ikke komme dit...

[ida]

JA!

[Djervekvinnen]

Tja. Jeg personlig ville vel egentlig tatt hensyn til dette. men jeg vet at mange andre ikke ser på dette som et problem, mer ett rasetrekk, og jeg har sett aggressive hanner vinne på utstillinger (de har vært aggressive i ringen mot de andre hundene) Da tenker jeg på dobermann. Det er vanlig at dobbere kan utagere mot andre hunder og være brå i væremåten, mye har med gemyttet å gjøre, andre har hatt dårlig sosialisering eller uhelige episoder som kan gjøre en hund slik.

På greyhound er det ikke vanlig at hundene er kjønnsaggressive( ihvertfall ut ifra det jeg har lest og hørt), så hvis jeg hadde hatt en hanne/tispe som var det, ville jeg vært litt mer skeptisk. Hadde Nitro blitt aggressiv mot andre hunder, hadde jeg stilt meg tvilende til dette, og ville følt det som et problem iforhold til avel. Hvis Chanti hadde vært god på alle andre måter, men utagerte og viste agressive tendenser mot hunder, ville jeg kanskje ikke vært såå tvilende til å parre henne. Kommer helt an på omfanget.

[Nowisclee]

Jeg har ingen formeninger om dette i forhold til avl, hva som er vanlig og ikke, siden jeg ikke avler eller kan spesielt mye om oppdrett. Men, i min verden er det like vanlig at en tispe ikke liker andre tisper, som at en hannhund ikke liker andre hannhunder. Jeg rynker faktisk mer på nesen av hannhunder med hannhundaggressjon, enn av tisper som er sure på andre tisper, fordi jeg vet at tisper er litt gretne av seg, de fleste iallefall. (av de jeg møter i det daglige). Synes det er greit så lenge de ikke står og brøler bare de ser en annen hund, jeg. De har like mye lov til å ikke like noen, som jeg har.

De skal ikke behøve å akseptere alle andre hunder, men, selvsagt, man vil jo ha hunder som ikke prøver å DREPE andre hunder bare fordi de er av samme kjønn, eller av motsatt kjønn, eller hva som helst. Men de behøver ikke nødvendigvis å like dem likevel, i mine øyne.

[Helene]

Ettersom vi tidligere har (og fremdeles gjør det på enkelte linjer) slitt mye med nervøsitet og aggresjon på tolleren, var dette noe jeg satte svært høyt i valg av hannhund til Tekla. Synes det fremdeles er altfor mye bråk blant hannhundene rundt tollerringen på utstilling, og vil derfor gjøre mitt beste for ikke å bidra til enda flere skarpe individer. Det er vanskelig å vite noe om hvor arvelig slikt er, men hvorfor ta risken? Gemytt og helse er tross alt det viktigste...

[Benedicte]

Tja. Jeg personlig ville vel egentlig tatt hensyn til dette. men jeg vet at mange andre ikke ser på dette som et problem, mer ett rasetrekk, og jeg har sett aggressive hanner vinne på utstillinger (de har vært aggressive i ringen mot de andre hundene) Da tenker jeg på dobermann. Det er vanlig at dobbere kan utagere mot andre hunder og være brå i væremåten, mye har med gemyttet å gjøre, andre har hatt dårlig sosialisering eller uhelige episoder som kan gjøre en hund slik.

På greyhound er det ikke vanlig at hundene er kjønnsaggressive( ihvertfall ut ifra det jeg har lest og hørt), så hvis jeg hadde hatt en hanne/tispe som var det, ville jeg vært litt mer skeptisk. Hadde Nitro blitt aggressiv mot andre hunder, hadde jeg stilt meg tvilende til dette, og ville følt det som et problem iforhold til avel. Hvis Chanti hadde vært god på alle andre måter, men utagerte og viste agressive tendenser mot hunder, ville jeg kanskje ikke vært såå tvilende til å parre henne. Kommer helt an på omfanget.

Men er det ikke da enda viktigere å ta hensyn til det i en rase som f.eks dobermann, fremfor f.eks greyhound?

De skal ikke behøve å akseptere alle andre hunder, men, selvsagt, man vil jo ha hunder som ikke prøver å DREPE andre hunder bare fordi de er av samme kjønn, eller av motsatt kjønn, eller hva som helst. Men de behøver ikke nødvendigvis å like dem likevel, i mine øyne.

Jeg ønsker ikke en hund som elsker andre hunder (har nok med den ene jeg har ), men jeg vil ha en hund som aksepterer andre hunder. Men der er kanskje hundeeiere uenig. Jeg ønsker hvertfall ikke en hund som har full grunn til å klikke fordi en annen kommer bort, eller som ikke takler at en annen hund snuser på den/går tett forbi på fortauet. Den ideelle hund for meg er likegyldig til andre hunder og aksepterer kontakt, men verken elsker dem eller misliker dem. Men nå sporer jeg kanskje litt av her.

Men det er litt interessant å se om noen mener at hundeaggresjon er mer akseptabelt hos noen raser. Jeg vet jo at mange raser har lavere terskel for å bli hundeaggresive, men burde man ikke da være enda mer nøye på ikke la hunder av dette slaget gå i avl, på disse rasene?

Har man en rase som sliter med HD er jo folk flest flinke til å unngå å avle på HD-bikjer, men det legges ikke like mye vekt på hos raser hvor HD ikke er noe problem. Burde det ikke være slik med hundeaggresjon også?

[Shilamon]

Det kunne vært spennende å vite noe om arvbarheten av aggresjon egentlig, for om det faktisk er arvelig genetisk er det jo absolutt noe man bør tenke på ved avl og valg av avlsdyr, ikke minst i kombinasjoner av avlsdyr. Jeg vil støtte teorien om at det er arvelig.

Vi avlet en gang i tiden ett kull på en svært god jakthund, men hun var rimelig egenrådig og "hard" i huet. Ut av henne har vi fått 8 fantastiske jegere, men de har alle vært vanskelige å dressere utover rasens normale stahet og egenrådighet.

Selv vil jeg nok vektlegge gemytt om jeg selv en gang skal avle frem ett kull. Nervøse eller aggresive hunder er to ting som ikke egner seg til avl. Dette tenker jeg er spesielt viktig å vektlegge i forhold til tispa da hun faktisk får anledning til å prege valpene. For meg vil nok en funksjonell kropp og gemytt bli likestilt som jevnviktige, man kan ikke godta bare det ene med mindre hunden har noen helt formidable bruksegenskaper. Innenfor min rase (gordonsetter) finnes det vel egentlig ingen grunn til å ikke bruke gode avlsdyr med tanke på tilgangen vi har på hund. Hvor streng man er blir nok dessverre alltid en avveing mot tilgjengelig materiale i rasen.

Så nytt innlegg fra Labbis:

Har man en rase som sliter med HD er jo folk flest flinke til å unngå å avle på HD-bikjer, men det legges ikke like mye vekt på hos raser hvor HD ikke er noe problem. Burde det ikke være slik med hundeaggresjon også?

For raser med "skavanken" allerde eksisterende er det i mine øyne svært viktig å fokusere på problemet, men sykdom og gemyttproblemer bør alltid være i fokus. Slik kan man beholde friske og omgjengelige raser også i fremtiden. Bedre å ligge i forkant enn å jobbe med å avle bort i ettertid. Vi er vel kanskje flinkere til å avle på oss problemer enn å få dem vekk igjen?

[Inustaff]

Sånn jeg ser det så er det ikke uvanlig at hunder er mindre tolerante eller aggressive ovenfor enkelte andre hunder.De er tross alt dyr...

En hund som var overdrevent aggressiv mot alle andre hunder ville jeg ikke bruke i avl,men en hund som kanskje var mindre tolerant mot samme kjønn og i enkelte gitte situasjoner kunne komme i klammeri ville jeg ikke bry meg med og utelukke.

Man må jo se an hunden om den er steike gal,eller bare en normal hund som har lav toleranse for samme kjønn.

[bardmand]

Mitt inntrykk er i hvert fall at tendens til aggressjon mot andre hunder er "en del av pakka" hos enkelte raser. Historien og egenskapene det er avlet for hos raser som dobermann, bulleraser og terriere tilsier at det lettere tipper over i møte med andre hunder når det gjelder disse rasene.

Det finnes selvsagt en grense. Det må i hvert fall være et minimum at hunden går overens med hunder av motsatt kjønn. Det må heller ikke være sånn at den går i raserimodus om en potensiell rival kommer innenfor 20 meters radius på nøytral grunn. Likevel har jeg forståelse for at en terrier som skal kunne gjøre jobben sin ikke kan ha for lang lunte.

Andre raser er ment å leve og arbeide sammen med andre hunder, og for disse er det vanskeligere å akseptere aggresjon mot andre hunder (for meg i hvert fall). Begge "mine" raser er blant disse. Jeg ser heller ikke helt behovet for korte lunter hos f.eks. settere (og ble derfor mektig forundret over de sure show-setterne jeg observerte på WDS i Stockholm i fjor).

Fryktaggressjon blir en annen sak igjen, synes jeg. Det har jeg vanskelig for å se at noen raser har bruk for.

[Guest 2ne]

Det kunne vært spennende å vite noe om arvbarheten av aggresjon egentlig, for om det faktisk er arvelig genetisk er det jo absolutt noe man bør tenke på ved avl og valg av avlsdyr, ikke minst i kombinasjoner av avlsdyr. Jeg vil støtte teorien om at det er arvelig.

I følge en artikkel som har dukket opp på belgerklubbens sider før helgen her, så er arvbarheten for de mentale egenskapene vi måler på MH mellom 36 og 52 %. Jeg veit at en av de som deltok hadde en oversikt over hvor arvbart det mentale er i forhold til f.eks HD, hvor det viser seg at HD er mindre arvbart enn f.eks redsler, men jeg har ikke den oversikten her. Jeg kan be henne sende meg den, men jeg veit ikke hvor fort jeg kan få den (hun både jobber og studerer, så hun er litt opptatt i perioder).

Men, med tanke på at det stort sett er snakk om fryktaggresjon eller hos hanner aggresjon pga høyt testosteronproduksjon (det er jo raser som sliter mer med hannhundaggresjon enn andre, oftere i raser hvor kjønnspreg er viktig, for å si det veldig kort.. Jo mer "hingstete" hanner, jo mer testosteron, jo mer aggresjon), så bør det vel tas hensyn til i avl. På den samme siden som jeg linket til over her, så står det også:

Mentalitet – et grunnlag for trening og konkurranse

For alle som trener hund er kunnskap om dens mentale egenskaper verdifull informasjon. Med hensyn til mentaliteten kan man lettere skape riktig opplevelse og følelser hos hunden både i trening og på konkurranse. I trening er det verdifullt å kjenne til din hunds disposisjon for sosial selvsikkerhet. En sosialt selvsikker og trygg hund engasjerer seg oftest i samarbeid med føreren uten å forstyrres av andre personer eller hunder som befinner seg i miljøet. I motsatt fall vil en sosialt usikker hund ha problemer med at andre mennesker og hunder involverer seg direkte i et moment. Dette gjelder både stevneledere, publikum, under tannvisning, andre hunder i fellesdekk for å nevne noe. Den miljøberørte hunden som blir forstyrret eller redd i nye miljøer legger ned all sin energi i å få kontroll på omgivelsene. En hund som derimot er miljøsterk har større muligheter til å fokusere på momentene og samarbeidet med føreren. Videre er en sosialt usikker hund mer sensitiv for førers følelser, noe som har betydning dersom fører blir nervøs i konkurransesituasjonen.

Individer har ulik disposisjon for å beholde fokus på en oppgave og ikke minst å skifte fokus på en riktig måte. Brister i konsentrasjonen innebærer ofte at hunden bryter før oppgaven er ferdig. Neseprøven og feltsøk er øvelser som krever stor konsentrasjon og ikke minst evnen til å skifte fokus. God utholdenhet er svært viktig egenskap ved all trening. En hund som kan jobbe aktivt og lenge for å få sin belønning er enklere å trene enn en hund med dårlig utholdenhet. Videre er hundens tilpasningsevne viktig i trening, den sier noe om hvor lett en hund lærer.

Boldness

Kenth Svartberg (Mentalitetsboken 2007) skriver om Boldness som betyr ”allmenn uredd” og kan leses ut fra egenskapene sosialitet, jaktinteresse, lekelyst, nysgjerrighet og aggressivitet. Med høy Boldness menes stor lekeinteresse, stor interesse til å hilse på fremmede, stor nysgjerrighet, god avreaksjon (liten tendens til flukt) og stor interesse for å jakte etter et bytte. Svartberg har sett på sammenhengen mellom høy Boldness og fremganger på bruksprøver hos Tervueren og Schäferhund. På begge rasene fant han at høy Boldness hadde betydning for hvor høyt opp i klassene hundene hadde kommet. I begge rasene og hos begge kjønnene hadde de hunder som nådde opp til de høyeste klasser høyere Boldness-verdi enn de hundene som ikke hadde nådd så langt. Schäferhund lå høyere enn Tervueren, og hannene lå høyere enn tispene med unntak i den høyeste klassen.

Fordeler med høy Boldness er

· Hundens store lekelyst gjør den lett motivert for trening og er i tillegg lett å belønne

· En uredd og trygg hund forstyrres ikke av omgivelsene på konkurranser

Jeg vil vel kanskje tørre å påstå at en uredd og trygg hund ikke er spesielt aggressiv heller.

[Tonje]

Jeg vet ihvertfall at jeg som valpekjøper kommer til å sjekke ut dette nøye hos foreldredyr og nærmeste slekt neste gang jeg skal kjøpe hund. For en aggressiv/fryktaggressiv hund er jeg ikke interessert i å ha igjen...

Men som labbis sier, de må ikke elske andre hunder,men de skal akseptere at de finnes.

[Gjest]

Da jeg var på seminar med Gry Løberg nettopp fortalte hun at hundeaggresjon er blant de vanligste problemene, det folk kommer oftest med.

Så det tyder jo på at det er et stort problem for eierne og hunden.

Og jeg syntes absolutt det burde tas hensyn til. Enig med deg i at det hos noen raser nærmest er akseptert - og at det er jo nettopp i de rasene man kanskje bør bære jobbe ekstra hardt for å bli kvitt det. For det trenger jo ikke være sånn!

[Mari]

Men det er litt interessant å se om noen mener at hundeaggresjon er mer akseptabelt hos noen raser. Jeg vet jo at mange raser har lavere terskel for å bli hundeaggresive, men burde man ikke da være enda mer nøye på ikke la hunder av dette slaget gå i avl, på disse rasene?

Har man en rase som sliter med HD er jo folk flest flinke til å unngå å avle på HD-bikjer, men det legges ikke like mye vekt på hos raser hvor HD ikke er noe problem. Burde det ikke være slik med hundeaggresjon også?

Det som er et problem for deg er ikke nødvendigvis et problem for andre, ei heller er det nødvendigvis et problem for hunden. Skal man selektere for noe, så må man også selektere vekk noe og det er mange faktorer man skal ta hensyn til når det kommer til det. Personlig er det ikke så innmari nødvendig for meg å ha en hund som funker ypperlig med alt på fire bein, spesielt ikke om det går på bekostning av andre egenskaper jeg setter høyt hos mine raser og som jeg mener gjør dem unike. Da tar jeg heller med en viss intolerase mot andre hunder på kjøpet, det er potensielt en del av pakka og for meg er det totalt verdt det for å få en hund som på alle andre måter passer meg som hånd i hanske.

Alle raser har negative sider, det er opp til den enkelte hva de ønsker å tolerere. Det jeg derimot mener er veldig viktig er at det finnes full åpenhet fra oppdrettere og raseentusiaster om mer uheldige tendenser og rasetrekk, slik at interessenter kan ta informerte valg. Det er viktig at man har realistiske forventninger som valpekjøper, både når det kommer til muligheter og begrensninger i sitt rasevalg. Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig jeg synes det er at eierne går inn i hundeholdet med åpne øyne. Man hart et helt annet potensiale for å lykkes.

Jeg synes også kanskje at det er litt far fetched å sammenligne helse og atferdstrekk sånn over en lav sko. Isåfall må vi definitivt sette et klart skille og definere atferd som er et problem for hunden og snakke spesifikt om den.

De fleste atferder kan bli problematisk i feil og uforberedte hender, gjeting fra BC'er, vokting fra mastiffene, jaktlyst fra en husky, etc. Men det er ikke nødvendigvis atferden i seg selv som er synderen, sant? Mens sykdom, smerter, livsinnskrenkninger, veterinærbesøk og behandlingstiltak er sannsynligvis et problem for de fleste hunder og eiere?

Selvsagt, en hund skal ikke være så aggressiv at den utgjør en fare, eller at den blir vanskelig å kontrollere. Slike hunder skal ekskluderes fra avl (med visse unntak selvsagt). Men en viss intoleranse (sånn typisk bullehund f.eks) er for meg helt uproblematisk å håndtere uten at det går utover hundegleden for meg eller livskvaliteten til hunden. Hundene mine har så utrolig mye annet å tilby meg at det ser jeg glatt igjennom, hele pakka er så bra liksom. Dessuten er det så mange andre ting jeg ville prioritert i en avl av begge mine raser før hundeaggresjonen måtte til pers.

Jeg kjenner disse hundene, jeg vet hvordan de funker, og jeg har evner og ressurser til å fikse opp i det på en effektiv måte om bæsjen en dag virkelig skulle treffe vifta. Det er ikke et problem.

[SiriEveline]

Vurderer selv hund nå. Og har vært i kontakt med oppdretter av begge rasene jeg står mellom. Da stilte jeg mange spørsmål om hvordan hunden er i det daglige og da var et av de viktige spørsmålene mine rett og slett hvordan oppdretters hunder er sammen med andre hunder. Både løse og i bånd. Dette var spesielt viktig siden den ene rasen er ganske så primitiv.

Men det er absolutt et viktig punkt for meg, og noe jeg selv kommer til å sette veldig høyt når/hvis jeg avler selv. Min rekkefølge er helse, mentalitet deretter utseende. Jeg vet dessverre ikke hvordan det gjøres innen de forskjellige rasene, men det virker jo som mange bare avler frem pene individer uten å tenke så mye på mentalitet, eller helse. Dette gjelder jo selvfølgelig ikke alle oppdrettere.

Poenget mitt er ihvertfall at jeg aldri ville kjøpt valp fra en oppdretter som ikke setter mentalitet høyt. Og innen mentalitet tenker jeg på alt som har med gemytt, reaksjon og oppførsel. Både mot mennesker, hunder og andre dyr.. og nye situasjoner osv.

[Huldra]

Jeg synes denne diskusjonen er interessant, spesielt med tanke på det å faktisk VITE hva som er arv og hva som er innlært. Jeg nevnte det i en annen tråd her; et tenkt eksempel: hvis en hund utagerer mot andre hunder når feks eier lufter hunden, men ikke når andre gjør det; hva da? Er det arv, læring, dårlig eier? Eller hvis hunden er mer ufin mot andre hunder i nærheten av hjemmet, men er helt avslappet og okei når den er på fremmede steder; er dette en usosial hund, vokter den, eller er det en form for læring dette også?

Så kommer det an på oppdretters kunnskap om gemytt; jeg har hørt eksempler på oppdrettere som mener hunden er snill med andre hunder fordi den ikke har matforsvar. Jaha, tenker jeg - viser ikke det bare at den ikke har matforsvar, og til en viss grad i alle fall god toleranse ovenfor andre hunder? Kanskje sier det noe om hvor matglad hunden er (men ikke nødvendigvis), men hvis det sier noe om matglede sier det kanskje noe om trenbarhet i forhold til bruk av godis som belønning? Poenget mitt er at oppdrettere har forskjellige oppfatninger om hvordan man kan se at en hund er grei med andre hunder; noen legger manglende matforsvar til grunn, jeg mener at matforsvar er en helt naturlig atferd hos hundedyr, og med mindre matforsvaret er ekstremt eller problematisk på noe vis, så er det ingenting å ta hensyn til. At en hund knurrer når en annen hund nærmer seg den når den spiser, er i mine øyne helt normalt. Andre vil legge til grunn andre faktorer, som om den kan bo med andre hunder (ikke alle kan det, noen hunder takler jo ikke å bo med hunder av samme kjønn). Andre oppdrettere igjen vil vurdere "hundegreihet" i forhold til hvordan hunden møter valper, og andre vil vurdere det i forhold til hvordan hunden generelt takler å møte fremmede hunder, om den tåler å få fremmede hunder i hus, eller rett og slett om den noensinne bare lager lyder (knurr, bjeff) mot andre hunder, atter andre vil vurdere det i forhold til hva hunden gjør hvis den blir angrepet av en annen hund (om den svarer eller om den underkaster seg).

Det er fryktelig vanskelig å være samkjørte rundt dette temaet når ikke alle selekterer bort det samme. Noen er veldig opptatt av matforsvar, andre er opptatt av oppførsel rundt valper, andre synes det er greit så lenge hunden aldri har slåss, osv osv. Som valpekjøper (eller når man prøver å finne avlspartner) tror jeg det er viktig å spørre så konkrete spørsmål som mulig; hvordan er hunden rundt maten sin? hva gjør den når de møter hunder på tur? hvis den bor med andre hunder; hvordan bor de sammen - er de skilt når de er alene? osv. Da får man nok et mye bedre inntrykk av hunden enn om man bare spør "hvordan er hunden med andre hunder?" For det som er okei hos noen (f.eks matforsvar - dvs knurr under spising, vokting rundt hjemmet, å skille hundene når de er alene) er ikke okei for noen andre. Begge kan svare at joda, hundene er greie, men det sier liksom ingenting når man ikke vet standpunktet til oppdretter. Kanskje sier standpunktet MER om "typen" hund oppdretter liker også utover disse tingene jeg har nevnt; kanskje kan man legge sammen to og to og finne ut at denne oppdretteren liker hunder med litt mer "guts", eller kanskje oppdretter liker litt "mykere" hunder som trekker seg når ting blir vanskelig, både på ene og andre måten.

Fra det synspunktet virker artikkelen 2ne linket til interessant; for der kobles jo forskjellige atferder opp mot hverandre; de har en sammenheng til hverandre. En hund som kan jobbe godt med forstyrrelser er kanskje også generelt mindre utrygg enn en som har dårligere konsentrasjon. Og "generelt mindre utrygg" kan gå på flere faktorer; både i forhold til andre hunder, miljø, osv. Samtidig har jeg vanskelig for å plassere noen hunder i ene eller andre kategorien; noen har god konsentrasjon, vilje til å jobbe og er miljøsterke, men reagerer kanskje på andre hunder og eiers nervøsitet. Andre er supertrygge ovenfor andre hunder, reagerer ikke på eiers følelser, men faller lett ut og leker dårlig. Det viser vel bare at det er ganske komplekst..

[Maretingen]

Poenget mitt er ihvertfall at jeg aldri ville kjøpt valp fra en oppdretter som ikke setter mentalitet høyt. Og innen mentalitet tenker jeg på alt som har med gemytt, reaksjon og oppførsel. Både mot mennesker, hunder og andre dyr.. og nye situasjoner osv.

Men kommer aggressjon mot andre hunder av dårlig mentalitet? Hvor mye av aggresjonen mot andre hunder er arv og hvor mye kommer av miljø? Det er selvfølgelig enkelt å skylde på dårlig oppdrett når man får en utagerende hund, men er det hele sannheten? Har ikke hundeeiere i det ganske land en stor jobb å gjøre med oppdragelsen og sosialiseringen av sine hunder og måten de lar dem omgås andre hunder?

Personlig mener jeg at veldig mange hunder som utagerer mot andre hunder ikke sliter med nedarvet aggresjon, men inkompetent eier. Hos mange raser ser man dette hyppig og jeg skal ikke påstå at hundeaggresjon ikke er arvelig i det hele tatt. Men jeg tror fortsatt graden av det og hvorvidt dette blir et problem kommer an på eieren i svært mange tilfeller. Så svaret på spørsmålet blir vel at det kommer helt an på hva vi snakker om her. Hadde jeg hatt en hund som ikke tålte andre hunder i det hele tatt og helst ville rive dem i fillebiter og dette var noe som gikk igjen bakover i linjene, uavhengig av miljø, ville jeg tatt hensyn til det. Men hadde jeg hatt en hund som utagerte mot andre hunder av samme kjønn f.eks i moderat skala og det var noe som dukket opp på enkelte individer på linjene, ville jeg nok skylde på meg selv om miljø og tatt mindre hensyn til det. Er også enig med Mari, hvis det å ta hensyn til dette skal gå utover andre egenskaper som gjør mye for rasens særpreg ville jeg ikke tatt hensyn til det, dersom ikke graden var særs alvorlig.

[MarieR]

Å leve med en hund som ikke tåler trynet på andre hunder er det siste jeg unner noen som helst. Ja, det har selvsagt veldig mye med eier og sosialisering osv osv og gjøre, men om det er så mye som en tusendels sjans for at dette er arvelig, så styrer jeg unna. Jeg syns absolutt at dette bør tas hensyn til i avl, for hundeaggresivitet vil kunne påvirke så utrolig mye annet i hundeholdet også.

[Mari]

Poenget mitt er ihvertfall at jeg aldri ville kjøpt valp fra en oppdretter som ikke setter mentalitet høyt. Og innen mentalitet tenker jeg på alt som har med gemytt, reaksjon og oppførsel. Både mot mennesker, hunder og andre dyr.. og nye situasjoner osv.

Og poenget mitt er at det ikke finnes noe fasitsvar på hva som er god mentalitet. Hadde jeg drevet med avl så kan jeg love deg at jeg hadde satt mentalitet høyt jeg også, men jeg er også ganske sikker på at vi to ikke hadde avlet på de samme hundene alikevel. God mentalitet beror jo helt og holdent på hva slags hundehold man ønsker. Hva man ønsker å drive med, og hvilke begrensninger man fint kan leve med i hverdagen.

Å leve med en hund som ikke tåler trynet på andre hunder er det siste jeg unner noen som helst. Ja, det har selvsagt veldig mye med eier og sosialisering osv osv og gjøre, men om det er så mye som en tusendels sjans for at dette er arvelig, så styrer jeg unna. Jeg syns absolutt at dette bør tas hensyn til i avl, for hundeaggresivitet vil kunne påvirke så utrolig mye annet i hundeholdet også.

Men vi snakker da om et ganske stort spekter av grader her. Jeg prater f.eks om lav toleranse for provokasjon, eller en hund som ikke går overens med andre av samme kjønn, eller ei tispe som ikke liker valper, etc. Jeg prater ikke om en utagerende idiot uten fokus som får fnatt ved synet av en annen hund.

Kan jo ta Charlie som eksempel da. Han liker ikke andre hannhunder. Men han kan fint passere de, han kan fint være på trening med de, og han kan faktisk også fint bo sammen med en (Töddel) med begrenset omgang. Han kan bare ikke være løs med de og få styre som han vil, og jeg kan ikke forvente at han ikke har meninger om han får en fremmer hannhund slengt i trynet. Det er virkelig ikke noen biggie. Så lenge valpekjøperne til hunder etter Charlie (hudsyk og kastrert som han jo er ) er informert om dette, aksepterer det, og kan forebygge fra 8 ukers alder av, så ser jeg ikke helt problemet. Slik hundeaggresjon er faktisk veldig utbredt på tvers av rase, og ganske så normal hundeatferd vil jeg si. Så heller det, enn at man kjøper seg en valp fra hundevennlige foreldredyr uten begrep om at deres valp alikevel kan bli hundeselektiv/aggressiv. En hund er fortsatt en hund.

[Benedicte]

Det som er et problem for deg er ikke nødvendigvis et problem for andre, ei heller er det nødvendigvis et problem for hunden. Skal man selektere for noe, så må man også selektere vekk noe og det er mange faktorer man skal ta hensyn til når det kommer til det. Personlig er det ikke så innmari nødvendig for meg å ha en hund som funker ypperlig med alt på fire bein, spesielt ikke om det går på bekostning av andre egenskaper jeg setter høyt hos mine raser og som jeg mener gjør dem unike. Da tar jeg heller med en viss intolerase mot andre hunder på kjøpet, det er potensielt en del av pakka og for meg er det totalt verdt det for å få en hund som på alle andre måter passer meg som hånd i hanske.

Men det er vel spørsmålet, om man burde ta hensyn til hundeaggressivitet i avl, og i hvilken grad? Hva skal måtte vike for at man får avlet på hunder som ikke reagerer på andre?

Som sagt, for meg betyr det mye at mine går overens med andre, for hos oss renner det hunder hele tiden, og vi omgås andre hunder hele tiden, og det ville blitt svært slitsomt om jeg hele tiden hadde vært nødt til å passe på. Men jeg vet at noen ikke bryr seg overhodet - jeg har formidlet valp til folk som ikke brydde seg overhodet at valpen ikke likte andre hunder, fordi alt annet stemte.

Men det virker ikke som at oppdrettere er åpne om dette. Jeg vet om mange avlshunder som har gått i avl, som viser aggressjon mot andre hunder, og hvor det ikke virker til at oppdretter føler noen grunn til å opplyse om dette. DET syns jeg er et problem.

Edit: Graden av det er selvsagt vesentlig - men generelt virker det ikke som om oppdrettere legger særlig vekt på dette. Og jeg har jo sett opptil flere avlshunder som ikke takler trynet på andre av samme kjønn f.eks.

[Huldra]

Men det virker ikke som at oppdrettere er åpne om dette. Jeg vet om mange avlshunder som har gått i avl, som viser aggressjon mot andre hunder, og hvor det ikke virker til at oppdretter føler noen grunn til å opplyse om dette. DET syns jeg er et problem.

Edit: Graden av det er selvsagt vesentlig - men generelt virker det ikke som om oppdrettere legger særlig vekt på dette. Og jeg har jo sett opptil flere avlshunder som ikke takler trynet på andre av samme kjønn f.eks.

Det er derfor jeg spør som jeg spør; hva er aggresjon da? Er det et knurr? Er det å fly på andre hunder som provoserer? Er det å ikke kunne omgås valper? Er det matforsvar? Er det å ikke kunne bo med andre hunder av samme kjønn? Er det å vokte mot andre hunder? Er det å utagere? Er det...? Hvor går grensen? Vil ikke dette også være forskjellig fra rase til rase? Og hva betyr det å "ikke takle trynet til andre hunder av samme kjønn"? Takler ikke hunden noen i det hele tatt, eller takler den ikke når samme-kjønns-hunder kommer tett på, takler den ikke passeringer av samme kjønn, takler den ikke å bo med noen av samme kjønn, takler den ikke besøk av fremmed hund av samme kjønn, takler den ikke noen nært tomten av samme kjønn, takler den ikke å trene med noen av samme kjønn, osv?

[Mari]

Men det virker ikke som at oppdrettere er åpne om dette.

Det er jeg enig i. Akkurat dette har vært en kampsak (no pun intended) for meg lenge når det kommer til "mine" raser og bullehunder generelt. Jeg har fått min del pepper for det også kan du trygt si.

Det virker som oppdrettere tror at en viss hundeaggresjon degraderer hunden deres, eller at det drar ned hundens kvalitet på en eller annen måte. I min mening er det ikke så. Det er en del av hunden, hverken mer eller mindre.

Jeg er veldig pro det å være realistisk og balansert. Både når det kommer til enkeltindivider og raser. Tja, faktisk for hunder generelt. Vi må tørre å være ærlige om både svakheter og styrker, og vi må tørre å være åpne om det. Det som er en svakhet for en er en styrke for en annen liksom.

Resten tror jeg at jeg har formidlet mine meninger om ganske greit.

[Guest Stella]

Jeg har ikke lest alle innleggene, stresser gjennom her, men plukket opp denne setningen:

Så kommer det an på oppdretters kunnskap om gemytt

Som jeg synes sier veldig mye. Kun en oppdretter med god kunnskap om gemytt kan bedømme om hunden har det gemyttet som er ønskelig. Den kan bedømme hvordan hunden takler situasjoner og kan forstå hvilken adferd som kommer av arv og hvilken som kommer av miljø. Kunnskap er altså nøkkelen.

For å svare på spørsmålet om jeg som oppdretter (når den tid kommer) vil legge vekt på hundeaggresjon så er svaret ja. Selvsagt vil jeg det. Hunder omgås andre hunder, og jeg som hundeeier får det mye bedre om hundene omgås hverandre med så lite problemer som mulig. Hunder som fungerer godt med andre hunder er etter min standard bedre enn hunder som ikke fungerer godt med andre hunder. Jeg har hatt fryktaggressiv hannhund, ønsker ikke det igjen! Har nå en svært enkel tispe, hun elsker alle, og blir det noe tull er det lett å stoppe og koble av, og dette er en helt annen opplevelse av å ha hund! Turene er utrolig mye mer trivelige!

[Guest Gråtass]

I slike tråder så er det ofte sånn at de som svarer er de som kanskje ikke har tenkt tanken å avle bikkjer, men som mener noe om hunder de ønsker å kjøpe. Det gjør at det er veldig enkelt å si at man selvfølgelig skal ta hensyn til hundeaggresjon i avlsarbeidet, for det er jo ingen som ønsker å kjøpe en hundeaggresiv hund. Ikke alle hunder er det fra fødselen heller, men noen. Noen utvikler erfaringer underveis og noen er bare uintressert. Jeg kan på mitt snevre bakgrunn (1 kull) si med hånden på hjertet, at hundeaggresjon var en av mange spørsmål jeg stilte hannhundeieren. Jeg fikk det forøvrig bevist ved parringen at han ikke var det, for da kom en løs hannhund bort å begynte å egle mens bikkjene hang, da snudde bare hannhunden hodet vekk og ga f i hele drittbikkja. Men om denne hunden hadde hatt hundeaggresjon- hadde jeg valgt han likevel? Vet ikke, for min del går det på en pakke, ett helhetsinntrykk av hunden hvor det er mange komponenter som skal stemme. Ikke minst magefølelsen.

Jeg har hatt en ekstrem hundeaggresiv hund, det ønsker jeg aldri igjen, man har ingen garantier, men jeg hadde ikke beholdt en hund med de egenskapene, uansett. For meg handler hundeaggresjon om en hund som tar initiativ til en fight, en hund som oppsøker trøbbel og en hund som har så store redsler at den ikke har mot nok til å la være.

Jeg ønsker som oppdretter at mine valpekjøpere skal syns de har fått den ultimate hunden til seg, men garantier for noe som helst har man aldri. Men det er greit å vite at man i det minste har forhørt seg om foreldredyrenes mentale helse den dagen det evt blir ett issue.