Hjemme-alene-trening

[Blandingen]

Når vi skal lære valpen å være alene hjemme, er det slik at vi først lar den være alene eksempelvis ett minutt, deretter to minutter, fem minutter, ti minutter osv. Men hvorfor gjør vi det egentlig slik, når vi på den annen siden sier at hunder ikke har tidsbegrep og ikke vet om vi har vært borte i to minutter eller to timer??! Er det noen som tenker noe om dette?

[Lola Pagola]

Det er nok mer fordi vi skal rekke å gå inn før hunden begynner å gjøre noe vi ikke ønsker, fks. pipe, ule, hoppe på døra osv. Så vi kommer oss tilbake til hunden mens den er stille, slik at den skjønner at når jeg er stille og kanskje ligger pent på plassen min kommer mamma/pappa hjem. En liten valp begynner gjerne å pipe etter veldig kort tid i begynnelsen, så et halvt minutt kan ofte være for lenge, også øker man på etterhvert.

[Gjest]

Tror nok de har like mye tidsbegrep som vi ville hatt uten tid / klokke å gå etter også... De merker forskjell på kort og lang tid.

[LeneG]

Det er nok mer fordi vi skal rekke å gå inn før hunden begynner å gjøre noe vi ikke ønsker, fks. pipe, ule, hoppe på døra osv. Så vi kommer oss tilbake til hunden mens den er stille, slik at den skjønner at når jeg er stille og kanskje ligger pent på plassen min kommer mamma/pappa hjem. En liten valp begynner gjerne å pipe etter veldig kort tid i begynnelsen, så et halvt minutt kan ofte være for lenge, også øker man på etterhvert.

Burde det ikke være mer effektivt å være borte så lenge at de rekker å roe seg ned før man kommer hjem.

Selv om de ikke lager lyd med en gang så er de jo fullstendig klar over at eier er borte og har sikkert allerede begynt å reagere uten å vise det på noen måte.

Jeg ville tro at det hjalp mer å dra avgårde ihvertfall en halvtime, time sånn at valpen får roet seg ned igjen og forstår at det ikke hjelper å ule, krafse, bjeffe osv.

[AnitaW]

Burde det ikke være mer effektivt å være borte så lenge at de rekker å roe seg ned før man kommer hjem.

Selv om de ikke lager lyd med en gang så er de jo fullstendig klar over at eier er borte og har sikkert allerede begynt å reagere uten å vise det på noen måte.

Jeg ville tro at det hjalp mer å dra avgårde ihvertfall en halvtime, time sånn at valpen får roet seg ned igjen og forstår at det ikke hjelper å ule, krafse, bjeffe osv.

Jeg tror det er veldig effektivt og større sjanse for å få en hund med separasjonsangst på den måten. Først gjennom å bli etterlatt, så gjennom redsel og frustrasjon, deretter skal hunden resignere, for så og bli lykkelig og tenke "Åh, du kommer tilbake ja, da behøver jeg ikke å ta helt av neste gang". Noen hunder fikser det helt greit, men så har du de som som aldri kommer ut av frustrasjonen og får hang-ups, og det er de som endevender huset og lager naboklager. Jeg foretrekker at hunden får gradvis tilvenning, så den ikke rekker å komme inn i den destruktive hang-up`en. Tror man får et langt triveligere hundehold og ikke minst arbeidsliv av det..

Til TS, jeg tror hunder har en viss form for tidsbegrep, så jeg ville gått for gradvis tilvenning..

[LeneG]

Jeg tror det er veldig effektivt og større sjanse for å få en hund med separasjonsangst på den måten. Først gjennom å bli etterlatt, så gjennom redsel og frustrasjon, deretter skal hunden resignere, for så og bli lykkelig og tenke "Åh, du kommer tilbake ja, da behøver jeg ikke å ta helt av neste gang". Noen hunder fikser det helt greit, men så har du de som som aldri kommer ut av frustrasjonen og får hang-ups, og det er de som endevender huset og lager naboklager. Jeg foretrekker at hunden får gradvis tilvenning, så den ikke rekker å komme inn i den destruktive hang-up`en. Tror man får et langt triveligere hundehold og ikke minst arbeidsliv av det..

Til TS, jeg tror hunder har en viss form for tidsbegrep, så jeg ville gått for gradvis tilvenning..

Dette er bare rene spekulasjoner fra min side.

Jeg hadde en valp som tydeligvis tålte bra å være alene.

Jeg bare funderer på hvor mange hunder som i utgangspunktet har lett for å få separasjonsangst.

Og hvor mange som blir tillært det når de erfarer at eier kommer tilbake HVER gang de begynner å reagere på at h*n er borte.

Skjønner du hva jeg mener?

[AnitaW]

Skjønner, men greia med gradvis tilvenning er jo at de ikke skal rekke å reagere noe særlig før døra åpnes igjen. De skal liksom ikke rekke å få noen frustrasjon og panikk.

Om man har kommet dit at hunden reagerer hver gang man prøver å la den være alene, så har man enten en hund som har lav terskel for separasjonsangst, eller man har hatt en særs dårlig timing under treningen.

Dessuten mener jeg at det er kjempeviktig at hunden er litt sliten og trøtt når man skal trene på hjemme-alene-greia. Litt bortkastet og trene det med en valp som er våken og i høygir, som overhodet ikke har noen planer om å ta livet med ro, men være med eier å henge i buksebein.

Det du spør om kan jeg egentlig ikke svare på, hva er reell angst og hva er tillært, som i bortskjemt?, angst. Men var det ikke i Hundesport det sto om en undersøkelse rundt problemhunder og aktivitet i døgnet. Deriblandt var separasjonsangst også et tema.

[LeneG]

Skjønner, men greia med gradvis tilvenning er jo at de ikke skal rekke å reagere noe særlig før døra åpnes igjen. De skal liksom ikke rekke å få noen frustrasjon og panikk.

Om man har kommet dit at hunden reagerer hver gang man prøver å la den være alene, så har man enten en hund som har lav terskel for separasjonsangst, eller man har hatt en særs dårlig timing under treningen.

Dessuten mener jeg at det er kjempeviktig at hunden er litt sliten og trøtt når man skal trene på hjemme-alene-greia. Litt bortkastet og trene det med en valp som er våken og i høygir, som overhodet ikke har noen planer om å ta livet med ro, men være med eier å henge i buksebein.

Det du spør om kan jeg egentlig ikke svare på, hva er reell angst og hva er tillært, som i bortskjemt?, angst. Men var det ikke i Hundesport det sto om en undersøkelse rundt problemhunder og aktivitet i døgnet. Deriblandt var separasjonsangst også et tema.

Var det i nyeste hundesport?

[AnitaW]

Var det i nyeste hundesport?

Nei nei, helt ærlig husker jeg ikke sånn ca. engang, men det var i dette årtusen, hehe..

[Gjest]

Jeg tror det er veldig effektivt og større sjanse for å få en hund med separasjonsangst på den måten. Først gjennom å bli etterlatt, så gjennom redsel og frustrasjon, deretter skal hunden resignere, for så og bli lykkelig og tenke "Åh, du kommer tilbake ja, da behøver jeg ikke å ta helt av neste gang". Noen hunder fikser det helt greit, men så har du de som som aldri kommer ut av frustrasjonen og får hang-ups, og det er de som endevender huset og lager naboklager. Jeg foretrekker at hunden får gradvis tilvenning, så den ikke rekker å komme inn i den destruktive hang-up`en. Tror man får et langt triveligere hundehold og ikke minst arbeidsliv av det..

Til TS, jeg tror hunder har en viss form for tidsbegrep, så jeg ville gått for gradvis tilvenning..

Dette stemmer ihvertfall med Ellie. Er rimelig sikker på at hun ikke hadde hatt seperasjonsangst om vi hadde gått saktere frem, slik at hun adri hadde rukket å bli hysterisk. Vi startet treningen gradvis, men kom ikke opp i nok tid før vi plutselig måtte gå fra henne en time / halvannen. Da var det gjort.

Ingen av søsknene hennes sliter med dette, og de gikk gradvis fram.

[Wanderlust]

Dette er bare rene spekulasjoner fra min side.

Jeg hadde en valp som tydeligvis tålte bra å være alene.

Jeg bare funderer på hvor mange hunder som i utgangspunktet har lett for å få separasjonsangst.

Og hvor mange som blir tillært det når de erfarer at eier kommer tilbake HVER gang de begynner å reagere på at h*n er borte.

Skjønner du hva jeg mener?

Jeg har nok muligens gjort som deg. Og har aldri hatt noe problemer med seperasjonsangst. Men de jeg kjenner med hunder som har dette, har nettopp gått s a k t e frem når de har vendt bikkja til å være alene.

Men det kan jo være andre ting som spiller en rolle her. Men nå har vi hatt 4 bikkjer i huset som jeg husker (hatt en tidligere også, men det husker jeg desverre ikke noe av), og vi/jeg har gjort det samme med alle egentlig, og det har aldri blitt et problem. Mulig jeg går fra altfor tidlig, men det har likevel ikke blitt noe problem. Og når de jeg kjenner med seperasjonsproblemer har gjort det på "den andre" måten, så syns jeg det er litt interessant.

(Det kan jo bare være en tilfeldighet).

[AnitaW]

Jeg har nok muligens gjort som deg. Og har aldri hatt noe problemer med seperasjonsangst. Men de jeg kjenner med hunder som har dette, har nettopp gått s a k t e frem når de har vendt bikkja til å være alene.

Men det kan jo være andre ting som spiller en rolle her. Men nå har vi hatt 4 bikkjer i huset som jeg husker (hatt en tidligere også, men det husker jeg desverre ikke noe av), og vi/jeg har gjort det samme med alle egentlig, og det har aldri blitt et problem. Mulig jeg går fra altfor tidlig, men det har likevel ikke blitt noe problem. Og når de jeg kjenner med seperasjonsproblemer har gjort det på "den andre" måten, så syns jeg det er litt interessant.

(Det kan jo bare være en tilfeldighet).

Jeg tror det spiller stor rolle hva slags type hund man har. Er den selvstendig, avhengig, trygg, engstelig? Jeg kan egentlig ikke huske jeg noengang trinnvis har trent på det, men det ligger der som en agenda, helt naturlig og gradvis i løpet av dagene i en valps liv.

Jeg tenker også som deg, Monica, at om man hysterisk trener hjemme-alene, så får man ofte et problem. Som med alt annet man overfokuserer.

Uansett tror jeg neppe en trygg hund som kunne blitt overlatt av seg selv som liten valp tar noen skade av å få en gradvis tilvenning, men en utrygg valp vil ta stor skade av å plutselig bli overlatt til seg selv med beskjed om deal with it, liksom.

[Raksha]

Løberg sier at endel seperasjonsangst er arvelig betinget. Etter min erfaring så spiller også sykdom inn mye på seperasjonsangst. Spesielt når det kommer til det punktet med å slite hunden ut - Kahlo ble bare verre om hun var sliten da jeg gikk fra henne som valp - fordi hun hadde sterke voksesmerter som ble verre etter aktivitet. Seperasjonsangst er et såpass vanskelig felt å kartlegge, noen hunder takler alt, fra dag en, mens andre hunder har man veldig liten feilmargin på - og det skjærer seg selv om man følger boka til punkt og prikke.