Er hund kun for etablerte mennesker?

[MegaMarie]

Jeg fikk min egen hund når jeg var 12 år gammel. Ja, den var KJØPT av foreldre, men det var mitt valg uten påvirkning fra dem og det er MIN hund. Jeg gjør alt med henne.

Det du må tenke over er om du har tid og lyst. Om du har unger og volvo er virkelig ingen fordel i mine øyne. Jeg syns egentlig det er den hunden man ikke er klar for hund. Man går på jobb, kommer hjem og må underholde barn eller hjelpe de med lesker, altså null/dårlig tid til hund. Men nå er dette min subjektive mening som en 16 åring som går på skole, driver med hund og er med venner ellers på fritiden. Ikke kanskje den mest troverdige kilden, men det er mitt syn på ting.

[собака]

Her var det mange gode svar!

Interessant og motiverende å høre hvordan dere "taklet" å få hund før familie.

Realiseringen av hundedrømmen er kanskje et skritt nærmere, selv om jeg ikkje løper og kjøper hund imorgen..

Det er i alle fall håp for oss som ikkje har familie enda

Takk for tilbakemeldinger, jeg skal ta det til etterretning

[Lola Pagola]

Som Only Blondie skrev, det er egentlig ingen fordel å ha familie først. En hund trenger veldig mye det første året (og etter det såklart), så jo mer tid man har jo bedre.

Hva slags hund er det du kunne tenke deg da?

[Bambi]

Er det virkelig slik at man er nødt å ha passert 30, fulltidsjobb,hus,kone, barn og volvo stasjonsvogn før man kan skaffe seg hund?

- passert 30:

Nei, jeg er 21 år og fikk min første hund som 18 åring.(uten foreldre.) Nå er jeg 21 år og har hund nr. 2(første måtte desverre avlives for en liten uke siden.) Jeg sitter også å venter på en hund til.

- fulltidsjobb:

På tidspunktet så hadde jeg skolegang, men jeg var psykisk dårlig og var mye hjemme(noe hunden endret på!) etterhvert startet jeg i fulltidsjobb. Har fulltids vikariat i bhg. nå, men blir fulltisjobb når jeg flytter.

- hus:

Bodde i 2-mannsbolig med hage på første hund, nå bor vi i ett hus med 2 leiligheter, hage og firmaet til sambo. Me nvi skal flytte inn i en leilighet(kjøpe).

- kone:

Skal ikke fornekte at mannen i hus hadde likt en dame til i hus, men nei. Jeg har en kjekk samboer, men hadde skaffet hund likeså sambo eller ikke.

- barn:

Ingen barn, dog vi har forsøkt, men det vil aldri komme barn i dette hjemmet, desverre.

- volvo stasjonsvogn:

Vil aldri bli volvo stasjonsvogn her, men vi har en del kjøretøy da. Dodge van, mercedes 300 CE, par lastebiler og noen varebilder. Men det er gubbens firma og private biler, jeg tar kollektiven  

Jeg er vokst opp med hunder og når jeg flyttet, så gikk jeg ifra familieschæferen. 2 år etterpå hentet jeg en liten krabat selv.

Om du vil ha hund og har råd til det. (mat, utstyr og forsikring, samt vetrinærutgifter ellers) så skaff deg det!

Men det som er viktig er at du ser etter hva som passer deg og hva du kan tilby hunden utifra hundens drifter og aktivitetsbehov. Hva den vil trenge av deg daglig av tur og trening fysisk og mentalt

Ønsker deg lykke til!  

[Chira&Shandy]

Nå fikk jeg min første hund da jeg var godt over 30, store barn har jeg også. Poenget er vel at man har litt planer om hva man skal videre i livet. Om man drømmer om å studere/jobbe i utlandet om noen år så burde man ikke få seg dyr om man ikke vet at feks foreldre vil ta seg av dyrene, synes jeg.

Uforutsette ting kan skje enten man er ung og "uetablert" eller voksen og etablert slik at man ikke kan ta hånd om dyret, det vet man ikke på forhånd. Hadde samboeren min plutselig fått tilbud om å starte opp bedrift i utlandet og det liksom var sjansen i livet så ville jeg nok omplassert hundene og flyttet. (kanskje)

Passet en hund da jentene mine var små. En diger blandingsvalp. Den hadde det ikke godt hjemme, lå i bur med munnkurv fordi den tygget opp alt. Var en helt annen hund hos meg, glad var den også. Var vondt å sende den hjem igjen, men etter å ha snakket med hundefolk innså jeg at det var ikke hunden for meg, i hvertfall ikke på det tidspunktet. Ja, de som eide den var faktisk voksne "etablerte" mennesker. Så det er ikke det det går på

[SiriEveline]

Her var det mange gode svar!

Interessant og motiverende å høre hvordan dere "taklet" å få hund før familie.

Realiseringen av hundedrømmen er kanskje et skritt nærmere, selv om jeg ikkje løper og kjøper hund imorgen..

Det er i alle fall håp for oss som ikkje har familie enda

Takk for tilbakemeldinger, jeg skal ta det til etterretning

Liker instillingen din. Det viktigste er jo at man planlegger kjøpet av valp, og er ganske sikker på at man kan tilby den et sikkert hjem hele dens liv (helt sikker kan man aldri være av div. årsaker).

Ellers har jeg et lite spørsmål... hva menes med etablert?

Hvis jeg f.eks. finner ut at jeg vil drive med hund og finner noe å jobbe med der. Er jeg ikke da etablert? Selvom jeg knapt er 20? (og bestemt meg for ikke å ha barn, eller allerede har).

Hva gjør en 30-åring mer etablert en meg liksom?

[Djervekvinnen]

Ja det går an å få hund uten å være etablert, slik som flere her beskriver. Det kommer helt an på interessen og prioriteringer.

Men jeg fikk meg hund når jeg var etablert. Ihvertfall hadde jeg samboer, jobb, egen leilighet og bil. Syns dette var er bra tidspunkt fordi:

1. jeg hadde en samboer som ville ha hund han også, og derfor ble vi to om dette. Kunne ikke tenke meg hund alene på den tiden. Spesiellt når jeg var nybegynner

2. jeg var helt klar over boforholdet mitt også i mange år fremover.

3.Jeg hadde jobb og økonomi, fordi hund koster endel. Også uforutsette regninger. Da er det bra å ha økonomien på stell. Når jeg var student og gikk på skolen var det lite penger å rutte med, og hvis jeg hadde måtte ha deltidsjobb itillegg til skole, hadde det blitt enda mindre tid på hund.

4. jeg hadde bil, og dette var jeg helt avhengig av, og en STOR fordel når man har hund og vil kjøre til andre områder, på kurs, treninger osv osv.

Så ja, for min del passet det best med hund når man var mest mulig etablert. Jeg hadde aldri sett for meg hund når jeg studerte og bodde på hybel. Det hadde ikke passet seg i mine øyne.

[собака]

Ellers har jeg et lite spørsmål... hva menes med etablert?

Hvis jeg f.eks. finner ut at jeg vil drive med hund og finner noe å jobbe med der. Er jeg ikke da etablert? Selvom jeg knapt er 20? (og bestemt meg for ikke å ha barn, eller allerede har).

Hva gjør en 30-åring mer etablert en meg liksom?

Jeg brukte 30år-ing eksempelet her fordi det er forholdsvis vanlig å snakke om at det er på tide å etablere seg når man er fylt 30. Da har man liksom gjort ferdig Universitet/Høyskole eller fast jobb, på tide å få unger og full pakke.

Mange er jo "etablert" før dette, da livssituasjonen til hvert enkelt menneske avgjør det. Det er alikevel noe allment akseptert at ved 30år, ja da bør man vite hva man vil her i livet

Jeg kjenner deg dessverre ikke, men en på 30år med fullført skole har ofte lettere for å se hvor skuten går enn en som akkurat er ferdig på vidergående. men nok om det

[Poter]

Som mange andre her fikk jeg hund tidlig Fikk min første hund da jeg nettopp var fylt 20 og bodde på internat. Det gikk helt fint! I studietiden med mann som også var student, og tre hunder på det meste, ble det knabert økonomisk og prioriteringen gikk til hunder. Men jeg (vi) var motiverte for det og da gikk det. Jeg vil ikke leve så begrenset økonomisk en gang til og vet ikke om jeg vil anbefale det til andre, men er man motivert så greier man det meste!

En fordel med å ha hund før man får barn, er at man blir vant til å ta hensyn til og å oppdra et annet individ. Når man har hund kan man ikke bare tenke på seg selv og man får, hører jeg, en forsmak på hvordan det er å ha barn. Har ikke barn selv, så jeg skal ikke rope for høyt, men det er i allefall tilbakemeldingene jeg har fått fra par med barn. Det er visse likheter Man får øvd opp sine pedagogiske ferdigheter og ikke minst blitt vant til å sette noen andre foran seg selv.

Så hvis du har penger, tid og motivasjon, er det bare å kjøre på, synes jeg

[Margrete]

Men vi har forresten en Ford mondeo 06 modell, stasjonsvogn

*ler* Du er jo nesten i mål du, har i hvert fall stasjonsvogna

neida, jeg er en av de etablerte over 30. Jeg tok med meg en hund når jeg flyttet for meg selv og inn på en 30 kvm stor leilighet. Gikk så fint atte. Da var jeg student, leide hybel og var stort sett rimelig blakk. Til helgen flytter det inn ei jente i kjelleren vår, hun kommer med to små hunder og er fersk student (vet ikke om hun jobber ved siden av).

Nei, dropp mann og barn, kjøp deg hund først *ler* Du har jo stasjonsvogn og jobb, ittno mer å tenke på da gitt.

[Yodel]

Bare slenger meg på de andre kommentarene. Du får ha lykke til i jakten på en ny voffs når den tid kommer. Flott å høre at det er gjennomtenkt

[Toril]

Var fem når maset om hund startet.

17 når jeg endelig fikk kjøpe min egen(hadde familiehunder i alle år)

Hunden hjemme og jeg på internat ett år.Hjemme de fleste helgene da.

Hadde ikke bil,men sykkel og gode bein.

Flyttet i leilighet når hunden var fem,full jobb ingen bil...

Forsaket nok en god del festing og ferieturer,men det var mitt valg og jeg har aldri angret ett sekund.

Har nå eget hus,med stor hage...er ikke bare over 30, men over 50 også....

Har nå min 4 og 5 hund,ingen barn(det ble avgjort når jeg var7 og har aldri angret på det heller)

Vurderer nå å skaffe hund nr 6,den er bare ikke lagd ennå

Ikke noe å lure på vil du nok, så får du det til.... kan leie her hvis det blir vanskelig med husrom

[MegaMarie]

Som Only Blondie skrev, det er egentlig ingen fordel å ha familie først. En hund trenger veldig mye det første året (og etter det såklart), så jo mer tid man har jo bedre.

Hva slags hund er det du kunne tenke deg da?

Bra du forstod innlegget mitt til tross for dårlig skrevet (det skulle stå den tiden, ikke den hunden).

[Shilamon]

Jeg er student på heltid med deltidsjobb ved siden av og har nå hatt hunden min i 2,5 år. Jeg har hatt ene ansvar for egen hund siden 1.oktober mitt første studieår for 3,5 år siden og mitt største problem med det har egentlig vært å finne bosted. Tid klarer man helt fint å prioritere. Hunden koster litt mat, men om man drikker litt mindre og prioriterer penger går også det helt fint:)

Jeg er überheldig som har to foreldre som konstant stiller som barnevakt når jeg må bort (f.eks på sommerjobb de siste årene eller studieturer). Jeg drar nå i januar min 2.måned til utlandet etter at jeg fikk hund og med hjelpsomme foreldre føler jeg virkelig ikke at hunden er til hinder. Han er derimot en fantastisk god unnskyldning og man heller vil være inne forran tven en dag når alle andre vil ha deg med ut:P

Tror definitivt hund før barn kan gå superb! jeg har flere venner som kombinerer hund og studier, det handler rett og slett om prioritering.

Jeg har forvørig ikke lappen en gang, så vi er kollektivtrafikkens beste venner;)

[lucy]

Jeg er 26, eier leilighet og har samboer, men ikke barn eller fulltidsjobb/ferdig utdannet. Kan vel kalle meg halvetablert

Jeg vil tro det er en fordel å få hund før barn, så lenge man er flink til å sosialisere hunden på unger selvsagt. Og når man studerer har man større mulighet til å ta lang sommerferie for å være hjemme med valpen i begynnelsen, enn man gjerne har når man er i full jobb, og man har generelt mer/lengre ferier

For min del ville jeg ikke skaffet meg hund (eller andre dyr) før jeg var ferdig med leiemarkedet. Hadde aldri turt å ta sjansen på å plutselig være i den situasjonen at jeg ikke fant bosted der jeg kunne ha med dyret. Men dette kommer vel gjerne ann på hvor i landet man bor, kanskje det er lettere å finne seg dyrevennlige boplasser utenfor de større byene enn det er her i Bergen (her er vel leiemarkedet generelt et mareritt, er så glad for at jeg er ferdig med det!). Jeg ville heller ikke få meg hund før jeg hadde en til å dele ansvaret med, men dette er jo helt individuelt.

Ellers bør jo økonomien være grei, og det er selvfølgelig en fordel, men ikke en nødvendighet, å ha bil.

[Ingidano]

Fikk min første egne hund da eg var 20, leide leilighet, og var lærling Gikk da helt fint det. Er nå 25, og har min andre hund, på jakt etter nummer tre Riktignok er eg vel "etablert" nå, med selveier leilighet, fast jobb, bil, hund og katt.

Om det går greitt med hund når en er ung, er vel alt etter hvilken innstilling en har.

[Blondiemamma]

Tror faktisk det heller er sånn jeg at før man etablerer seg, så han man mer tid til en hund, og ergo får hunden et bedre hundeliv (sier ikke for alle, men for mange) Ser bare på meg selv.. Etter at jeg fikk to barn, egen leilighet å holde styr på og jobb, så er det mye vanskeligere å få satt av tid til å komme seg på hundeklubben å trene organisert... Klart hun får turer og det hun trenger, men organisert trening blir det heller dårlig med... Jeg var 15 år da jeg fikk min første hund, bichonen Poseidon.. Vi trente lydighet og agility 3 dager i uka på hundeklubben, han var med meg OVERALT.. Han lå i kurv forran på sykkelen min, og han var en selvklart gjest hos mine venner nå jeg var de... Han hadde et helt tipp topp hundeliv sånn sett

[Nowisclee]

Jeg bor for meg selv, men har jo den perfekte jobben for hundehold(jobber på hundepensjonat/gård med sau/hest), og bor på jobben. Ferdig med skole(iallefall for øyeblikket), og har ikke lappen.

Jeg fikk først en rottweiler/dobermann-blandingstispe, og det fungerte fint en stund, men hun ble for mye for meg, jeg var ikke kapabel til å gi henne det livet HUN trengte, så hun ble omplassert og er nå lykkelig.

Men har nå en basenji-tispe på 9 mnd, og en etnahund-tispe på 8 uker og 4 dager, og det funker kjempefint. Jeg er 22.

Så, om man klarer et hundehold før man er "etablert" med hus, godt betalt jobb, bil, samboer/ektefelle og unger, kommer helt an på hva man vil, hva slags hund, bruk og hundehold man har tenkt seg, og hva man er villig til å ofre. når man er to er det selvsagt også lettere, da en kan være med hunden mens den andre gjør noe(jobb, skole, o.l) når den er valp.

[rottmaneier]

Jeg fikk min første hund sammen med samboeren min når jeg var 17 år. Det er vår rottweiler/dobberman blanding. Man anbefaler jo ikke denne blandingen som førstegangs hund, men har ikke angret 1 sekund. Vi bodde på en 45 kvm leilighet, og dette gikk helt fint.

Deretter kjøpte vi oss en leilighet på 60 kvm som vi bor i nå, og vi fikk en hund til i våres. Jeg blir 21 denne måned. Jeg er også student, så har ikke flust av penger, men vi klarer oss helt fint. Samboeren min har jo fulltidsjobb, og jeg får jo studielån samt at jeg jobber litt ved siden av. Jeg syntes det passet perfekt å få hund nr. 2 nå, siden jeg er mye hjemme.

Det blir jo såklart begrensninger når man har hunder i ung alder, man kan ikke dra spontant på ferie eller fester hver helg, men dette gjør ikke meg noenting. Vil mye heller ha hundene mine Det må også sies at vi er 2 uker i syden hver sommer, vi får dratt ut og kost oss når vi har lyst til det osv. Det gjelder bare å planlegge litt i forveien

PS: jeg har stasjonsvogn, hehe. Men den fikk jeg uavhengig av hundene

[Leffy]

23år, ikke kvinnfolk men de kommer og går, bor i hus på gård og kjører Volvo stasjonsvogn. Men spiller vel egentlig ingen rolle om det er stasjonsvogn eller ikke. Basskassa står i veien Har ei rottweilertispe på snart 3. Ikke min første hund, men første rottis. Venter hund nr 2 til sommeren =)

[andhov]

funker fint her.. kjøpte leilighet da eg var 19, fikk max da eg var 20. fast jobb,vw golf, alverdens med tid og mener eg er mer etablert en de fleste på min alder.. er på byn ca 4 ganger i året å tar livet med ro=) bruker all fritiden min på max... kånemor blir det vel ikke med det første.. men bisja før kvinnfolk=)

[PsychoLynx]

Jeg fikk min første hund i gave av samboer da jeg var 20 år. Et totalt absolutt ikke gjennomtenkt valg, siden jeg fikk vite at jeg skulle få hund på søndag, ringte NKK og fikk tips om valp på mandag, reiste for å hilse på på tirsdag og hentet henne onsdag...

Hadde ØNSKET meg hund siden jeg flyttet ut hjemmefra da jeg var 18, men hadde ikke trodd jeg skulle få det. Noensinne. Så sjokkert var stort

Da hadde jeg riktignok både samboer, vi eide en leilighet i et borettslag og en Mercedes varebil da. Så om man kan kalle det et steg på rett vei vet jeg ikke

Siden da har jeg både bodd alene med hund, uten hund med på leting etter ny, og nå sammen igjen med tidligere samboer og med to hunder under tak (og 4 katter og 4 edderkopper). Derimot ingen unger, ikke fast jobb for min del, men med BMW varebil og fast jobb på sambo. Og ja, det egne huset da. Med stor hage

Barn har vi ikke, og ikke vil jeg ha det heller. Selv om jeg nå er passert 30 og sikkert burde vært helt etablert på alle områder

Men ja, har man TID (!Vesentlig syns jeg) og RÅD og ØNSKE om hund, så hvorfor ikke? Kjør på! De beriker virkelig livet så utrolig mye, så det er et tap uten, mener jeg

[Protector]

Fikk min første hund (Dogo Canario) når jeg var 18år gammel.. I dag driver jeg oppdrett av denne rasen- så kan ikke si at jeg angrer noe særlig.

Vi selger hvertfall til folk under 30 sålenge de er skikket, og noen av de beste valpekjøperne vi har hatt - er unge par som er intressert i hund. Vi mener at hunder er noe alle kan ha sålenge man er motivert og klar over hva man går til- dessuten tror jeg flere single og mindre etablerte fol khar godt av en hund også.

Den største negative faktoren med å ha hund, så sant man har tid og energi - er kostnaden av å ha hund, noe som kan være skummelt om man ikke er fullt etablert. (Mat, Vet, Vaksiner, (Hals)bånd, Leker, Kurs++)

Hunden er Menneskets beste venn, ikke bare familiens.

[SFX]

Oppdrettere er veldig forskjellig - noen vil ikke selge til unge mennesker, noen vil ikke selge til for gamle mennesker, noen vil ikke selge til barnefamilier med småbarn, noen vil ikke selge til enslige, noen vil ikke selge til samboere... Noen selger ikke til de som ikke har hatt hund før, noen selger ikke til de som har hannhund fra før av.

Det går ikke an å skjære alle over en kam, og si at alle under 30 er slik, alle som er 33 år med barn er slik, alle over 55 er slik.

Hvis en oppdretter er så kategorisk og fordomsfull, er det de som har et problem, og en kan lure på hvilke andre områder de er sneversynt... En må bli kjent med valpekjøper, og en må føle seg trygg på at den valpekjøperen passer til den valpen/hunden du har å tilby. Det er ikke til å komme bort fra at det ofte handler om kjemi - den valpekjøperen som virker feil hos oss kan være drømmekjøperen til en annen oppdretter.

Vår tristeste valpekjøperhistorie er nok ekteparet som var lærere og hadde lange ferier, gikk lange fjellturer og både på hytta så snart de kunne, og ga hunden et aktivt liv. Men så ble de 60 år og førtidspensjonert. Da solgte de hytta, satte seg i hver sin gyngestol og ventet på å dø - og ringte oss så vi kunne hente hunden, de var ikke lenger i stand til å ta seg av ham, de var blitt så gamle. Det skjedde over natta, skremmende reaksjon, de følte seg rett og slett unødvendige og ubrukelige i samfunnet. Barn og barnebarn forsøkte å overtale dem til å beholde hunden, men nei, den måtte ut. Vi fant et nytt hjem til hunden, så det løste seg fint for ham. Men at dette endte i omplassering betyr ikke at jeg vil si at alle sekstiåringer er uegnet som hundeeiere, og aldri vil selge valp til godt voksne. Hvilken rett har jeg til å generalisere på den måten? Hvem har rett til å generalisere basert på alder?

[SiriEveline]

Selv er jeg heller ikke særlig etablert, fullført grunnskole og videregående, jobbet en del, prøvd meg på universitet/høyskole og bodd to steder.

Hverdagen idag er fulltidsjobb med hund som hobby. Og det fungerer utmerket! Selvom jeg ikke er etablert og har en sikker fremtid så mener jeg at jeg er en god hundeeier og vofsen min får alt det hun trenger pluss pluss!

Men hund nr 2 kommer ikke før jeg ihvertfall har et fast bosted hvor jeg vet jeg skal bo noen år fremover og en plan for de neste 5 årene. Altså, når jeg er kommet inn på en skole og gått et semester og vet at jeg vil fortsette