Omplasseringshund del 2

[Djervekvinnen]

Det hadde vært interessant å høre hvordan deres omplasseringshunder var den første tiden hos dere.

Hvor lang tid tok det før hunden var husvarm og slo seg helt til ro?

Hvor lang tid tok det før du følte at du ble orntlig kjent med hunden?

Nårtid gikk du ifra hunden alene hjemme?

Var det noe hunden gjorde i begynnelsen, som den sluttet med etterhvert? feks. bjeffing, piping, seperasjonsproblemer osv.

Har hatt Chanti en uke nå, og hun slo seg fort til ro i huset, iform av hvor hun skulle ligge og lå iro om natten og sånn.

Men hun er ganske urolig og vil helst følge etter meg overalt. Hvis hun ikke får lov, piper hun masse.

Fikk beskjed om at hun var grei i bil og rolig, men her bjeffer hun ekstremt når jeg går ifra henne i bilen, og så graver hun masse på buret for å komme ut. Hun var vandt til bur fra før og lå i bur alene hjemme på dagtid og i bilen uten problemer .

Jeg lurer på om det er fordi det er ny plass, eller at flyturen skremte henne litt?

jeg er også litt usikker på hvordan hun blir å ha løs i huset alene når hun er vandt til bur. litt redd for at det skal bli ødelegging, hun kan åpne dører og sånn. Også litt usikker iforhold til Nitro, om jeg kan ha begge løse, for de kan herje ganske kraftig iblandt. Og så ser jeg at Chanti smitter Nitro med stresset,og han blir også urolig og vil ikke slå seg til ro.

Og så stikker hun fort av, og nekter å komme til meg, spesiellt i hagen. utrolig vanskelig å få tak i henne og hente henne inn. Hun bare står helt stille og ser på meg, nekter å komme, og så stikker hun når jeg går mot henne. Om det er testing av grenser, eller at hun ikke kan innkalling eller ikke vil høre på meg, vet jeg ikke, men jeg har hørt andre med omplasseringshund at dette skjedde også med dem, men etterhvert som tiden gikk ble hunden mer knyttet og kom når de ropte.

Vanskelig å si om disse tingene kommer til å gå over med tiden, eller ikke. Derfor er jeg litt usikker om jeg må gjøre noe med det, nå eller vente og se det an til hun er blitt mer husvandt.. Hun er jo tross alt litt ny og fremmed enda.

Men det er greit å høre andres erfaringer. Noen som opplevde noe lignende kanskje?

[Kristiin]

Vent, gi hunden tid!

Vi fikk Milla 17 mai, så vi har hatt henne i litt over tre måneder nå.

Det vi fikk vite om henne:

-Hun lå i buret stort sett hele tiden, vant med det.

-Likte best og gå tur med sele m/ flexibånd.

-Hadde kun leket med en hund, naboens husky eller noe slikt.

-Aldri vært løs.

-Utrolig stresset, og hoppet opp og nappet i deg.

Jaja, hun var jo vant til og ligge i bur så da la vi henne i buret, det fant vi fort ut at ikke var noen løsning, hylte peip og grav, så da var hun løs inne, det ble litt stress da hun alltid var vår skygge. Hun var alltid lettere anspent når hun var inne på stua sammen med oss og hoppe opp hver gang noen reiser seg. Nå har det blir mye bedre, ingen stress, men kan fortsatt være en skygge.

Selen var hun livredd for, bare hun så den stakk hun av og plent nekta og komme bort til deg, hadde også null kontroll på henne når hun gikk i flexibånd. Fant ut av halsbånd og leiebånd passe mye bedre for oss. Forøvrig har vi "jobbet" veldig med sela. Hun stiva hver gang hun hadde den på og nekta og gå. Nå går det greit, hun stikker ikke av, den er også grei og ha på, men fortsatt ikke noe kul.

Hun er veldig leken og er veldig glad i andre hunder, men er litt skeptisk når de blir voldsome, det pga alt forlite sosialisering, det er veldig synd men vi jobber med det med og dra på treff/treninger. Hun er blitt mye bedre nå.

Vi slapp henne i gården og hun stakk ikke av men nekta og komme til oss. Etter at hun hadde blitt kjent med oss etter rundt en månede kom hun. Nå kjenner hun og stoler på oss og kommer hver gang vi roper. Nå er hun drømmehunden og ha løs, stikker aldri av og kommer når vi roper.

Hun var utrolig stresset og hoppe opp og ned og nappa i oss. Vi driver enda og jobber med det problemet. Jeg vill si at vi har fått bort 70% av stresset hun kom med.

Hun er veldig "glad" i Zorba og skal alltid leke med han så det er helt uaktuelt og ha de løs inne sammen når vi ikke er her. Hun har nå blitt vendt til og ligge i buret når vi er borte, og det har gått veldig bra, hun har nå godtatt buret.

Og som du ser kan hunder endre atferd når de kommer til et nytt hjem/miljø. Jeg ville bare gitt Chanti tid til og vende seg til alt det nye. Dere er jo fremdeles fremmede for henne, og hun er jo sikkert ikke "hjemme" enda. Gi henne tid til og roe seg og finne ut at dere er de nye eierne og at dette er hennes nye hjem

[bea]

Mitt tips er å ha is i magen. Altså la tiden jobbe.

MEN

Tenk på hundens nesten som en valp når det gjelder dette med å gå fra hunden.

De første 14 dagene skjermer du hunden for mange gjester og turer ut i annet miljø.

Ungå situasjoner som gjør at hunden blir usikker eller føler seg truet av mennesker og andre hunder..

GÅ TURER. Ikke slipp hunden løs på flere uker.

MOSJON OG TURER ER SVÆRT VIKTIG I DENNE TIDEN. Men gå på steder der du ikke treffer alt og alle hele tiden

Ikke gå rundt å synes synd på hunden som er omplasser

[Djervekvinnen]

Tusen takk for svar. Dere sier noe jeg selv tenker, så det er bra! Er flott å vite at tid kan hjelpe. Er litt mye å omstille seg både for oss og henne, og når det dukker opp slike ulemper, blir man litt skeptisk på hva man egentlig har gjort hehe, men samtidig må man bare tenke at hunden er såpass ny og fremmed, og hun må bli kjent med oss og miljøet.

Vi tar henne med på våre faste rutiner, og går daglige turer hit og dit. Hun er supergira ute, men jeg bruker grime på henne, så jeg klarer å kontrollere henne. Tror stresset er litt at alt er nytt.

Takk for tips! Skal tas til etteretning.

håper fler kommer med erfaringer

[Zoey]

Litt OT, og beklager at jeg kupper tråden din djervekvinnen, Men når det er snakk om omplasseringshunder som er voksne, vil det ikke bli noe av det samme som når man passer en hund mens eierne er borte? Jeg tenker på dette meg alene og sånn.. Når jeg passer andres hunder så er jeg jo ikke hjemme med de hele tiden, eller skjermer de for folk og andre hunder..? Jeg pakker de jo med meg på tur, og oppfører meg rundt de som jeg gjør med min egeng hund, med mindre de sliter med noe, som er grunn til at de blir omplasert da selvsagt..

Jeg spør bare fordi jeg er nysgjerrig Og jeg lurer

[Tora]

Har en hannhund på snart to år, fikk han for snart 11 mnd siden.

Han hadde bodd ute i hundegård der han var født med ganske mange andre hunder og vært minimalt inne i hus tidligere. Så var ikke husrein, spaserte over alt av møbler og smakte på det meste som en valp. Utover å ikke være miljøtrent eller sosialisert med andre enn besøkende på gården og familie så har han ikke noen annen negativ bagasje med seg. Kunne lite på godt og vondt..

Tok lang tid før han slo seg til ro ordentlig inne, forståelig nok - selv om han fort satt pris på sofan. Tror ikke jeg var alene i ett rom, ikke engang i dusjen, på 2 mnd. Og han sto bokstavelig med hode inne i dusjen. Føltes ganske lenge som en siamesisk tvilling egentlig. Så gikk nærhetsbehovet mer og mer over av seg selv og han sluttet å fotfølge meg.. Hadde han med meg i bilen når jeg var borte i 5-6 mnd lenge han likte seg i den og det var mulig å gjøre..

Ble ganske fort husrein og vant til ulike husting, men første dagen hjemme satt han i ett hjørne under ett bord og syns det alt var forferdelig - første 5 - 6 andre hus han var i var på samme måte før han fant ut at ett hus er ett hus.

God kontakt fikk vi med engang, han hadde god innkalling fra før og ingen interresse overhode for andre folk eller hunder - tror han syns han hadde tilbrakt nok tid med hunder i livet - for han ser fortsatt ikke noe poeng i å bruke energi på andre hunder, selv om han går godt i lag med de fleste. Så på mange måter har han vært en veldig taknemmelig hund å trene med. Kunne ikke så mye - men hadde på den andre siden ingen uvaner heller. Brukte veldig mye tid de første månedene på å leke og gå mye lange turer i skogen. Han er en type som helst hele tiden vil ha en oppgave og vil gjøre noe med meg - så har vært problemfri ute.

En god del utfordringer på de deler som hunder vanligvis lærer som valp - som sosialisering og miljøtrening - men greit nok. Helt bra blir det nok aldri - men det var ikke forventet heller.

Nå etter snart 1 år så begynner han å bli en ganske "normal" hund. Forventet tid på han fra jeg fikk han var at jeg trodde det antagelig vil ta 2 år å få han så vant til verden utenfor en bondegård som det er mulig å få han - så ligger godt i rute.

Hvor fort en hund tilpasser seg kommer nok veldig ofte av bagasjen de har med seg og type hund. Mine forhenværende hunder har tilpasset seg alle ferieplasser på noen minutter - samme med hunder jeg har passet som kommer fra en "normal" oppvekst med normal miljøtrneing og sosialisering. De syns det er helt ukomplisert å komme i nye hus og til ny flokk. Men er det mangel på den delen av valpeoppveksten så setter det spor i hvor fort hunden tilpasser seg.

[Carina]

Jeg kjøpte jo en voksen pointer, han var vel 2,5 år eller noe sånt da jeg hentet han. Såvidt jeg kan huske tok jeg ikke noe spesielle hensyn egentlig, annet enn at jeg brukte tid på å løse han litt opp siden han så litt banket ut da han kom til oss noe han sikkert var også. Sånn bortsett fra det var han en bekymringsfri hund, hadde ikke problemer med å være alene hjemme, komme på innkalling, ligge og slappe av på den plassen han fikk beskjed om å ligge på hvis det var noe osv. Han gled liksom bare inn i livene våre som om han alltid hadde vært der, skulle jo egentlig ha han på prøve men bestemte meg veldig fort for å beholde han.

Men hunder er jo forskjellige, han var ingen pinglete hund i den forstand så da var det jo enkelt å gjøre det sånn.

[ida]

Alle våre tre siste hunder har vært en variant av omplassering. Solo (Fibis mamma) kom først. Da var hun tre og et halvt og kunne ikke gå i bånd, var livredd når store biler eller busser kjørte forbi på veien, ville stort sett ligge i fanget og var i grunnen med på do og over alt. Vi trodde jo hun var en ekstremt kjørlig hund, men etter at historien med overdreven fangetkos gjentok seg med Scilos, lurer jeg på om det er en form for usikker "elsk meg, elsk meg" oppførsel enkelte hunder får når de opplever "flokkskifte".

Scilos hadde jo strengt tatt ikke tilørt noen flokk, men var jo på en slags kennel i "rabiesventetiden". Han kan jo også ha opplevd å bli forlatt som liten valp og dermed slo til emd en svært inntens "elsk meg" strategi da han endelig kom til oss. Dessuten kunne han ikke leke, spis hundemat eller spise og drikke av skål (det lærte vi ham i Hellas).

Fibi kom som syv - åtte måneder gammel unghund og hadde store sosiale mangler. Hun var ikke husren. Det tror vi kanskje skyldes at hun var i helspenn hele tiden og dermed ikke hadde kontroll på hvordan hun skulle slappe av eller ikke i blæremusklaturen heller.

Med alle disse hundene har vi startet på åtteukersstadiet der det har vært naturlig, uavhengig av hundens egentlige alder. En hund som ikke kan leke, begynner man å trille ball med og dra litt forsiktig i en bamse den bærer på, ikke sant. En hund som fyker inn i gjerdet fordi bussen kjører forbi, trener man passering med osv.

Når det gjelder klenging, blir hundene her aldri avvist. De får alltid respons når de tar kontakt. Nå trenger ikke Scilos lenger ligge på fanget hele tiden for å kose, men hopper han opp, er det bare koselig.

Innkalling er noe vi alltid trener på. Det er forresten ikke du som skal gå til hunden, men den som skal komme til deg. Det skal alltid være kult å komme til mamma. Som regel får de bare en godbit og får løpe igjen. Selvfølgelig vet hundene her også når de skal ha på lenken fordi vi er på vei ut av skogen, eller badestunden er slutt og kan tulle litt fordi de vil leke mer. Kommer de ikke, så går jeg fra dem. Da kommer de ganske snart fykende etter og gjennsynsgleden er stor!

Vi har alltid jobbet og gått på skole her og har vært forskånet fra seperasjonsangst og leven når vi er borte på dagtid. Aldri noensinne har jeg puttet en hund i bur og forlatt den, heller. I min verden er det dyreplageri.

[Linda=D]

tok over en for ca. 6-7 måneder siden å han roet seg etter første natta. (første natta var det to klynk ved døren å etter det har vi ikke hørt ett pip om "savn".) han var alene hjemme mens jeg var på skolen tre dager etter jeg overtok han men , hadde ferie i en uke, uka etter så var hjemme med han hele uka. (bortsett fra småturer for å venne han til at han ble alene)

eierne sa at de ikke kunne ha han løs ute for da fulgte han nesa si å hørte ikke etter. jeg hadde han mye løs ute i hagen når jeg var ute med han, var ikke inngjerda men hadde ikke noe særlig problemer med det anna en når naboen kallte på hunden å brøt de "usynlige" grensene mine. men vi jobba med det å tilslutt kunne han være ute alene løs uten å stikke av. jeg fikk ett ganske nært forhold til han fra dag 1 men er først nå som jeg har flyttet for meg selv at jeg føler han er min på ordentlig.

fått masse skryt for utseende,oppførsel, gemytt på han å flere tror ikke han er omplasseringshund for han er så "perfekt" å det eneste de har hørt er at det er sånne problemhunder som blir omplassert.

eierne har virkelig vært flinke med han.

[Kristiin]

Må slenge med noe jeg synes er litt moro og høre. Og dette har kommet fra hundetrenere/instrukører.

Meg: "Ja, du skjønner, hun er en omplasseringshund"

Annen: "Åja, hva var årsaken til omplasseringen?"

Meg: "......... og da var hun blitt utrolig stresset"

Annen:

"*flir* rene stress-bomben det der ja *ironi*"

"Hun, stress? jaha.."

"Altså, det er jeg ikke sikker på at jeg tror på"

Hun er utrolig rolig rundt andre mennesker og hunder nå. Veldig mer avslappende.

[Renate A]

Hvor lang tid tok det før hunden var husvarm og slo seg helt til ro?

-Hun slo seg egentlig til ro samme kvelden som hun kom hjem til oss, viste aldri noe tegn på annet enn å trives hos oss.

Hvor lang tid tok det før du følte at du ble orntlig kjent med hunden?

-Helt skikkelig kjent tok litt tid, man må jo lære mønsteret til hunden, som feks løpetider, hva hun tålte av mat og ikke osv osv.

Selve kontakten mellom oss syntes jeg ikke tok så lang tid.

Nårtid gikk du ifra hunden alene hjemme?

Vi begynte med hjemme alene trening med en gang, hun var 13mnd da hun kom til oss, men vi trappet opp alene tiden som om hun var en valp (jeg var mye syk i den perioden så jeg var hjemme og kunne trene det med hun)

Var det noe hunden gjorde i begynnelsen, som den sluttet med etterhvert? feks. bjeffing, piping, seperasjonsproblemer osv.

Hun kunne bite i stykker ting i begynnelsen, men det ga hun seg med etter et par månder.

Hadde veldig mye energi når hun var i kobbel og da pleide hun ofte å bite etter kobbelet for å rase rundt med det, det ga hun seg med etter et lydighets kurs (heldigvis for det var IRRITERENDE)

[bardmand]

Det tok ei stund før hun var husvarm, ja. Det hadde nok delvis med rase (lundehund) å gjøre, delvis med alder (7 år), delvis med tidligere erfaringer (hadde bodd hos pensjonist som enehund), delvis med at hun kom i hus med en ung hund av samme kjønn med nokså annet språk (whippet).

Det gikk for så vidt greit ganske fort, men hun måtte bl.a. følges ut i den inngjerda hagen for å gjøre fra seg de første ukene (månedene? tida går fort...), og det tok enda lengre tid før hun kunne ligge i ro når jeg forlot rommet. Nå tolererer hun også at Gullet ligger i samme sofa som henne - men det tok faktisk et år. Hun har bare fortsatt å utvikle seg og blomstre, men hun liker fremdeles ikke å bli forlatt. Etter at jeg flyttet (med begge hundene) har jeg blitt nødt til å avgrense dem når jeg ikke er hjemme, ellers bjeffer hun (der jeg bodde før hadde hun bedre oversikt over omgivelsene - bedre utsikt mot gata).

Hva som er individ og hva som skyldes omplasseringa, er selvsagt vanskelig å si, men ta tida til hjelp - det går seg sikkert til!

[bea]

Jeg har hatt 3 omplasseringshunder. Alle har vært forskjellig.

Det som er morsomt er at det stadig dukker opp morsomheter og særegenheter hos hunden i mange mnd etter at den har slått seg til ro. Jeg hadde hatt en nydelig cockertispe i ett år..da vi slo opp fjellteltet i hagen. Hun ble KJEMPEGLAD. Inn i teltet og la seg i "forteltet" og ble liggende der LYKKELIG. Da kom jeg på at tidligere eier var jo turmenneske og jeger.. så telt hadde hun kompetanse på. Etter noen mnd oppdaget jeg at hun elsket å leke"Nå kommer jeg å tar deg" i hagen.

Men det jeg synes er aller viktigst er å ikke ha det travelt med å ta med hunden over alt de først ukene. Spesielt med tanke på at du må kanskje utsetter hunden for å feile og må korigere den.. titt og ofte i starten. Gradvis "eksponering" fungerer best.

Alder på hunden er jo også viktig. Personlig så tenler jeg at hunder i + - 18 mnd alderen synes jeg er mest sårbar for å komme skjeift ut under en omplassering. Generelt er jo dette en vanskelig alder på hunder.

Jeg har selv måtte omplassere en hund pga sykdom. Hun var 5 år. Da ny eier fikk ett problem med henne at hun stadig voktet og gjetet ballen hun hadde fått som lå uten for huset. Jeg viste ingen ting om dette før jeg fikk ett brev fra henne hvor hun fortalte dette. Hun fortalte at hun da hadde kontaktet en en hundeadferds"person" som kom hjem å så på henne. Hun fikk beskjed om å fjerne ballen og ikke kaste ball eller pinner med henne. PROBLEMET LØST. Poenget er at jeg som tidligere eier ble så glad fordi at hun hadde tatt problemet så alvorlig at hun hadde fått profesjonell hjelp.

Jeg har også selv og tispset andre om å ta noen enetimer hos anerkjent hundetrener med ny hund. Dette har gikk fine resultate og ikke minst eieren føler seg mye raskere trygg på ny hund. Spesielt lurt hvis man som ny eier til en voksen hund ikke har hundeerfaring eller erfaring med rasen.

Zoey: Som regel passer man andres hunder hvor man kjenner godt både hund og eier fra før. Noe annet er at omplasseringshunder kanskje i mnd/perioden før omplassering kanskje ikke har fått mosjon eller trening nok. Mange omplasserer jo fordi de de har for liten tid, er syk, dør eller hunden kanskje ikke passer inn i flokken.

Hunden klarer omplassering langt bedre enn vi mennesker tror. MEn kunskap, klokskap og tålmodighet hjelper.

Husk regelmesige turerer i rolig miljø er gull verd i starten.

[Djervekvinnen]

Takk for mange bra svar!

Hunden har klart seg bra på en uke, så er spent på hvordan hun er om en måned

[trps]

Ad å slå seg til ro:

To erfaringer: Jeg og en venninne fikk omplasseringshunder samtidig - min 5 mndr - hennes 5 år. Min ung og mye lært adferd"tull" og rasemessig betinget for å være "dilteguri" - hennes voksen, rolig og solid på alle vis. Det tok likevel begge rundt 2 år "å slippe oss av syne", men å takle nærhet. Vi merket det slik at de da ikke diltet etter overalt, men samtidig selv tok kontakt, holde seg på plass, men tett inntil, ville ligge i fanget, ikke stikke av osv. Men særlig trangen til å ville slikke oss, var nytt og påfallende.

Begge fikk kontakt-trening mm, hele tiden.

Ser andre også nevner 2 år rundt dette. Kan hende tar tilknytningsbygging såpass lang tid?

Interessant, sjelden og særdeles nyttig tråd - takk for delt erfaring.