Gå til innhold
Hundesonen.no

Fysisk straff


Mirai

Recommended Posts

Til dere som tar i hundene:

Jeg bare lurer på hvordan dere føler dere etterpå? Et hardt nakketak, hva slags samvittighet sitter dere igjen med? Klyp i øret? Nei og napp i båndet?

Jeg tar jo i hunden selv. Senest i dag hadde hun fått tak i en gulvfille som jeg tok fra henne, jeg var rasende og ga henne et hardt nei og en smekk med filla (jada, gæren reaksjon, men jeg var rimelig hissig). Jeg har fortsatt SVART samvittighet. Hehe.

Må legge til at dette er ikke noe hån eller noe, jeg gjør det jo selv til en viss grad, jeg bare lurer på hva dere andre tenker rundt dette :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 71
  • Created
  • Siste svar

Regner med at hvis man skriver noe her får man den leksa om at man ikke bør ta i hunden og at det er unødvenig osv. Jeg vil ikke ha kjeft vel, hehe :P Men jeg kan vel svare selv om. :P

Kommer helt an på situasjonen. Gjør hunden noe galt får jeg ikke dårlig samvittighet hvis jeg tar tak i hunden. Men er jeg sur en dag og dårlig tålmodighet og kjefter unødvenig på hunden hvis vi går tur og sånn og trener, så får jeg litt dårlig samvittighet. Blir jeg litt oppgitt over meg selv. Men sånn til vanlig straffer jeg jo ikke hunden hvis den ikke gjør noe galt, så de gangene det skjer, så føler jeg meg ikke slem akkurat.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til dere som tar i hundene:

Jeg bare lurer på hvordan dere føler dere etterpå? Et hardt nakketak, hva slags samvittighet sitter dere igjen med? Klyp i øret? Nei og napp i båndet?

Jeg tar jo i hunden selv. Senest i dag hadde hun fått tak i en gulvfille som jeg tok fra henne, jeg var rasende og ga henne et hardt nei og en smekk med filla (Ja da, gæren reaksjon, men jeg var rimelig hissig). Jeg har fortsatt SVART samvittighet. Hehe.

Må legge til at dette er ikke noe hån eller noe, jeg gjør det jo selv til en viss grad, jeg bare lurer på hva dere andre tenker rundt dette :P

Vel ,jeg tok Loke fysisk sist i dag.Han fikk en raptus på toget og beit meg såpass hardt at jeg fikk skitvondt.Det er bare leikebitingen som ikke har sluppet taket,jeg vet det.Men han har blitt mye bedre de siste ukene så smerten kom litt uventet på meg og jeg reagerte med å hyle ut i sinne og fike til dyret et sted i trynet.

Har jeg svart samvittighet?

Nei,egentlig ikke.Han tar neppe skade av det og reaksjonen min var såpass instinktiv og kontant at jeg tror ikke han forbinder det med annet enn å bite i armen til mor.

Skulle jeg ønske jeg ikke hadde gjordt det?

Selvfølgelig!Det var en totalt unødvendig reaksjon som bare presterte å stresse opp dyret ytligere og har vel i verste fall forsinket prossesen med å avvenne han fra valpebitinga.Han kjedet vettet av seg og fikk en reaksjon... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til dere som tar i hundene:

Jeg bare lurer på hvordan dere føler dere etterpå? Et hardt nakketak, hva slags samvittighet sitter dere igjen med? Klyp i øret? Nei og napp i båndet?quote]

Straff fysisk er veloverveid og varsles alltid på forhånd med et Nei, så hunden faktisk har en reell sjanse til å rette seg først. Hardhet og varighet avhenger av setting, individ og hva som skal korrigeres.

Jeg lærer inn Nei ved hjelp av positiv straff, altså på en negativ måte, (hehehe), så det holder som regel å si Nei (og hunden retter seg pga bilde av ubehag som dukker opp i hodet)

Har allerede nevnt å varsle at det du gjør i feil. Gir også hunden en alternativ adferd som belønnes når den gjennomføres.

Eksempel: Hunden reiser seg fra sitt. Muntlig korreksjon: "Nei", Alternativ adferd: "Sitt". Om så hunden ikke retter seg følger fysisk korreksjon; trykk på rumpa, evt + et napp i lenken, her kommer individet inn i bildet hvor sterkt man korrigerer. Belønning: "Deeeeer var sitt ja, fliiiink jente, FRI" *leke*

Å knøvle hunden, ta nakketak, legge i bakken, dra i ører, rykke i lenken osv helt ut av en sammenheng uten annet enn en ren maktdemonstrasjon eller å gjøre det "for syns skyld" fordi andre er til stede og forutsetter at man irettesetter hunden er totalt forkastelig og jeg tar all mulig avstand fra det.

Har man derimot lært å time, lese individet man har med å gjøre, gir hunden en fair sjanse og er rettferdig/konsekvent har jeg ingen problemer med positiv straff/korreksjon. Problemet ligger vel i at ikke alle innehar dette, og det er da det blir feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til dere som tar i hundene:

Jeg bare lurer på hvordan dere føler dere etterpå? Et hardt nakketak, hva slags samvittighet sitter dere igjen med? Klyp i øret? Nei og napp i båndet?

Jeg tar jo i hunden selv. Senest i dag hadde hun fått tak i en gulvfille som jeg tok fra henne, jeg var rasende og ga henne et hardt nei og en smekk med filla (Ja da, gæren reaksjon, men jeg var rimelig hissig). Jeg har fortsatt SVART samvittighet. Hehe.

Må legge til at dette er ikke noe hån eller noe, jeg gjør det jo selv til en viss grad, jeg bare lurer på hva dere andre tenker rundt dette :P

man må aldri bli sur på hunden. Uansett om den skulle ødelegge yndlings genseren din... man skal være litt schizofren, og man skal kun ta hunden veldig kort. Hunden skjønner aldri hvorfor vi er sinte :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

man må aldri bli sur på hunden. Uansett om den skulle ødelegge yndlings genseren din... man skal være litt schizofren' date=' og man skal kun ta hunden veldig kort. Hunden skjønner aldri hvorfor vi er sinte :P[/quote']

Jeg lurte på hva slags følelser dere sitter med når dere har tatt hunden :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe Vicky, jeg har vel sett den lenge før du begynte å se den :P

IW, følelsen av å straffe. Føler ingen sadistisk tilfredshet, ei heller ingen sorg over å ha mislykkes, eller sinne for at hunden ikke lystrer.

Går heller litt i meg selv, tenker hva som kunne vært gjort annerledes og hvordan jeg går videre for å unngå at situasjonen gjentar seg. Setter opp en liten plan og prøver å gjennomføre.

Er det en feil som ikke kan/bør gjentas prøver jeg å sette opp en "felle" så hunden tydelig feiler, hvor jeg følger samme prosedyre som jeg skrev, men straffer ettertrykkelig for deretter innføre et alternativ jeg belønner at det ikke gjentar seg mer. Deretter generaliserer jeg og legger opp til at hunden lykkes og kun husker det riktige bildet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tja.. jeg tenker litt sånn: var det rett timing? hvordan kan jeg forebygge problemet videre? det er sånn jeg tenker da.

Så du føler aldri anger eller ubehag ved å fysisk straffe hunden? Du bare analyserer?

Morsomt at vi alle er så forskjellige og har forskjellig grunnlag :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så du føler aldri anger eller ubehag ved å fysisk straffe hunden? Du bare analyserer?

Morsomt at vi alle er så forskjellige og har forskjellig grunnlag :P

Aldri anger. Det gjorde jeg kanskje i begynnelsen når jeg var yngre og ikke var så inni det. (ca 12 år). Da måtte treneren min mase på meg mye. Men nå ser jeg jo hvordan ting henger sammen. Jeg tar alltid hunden på riktig måte, så hunden tar ingen skade av det. Jeg er konsekvent ved alle handlingene jeg gjør. også rosen, den er like viktig. Det er derimot når man gjør det feil man kan gjøre skade.. det er viktig å sette seg godt inn i hvordan hunden fungerer, og ikke minst hvordan det enkeltindividet fungerer. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri straffet Diego fysisk, så min samvittighet er ren.

Men engang for en stund si så gjor han noe han IKKE fikk lov til, så jeg sa NEI, og flyttet han vekk fra situasjonen med å ta han i nakken.

(Han hadde ikke halsbånd på)

Herregud så fornærma hund har jeg aldri kommet over.

Jeg gikk tur med han senere den dagen, og hele tiden ignorerte han meg.

Du kunne se så godt av at var fornærma. Hvordan kunne jeg flytte han ved å ta han i nakken, tenkte han antagelig.

Men den gamle hunden min, brukte jeg litt fysisk straff på i begynnelsen, men herregud for en dårlig samvittighet jeg fikk.

Klarte det ikke.

Så aldri fysisk straff igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe Vicky, jeg har vel sett den lenge før du begynte å se den :P

IW, følelsen av å straffe. Føler ingen sadistisk tilfredshet, ei heller ingen sorg over å ha mislykkes, eller sinne for at hunden ikke lystrer.

Går heller litt i meg selv, tenker hva som kunne vært gjort annerledes og hvordan jeg går videre for å unngå at situasjonen gjentar seg. Setter opp en liten plan og prøver å gjennomføre.

Er det en feil som ikke kan/bør gjentas prøver jeg å sette opp en "felle" så hunden tydelig feiler, hvor jeg følger samme prosedyre som jeg skrev, men straffer ettertrykkelig for deretter innføre et alternativ jeg belønner at det ikke gjentar seg mer. Deretter generaliserer jeg og legger opp til at hunden lykkes og kun husker det riktige bildet.

Blir på en måte omvendt klikkertrening :P

Bare at vi hadde tilrettelagt det slik at vi var sikre på at hunden utførte riktig atferd og så belønnet ettertrykkelig...

Og så hadde vi fulgt 80% regelen til øvelsen satt i ryggmargen på pelsen... :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blir på en måte omvendt klikkertrening :D

Bare at vi hadde tilrettelagt det slik at vi var sikre på at hunden utførte riktig atferd og så belønnet ettertrykkelig...

Og så hadde vi fulgt 80% regelen til øvelsen satt i ryggmargen på pelsen... :wink:

hva hvis hunden gjør feil? :D hva hvis den biter noen? eller river ned gardinene, hopper opp på bordet, jokker på beinet. Bare tar dere hunden ut av situasjonen? eller sitter dere å funderer på f.eks.. hmmm de gardinene må tas vekk for at hunden aldri skal gjøre det igjen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hva hvis den biter noen? eller river ned gardinene, hopper opp på bordet, jokker på beinet. Bare tar dere hunden ut av situasjonen? eller sitter dere å funderer på f.eks.. hmmm de gardinene må tas vekk for at hunden aldri skal gjøre det igjen?

Såklart hunden får en reaksjon om den klatrer i gardinene, hopper på bordet, eller holder på å løpe ut i veien. Dette kalles brannslukking, og det kan du bl.a lese mer om i klikkertrening for din hund. Det som er viktig er å ikke drive brannslukking for ofte, heller belønne for alternative adferder.

om hunden biter synes jeg er et fryktelig dårlig eksempel. En hund biter som regel av to årasker (når den biter på ordentlig); aggressivt eller angstbiting. Hvis hunden biter fordi den er redd ville jeg enten tatt vurdert situasjonen, og sørget for at hunden aldri ville befinne seg i en lignende igjen (f.eks at den stod bundet alene mens det kom et barn og hunden ikke hadde noen fluktruter), eller vurdert om den skulle avlives. Hvis hunden bet i aggresjon ville det (i mine øyne) heller ikke hjelpe å banke vett i den, da fjerner du kun symptomene, ikke grunnen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tar heller aldri hunden min fysisk, men det har skjedd at jeg har blitt så utrolig frustrert at jeg har brølt til henne :oops:

Da følte jeg meg HELT FORFERDELIG etterpå! Jeg ble helt ut av meg og forsikret meg selv om at det ikke skal skje igjen! Huffameg.. Noe så fælt som å brøle til gullet mitt :D Det er jo ikke hennes feil at jeg ikke er flink nok til å greie å lære henne ting ordentlig! Det er ikke hennes feil at hormonene raser som gale i kroppen hennes! Det er jo ikke hennes feil at hun ikke forstår hva jeg mener! Grøss.. Jeg fatter og begriper ikke hvordan noen kan leve med seg selv etter å ha "tatt" hunden sin...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

har aldri tatt lunah skikkelig hardt' date=' men de gangene jeg har rykka i båndet og sagt NEI (som oftest på mine dårlige dager), da får jeg sinnsykt dårlig samvittighet etterpå, og skjønner ikke hvorfor jeg kunne gjøre noe sånnt.[/quote']

UÆÆ!

Si nei - rykk i båndet, uansett hvilken metode du bruker, ikke gjør først og si etterpå, da skjer det ingen læring :D Si først, så gjennomfør!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Misforstod jeg deg feil så beklager jeg :D Men... Å rykke uten å varsle eller gi en sjanse blir også feil, blir det ikke?

Ikke til deg personlig, men generelt, er ofte her det blir skapt usikre hunder, eier "hiver seg over" hunden uten noen form for varsel, fair sjanse til å rette seg eller mulighet for å lære. Målet må være at man til slutt sier nei og at hunden gir seg der og går over til en alternativ, mer ønskelig adferd. Gjør man det riktig og konsekvent trenger man ikke "ta" hunden, det holder med varselet fordi nei blir et betinget ord i hodet til hunden hvor det betyr "ubehag-feil", på samme måte som man betinger klikk = belønning, hvordan hadde det gått om man ga godbit først og klikket først etterpå eller lot være å klikke i det hele tatt? Hadde ikke blitt mye læring tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Seriøst?

:? Er jeg og IW den eneste som mister besinnelsen og er skarpere mot hunden enn det som var tenkt?I utgangspunktet driver jeg aldri med fysisk avstraffing rett og slett fordi det aldri ville blitt en effektiv metode for meg,og jeg har (altfor) god erfaring med nervøse hunder som knapt tåler en brå bevegelse før de går i forsvar.(panegutten og min forrige groenen)

I tillegg er jeg halveis oppvokst på en stall som tok inn "problem"travere(les:nervøse hester) til trening og nyinnkjøring Så jeg innbildte meg liksom at etter mer eller mindre 19 års erfaring med smågale dyr så burde jeg være mer enn gjennomsnittelig tålmodig?

Greit at Loke her er en herlig prøvelse når han ikke sover; en times rabiat kamp på toget med en groenendael tilsynelatende på en slags kjemikalrus er vel slike opplevelser som tilmed Ghandi hadde blitt smågrinete av.... :roll:

Men allikevel så skjønner jeg ikke hvordan dere klarer å aldri miste besinnelsen mer enn et skarpt nei når bikkja er helt skrudd i hodet sitt?

Jeg prater ikke om når den gjør noe smågalt som å trekke i båndet eller stikke av med sokkene til mor,da klarer jeg og beherske meg og.Men hva når de gjør noe som gjør vondt eller at dere blir redde,er det aldri mer enn et nei da?

Jeg vet jeg har lettest for å miste besinnelsen når Loke biter når jeg er stressa eller ikke får gitt han timeout.Når han løper alt han kan for så å stoppe i beina mine (han er en "jackass"tilhenger) ,og den ene gangen han plutselig bestemte seg for å kaste seg forann en bil for å ta en pinne som lå på andre siden av veien.

Er det meg som ikke er så tålmodig som jeg trodde? :oops:

Eller er jeg og IW litt ærligere akkurat på det området?

Eller er det bare min hund som er gal ?:wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...