Gå til innhold
Hundesonen.no

sorte hunder og kroppspråk


trps

Recommended Posts

Kom over denne på hjemmesiden for den svenske klubben for portugisiske vannhund:

"Vad vi ska komma ihåg som har svarta portisar är att de är mycket svåra att läsa för andra hundar. Svarta hundar över huvud taget liksom hundar med mycket krullig päls, mycket päls i ansiktet, svarta ansikten osv. gör dem extremt svårlästa.

Det är svårt för andra hundar att läsa raggen som inte syns, hur ryggen höjs vilket heller sällan syns, om hunden har långa eller korta mungipor, runda eller mandelformade ögon, framåtliggande eller bakåtliggande öron m.m.. Dessa signaler är oerhört viktiga för hundarnas kommunikation. Många onödiga bråk startas just pga dålig kommunikation och alla hundar har inte fått erfarenheten av att just lära sig att läsa våra svarta hundar med mycket päls.

-- Erfaringer og kommentarer? - stemmer dette? hvorfor? - hva er kommunikasjonsmekanismene i de "oerhört viktiga" signalene?

Så kom et tips:

"Ett bra sätt att möta andra hundar när man har en svart hund är att låta sin egen hund höja huvudet för att få godis högt upp mot vår högra axel. Då visar hunden "snälla" signaler till den mötande hunden och många onödiga incidenter kan undvikas."

-- Hva er det egentlig hundeholderen gjør her ? - setter seg på huk først?

Fins flere råd?

Det ville jo vært fint å kunne hjelpe sin "extremt svårlästa" sorte hund med kommunikasjonen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, dette er kjent fra diverse hundelitteratur. Lurer på om Hallgren har skrevet noe om dette i en eller annen bok (han har jo så mange). Lexikon i Hundspråk, kan det være riktig bok jeg tenker på?

Jeg tror hundeholderen får hunden til å vise strupen og får hunden til å vende bort blikket ved å gi den godis høyt oppe, tror ikke han/hun trenger å sette seg på huk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merkelig nok har jeg aldri opplevd at andre hunder har reagert på mine svarte, mustasjebefengte, langhårede slamper (de som har reagert har vært slike som generelt har vært usikre på hunder).

Jeg skulle likt å se faktiske forskningsresultater på dette, eller om det bare er noe man har trodd og ment ? Nå er jo mitt sammenligningsgrunnlag litt tynt, basert på to hunder liksom, men om man skal ta med at mye hår i hodet og dårlig lesbart språk med ører og ragg så har jeg jo 5 hunder å sammenligne med, men fortsatt har jeg aldri lagt merke til at andre hunder har hatt problemer med å forstå mine hunders signaler. Det sies jo også at hunder med kupert hale har språkproblemer, men det er vel ingen av eierne til disse hundene som har merket noe til det ? Er det bare vi mennesker som tillegger våre hunder dårligere evner enn det de har ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si meg enig med Siri. Nå er ikke labbisen min hårete, raggete og beskjegget, men hun ser i grunnen ikke ut som noe annet enn en svart klump. :icon_confused: Allikevel har hun ingen problemer med å bli lest av andre hunder, nettopp fordi hun bruker de delene av hundespråket som synes godt til tross for fargen - blikk/øyne, slikking rundt munnen, gjesping og å vende på hodet. Jeg tror hunder på en veldig god måte tilpasser språket sitt etter sitt eget utseende, fordi de erfarer hva som fungerer og leses best av andre hunder.

Jeg tror dessuten at en godt sosialisert hund enkelt vil kunne skille på hva som er den andre hundens signaler, og hva som er den andre hundens utseende, og at det ligger en del i dette at de hundene som reagerer på store, svarte, hårete hunder er de hundene som i utgangspunktet kanskje ikke er helt trygge på andre hunder i det hele tatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jo vi en sort cocker spaniel. Riktig nok ikke hår i øynen, men en del hår på kroppen. Hun er utrolig flink til å vise kroppspråket. Mamma bruker hun ofte til å møte usikre hunder ol. Men Blondie som er usikker på andre hunder genrelt, blir enda reddere for svarte hunder. For litt siten møtte hun på en svart hund som kom springende i full fart mot henne for å hilse på (begge var løs på bondelandet). Da sprang Blondie milesvis vekk fordi hun var så redd.

Jeg vil nå tro at det er mest usikre hunder som blir usikker på svarte hunder og hårette hunder. De skjønner ikke helt hvilke intensjoner den hunden har, ettersom at de ikke ser øynene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorvidt andre hunder kan "bli redde" svarte/hårete/bustete hunder, tror jeg kommer mest an på den svarte/hårete/bustete hunden og hvordan denne kan å bruke språket sitt. Jeg har aldri opplevd normale hunder bli redd for Aynï (som er både temmelig svart og hårete og bustete), men til gjengjeld har hun et veldig godt språk, og hun virker ikke truende på noe sett og vis.

Men jeg ser at en del hunder har problemer med å se AT Aynï viser "truende" signaler; f eks hvis hun flekker tenner så vises det ikke så godt, og det er mange hunder som ikke får det med seg rett og slett, og som blir skremt hvis hun da plutselig går et skritt videre. Har også opplevd noen hunder som har stått og betraktet henne og virkelig ikke skjønt hva dette var for noe; hva er fram og bak, og hva vil den lille hårdotten nå?? :| Da har de mye enklere for å lese Tulla..

Jeg tror at Blondie ville blitt redd en hvilken som helst hund som kom stormende for å hilse på den måten - hunden var jo tydeligvis temmelig uhøflig og brautende! Og når man er redd i utgangspunktet, forsterkes det nok sikkert av at de ser enda mindre signaler, uansett om grunnen er at hunden ser slik eller sånn ut, eller om det rett og slett er fordi hunden ikke VISER noen snille signaler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at Blondie ville blitt redd en hvilken som helst hund som kom stormende for å hilse på den måten - hunden var jo tydeligvis temmelig uhøflig og brautende! Og når man er redd i utgangspunktet, forsterkes det nok sikkert av at de ser enda mindre signaler, uansett om grunnen er at hunden ser slik eller sånn ut, eller om det rett og slett er fordi hunden ikke VISER noen snille signaler.

Ja, den viste ikke akkuratt vennlige signaler i hennes øyne på den måten. Men hun er redd svarte hunder uansett. Så det er nok noe der. Første gangen hun så Gipsy,da var hun jo valp og jeg tror ikke hun hadde sett andre hunder enn papilloner, da hylte hun som bare det og løp å gjemte seg. Selv om Gipsy var kjempe rolig og vennlig. Andre svarte hunder tørr hun heller som ikke å hilse på med mindre hun har møtt dem gjentatte ganger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...