Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrering


Recommended Posts

Hei!

Jeg har en Jack Russell Terrier på 16måneder. Han har i det siste blitt helt håpløs. Han har de siste 2-3månedene markert inne 4-5ganger. Noe han aldri har gjort tidligere. Han har begynt å knurre på andre hannhunder. Og vi har gått forbi ett par tisper i løpetid og han har blitt helt hysterisk - hyling og bjeffing og pipinng i flere timer etter sammenkomsten.

Han har også blitt veldig territoriel og bjeffer på alt som går fobi hagen.

Han spiser dårlig med mat til tider og stikker av fra huset så fort sjansen byr seg. Dette er adferd som har dukket opp bare de siste månedene.

Ellers er han kjempe snill og grei mot hunder han kjenner, alle slags mennesker og tisper uten løpetid. Han går pent i båndet sitt og er lydig og flink.

Jeg ønsker å hjelpe han, for han stresser flt fortiden og har det ikke særlig bra til tider. Jeg vet ifølge loven er det ikke lov å kastrere hunden ute en medisinsk årsak eller noe slikt. Men jeg er svært bekymret og hvem vet hva som plutselig kan skje en dag han stikker av igjen....

tror dere at kastrering kan hjelpe mot dette?

er det eventuellt for sent å kastrere han?

Håper på noen kloke svar. Jeg er fortvilet over min lille Halo

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden din er 16 måneder, en utrolig deilig alder for tenåringsnykker, demens i forhold til oppdragelse, testing av grenser og andre sjarmerende trekk.

Jeg ville se på hundeholdet mitt før jeg gikk til det stadie at jeg opererte en frisk hund. For veldig, veldig mange av landets hunder må gjennom en tenåringsgreie, og kommer seg helskinnet gjennom det både hund og eier - og hunder av begge kjønn.

Du sier ikke så mye - er dere med i en hundeklubb? Er dere i et nettverk? Har dere et miljø rundt dere som kan hjelpe dere med utfordringene deres? Har du snakket med oppdretter, har de tips til hvordan en hanskes med en kødden tenåringsterrier?

Om du ønsker å jobbe med problemene, er det flere her inne som har kommet med treningstips til andre, både i forhold til innendørsmarkering, passering av andre hunder, hund som stikker av, eplekjekke hannhunder, også videre.

Jeg er generelt imot å operere først, jeg synes en skal prøve veldig mye annet først - men jeg vet ikke hva dere har og ikke har gjort.

En ting du bør tenke på er jo hva du gjør om det ikke hjelper med kastrering? At du bare har en uoppdragen hund? Og jeg sier ikke det som kritikk av dere som eiere, men som en beskrivelse av den hunden dere har og som ikke er den hunden dere ønsker å ha.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går ann å prøve kjemisk kastrering først for å se om det har noe effekt.

Vi har gjort det på vår terrier i den alderen, og han ble lettere å ha i hus. Han var også veldig påvirket av løpske tisper i nabolaget, og spiste ikke på 4-5 dager om det var noen i nabolaget som hadde løpetid- så for oss har det hjulpet.

Kan skrive mer om det hvis du vil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden din er 16 måneder, en utrolig deilig alder for tenåringsnykker, demens i forhold til oppdragelse, testing av grenser og andre sjarmerende trekk.

Jeg ville se på hundeholdet mitt før jeg gikk til det stadie at jeg opererte en frisk hund. For veldig, veldig mange av landets hunder må gjennom en tenåringsgreie, og kommer seg helskinnet gjennom det både hund og eier - og hunder av begge kjønn.

Du sier ikke så mye - er dere med i en hundeklubb? Er dere i et nettverk? Har dere et miljø rundt dere som kan hjelpe dere med utfordringene deres? Har du snakket med oppdretter, har de tips til hvordan en hanskes med en kødden tenåringsterrier?

Om du ønsker å jobbe med problemene, er det flere her inne som har kommet med treningstips til andre, både i forhold til innendørsmarkering, passering av andre hunder, hund som stikker av, eplekjekke hannhunder, også videre.

Jeg er generelt imot å operere først, jeg synes en skal prøve veldig mye annet først - men jeg vet ikke hva dere har og ikke har gjort.

En ting du bør tenke på er jo hva du gjør om det ikke hjelper med kastrering? At du bare har en uoppdragen hund? Og jeg sier ikke det som kritikk av dere som eiere, men som en beskrivelse av den hunden dere har og som ikke er den hunden dere ønsker å ha.

Ja, men det jeg er redd for da, er at det skal bli for sent å gjøre det. Og at det blir ingen vei tilbake...

Jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke fått gjort så stort mye med å prøve å stanse denne adferden, da jeg rett og slett ikke vet hvor jeg skal ta tak.

Jeg vet hvor synspuktet til opdretter er i denne sammenhengen. Og de mener nok at kastrering er det beste. De har ett par kastrerte hunder selv.

Min personlige mening om kastrering skal jeg ikke rutte med her inne, For her er det mange forskjellige meninger og jeg ønsker ikke starte noe diskusjon om det er rett eller galt.

jeg syns denne adferden er vanskelig å tolke som opprør mot meg. jeg føler ikke at han tester grenser så særlig, og han er helt med når vi trener på diverse ting. Det er rett og slett hormoner som bare tar helt overhånd. Og jeg merker at han ikke skjønner så mye av det selv. Og han blir helt satt ut i visse situasjoner. og for meg er det hvertfall vanskelig å trene bort adferd hos han som han ikke selv er skyld i... rett meg hvis je ger helt på bærtur nå... men dete r sånn jeg føler det da...

jeg tenker på det som er best for hunden og meg i det lange løp.

og Trulte fortell gjerne litt om kjemisk kastrering... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det påstås også av enkelte at du ikke skal kastrere en hund med adferdsproblemer fordi disse kan øke, så sant det ikke dreier seg om ren hormonbombeadferd. En hund som viser usikkerhet i forhold til enkelte ting vil (visstnok, bare gjentar det jeg har hørt) kunne bli enda mer usikker fordi den mister den lille "sikkerheten" den får av "vedhenget".

Regner med det er mange forskjellige meninger ang dette, men sikkert lurt å tenke både en og to ganger og sjekke årsak og virkning før du gjennomfører kastrering.

Jeg er ikke mot kastrering, men har fått øynene litt opp for at det kan føre til resultater man kanskje ikke forutså og at det derfor kan være greit å ta med i betraktningen først.

Og i likhet med LinKr har jeg også inntrykk og erfaring med at dyrleger generelt har lite greie på adferd, med unntak selvfølgelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv vært igjennom en slik periode med voffsen min for ca et år siden. Han var også godt oppdratt og oppførte seg fint fram til puberteten kom. Plutselig gikk han ikke overens med noen hannhunder, han var gal etter tisper, og han stakk til og med hjemmefra en gang. Vi vurderte også kastrering, fordi vi ikke skjønte hvor denne oppførselen kom fra.

Vi bestemte oss av forskjellige grunner og "vente det ut". Vi fant etterhvert nye måter å takle han på på tur, og han har forbedret seg kjempemye. Nå kan han hilse på alle bortsett fra jevngamle hannhunder, og er aldri den som "ypper til kamp" først. Jeg har nå i ettertid tolket denne perioden som han hadde når han var halvannet år som en usikkerhet. Det virket som han plutselig fikk mye mer drifter, og at han ikke visste hvordan han skulle takle det.

Vi ble anbefalt av veterinær å avlive, men jeg er kjempeglad for at vi ikke gjorde det! Veterinærene kan i min (og tydeligvis andres) erfaring mye mindre om hundeatferd enn hva man skulle tro!

Hvor i landet bor du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...