Gå til innhold
Hundesonen.no

En engel med bæsj på vingene.


Mari
 Share

Recommended Posts

Det nærmer seg et år siden store lille Töddelfnutt forlot jorden, sånt går ikke forbi mitt hjerte i stillhet. Jeg har flyttet to ganger siden da, og jeg hadde håpet at jeg la igjen litt av tomrommet på veien. Men hunder som Töddel synes så godt i sitt fravær, og vi som var så heldige i å få ha ham i livet vårt savner ham noe voldsomt.

Det gjør vondt å pirke i, men han var for god til å la være.

Jeg tok nettopp del i en diskusjon her inne som vakte minner fra en ikke så fjern fortid, og det er vel kanskje på tide å dele en hendelse med dere.

For å fortelle denne historien helt korrekt må vi gå et stykke tilbake i tid. Helt tilbake til 18 oktober 2007 for å være pinlig nøyaktig. Töddel var rett over året, det var høst, det begynte å bli mørkt på kveldene her i Norge men jeg var i godt humør. Luften var klar og sval, og verden en duganes plass.

Scene: Töddel og Mari tusler en tur blandt Oslos trange gater, omringet av stemningsfulle gamle bygårder og den lune skumringen. Man hører svake lyder av klirring i kopper, en svak aroma av hvitløk, og et katteslagsmål i det fjerne.

Mari: *plystre* *nynne* *avbryte plystringen* "Døh, slapp'av a!" *sukke*

Töddel: "Oooh! Fortau! Kult! Oooh! En husvegg! Kult! Oooh! Sjanse for at plastposen på bakken er spiselig! Kult! *banne over slapp av kommando* Oooh! Menneske! Kult! Oooh! Minimenneske! Kult! *sikle på den lille personen* Oooh! Motorsykkel! Kult! Oooh! Pappeske utenfor en grønnsakssjappe! Kult! Oooh! En bydue som kommerflyvende ut mellom to Gildebakker! MEGAKULT! *chomp*

Mari: "Hva i helheimen og fanden og alt som er glovarmt! Hva i alle dager skjedde nettopp??"

Due: "Au."

Mari: "Hva i Jebus Friskus navn, Töddel!?! *røsker halvhjertet i halsbåndet aaaaltfor seint*

Töddel: *riste* *spytte*

Due: "Mer au." *vakle ustø gjennom lufta*

Mari: *filosofere råkjapt rundt livet, døden og den smale linjen som skiller de*

Töddel: "Hvor er den hvor er den hvor er den hvor er den!?!"

Mari: *bestemme seg for at Töddels lynraske reaksjoner var umulig å forutse*

Töddel: Oooh! En kafé! Kult! Oooh! Inngangen til en butikk! Kult! Oooh! Skapning av identisk art! Kult!

Mari: "Slapp'a!" *tenker på ironien rundt sitt medlemskap i Dyrebeskyttelsen* *sukk*

Et par timer senere.

Scene: Mari er på vei for å kjøpe dagligvarer.

Mari: *plystre* *nynne* *fortrenge stygg hendelse fra tidligere på dagen* *finne duelik* "G'dammit, Töddel! Hva fanden hadde den gjort mot deg??" *knipe sammen øynene og tenke på noe vakkert og uskyldsrent*

Spol fram en måned og ti dager.

Scene: Töddel og Mari er på vei til veterinæren for en av Töddels mange røntgentimer. De spankulerer løst og ledig nedover Schweigaardsgate mot sentrum og Oslo S. Der venter toget, siden de per daværende tidspunkt mangler motorkjøretøy som de selv kan betjene.

Store snøflak faller sakte ned fra himmelen, bylarmen dempes såvidt av nysnøen i luften, folk smiler i en tidlig bryggende julestemning. Det er en fin dag.

Mari: *plystre* *nynne* *avbryte plystringen* "Døh, slapp'av a!" *sukke*

Töddel: Oooh! Gress! Kult! Oooh! En statue! Kult! Oooh! Sjanse for at McDonaldsbegeret på bakken er spiselig! Kult! *banne over slapp av kommando* Oooh! Menneske! Kult! Oooh! Menneske i flertall! Kult! *logrer med halen og sniffer på alle* Oooh! Bil! Kult! Oooh! Tyggis på bakken! Kult! Oooh! 5 byduer sitter rett rundt en vegg utenfor Oslo S, spiser brød men flakser av gårde idet Töddel runder hjørnet* MEGAKULT! *chomp*

Mari: "Hva pokker og sorte gryte! Å nei! Ikke igjen!?! Fly som vinden, lille fugl! Fly som vinden! Ta hva enn du har igjen av adrenalin og bruk det! Dette er din siste sjanse! Be free! Please...?"

Due: "Goodbye cruel wor..." *slutte og eksistere*

Töddel: *Dobbelchomp* *holde fast alt bare han klarer*

Forbipasserende: "Hehe."

Mari: *ta tak i halsbåndet* "For alt som fortsatt er vakkert i denne verden guttebass, slipp!"

Töddel: *logre* *holde*

Mari: *sukk* *finne fram en pinne for å få opp kjeften til Töddel*

Forbigående nummer to: "Iiip!"

Pinne: "Blech! Jeg har ekkelt dueblod på meg! Besudlet!" *mumle* "Jeg er pokker meg for god for denna dritten..." *shut down*

Mari: "Hah! Jeg skal kvele deg av med halsbåndet jeg! Dette gir deg en lærepenge for alltid!" *strupe Töddel med halsbåndet i et forsøk på å få ham til å slippe*

Töddel: "Hah selv! Jeg trenger ikke oksygen, jeg har due! *gomle*

Forbipasserende nummer tre: *peke* *glise* *himle* *trekke skuldre*

Mari: *flau som **** *

Töddel: *gomle* *tygge* *spise* *svelge* "Sweet!"

Forbipasserende nummer fire: lol!

Töddel: "Oooh! Rester av brød etter duene! Kult!"

Mari: "Riiight" Det kan du tro ditt folkeskikkmanglende, dustete, evneveike, intelligensfattige, frustrasjonsvekkende, impulsstyrte, ulydige, ignorante, duebefengte, jaktdrevne IMBESIL!" *dra bikkja med seg videre* Du skal være så ufattelig glad du er pen at du skjønner det ikke enang!" *riste på hodet*

Hvil i fred lille due. Du skal alltid forbli navnløs. Men din eksistens strakk seg på et vis forbi døden, helt til Töddel dagen etterpå passerte deg. Da fikk du endelig den lille sorte likposen du fortjente.

Om du hadde gitt Töddel salmonella så hadde jeg ikke engang holdt det imot deg. Selv ikke om han ga det videre til meg. Med mindre det satt i skikkelig hardt...

3470863133_9f4a54774a_o.jpg

Og så må jeg så oppriktig be om unnskyldning. Igjen. Til alle dere som hver dag er ute og viser fram deres gode samfunnborgere som de lydige og elskverdige vesene de kan og skal være. Töddel var ikke en av dem den dagen, og jeg håper ikke jeg har satt oss et altfor stort steg tilbake. Vær nådig med min allerede knuste stolthet. Jeg håper det hjelper å innrømme at dette er det helt soleklart flaueste øyeblikket i hele min hundekarriere. Det er lite som kan sammenlignes med å stå rett utenfor Oslo S i rushtiden, omgitt av travle mennesker, med den store kamphunden min i bånd som dreper og spiser opp en bydue rett foran snuta på meg og et raust knippe intetanende forbipasserende. Et nebb stikkende ut fra den ene siden av kjeften, en fot på den andre. Selv var jeg purpurrød, med sinne- og frustrasjons-skyer utav ørene og med et himmelstort ønske om at asfalten bare kan åpne seg under meg og helst sluke både meg, Töddel og den stakkas lille dua. Der stod jeg liksom. Og døde litt på meg.

Så neste gang hunden din gjør noe den ikke burde ha gjort, pisser på en eller annen fyr, napper pølsa ut av hendene på en unge, sloss med nabotispa, hopper opp på en hundefobisk, take your pick. Husk på meg og tenk at det heldigvis kunne vært verre.

Jaja. Dogs will be dogs...

Jeg savner dritten ut av deg, gutten min. Du ga ditt alt i alt. Til min store frustrasjon og glede. Verdens kuleste hund. Hva skulle jeg ikke ha gjort for å få deg tilbake. Jeg er fortsatt veldig glad i deg. :P

2486629530_6d804162d2.jpg

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jeg griner *snufs* Fine hunden han var. Også ler jeg litt da.

Men du, når kommer boka? Du skriver så sabla bra og alle de historier du har, samle dem sammen og send til alle forlag rundt om. Noen må jo bare ville utgi det. Folk elsker jo hundebøker og historier om andre folks gale hunder. Se bare på Marley&Me, selger som bare det om dagen, så noen smarte forlag burde jo se et lys i det fjerne og skjønne at dette er det penger i for dem, og masse underholdning til oss som garantert vil kjøpe denne boken. Jeg tilbyr meg å fritt lese den inn på lydbok også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:P Å bevare meg vel.. godt at det er ubegrenset med duer i himmelen og det er duer av det spesielle slaget som faktisk liiiiker å bli spist! *vekker minner om en flat-tispe jeg hadde en gang som fanget en and i bukta der ved Sandvika sentrum en lørdagsformiddag, jeg tok anden under jakka jeg og gikk de 5 km hjem og søppelbøtte med blodig and i jakka, dypt beskjemmet, due i Oslo sentrum er hakket verre ja*

Det er sånn jeg vil huske Töddel - for man husker han med et smil - et stooooort smil! Du var så flink Mari som tok den tunge avgjørelsen du gjorde når du skulle, for det er jo nettopp slik man husker Töddel - ikke at det det hadde gått nedenom og hjem trinn for trinn ned i elendighet. Når det er lille basenjis tur, så skal jeg huske deg og Töddel og vite å kaste inn håndkledet i riktig tid, for jeg vil også kunne ha litt smil i savnet.

Og Mari - vi er flere som venter på boka!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg ler så tårene renner - og som med minigrisen ser jeg hele hendelsen svært levende for meg, dog er jeg litt usikker på om tårene renner bare fordi jeg ler - ..... jeg kjenner nemlig ufattelig godt den intense vonde følelsen av savn og føler veldig med deg. Jeg er imidlertid veldig glad for at du fortsatt vil dele de ufattelige morsomme historiene om Tøddel's gjøren og laden....

(jeg er glad Lilli tok føgger'n her ute på jordet på landet og ikke midt i by'n for å si det sånn ---- *fnis* "chomp " faktisk)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
  • 2 years later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...