Gå til innhold
Hundesonen.no

En engel med bæsj på vingene.


Mari
 Share

Recommended Posts

Det nærmer seg et år siden store lille Töddelfnutt forlot jorden, sånt går ikke forbi mitt hjerte i stillhet. Jeg har flyttet to ganger siden da, og jeg hadde håpet at jeg la igjen litt av tomrommet på veien. Men hunder som Töddel synes så godt i sitt fravær, og vi som var så heldige i å få ha ham i livet vårt savner ham noe voldsomt.

Det gjør vondt å pirke i, men han var for god til å la være.

Jeg tok nettopp del i en diskusjon her inne som vakte minner fra en ikke så fjern fortid, og det er vel kanskje på tide å dele en hendelse med dere.

For å fortelle denne historien helt korrekt må vi gå et stykke tilbake i tid. Helt tilbake til 18 oktober 2007 for å være pinlig nøyaktig. Töddel var rett over året, det var høst, det begynte å bli mørkt på kveldene her i Norge men jeg var i godt humør. Luften var klar og sval, og verden en duganes plass.

Scene: Töddel og Mari tusler en tur blandt Oslos trange gater, omringet av stemningsfulle gamle bygårder og den lune skumringen. Man hører svake lyder av klirring i kopper, en svak aroma av hvitløk, og et katteslagsmål i det fjerne.

Mari: *plystre* *nynne* *avbryte plystringen* "Døh, slapp'av a!" *sukke*

Töddel: "Oooh! Fortau! Kult! Oooh! En husvegg! Kult! Oooh! Sjanse for at plastposen på bakken er spiselig! Kult! *banne over slapp av kommando* Oooh! Menneske! Kult! Oooh! Minimenneske! Kult! *sikle på den lille personen* Oooh! Motorsykkel! Kult! Oooh! Pappeske utenfor en grønnsakssjappe! Kult! Oooh! En bydue som kommerflyvende ut mellom to Gildebakker! MEGAKULT! *chomp*

Mari: "Hva i helheimen og fanden og alt som er glovarmt! Hva i alle dager skjedde nettopp??"

Due: "Au."

Mari: "Hva i Jebus Friskus navn, Töddel!?! *røsker halvhjertet i halsbåndet aaaaltfor seint*

Töddel: *riste* *spytte*

Due: "Mer au." *vakle ustø gjennom lufta*

Mari: *filosofere råkjapt rundt livet, døden og den smale linjen som skiller de*

Töddel: "Hvor er den hvor er den hvor er den hvor er den!?!"

Mari: *bestemme seg for at Töddels lynraske reaksjoner var umulig å forutse*

Töddel: Oooh! En kafé! Kult! Oooh! Inngangen til en butikk! Kult! Oooh! Skapning av identisk art! Kult!

Mari: "Slapp'a!" *tenker på ironien rundt sitt medlemskap i Dyrebeskyttelsen* *sukk*

Et par timer senere.

Scene: Mari er på vei for å kjøpe dagligvarer.

Mari: *plystre* *nynne* *fortrenge stygg hendelse fra tidligere på dagen* *finne duelik* "G'dammit, Töddel! Hva fanden hadde den gjort mot deg??" *knipe sammen øynene og tenke på noe vakkert og uskyldsrent*

Spol fram en måned og ti dager.

Scene: Töddel og Mari er på vei til veterinæren for en av Töddels mange røntgentimer. De spankulerer løst og ledig nedover Schweigaardsgate mot sentrum og Oslo S. Der venter toget, siden de per daværende tidspunkt mangler motorkjøretøy som de selv kan betjene.

Store snøflak faller sakte ned fra himmelen, bylarmen dempes såvidt av nysnøen i luften, folk smiler i en tidlig bryggende julestemning. Det er en fin dag.

Mari: *plystre* *nynne* *avbryte plystringen* "Døh, slapp'av a!" *sukke*

Töddel: Oooh! Gress! Kult! Oooh! En statue! Kult! Oooh! Sjanse for at McDonaldsbegeret på bakken er spiselig! Kult! *banne over slapp av kommando* Oooh! Menneske! Kult! Oooh! Menneske i flertall! Kult! *logrer med halen og sniffer på alle* Oooh! Bil! Kult! Oooh! Tyggis på bakken! Kult! Oooh! 5 byduer sitter rett rundt en vegg utenfor Oslo S, spiser brød men flakser av gårde idet Töddel runder hjørnet* MEGAKULT! *chomp*

Mari: "Hva pokker og sorte gryte! Å nei! Ikke igjen!?! Fly som vinden, lille fugl! Fly som vinden! Ta hva enn du har igjen av adrenalin og bruk det! Dette er din siste sjanse! Be free! Please...?"

Due: "Goodbye cruel wor..." *slutte og eksistere*

Töddel: *Dobbelchomp* *holde fast alt bare han klarer*

Forbipasserende: "Hehe."

Mari: *ta tak i halsbåndet* "For alt som fortsatt er vakkert i denne verden guttebass, slipp!"

Töddel: *logre* *holde*

Mari: *sukk* *finne fram en pinne for å få opp kjeften til Töddel*

Forbigående nummer to: "Iiip!"

Pinne: "Blech! Jeg har ekkelt dueblod på meg! Besudlet!" *mumle* "Jeg er pokker meg for god for denna dritten..." *shut down*

Mari: "Hah! Jeg skal kvele deg av med halsbåndet jeg! Dette gir deg en lærepenge for alltid!" *strupe Töddel med halsbåndet i et forsøk på å få ham til å slippe*

Töddel: "Hah selv! Jeg trenger ikke oksygen, jeg har due! *gomle*

Forbipasserende nummer tre: *peke* *glise* *himle* *trekke skuldre*

Mari: *flau som **** *

Töddel: *gomle* *tygge* *spise* *svelge* "Sweet!"

Forbipasserende nummer fire: lol!

Töddel: "Oooh! Rester av brød etter duene! Kult!"

Mari: "Riiight" Det kan du tro ditt folkeskikkmanglende, dustete, evneveike, intelligensfattige, frustrasjonsvekkende, impulsstyrte, ulydige, ignorante, duebefengte, jaktdrevne IMBESIL!" *dra bikkja med seg videre* Du skal være så ufattelig glad du er pen at du skjønner det ikke enang!" *riste på hodet*

Hvil i fred lille due. Du skal alltid forbli navnløs. Men din eksistens strakk seg på et vis forbi døden, helt til Töddel dagen etterpå passerte deg. Da fikk du endelig den lille sorte likposen du fortjente.

Om du hadde gitt Töddel salmonella så hadde jeg ikke engang holdt det imot deg. Selv ikke om han ga det videre til meg. Med mindre det satt i skikkelig hardt...

3470863133_9f4a54774a_o.jpg

Og så må jeg så oppriktig be om unnskyldning. Igjen. Til alle dere som hver dag er ute og viser fram deres gode samfunnborgere som de lydige og elskverdige vesene de kan og skal være. Töddel var ikke en av dem den dagen, og jeg håper ikke jeg har satt oss et altfor stort steg tilbake. Vær nådig med min allerede knuste stolthet. Jeg håper det hjelper å innrømme at dette er det helt soleklart flaueste øyeblikket i hele min hundekarriere. Det er lite som kan sammenlignes med å stå rett utenfor Oslo S i rushtiden, omgitt av travle mennesker, med den store kamphunden min i bånd som dreper og spiser opp en bydue rett foran snuta på meg og et raust knippe intetanende forbipasserende. Et nebb stikkende ut fra den ene siden av kjeften, en fot på den andre. Selv var jeg purpurrød, med sinne- og frustrasjons-skyer utav ørene og med et himmelstort ønske om at asfalten bare kan åpne seg under meg og helst sluke både meg, Töddel og den stakkas lille dua. Der stod jeg liksom. Og døde litt på meg.

Så neste gang hunden din gjør noe den ikke burde ha gjort, pisser på en eller annen fyr, napper pølsa ut av hendene på en unge, sloss med nabotispa, hopper opp på en hundefobisk, take your pick. Husk på meg og tenk at det heldigvis kunne vært verre.

Jaja. Dogs will be dogs...

Jeg savner dritten ut av deg, gutten min. Du ga ditt alt i alt. Til min store frustrasjon og glede. Verdens kuleste hund. Hva skulle jeg ikke ha gjort for å få deg tilbake. Jeg er fortsatt veldig glad i deg. :P

2486629530_6d804162d2.jpg

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jeg griner *snufs* Fine hunden han var. Også ler jeg litt da.

Men du, når kommer boka? Du skriver så sabla bra og alle de historier du har, samle dem sammen og send til alle forlag rundt om. Noen må jo bare ville utgi det. Folk elsker jo hundebøker og historier om andre folks gale hunder. Se bare på Marley&Me, selger som bare det om dagen, så noen smarte forlag burde jo se et lys i det fjerne og skjønne at dette er det penger i for dem, og masse underholdning til oss som garantert vil kjøpe denne boken. Jeg tilbyr meg å fritt lese den inn på lydbok også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:P Å bevare meg vel.. godt at det er ubegrenset med duer i himmelen og det er duer av det spesielle slaget som faktisk liiiiker å bli spist! *vekker minner om en flat-tispe jeg hadde en gang som fanget en and i bukta der ved Sandvika sentrum en lørdagsformiddag, jeg tok anden under jakka jeg og gikk de 5 km hjem og søppelbøtte med blodig and i jakka, dypt beskjemmet, due i Oslo sentrum er hakket verre ja*

Det er sånn jeg vil huske Töddel - for man husker han med et smil - et stooooort smil! Du var så flink Mari som tok den tunge avgjørelsen du gjorde når du skulle, for det er jo nettopp slik man husker Töddel - ikke at det det hadde gått nedenom og hjem trinn for trinn ned i elendighet. Når det er lille basenjis tur, så skal jeg huske deg og Töddel og vite å kaste inn håndkledet i riktig tid, for jeg vil også kunne ha litt smil i savnet.

Og Mari - vi er flere som venter på boka!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg ler så tårene renner - og som med minigrisen ser jeg hele hendelsen svært levende for meg, dog er jeg litt usikker på om tårene renner bare fordi jeg ler - ..... jeg kjenner nemlig ufattelig godt den intense vonde følelsen av savn og føler veldig med deg. Jeg er imidlertid veldig glad for at du fortsatt vil dele de ufattelige morsomme historiene om Tøddel's gjøren og laden....

(jeg er glad Lilli tok føgger'n her ute på jordet på landet og ikke midt i by'n for å si det sånn ---- *fnis* "chomp " faktisk)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
  • 2 years later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det er mange måter å gjøre dette på. Og man bør definitivt ha en plan, for alenetrening fram til en hel arbeidsdag kan ta tid. Med den siste hunden vår tok det 6 mnd. Jeg var da delvis ufør, så mannen hadde ham med på kontoret de dagene jeg var på jobb. Personlig mener jeg at man bør være hjemme med valpen minimum en uke, helst to, for å bruke tid sammen, bli kjent både med hverandre og den nye hverdagen, og etablere litt rutiner, før man i det hele tatt kan starte alenetreningen gradvis. Så bruker man tiden man har, men minst et par uker med systematisk alenetrening hjelper for de fleste. Når man må tilbake på jobb er det mange muligheter. Det viktigste er å ikke pushe valpen for lenge for tidlig, da risikerer man i verste fall å få en hund som ikke tåler å være alene hjemme i det hele tatt, og det er ganske slitsomt. Hjemmekontor. Ta med hunden på jobb.  Hundepasser/hundebarnehage (NB! Vær ekstremt nøye på hundebarnehage, der trenger valpen også tilvenning, og 5 dager i uken er alt for mye. Det er MYE stimuli, stress og påvirkning på slike steder, og det bør være en god plan for hvordan hundene får nok ro i løpet av dagen. Sjekk gjerne at de som håndterer hundene til daglig, altså ikke bare daglig leder, har kursing og faktisk kunnskap om språk og adferd hos hund, å "bare være glad i hunder" er ikke nok på slike steder). Om man er flere i huset, kan man flekse på jobbtid slik at en kan dra tidlig på jobb og komme tidlig hjem, og den andre drar sent. Nabo/familie/venn som passer valpen på dagtid og etterhvert stikker innom og lufter. Omplasseringshund som er vant til å være alene hjemme, heller enn valp. Da bør man også bruke tid på å bli kjent, og starte rolig og gå forsiktig frem med alenetrening på nytt sted, men så lenge de er vant til (og komfortabel med!) å være alene så bør treningen gå ganske raskt.  
    • Jeg lurer på hvor lenge man bør ta fri fra jobb for å være hjemme med den nye valpen, dersom man ikke har mulighet for hjemmekontor? Jeg har en valpebok der det anbefales 5-6 uker, men dette er jo ikke så enkelt i praksis. Det kan sikkert variere mye når valpen er tilvendt å være alene hjemme også. Noen tips?
    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...