Gå til innhold
Hundesonen.no

Konkurransehunder eller servicehunder ?


trps

Recommended Posts

Jeg siterer meg selv - på randen av en selverkjennelse - (i en annen tråd: - "hva hunder er gode for"/hundeprat)

Det hadde akkurat vært oppe i nyhetene at "det offentlige" ikke lenger ville gi (økonomisk) støtte til prosjekt i den hensikt å lære opp service-hunder.

Hva om private hundefolk brukte tid, krefter og penger på å trene servicehunder?

Man kunne bidra i ifht andre mennesker på den måten.

Hva skal til?

Så mye "blod, svette og tårer" som ellers blir investert i forbindelse med hundehold.

Konkurransetrening som riktig nok er til både hygge og nytte for både hund, eier og hopehavet dem i mellom,

- men som utover det, ikke bidrar til annet enn egen prestisje - å samle premier på hylla.

Og dette var provokasjonen, folkens,- kast dere nå hissig, godt, skarpskodd og langvarig over denne!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor mange vil vel bruke masse penger og tid på å trene opp en hund (alt av mat, vaksineringer, kastering/sterilisering, kjøp av hund), for så å gi den bort? Noen har jo gjort det, men fått penger av bruker, og dette har vært opptil 200.000 per hund. Det sier seg selv at det er vanskelig for en bruker å punge ut med så mye penger for èn hund - når de burde ha fått det gratis. Men det er det offentlige systemet sitt ansvar - for det er svindyrt.

Det er også noe helt annet å trene opp en hund man skal bruke til konkurranse, enn å trene opp en servicehund. En servicehund er en servicehund - det er en jobb for treneren og ikke av fritid. Og med en gang hunden er ferdigtrent forsvinner den og man får en ny hund. En konkurransehund er som oftest et familiemedlem ved siden av, og en hund man kan fortsette å trene helt til den dør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Tja, hvorfor skal jeg bruke av min fritid på noe jeg anser som det offentliges ansvar?

Forøvrig ett vanskelig prosjekt å gjennomføre rent praktisk. Hvem skal definere metodevalg, resultater, utvelgelse av kandidater både mennesker og hunder?

Når det gjelder premie, heder og ære, så er ikke det alle forunt uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trening mot konkurranse kan man avbryte om man blir lei eller noe kommer i veien uten at noen blir skadelidende av den grunn. Påtar man seg å trene opp en servicehund er det dessuten mindre rom for feil. Det er ikke verdens undergang om en ekvipasje gjør noen bommerter i en konkurranse, for en servicehund kan konsekvensene av feil være atskillig større. Det stiller derfor svært store krav til kompetanse og disiplin hos den som skal trene opp hunden. Det krever også kunnskap og arbeid med den som skal bruke hunden i hverdagen ut over det som er vanlig.

Er helt enig i at dette ikke skal overlates til amatører. Amatører bør heller ikke påta seg dette, da kan det bli ei sovepute for det offentlige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner at jeg har hatt altfor vage forestillinger om hva - hvilke oppgaver - som kommer inn under begrepet "servicehund". Jeg har nok tenkt meg mer av typen "besøkstjeneste", til der det måtte finnes spesielle - kanskje mest sosiale - behov, f.eks institusjoner. At man hadde en aldeles grei og trygg hund liksom, og hadde adgang til å være til stede i et miljø, besøkte noen osv, men..?

Noen som vil opplyse meg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En servicehund- eller hjelpehund- er utdanet til å hjelpe handicappede med ulike gjøremål. Plukke opp ting fra gulvet, hente ting, dra ut/lukke skuffer og skapdører, dra av klær og strømper, legge klær inn i /ut av vaskemaskin. Der utdannes også døvehunder(er ikke sikker på om det skjer her i Norge). Anyway, i likhet med førerhunder er disse gode hjelperne til uendelig støtte og hjelp for sine brukere, jeg fatter ikke at det kan bli "for dyrt".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så en dame på hundeviskeren som i forhold til hva jeg husker trente hunden sin selv.

Hun satt i rullestol,og hunden tok fjernkontrollen,nøklene,solbrillene,eller andre ting hun trengte enten det var mistet,eller bare skulle brukes.Den tok også blikkbokser med mat på butikken for henne,om de var for langt nede eller noe...Syns det er det jeg husker vertfall!Koselig dame forresten!

Så jeg tror nok ikke en sånn servicehund behøver å være noe mer perfekt enn at den er førerbar,sosial og ikke har aggressjon mot mennesker eller andre hunder.

Det finnes jo mange sånne hunder,som av natur kunne vært alrighte for folk med problemer.

Det kunne kanskje vært kurs for funksjonshemmede hvor de kunne lært litt om hvordan lære hunden saker på egenhånd(feks ved hjelp av klikker)og ellers hjelp til trening av grunnleggende saker som eier skulle bygge videre på.

Derfra kunne de fått oppfølging ukentlig med et slags opplegg som kunne kartlegge om de mestret å lære hunden det de ville osv...Så kunne de få hjelp til de tingene de stod fast i osv.Måtte jo vært veldig givende for de av dem som er hemmede som har energi til denslags.

Om det jeg sier lar seg gjøre i praksis aner jeg ikke.Men det er ikke umulig om man bare finpusser på og i det hele tatt at folk vil!

Det kunne vært forverter for slike hunder,som ga den sosial trening og miljøtrening slik som man gjør med blindehunder.Det er jo mange som gjør det med en hund de skal gi videre til blinde liksom.

Kanskje kunne det vært påbudt for forverter å gå litt lydighet,og ta et klikkerkurs..sånn at hunden var litt klikkerklok når den kom til eier og oppfølger som skal trene videre i de omgivelser som hunden faktisk skal "håndtere" og jobbe i.

NEi jeg aner ikke..bare tanker her..

Jeg mener..det er jo alle andre mulige kurs for eiere..Så hvorfor ikke et som kan veilede dem som behøver servicehunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

dette her synes jeg var helt glimrende tanker, "inustaff"

Tilbake til "hva skal til"? Så hvis dette kunne blitt til et "marked" for hundeskoler, så ville det faktisk skje, hva?

Ikke bare via forvert videre til funksjonshemmet, men sosiale folk med stødige hunder, og som hadde motivasjon for besøkstjeneste i stedet for konkurranser, kunne da finne et kurs å mht finpusse både egen og hunds serviceferdigheter?

Så hvordan plante slike ideer i et hundeskolemiljø?

(For ikke å snakke om å plante slike ideer - om å ha uhygieniske hunder - inne i institusjoner i helsevesenet? For min del er jeg med i styret i en frivillighetssentral, med sjef for helsevesen representert, når jeg tenker meg om... Jeg skal så menn i hvert fall lufte tanken der. Kanskje er det nok at bikkja blir vasket med desinfisjonsveske på labbene før inntreden i det hellig hygeniske - who knows. Det sitter f.eks noen tidlig demente kjenninger i service-boliger rundt om kring som min santen kunne ha bruk for noe nærkontakt fra både folk og dyr..hm... )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I Sverige har Svenska Service och Signalhundsförbundet ( http://www.soshund.se/ ) et opplegg hvor folk trener servicehundene sine selv:

  • Alla raser kan provas in till utbildningen till service- och signalhundar.

  • Genomsnittlig utbildningstid är 1 år.

  • Det kostar i genomsnitt 30.000:- att utbilda en service-/signalhund.

  • Föraren, det vill säga hundägaren, äger sin hund själv och står för alla vanliga omkostnader i samband med hundägandet.

  • Föraren tränar själv sin hund under hela utbildningstiden och får regelbundet handledning av en av förbundet specialutbildad service- och signalhundsinstruktör (SoS-instruktör).

  • Utbildningen går till så, att föraren gör inprovning med sin hund när hunden är 1-3 år. Därefter sker träning med hjälp av SoS-instruktör och ekipaget genomgår en förarutbildning tillsammans med andra blivande service-/signalhundsekipage. Drygt 1 år efter inprovning (och om förare och hund bedöms mogna) genomgår de ett examensprov som de måste klara för att hunden ska bli godkänd service/signalhund.

  • Efter examen gör ekipagen årsprov varje år hunden är i tjänst, där förbundet kontrollerar så att hunden bibehåller sina kunskaper

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Min personlige mening er at det offentlige burde betale slike utgifter. For hvor mye sparer ikke en hund det offentlige for når den er ferdig opptrent? Og ikke minst hvilken nytte og glede en slik hund har for eieren (i dette tilfellet den handikappede)?

Det finnes sikkert mange hunder som gjør det jeg skal fortelle om nå...:

En person vi kjenner kjøpte en hund for ca 3 år siden. Da hunden var litt over ett år fikk eieren epilepsi (iallefall diagnosen). Og det har vist seg at hunden varsler i god tid innen eieren får sine anfall. Dette har gjort eieren mye mer selvstendig, selv om det ikke var en hund som var trent til dette formålet i utgangspunktet. Det finnes garantert mange hunder i landet som har eiere med epilepsi, hvor eierne får hjelp av sine hunder.

Jeg håper at servicehunder kan få samme status av det offentlige som førerhunder har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære vene - her var da mye å hanke inn faktisk. Og ja - det kunne man jo tenkt seg - svenskene har som vanlig gått veien før.

Nå har jeg lest, lagra og printa. På neste møte i Frivillighetssentralen melder jeg dette som sak, med print herfra i vedlegg.

Frivillighetssentralen i dette lille samfunnet her har den fordelen at det er en samordning av offentlig, private og nærings- midler og innsats. Som opererer særdeles kreativt ifht forvaltning og regelverk, som det er. Et sted å prøve seg.

Jeg er også enig i at det offentlige skal anerkjenne slik innsats som dette. Men tenker meg at "det" først "må" ha noe å anerkjenne - en gunstig, helst uunværlig praksis - altså er man på det berømte ildsjelstadiet her til lands foreløpig. En blanding av private/egne og offentlige midler regnes jo som ideelt ? - siden dette er vinn-vinn situasjon som en kan nå frem med.

Ser hos det svenske forbundet at det koster 30 000 Sek for utdannelse av eier og hunden. Og da er det "gjort" - foruten obligatorisk oppdatering / "kontroll". Halvparten på egen kappe; - 15000

Hva koster det å konkurrere i løpet av et hundeliv - dere som har greie på slikt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini
Hva koster det å konkurrere i løpet av et hundeliv - dere som har greie på slikt?

I.o.m. at de fleste hundeklubbene tar same pris som nkk for sine stevner (noe jeg synes er alt for drøye priser for "småutstillinger") kan man jo regne litt:

("utregning" pr år)

7*utstilling (voksen hund)= 320,-*7=2240

5*lp-stevner= 320,-*5=1600,-

5*agility (5 agility+5 agility hopp)= 10*320= 3200,-

5*brukshundprøver (nbf)= 5*280=1400,- (her er det valgt pris pr påmelding det som er mest brukt pr 2009)

Totalsummen kun for påmeldinger blir da 8440,-

Nå er jo dette bare en hypotetisk oppstilling, jeg regner med at enkelte deltar mindre, mens andre deltar på mye mer enn dette. Og da er jo heller ikke kjøring, parkering, katalog tatt med i prisene (inkl dette blir sikkert summen langt over 10 000,- pr år for denne oppstillingen). Jeg har heller ikke tatt hensyn til om en og samme hund deltar på 3 aktiviteter på samme helg og samme arrangør (noe som gir litt rabatt). Jeg tror nok at agility har rimeligere påmelding enn hva jeg har brukt i denne oppstillingen, uten at jeg vet med sikkerhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja vel... hm.. Hvis jeg tør regne med at det konkurreres med samme hund i f.eks 5år som et snitt? - ja så blir det kr 50 000 etter hva jeg forstår, og før man regner reise og hotellopphold...

... da har "man" - alle fall svenske hundeholdere - faktisk et valg mellom konkurranse eller service som er fristilt fra økonomiske vurderinger.

Så?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja vel... hm.. Hvis jeg tør regne med at det konkurreres med samme hund i f.eks 5år som et snitt? - ja så blir det kr 50 000 etter hva jeg forstår, og før man regner reise og hotellopphold...

... da har "man" - alle fall svenske hundeholdere - faktisk et valg mellom konkurranse eller service som er fristilt fra økonomiske vurderinger.

Så?

Nu förstår jag inte helt. Menar du att man ska sluta tävla och ge bort pengarna till servicehundsaken istället? Eller att man ska träna upp sin egen hund och sedan ge bort hunden till någon som behöver den?

För övrigt skulle man ju kunna ge bort nästan hela sin inkomst till välgörande ändamål istället för att ha hobbies och köpa nya grejer. Varför är det bara de som tävlar med hund som ska göra det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...