Gå til innhold
Hundesonen.no

Konkurransehunder eller servicehunder ?


trps

Recommended Posts

Jeg siterer meg selv - på randen av en selverkjennelse - (i en annen tråd: - "hva hunder er gode for"/hundeprat)

Det hadde akkurat vært oppe i nyhetene at "det offentlige" ikke lenger ville gi (økonomisk) støtte til prosjekt i den hensikt å lære opp service-hunder.

Hva om private hundefolk brukte tid, krefter og penger på å trene servicehunder?

Man kunne bidra i ifht andre mennesker på den måten.

Hva skal til?

Så mye "blod, svette og tårer" som ellers blir investert i forbindelse med hundehold.

Konkurransetrening som riktig nok er til både hygge og nytte for både hund, eier og hopehavet dem i mellom,

- men som utover det, ikke bidrar til annet enn egen prestisje - å samle premier på hylla.

Og dette var provokasjonen, folkens,- kast dere nå hissig, godt, skarpskodd og langvarig over denne!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor mange vil vel bruke masse penger og tid på å trene opp en hund (alt av mat, vaksineringer, kastering/sterilisering, kjøp av hund), for så å gi den bort? Noen har jo gjort det, men fått penger av bruker, og dette har vært opptil 200.000 per hund. Det sier seg selv at det er vanskelig for en bruker å punge ut med så mye penger for èn hund - når de burde ha fått det gratis. Men det er det offentlige systemet sitt ansvar - for det er svindyrt.

Det er også noe helt annet å trene opp en hund man skal bruke til konkurranse, enn å trene opp en servicehund. En servicehund er en servicehund - det er en jobb for treneren og ikke av fritid. Og med en gang hunden er ferdigtrent forsvinner den og man får en ny hund. En konkurransehund er som oftest et familiemedlem ved siden av, og en hund man kan fortsette å trene helt til den dør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Tja, hvorfor skal jeg bruke av min fritid på noe jeg anser som det offentliges ansvar?

Forøvrig ett vanskelig prosjekt å gjennomføre rent praktisk. Hvem skal definere metodevalg, resultater, utvelgelse av kandidater både mennesker og hunder?

Når det gjelder premie, heder og ære, så er ikke det alle forunt uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trening mot konkurranse kan man avbryte om man blir lei eller noe kommer i veien uten at noen blir skadelidende av den grunn. Påtar man seg å trene opp en servicehund er det dessuten mindre rom for feil. Det er ikke verdens undergang om en ekvipasje gjør noen bommerter i en konkurranse, for en servicehund kan konsekvensene av feil være atskillig større. Det stiller derfor svært store krav til kompetanse og disiplin hos den som skal trene opp hunden. Det krever også kunnskap og arbeid med den som skal bruke hunden i hverdagen ut over det som er vanlig.

Er helt enig i at dette ikke skal overlates til amatører. Amatører bør heller ikke påta seg dette, da kan det bli ei sovepute for det offentlige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner at jeg har hatt altfor vage forestillinger om hva - hvilke oppgaver - som kommer inn under begrepet "servicehund". Jeg har nok tenkt meg mer av typen "besøkstjeneste", til der det måtte finnes spesielle - kanskje mest sosiale - behov, f.eks institusjoner. At man hadde en aldeles grei og trygg hund liksom, og hadde adgang til å være til stede i et miljø, besøkte noen osv, men..?

Noen som vil opplyse meg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En servicehund- eller hjelpehund- er utdanet til å hjelpe handicappede med ulike gjøremål. Plukke opp ting fra gulvet, hente ting, dra ut/lukke skuffer og skapdører, dra av klær og strømper, legge klær inn i /ut av vaskemaskin. Der utdannes også døvehunder(er ikke sikker på om det skjer her i Norge). Anyway, i likhet med førerhunder er disse gode hjelperne til uendelig støtte og hjelp for sine brukere, jeg fatter ikke at det kan bli "for dyrt".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så en dame på hundeviskeren som i forhold til hva jeg husker trente hunden sin selv.

Hun satt i rullestol,og hunden tok fjernkontrollen,nøklene,solbrillene,eller andre ting hun trengte enten det var mistet,eller bare skulle brukes.Den tok også blikkbokser med mat på butikken for henne,om de var for langt nede eller noe...Syns det er det jeg husker vertfall!Koselig dame forresten!

Så jeg tror nok ikke en sånn servicehund behøver å være noe mer perfekt enn at den er førerbar,sosial og ikke har aggressjon mot mennesker eller andre hunder.

Det finnes jo mange sånne hunder,som av natur kunne vært alrighte for folk med problemer.

Det kunne kanskje vært kurs for funksjonshemmede hvor de kunne lært litt om hvordan lære hunden saker på egenhånd(feks ved hjelp av klikker)og ellers hjelp til trening av grunnleggende saker som eier skulle bygge videre på.

Derfra kunne de fått oppfølging ukentlig med et slags opplegg som kunne kartlegge om de mestret å lære hunden det de ville osv...Så kunne de få hjelp til de tingene de stod fast i osv.Måtte jo vært veldig givende for de av dem som er hemmede som har energi til denslags.

Om det jeg sier lar seg gjøre i praksis aner jeg ikke.Men det er ikke umulig om man bare finpusser på og i det hele tatt at folk vil!

Det kunne vært forverter for slike hunder,som ga den sosial trening og miljøtrening slik som man gjør med blindehunder.Det er jo mange som gjør det med en hund de skal gi videre til blinde liksom.

Kanskje kunne det vært påbudt for forverter å gå litt lydighet,og ta et klikkerkurs..sånn at hunden var litt klikkerklok når den kom til eier og oppfølger som skal trene videre i de omgivelser som hunden faktisk skal "håndtere" og jobbe i.

NEi jeg aner ikke..bare tanker her..

Jeg mener..det er jo alle andre mulige kurs for eiere..Så hvorfor ikke et som kan veilede dem som behøver servicehunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

dette her synes jeg var helt glimrende tanker, "inustaff"

Tilbake til "hva skal til"? Så hvis dette kunne blitt til et "marked" for hundeskoler, så ville det faktisk skje, hva?

Ikke bare via forvert videre til funksjonshemmet, men sosiale folk med stødige hunder, og som hadde motivasjon for besøkstjeneste i stedet for konkurranser, kunne da finne et kurs å mht finpusse både egen og hunds serviceferdigheter?

Så hvordan plante slike ideer i et hundeskolemiljø?

(For ikke å snakke om å plante slike ideer - om å ha uhygieniske hunder - inne i institusjoner i helsevesenet? For min del er jeg med i styret i en frivillighetssentral, med sjef for helsevesen representert, når jeg tenker meg om... Jeg skal så menn i hvert fall lufte tanken der. Kanskje er det nok at bikkja blir vasket med desinfisjonsveske på labbene før inntreden i det hellig hygeniske - who knows. Det sitter f.eks noen tidlig demente kjenninger i service-boliger rundt om kring som min santen kunne ha bruk for noe nærkontakt fra både folk og dyr..hm... )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I Sverige har Svenska Service och Signalhundsförbundet ( http://www.soshund.se/ ) et opplegg hvor folk trener servicehundene sine selv:

  • Alla raser kan provas in till utbildningen till service- och signalhundar.

  • Genomsnittlig utbildningstid är 1 år.

  • Det kostar i genomsnitt 30.000:- att utbilda en service-/signalhund.

  • Föraren, det vill säga hundägaren, äger sin hund själv och står för alla vanliga omkostnader i samband med hundägandet.

  • Föraren tränar själv sin hund under hela utbildningstiden och får regelbundet handledning av en av förbundet specialutbildad service- och signalhundsinstruktör (SoS-instruktör).

  • Utbildningen går till så, att föraren gör inprovning med sin hund när hunden är 1-3 år. Därefter sker träning med hjälp av SoS-instruktör och ekipaget genomgår en förarutbildning tillsammans med andra blivande service-/signalhundsekipage. Drygt 1 år efter inprovning (och om förare och hund bedöms mogna) genomgår de ett examensprov som de måste klara för att hunden ska bli godkänd service/signalhund.

  • Efter examen gör ekipagen årsprov varje år hunden är i tjänst, där förbundet kontrollerar så att hunden bibehåller sina kunskaper

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Min personlige mening er at det offentlige burde betale slike utgifter. For hvor mye sparer ikke en hund det offentlige for når den er ferdig opptrent? Og ikke minst hvilken nytte og glede en slik hund har for eieren (i dette tilfellet den handikappede)?

Det finnes sikkert mange hunder som gjør det jeg skal fortelle om nå...:

En person vi kjenner kjøpte en hund for ca 3 år siden. Da hunden var litt over ett år fikk eieren epilepsi (iallefall diagnosen). Og det har vist seg at hunden varsler i god tid innen eieren får sine anfall. Dette har gjort eieren mye mer selvstendig, selv om det ikke var en hund som var trent til dette formålet i utgangspunktet. Det finnes garantert mange hunder i landet som har eiere med epilepsi, hvor eierne får hjelp av sine hunder.

Jeg håper at servicehunder kan få samme status av det offentlige som førerhunder har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære vene - her var da mye å hanke inn faktisk. Og ja - det kunne man jo tenkt seg - svenskene har som vanlig gått veien før.

Nå har jeg lest, lagra og printa. På neste møte i Frivillighetssentralen melder jeg dette som sak, med print herfra i vedlegg.

Frivillighetssentralen i dette lille samfunnet her har den fordelen at det er en samordning av offentlig, private og nærings- midler og innsats. Som opererer særdeles kreativt ifht forvaltning og regelverk, som det er. Et sted å prøve seg.

Jeg er også enig i at det offentlige skal anerkjenne slik innsats som dette. Men tenker meg at "det" først "må" ha noe å anerkjenne - en gunstig, helst uunværlig praksis - altså er man på det berømte ildsjelstadiet her til lands foreløpig. En blanding av private/egne og offentlige midler regnes jo som ideelt ? - siden dette er vinn-vinn situasjon som en kan nå frem med.

Ser hos det svenske forbundet at det koster 30 000 Sek for utdannelse av eier og hunden. Og da er det "gjort" - foruten obligatorisk oppdatering / "kontroll". Halvparten på egen kappe; - 15000

Hva koster det å konkurrere i løpet av et hundeliv - dere som har greie på slikt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini
Hva koster det å konkurrere i løpet av et hundeliv - dere som har greie på slikt?

I.o.m. at de fleste hundeklubbene tar same pris som nkk for sine stevner (noe jeg synes er alt for drøye priser for "småutstillinger") kan man jo regne litt:

("utregning" pr år)

7*utstilling (voksen hund)= 320,-*7=2240

5*lp-stevner= 320,-*5=1600,-

5*agility (5 agility+5 agility hopp)= 10*320= 3200,-

5*brukshundprøver (nbf)= 5*280=1400,- (her er det valgt pris pr påmelding det som er mest brukt pr 2009)

Totalsummen kun for påmeldinger blir da 8440,-

Nå er jo dette bare en hypotetisk oppstilling, jeg regner med at enkelte deltar mindre, mens andre deltar på mye mer enn dette. Og da er jo heller ikke kjøring, parkering, katalog tatt med i prisene (inkl dette blir sikkert summen langt over 10 000,- pr år for denne oppstillingen). Jeg har heller ikke tatt hensyn til om en og samme hund deltar på 3 aktiviteter på samme helg og samme arrangør (noe som gir litt rabatt). Jeg tror nok at agility har rimeligere påmelding enn hva jeg har brukt i denne oppstillingen, uten at jeg vet med sikkerhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja vel... hm.. Hvis jeg tør regne med at det konkurreres med samme hund i f.eks 5år som et snitt? - ja så blir det kr 50 000 etter hva jeg forstår, og før man regner reise og hotellopphold...

... da har "man" - alle fall svenske hundeholdere - faktisk et valg mellom konkurranse eller service som er fristilt fra økonomiske vurderinger.

Så?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja vel... hm.. Hvis jeg tør regne med at det konkurreres med samme hund i f.eks 5år som et snitt? - ja så blir det kr 50 000 etter hva jeg forstår, og før man regner reise og hotellopphold...

... da har "man" - alle fall svenske hundeholdere - faktisk et valg mellom konkurranse eller service som er fristilt fra økonomiske vurderinger.

Så?

Nu förstår jag inte helt. Menar du att man ska sluta tävla och ge bort pengarna till servicehundsaken istället? Eller att man ska träna upp sin egen hund och sedan ge bort hunden till någon som behöver den?

För övrigt skulle man ju kunna ge bort nästan hela sin inkomst till välgörande ändamål istället för att ha hobbies och köpa nya grejer. Varför är det bara de som tävlar med hund som ska göra det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...