Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis kjæresten ikke vil ha hund mer..


Djervekvinnen

Recommended Posts

Skrevet

Jeg spurte om dette på et annet forum en gang, og jeg fikk ingen gode svar ut av det. Mest fordi det var flest fjortisser som ikke kan forestille seg situasjonen godt nok eller er moden nok til det, så jeg prøver her.

Hvis du og din samboer hadde eid en hund sammen. Så en dag skjer det noe i livet som gjør at en av dere ikke ønsker hund lengere, og den andre vil gjerne ha hund. Hvordan skal man egentlig vurdere denne situasjonen? Dette er ikke snakk om en kjæreste du har hatt i et halvt års tid, men en partner du har bodd sammen med lenge. De svarene jeg fikk forrige gang var i denne duren: dyrene går fremfor kjæresten uansett, jeg hadd kasta typen på dør, for en dritt kjæreste. blablabla. Dette syns jeg ikke er å se klart nok på saken. Så dere som har samboere: Hvordan ville dere ha vurdert? Hvis din samboer virkelig ikke ønsker hunden mer. At det går ut over hverdagen. Det vil jo heller ikke bli noe bra hvis du han en hund som du vet samboern din ikke ønsker lengere, og er til "plage". Men det er jo heller ikke så lett å gi fra seg en hund du ikke vil gi bort heller..

Skrevet

Det er fryktelig vanskelig.. Jeg vet det er lett å si at hunden går foran mennesket, men det er ikke alltid like lett i praksis.

Jeg ville først av alt snakket ordentlig ut med sambo. Sagt at hunden betyr utrolig mye for meg, det gjør du og, men hunden er et ansvar jeg tok på meg fra den dagen han kom til meg, og jeg kan ikke nå skyve han bort fordi du ikke vil mer. Både du og hunden betyr utrolig mye for meg, men hvis du virkelig ber meg om å velge mellom dere, så må jeg nesten velge hunden..

Jeg ville nok valgt hunden, hvis ikke jeg også var sliten og oppgitt, motløs over alle problemene den hadde. Altså hvis hunden hadde så store problemer at den ble en belastning i hverdagen. Hvis grunnen til at sambo ikke ville ha hunden mer var fordi han var lei, så måtte nok han gå. For det er fryktelig dårlig gjort å stileld en betingelsen; velg mellom hunden eller meg.. Og da ville jeg nok valgt den som faktisk var der betingelsesløst- hele tiden, og som ikke stilte sånne krav: hunden.

Skrevet

nå har jo ikke jeg en samboer, men ved å forestille seg en sånn situasjon vil jeg si det ville blitt vanskelig, jeg mener det er vanskelig også å plutselig bare bestemme seg for at man ikke vil ha hunden lengre og da skal den omplasseres eller avlives, hund er en livsstil for meg, det er alt jeg bryr meg om så jeg kunne ikke valgt bort hundene... vanskelig, greier ikke få noe svar ut av meg selv, tror jeg ville nektet å kvitte meg med hunden og bare bedt han leve med dem, selv om han ikke driver med dem..tror jeg...

Skrevet
Det er fryktelig vanskelig.. Jeg vet det er lett å si at hunden går foran mennesket, men det er ikke alltid like lett i praksis.

Jeg ville først av alt snakket ordentlig ut med sambo. Sagt at hunden betyr utrolig mye for meg, det gjør du og, men hunden er et ansvar jeg tok på meg fra den dagen han kom til meg, og jeg kan ikke nå skyve han bort fordi du ikke vil mer. Både du og hunden betyr utrolig mye for meg, men hvis du virkelig ber meg om å velge mellom dere, så må jeg nesten velge hunden..  

Jeg ville nok valgt hunden, hvis ikke jeg også var sliten og oppgitt, motløs over alle problemene den hadde. Altså hvis hunden hadde så store problemer at den ble en belastning i hverdagen. Hvis grunnen til at sambo ikke ville ha hunden mer var fordi han var lei, så måtte nok han gå. For det er fryktelig dårlig gjort å stileld en betingelsen; velg mellom hunden eller meg.. Og da ville jeg nok valgt den som faktisk var der betingelsesløst- hele tiden, og som ikke stilte sånne krav: hunden.

Joiner den jeg..

Bra sagt Aya..! :)

Men hvis jeg hadde hatt med meg hunden inn i forholdet, så hadde jeg nok alikvel valgt hunden.

Kanskje dårlig gjort av meg?

Men når jeg tenker på min egen hund, og bare tanken på å kvitte meg med han. Det går ikke.

Skrevet

tror faktisk aldri at det vil skje for å være helt ærlig.

men hvis det hadde skjedd, hvis han ikke hadde godtatt det så synd for han, enkelt å greit(jeg har alltid villet ha hund men ikke hatt mulighet til det før jeg flyttet hjemmendes fra).

her kommer det aldri i verden til å bli snakk om å kvitte seg med hundene(hverken fra min eller hans side), da får vi heller komme frem til andre løsninger.

kan jo si det sånn da at før jeg ble sammen med samboer så var han redd for hunder(men det har jeg kurert :) ) nå bare holder han seg unna de raser han ikke liker så han klarer seg veldig bra forde om han er redd for visse raser.

kan jo si det sånn då, at den hunden som er hanns, er den største hunden i huset nemmelig Samojeden, det var han som ville ha henne og det var han som kjøpte henne med godkjenning fra meg selvfølgelig.

nå har gubben sett seg ut en ny rase han kunne tenkt seg(eller som han sier han skal ha en sånn hund, og aldri mere kjøpe hunder større enn japanerene :P ), han har funnet ut at han kunne tenkt seg en klein spits og ja de er jo utrolig fine da og størrelsen er midt i mellom japaner og pomme he he he og det er en rase han vil ha. :wink:

Skrevet
Det er fryktelig vanskelig.. Jeg vet det er lett å si at hunden går foran mennesket, men det er ikke alltid like lett i praksis.

Jeg ville først av alt snakket ordentlig ut med sambo. Sagt at hunden betyr utrolig mye for meg, det gjør du og, men hunden er et ansvar jeg tok på meg fra den dagen han kom til meg, og jeg kan ikke nå skyve han bort fordi du ikke vil mer. Både du og hunden betyr utrolig mye for meg, men hvis du virkelig ber meg om å velge mellom dere, så må jeg nesten velge hunden..  

Jeg ville nok valgt hunden, hvis ikke jeg også var sliten og oppgitt, motløs over alle problemene den hadde. Altså hvis hunden hadde så store problemer at den ble en belastning i hverdagen. Hvis grunnen til at sambo ikke ville ha hunden mer var fordi han var lei, så måtte nok han gå. For det er fryktelig dårlig gjort å stileld en betingelsen; velg mellom hunden eller meg.. Og da ville jeg nok valgt den som faktisk var der betingelsesløst- hele tiden, og som ikke stilte sånne krav: hunden.

Henger meg på den jeg og...Bra svart.. :)

Mvh Annette

Skrevet
Hvis du og din samboer hadde eid en hund sammen. Så en dag skjer det noe i livet som gjør at en av dere ikke ønsker hund lengere, og den andre vil gjerne ha hund. Hvordan skal man egentlig vurdere denne situasjonen?

Ser liksom ikke for meg hva som kan skje for at det skal være en aktuell problemstilling...

Men blir samboer så plutselig tverr at han/hun absolutt ikke skal ha hund i huset så må det jo ligge et godt argument bak det... Ikke bare at jeg vil ikke ha hund lengre, derfor får ikke du heller ha hund...

For man blir jo gla i hunden, å kvitter seg jo ikke plutselig med den...

Enkel løsnin er jo at man tar det fulle ansvar for hunden å får ha hunden i huset...

Er man virkelig gla i hverandre å har bodd sammen i mange år så må man jo gota hunden som en del av forholdet...?

Blir bare roting i grøten dette... :) Vanskelig men interesangt...

Men løsningen må jo komme etter hva begrunnelsen er, ingen problemer er like eller svarthvitt...

(har du noen eksempler på hva grunnen kan være.? ) :?

Skrevet
Allergi :-o  

*grøsser ved tanken*

allergisk ja, her kan ikke gubben være hjemme når jeg bader hundene for han reagere på shampoen til hundene(uansett hvilken shampo jeg bruker altså) tror det er noe med lukten for han begynner å nyse hver gang hundene er nybadet :) kan ikke kose med nybadete hunder for da bare nyer han. :P det er jolitt komsik da, med tanke på at jo renere hundene er jo mindre vil en alergiker reagere på dem. :wink:

Skrevet

Takk for innlegg. Ja det er et vanskelig tema, og jeg syns også det er interessant. Jeg er jo ikke oppi en slik situasjon selv da, men jeg vet at hund tar all tid og man vier seg fullsetendig til hunden. Man må gi avkall på det meste av friheten. Og ja det er noe man er klar over før man skaffer seg hund og vet, men alikevel skjønner jeg godt at det kan bli litt problematisk iblandt og at man blir lei.. Så er det da rett å ha hunden fordi man MÅ det som hundeeier (fordi når man først har fått hund så må man ha den, ellers er man en DÅRLIG hundeeier?), eller er det da ikke best å revurdere om hunden har hatt det best et annen sted, hvis du ikke har overskudd til det ekstra og at det går ut over humør og livsglede.

Ja alle vet at det blir en livsstil med hund, og det går fint det første året, det andre året og så skjer ting etterhvert i livet. Må man så takke nei til drømmejobben fordi man har hund, fordi drømmejobben din innebærer lange arbeidsdager? Eller belage seg på å aldri komme seg på ferie? Ting endrer seg hele tiden, og for noen kan da hunden istedet for glede blir til bry, fordi det er så mye annet som foregår. Er det sånn at når man først har fått seg hund så må man kun tenke på hunden og ikke på sitt liv? Jeg bare tenker høyt nå, fordi jeg mener selv det kan være sannsynlighet for at dette skjer iløpet av livet hos visse mennesker. Er man da et dårlig menneske?

Jeg vil ihvertfall ikke ha et dyr i hus hvis jeg vet at samboern ikke liker dyret og irriterer seg over det. Jeg elsker katter jeg, og jeg vet at jeg ikke kan få det pga samboers allergi, så jeg belager meg på å klare meg uten katt. Min kjæreste går fremfor alt. Jeg er villig til å ofre mye, men det må også han. Jeg har en kjæreste som er veldig grei nå, så jeg kommer nok ikke med å få det problemet. Håper jeg. :)

Skrevet

Bra svart Aya :)

For det første, så ville jeg aldri kjøpt hund sammen med noen, spesielt ikke en samboer. Mine hunder er mine hunder, uansett.

Jeg kan ikke se for meg at jeg noen gang kommer til å finne meg en samboer som kan finne på noe sånt, fordi livet mitt handler så mye om dyr, at jeg er nødt til å ha en samboer som også er veldig opptatt av dyr. Jeg hadde aldri kvittet meg med noen av dyrene mine fordi samboeren min ville det. For den samboeren som hadde vært så uforstående at den kunne foreslå noe sånt, hadde overhodet ikke vært noe for meg.

Skrevet

Uff, det orker jeg ikke tenke på før jeg eventuelt kommer i den situasjonen.

Men.. merker det jo litt på en måte. Mona har gnagd på veggen til Anders og nå vil han ikke ha henne inn i leiligheten :) Håper han kanskje forandrer mening når hun er ferdig med puberteten!

Skrevet
Mona har gnagd på veggen til Anders

Unnskyld at jeg ler, for jeg vet det er veldig kjipt.. men det er så tragikomisk- oss med unghund liksom: hunden har gnagd på veggen til kjæresten, så...

Skrevet

Jeg kunne ihvertfall ikke klart å ha hunden vi har uten hjelp av min samboer. Alene hadde jeg ikke klart det.

Et eksempel samboern gav meg var: At da han var mindre ville han og moren hans ha en hund. Så fikk de seg en shæfer og det ble faren som gikk tur med den hver dag og hadde hovedansvaret sånn. Så skilte de seg desverre etter en stund og det ble for mye for bare moren å ha hunden alene på en hybel. Så faren hadde hunden hos seg. (selv om det egentlig var moren som ville ha hund) Men det ble for mye for han, så han avlivet hunden. Slike ting kan skje. Ting kan forandre seg i livet. Jeg personlig hadde ikke klart å ha Hera helt alene. Spesiellt hun som er vanskelig å forlate alene og sånn. Har heller ingen familie som kan hund eller er tilgjengelig. Da hadde det sikkert blitt sånn annen hver uke hos meg og neste hos han. Men det kan da ikke skje*huff for en tanke* :)

Skrevet

Unnskyld at jeg ler, for jeg vet det er veldig kjipt.. men det er så tragikomisk- oss med unghund liksom: hunden har gnagd på veggen til kjæresten, så...

Ja, det er tragikomisk. Helt inn til muren hadde hun kommet. Jeg kledde på meg og trodde hun holdt på med en leke. Bare ideen liksom, å gnage på veggen..

Anders løste problemet ved å nekte henne videre adgang, og å sette på stålfliser over.

Skrevet

Ja, det er tragikomisk. Helt inn til muren hadde hun kommet. Jeg kledde på meg og trodde hun holdt på med en leke. Bare ideen liksom, å gnage på veggen..

Anders løste problemet ved å nekte henne videre adgang, og å sette på stålfliser over.

Jeg kjenner til den der du. Jeg trodde Eso lå i gangen å lekte med en leke i går. Jeg var på rommet mitt, spilte musikk og vasket gulvet. Etter ei stund så fant jeg ut at jeg måtte sjekke hva han drev med. Da hadde han ødelagt et par støvletter til mamma, ææææ det ble et ******* på meg ja.

Nå har jeg lært: Hunder er som unger, må følges med hele tiden - med en gang det blir stille av hunden, så kan jeg banne på at han har funnet på noe galt.

Så når jeg sitter på pc'n på rommet og hører musikk samtidig, så har jeg alltid hunden sammen med meg på rommet, og døra er igjen. Han finner må så mye rart når han går alene rundt i huset..

Skrevet

vanskelig dilemma ja...

for det første ville jeg da ment at man skal ha større følelser for kjæresten en sin hunden( annen type følelser)..., men man skal jo ikke drite i hunden..

prøvd å komme til en enighet..., men i værstefall evnt. prøve å få foreldre eller søsken som du stoler på til å ta over hunden så du kan besøke den så masse du bare vil!... og gjerne gjøre hunden vant til å være masse både hos deg og den nye eieren(hvis den ikke tar sakde av dette), sånn at hvis evnt. kjæresten ombestemmer seg(eller ting endrer seg IGJEN), at du kan få din kjære tilbake...

men , ikke alle historier ender som eventyrene vi leste som barn :P

Skrevet
Bra skrevet aya!

Har man først blitt enige om å skaffe seg en hund, så kan man ikke bare kaste den på dør når man er lei.

Tenkte å skrive det samme!

EN hund er ikke et leketøy man kaster når men er blitt lei eller sånn.

Men må jo tenke litt før man skaffer seg en hund... Den hunden er der uansett hva som skjer i livet deres...

Jeg har hatt tunge tider der jeg har blitt litt sliten, men kan ikke gi henne bort fordet.. jeg gjordet et valg og må stå for det valget livet hennes ut.

Skrevet
Uff, det orker jeg ikke tenke på før jeg eventuelt kommer i den situasjonen.

Men.. merker det jo litt på en måte. Mona har gnagd på veggen til Anders og nå vil han ikke ha henne inn i leiligheten :P Håper han kanskje forandrer mening når hun er ferdig med puberteten!

dumma!!!....

har jo ikke sakt nei til å ha henne mer en en dag for litt siden, det er fordi jeg vil ikke ha henne i leiligheten uten tilsyn, fordi leiligheten er HELT nyoppusset..., og det gjelder jo spess nå når hu er gal..., varer nok ikke så lenge.., dårlig gjort å skrive at jeg nekter henne adgang... er jeg så slem?...

hmmmmm :P

Skrevet

Mico&Linn: du vet jo ikke hva som skjer i fremtiden. De planene du hadde når du fikk hunden kan endre seg. Sier du nei til drømmejobben din pga" hunden? Eller velger du utdanningen din etter hva hunden din krever?

"EN hund er ikke et leketøy man kaster når men er blitt lei eller sånn." det er slettes ikke det jeg var ute etter her.(og jeg var redd for at folk skulle begynne å trekke dette inn) Det er store forkjeller her.

Skjønner at det er et vanskelig dilemma, som få har vært borti i, heldigvis. Men syns det er interessant å høre andres tanker. :P

Hundeboms: ja er helt enig meg det. Man burde ihvertfall føle sterkere kjærlighet for din samboer enn hunden. Hvis ikke bør en vel da vurdere om man vil satse på en hundefamilie istedet. :roll:

Skrevet

Vi har vært borti et lignende dilemma... Vi var enige begge to om at vi skulle ha hund og dele på oppgavene, men... Nemi trekker seg unna når han roper, gjømmer seg under bordet eller rundt bena mine. Hun er en omplasseringshund og vi har virkelig jobbet med dette problemet og ser liten eller ingen framgang.. Skjønner at han blir lei og oppgitt, og nå er nesten hele ansvaret på meg pga dette, og det er noe jeg egentlig ikke har tid til. (Full jobb og 50% student) så det er litt tøft nå! Han var virkelig drita lei her en periode, men vi har diskutert ansvaret vi har påtatt oss, og han ser forholdet mellom Nemi og meg, og han vil ikke be meg om å velge så... Ikke noe lett dette her. Har felt noen tårer underveis.. :P

Skrevet

Ja da har du jo erfart dette vanskelige problemet, og du har selv kjent hvor vanskelig det kan være. :P Det er jo minst like vanskelig for den andre også.. Jeg håper dere får dette til å fungere best mulig og finner den beste løsningen for dere begge. Lykke til videre!

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
    • Takk for svar 😁 Har vurdert labrador ja, men litt redd for at den hadde spist alt den kom over 😂  Har absolutt vurdert puddel på nytt, men fra en annen oppdretter. Jeg gjorde mye research og kontaktet flere oppdrettere da jeg fikk min første, men det endte ikke så bra allikevel. Var også ikke klar over at de brune var kjent for å være ekstra gal. Jeg startet en puddelgruppe i området da jeg fikk ham og vi dro på jevnlige treff der, så vet jo at ikke alle er like ikke, men det var en del av guttene som var vanskelige å ha med å gjøre.. så hadde valgt tispe om det ble puddel, tenker jeg. Springer spaniel har jeg ikke sett noe på, har ikke særlig erfaring med den type hund. Pelsstell går helt greit. Alle har jo noe stell. Puddel var ganske mye innimellom, men det var jo ikke verre enn at jeg bare kunne glattbarbere ham om jeg ikke orket en periode. Har også blitt klok av skade og innsett at jeg må prioritere trening på ro ute 🫣
    • Ah perfekt! Takk skal du ha for heads up! Hadde litt guffen magefølelse. Takk for tips, sjekker ut disse nærmere  
    • Nydelig puddel! Selv om du var uheldig med denne så finnes det nok stabile og roligere puddler av begge kjønn. Det handler mye om gener og litt om trening. Men jeg tenker med en gang standard labrador av beskrivelsen din. Det er sjelden mye lyd, de er arbeidssomme, men (som alle raser) tåler en rolig dag så lenge de ellers får det de trenger av aktivisering både mentalt og fysisk. Ellers ville jeg kanskje tatt en titt på springer spaniel, men de kan ha litt lyd. Faktorer som spiller inn er hvor mye aktivitet du ser for deg i hverdagen, og hvor mye pelsstell som er ok. Med puddel er du jo litt vant til pelsstell, så jeg antar det går fint?  Puddel med litt bedre research både på oppdretter og linjer kan jo også være en mulighet. De er flotte arbeidshunder, og det er jo en grunn til at de er brukt som servicehunder - da skal de tåle det meste av ulike situasjoner i ulike omgivelser. Hvis det kun var stresset hos denne hunden du ikke likte med puddelen så ville jeg dratt på noen puddeltreff og snakket med noen oppdrettere.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...