Gå til innhold
Hundesonen.no

Balsam for sjela


Mailin

Recommended Posts

Skrevet

paske2757.jpg

For meg er det balsam for sjela å gå på ski innover fjellet i måneskinn. Bare lyden av ski, staver og labber mot snø. Ingen ting er så herlig som å se Lyng trave lett og fornøyd av sted 10-50m framfor med pulken etter seg, se Zima vimse fornøyd rundt i snøen, og å høre de taktfaste takene til min kjære bak meg. Med måneskinn, -5grader ca, vindstille og med god gli så er livet bare deilig å leve. Det hele topper seg med et kveldsbål i fjellsia, varm kakao, boller, sjokolade og fråsne kokosboller. Hundene som slapper av og sover på hvert sitt reinskinn rundt oss, mens vi tobente sitter og nyter stillheta og livet. Kun avbrutt av knitringen til bålet. Kan livet virkelig bli bedre? I dag (kveld/natt) har sjela fått tilbake roen, det er godt å leve!

(bildet er fra påska i fjor)

Hva er balsam for deg?

Skrevet

Å gå rundt omkring i marka, helst såppass "øde" at jeg ikke føler at jeg må kalle inn hundene for hver sving vi kommer til... Det er min balsam. :lol:

Din balsam hørtes deilig ut den også, men jeg har desverre en stk. samboer som antagelig aldri kommer til å like fysisk aktivitet + en skranglende helse, så jeg tør ikke legge ut på sånt alene. :lol:

Skrevet

Det kommer an på hvorfor jeg trenger balsam.. Men havet slår aldri feil, enten sitte i fjæra og se utover, eller stirre ned i dypet over rekka på en båt.

Skrevet

Gud, det tenkte jeg ikke på. Jeg har ALLTID bodd ved havet, type sånn 50m ned til fjæra-opplegg, og før jeg fikk hund gikk jeg ofte en lang tur i fjæra og satte meg ned på et berg et godt stykke unna hus, vei og folk for å tenke og høre på lydene av havet...

Hører mange si at de ikke klarer å sove hvis de er rett ved havet, men jeg syns det er beroligende å høre havet.

Skulle ønske vi bodde nærmere havet nå... Det er liksom ikke det samme å gå en tur langs industri-kaia. <_<

Skrevet

Balsam for meg er å slentre (jupp, slentre) en lang tur enten langs vannet eller i skogen med Zoey.. Fint vær, og god tid, og bare tusle rundt å nyte naturen, fuglesangen og gleden av å se hunden min løpe villmann og elske livet :lol:

Og så virkelig nyter jeg sommerdager ute ved sjøen.. Tar meg fremdeles i å bli stående på verandaen hjemme hos mamma og pappa og bare se utover vannet, og fundere over hvordan noe kan være så vakker, og alikevel så mektig..

Og så elsker jeg de stundene hvor man bare kan stoppe opp å nyte livet litt.. Det kan være alt fra å komme fra treningstudioet og tenke på hvor frisk luften er, til å sitte på trappa en sen sommerkveld med armen rundt hunden som sitter ved siden av deg, og bare smile for seg selv fordi man har det bra langt inni seg.. Sånne stunder gir meg virkelig mye :D

Og så elsker jeg å kjøre bil alene med HØY musikk og synge og gaule av fullhals mens jeg bryter en hel del farstgrenser :lol:

Skrevet
Det kommer an på hvorfor jeg trenger balsam.. Men havet slår aldri feil, enten sitte i fjæra og se utover, eller stirre ned i dypet over rekka på en båt.

Å seile med en fart på bare 2-3 knop en sommerdag med fiskesnøre bak båten er balsam. :lol:

Skrevet

åh for en herlig tråd..

å gå en god lang stille tur med hunden

sitte under et pledd med en god bok,og få lese uforstyrret

sitte stille sammen med noen

å bare plutslig få lykkefølelse.

Skrevet
Skulle ønske vi bodde nærmere havet nå... Det er liksom ikke det samme å gå en tur langs industri-kaia. <_<

He he he I feel your pain! "åååh fine natten *sniff sniff* ahhh oljelukt *BDUUUU* ååå der er hurtigruta! *Skål* åå der er julebordet... åå...åå :( "

opplevd den mang en gang nede i sentrum :P

Balsam for sjela er noe ala Mailins forklaring, dog finner jeg roadtrips på helgelandskysten / lofoten like balsam. Vinduet ned, 20 graders vind blåser i håret, musikk du elsker på anlegget og veien foran deg. Du vet at i løpet av 1 time eller 2 sitter du på ei vakker fjære / fjellknaus og slapper litt av.

Eller sykle offroad i skogen. :lol:

Gjøre litt parkour i byen, når du treffer på alle vaults, har god fart - og folk ser på deg som store spørsmålstegn.

Sitte på ferga mellom Andøy og Gryllefjord, vuggende fram og tilbake speider du etter kval mens det ikke er noe annet enn hav rundt deg. Helt blå himmel og deilig havlukt nesten dysser deg i søvn.

Det er mye som er balsam ja :D Kunne nevnt hytta og Svalbard.

Skrevet

Ohoooo, Mailins beskrivelse er så DEFINITIVT balsam! Bra tråd :D

Ellers er det å være på høyfjellet hvor det blåser nok til at myggen holder seg unna.

Sove ute om vinteren når det er stjerneklart. Bortsett fra at det ikke går an å sove fordi jeg er så opptatt av å glane på stjernene :lol:

Ligge og bli helt svimmel og fylt med ærefrykt når jeg tenker på hvor langt unna de er, og hvordan jeg ser tilbake i tid. At det jeg ser bare er innenfor min egen galakse og hvor himla stort universet er. Gnhioahjoidj hioafshdao afjfnngggggg!

Når man er type langt nok unna byen til at man kan se dritmange. Åh, skulle ønske jeg bodde på landet.

Ellers så er jeg innegris og synes det er maks balsam å ligge i sofaen og bare høre på skikkelig digg musikk. Mmmh!

EDIT: Og kald øl i solnedgangen etter tur! HaÅå!

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...